Samboer, men elsker en annen

[Sjokobolle..]

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Endret 11 timer siden av Sjokobolle..

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (10 minutter siden):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Absolutt ikke. Jeg ville dratt.

 

Anonymkode: 45848...561

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (6 minutter siden):

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Vær rettferdig med både deg og din samboer.

Avslutt det så dere begge kan få muligheten til å gå videre før det er for seint.

Anonymkode: 98023...508

[AnonymBruker]

Om du er mentalt ferdig følelsesmessig så dra. 

Anonymkode: 14d51...fe2

[Sjokobolle..]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Absolutt ikke. Jeg ville dratt.

 

Anonymkode: 45848...561

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

[Sjokobolle..]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du er mentalt ferdig følelsesmessig så dra. 

Anonymkode: 14d51...fe2

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke at eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå 

[Sjokobolle..]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Absolutt ikke. Jeg ville dratt.

 

Anonymkode: 45848...561

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke at eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå 

[AnonymBruker]

Du skal gå fra samboeren din og flytte for deg selv. Nye flørten skal få reise vekk og studere. Så skal du være singel og finne ut hvordan det er å være alene før du begynner et nytt forhold. You can do it, lykke til.

Anonymkode: 9f0ae...7a0

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (2 minutter siden):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke at eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå 

Det kommer til å gå veldig bra.

Anonymkode: 98023...508

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (3 minutter siden):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke at eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå 

hva er best for barna, at du blir eller går?

Anonymkode: 60363...1ad

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (7 minutter siden):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

Du har rett, det er ikke bare bare, men du har jo bare ett liv, ts. Mora mi var også slik. Hun var så ulykkelig med faren min, men hun, som mange andre kvinner, valgte å bli i ekteskapet på grunn av oss barna. Det synes jeg var feil. Hun fortjener å være lykkelig. Du fortjener å være lykkelig. Barna dine kommer til å forstå deg når de vokser opp. 

Anonymkode: 45848...561

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (4 minutter siden):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

Du flytter ut et sted du har råd til. Kanskje må du inn 14 dager hos foreldre/familie, eller en kjellerleilighet en perioden. Dersom dere eier må en av dere kjøpe ut den andre eller boligen må selges. Ja det er litt jobb, men det er fantastisk når det er gjort.

Anonymkode: 9f0ae...7a0

[AnonymBruker]

Begynn med å fortelle samboer hva slags menneske du faktisk er. Gi han omsorg for barna da de fortjener bedre. Søk hjelp. Forbli singel. 

Anonymkode: 0ce59...655

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Begynn med å fortelle samboer hva slags menneske du faktisk er. Gi han omsorg for barna da de fortjener bedre. Søk hjelp. Forbli singel. 

Anonymkode: 0ce59...655

Oh come on…

Anonymkode: 45848...561

[AnonymBruker]

Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt er at det høres vanlig ut. Jeg tror mange (om ikke alle) forhold har slike perioder. Jeg har vært sammen med sambo i 18 år, og vi har vært der. Mange ganger. Det tok meg 15 år før jeg innså at vi har to helt forskjellige kjærlighetsspråk, han vil og trenger å ha sex/nærhet for at ting skal «fungere», mens jeg trenger kommunikasjon og støtte for at vi skal funke. Dvs; om jeg ikke føler meg sett og hørt så vil jeg ikke gi han nærhet; og når han ikke får nærhet så skyver han meg bort. Dette er jo tidenes dårligste sirkel. 
poenget mitt er; dere må begynne å kommunisere sammen. Vil du prøve å satse på DERE igjen? Kanskje kan dere ha godt av å snakke med en utenforstående. Ellers hadde dere hatt godt av en tur borte sammen.

Jeg skjønner deg godt om du vil dra, slik jeg forstår det har du følt det slik lenge. Men, om du innerst inne ikke vil dra så skylder du deg selv å være lykkelig, og da må dere snakke sammen. 
 

 

Anonymkode: 0fa22...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du skal gå fra samboeren din og flytte for deg selv. Nye flørten skal få reise vekk og studere. Så skal du være singel og finne ut hvordan det er å være alene før du begynner et nytt forhold. You can do it, lykke til.

Anonymkode: 9f0ae...7a0

Merkelig måte å skrive på. Du skal! Er ditt ord hennes lov liksom?? 

Anonymkode: 42655...55c

[CMHuser]

Hvor lenge har dette pågått? Du sier du elsker denne mannen du er utro med, og slike følelser kommer ikke etter tre uker, tenker jeg. Eller er det begjæret du higer etter?

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (24 minutter siden):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Det forholdet deres har jo vært dødt i mange år, og når du i tillegg er forelsket i en annen, er det ingen grunn til å bli. 

Anonymkode: bf8b9...883

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Begynn med å fortelle samboer hva slags menneske du faktisk er. Gi han omsorg for barna da de fortjener bedre. Søk hjelp. Forbli singel. 

Anonymkode: 0ce59...655

Bitter incel much? 🙄

Anonymkode: 42655...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Merkelig måte å skrive på. Du skal! Er ditt ord hennes lov liksom?? 

TS spør jo nettopp om hva hun skal gjøre. Derav svaret går jeg ut 

 

HI:

Sjokobolle.. skrev (28 minutter siden):

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Anonymkode: 5c87f...311