Samboer, men elsker en annen

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (18 timer siden):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Gresset er alltid grønnere. Hva tror du skjer når du skal oppdra barn med en 21 åring? Han vil være fri, gå på byen og reise.  Du må være hjemme med snørrete barn, og eldes dobbelt så fort. Det du gjør for deg selv, er å bygge et gigantisk luftslott. På jobb lever du i en livssituasjon der du er fri og singel. Hjemme er du mor og forsørger. Du kan ta stilling til om du er for ensom i forholdet. Men ikke dra inn en ung gutt som du nesten kunne vært moren til. 

Anonymkode: 41bd8...d21

[Perfume]

Herremin ts, sønnen min er 24 og bare et "barn" i tankesett iallefall! 21 år er utrolig ungt,  og han har ikke engang startet på livet. Tenk deg godt om! 

Men iht ekteskapet ditt burde du jo gå. Du finner deg nok et sted å bo. Om barna må bytte skole så går det aller helst bra det også. Du fortjener jo et liv du også, det samme med mannen! 

[Macro]

Sjokobolle.. skrev (2 timer siden):

Nei, absolutt ikke. Forventer da ikke at han skal forsørge meg, har aldri nevnt noe om det. Men det er da ikke unormalt å være bekymret for økonomien når man går fra to til en. 

Tja, vil jo tro de fleste tenker over hvor mange barn de klarer å forsørge alene i tilfelle brudd, død osv.

Uansett. Mitt hovudpoeng var uansett at du vet han her skal leve studentlivet til høsten, han kommer ikke til å gå for deg og ungene. Ikke fôr den relasjonen og bruk den som motivasjon til å bryte opp.

[AnonymBruker]

Du går jo fra mannen din, han fortjener ei som ikke er utro. Utroskap er bare slemt, så lett å la være.

Tenker du starter der jeg, bli ett bedre menneske, gi samboer en reel sjanse på ett liv med noen som respekterer han.

Barna kan da bo hos han.

 

Anonymkode: 1fed1...ba5

[AnonymBruker]

Hehe, må jo le av dette. TS er jo helt blind, tror en på 21år er forholdsmateriale.

Bli single, kos deg med han som sexpartner. Men glem alt annet.

Anonymkode: 27079...87c

[AnonymBruker]

Du skriver noe annet, men jeg lurer litt på om du hadde vurdert å gå fra mannen din om ikke den nye var inne i bildet? 

Jeg har kjent flere som har gått når de har truffet en ny, - hvorfor har de ikke gått før, om forholdet er så ille?

Hva er grunnen til at dere ikke har vært kjærester på lenge, ingen kyss eller klem? Om du er sikker på at forholdet er helt dødt, så bør du gå, men helt uavhengig av den nye du har truffet.

Jeg skal ikke si at det forholdet ikke kommer til å fungere på lang sikt, men har mine tvil. Det første er at dere befinner dere på helt ulike steder i livet. Du er en arbeidende småbarnsmor og han er student og såvidt voksen. Hva med den dagen han evt. ønsker egne barn, kanskje om 8-10 år? 

 

Anonymkode: 514c2...f52

[AnonymBruker]

Hvis du vil gå fra samboeren din så gjør du det, men gjør det for å være alene. 

Og jeg tror ikke forholdet til en på 21 vil vare, uansett om dere har aldri så god kjemi. Nå er dere begge blendet av forelskelse og av hemmelige stevnemøter. 

Når hverdagen kommer vil dere vise andre sider begge to og jeg tror ingen gutter på 21 år er klare for å stifte familie. Hva skjer når han en dag vil ha egen barn, skal du være den som forhindrer at han får det?

Anonymkode: df9a6...050

[TLR]

Sjokobolle.. skrev (19 timer siden):

Nei, det har jeg da aldri sagt. Jeg har egen jobb og lønn jeg. Men det er jo ikke en hemmelighet at det er vanskeligere alene enn når man er to.. Ikke veldig uvanlig å være bekymret for hvordan man skal klare seg alene ved et samlivsbrudd når barn er inkludert 

Hvis ungene dine er små så er det mye oppfølging med alt. Håper at du har en snill arbeidsgiver ved tanke på barnehage tid etc. Men han unge gutten ville jeg vært skeptisk til fordi jeg har lest noen tråder her inne der unge gutter skryter av at de er sammen med kvinner som er eldre enn dem og at de er i hop med dem på grunn av en ting. Bare vær forsiktig

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 22.23):

Ja, selvfølgelig har jeg det. Vi snakker om alt. Han har jo gjentatte ganger sagt at han skulle ønske det var oss to. At hvis jeg går fra samboer så vil han gi oss en sjanse. 

Akkurat nå lever dere i deres egen verden, en drømmeverden. Uten noe forankring i virkeligheten. Du er utro og jeg går utifra at dere må møtes i skjul, ingen må vite hva dere driver med. Dere har aldri tatt forholdet ut i den virkelige verden. 

Anonymkode: 4dd58...ff6

[AnonymBruker]

Si til samboer at du har vært utro, så går nok resten av seg selv. Problem solved

Anonymkode: b37d1...ae0

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 20.50):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

Det føles helt uoverkommelig nå, og det vil bli tøft, men livet vil bli bedre!

Er ikke skilt selv, men har sett bestevenninnen min som har hatt det som deg virkelig har blomstret i etterkant. Det har vært tøft økonomisk, men ikke umulig. Og hun har det enormt mye bedre nå. Bedre med et tøft år enn 50 kjipe..

Anonymkode: 0f026...c12

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 20.50):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

Det økonomiske vil ordne seg.

Jeg var ufør og alene om alt med en udugelig partner.

Skilte meg og har aldri følt meg friere.

Leide en grei leilighet mens jeg fikk orden på rettighetene mine mht bidrag, stønader og Husbanklån.

Møtte så drømmemannen og er i dag gift med han og eier stor enebolig med stor hage og er økonomisk sikret.

Jeg hadde aldri funnet den lykken jeg har om jeg ikke hadde kjent på at heller være alene og måtte slite litt økonomisk enn å sakte, men sikkert visne i et ulykkelig forhold.

Anonymkode: 1659f...34d

[AprilLudgate]

Først av alt så kan du ta han på 20 år ut av regnestykket. 
 

Uansett alder er det lett å være den morsomme, kloke, imøtekommende og spennende når man ikke deler hjem, regninger og skittentøy sammen. 
 

Har dere vært i parterapi sammen noen gang, etter barn?

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Akkurat nå lever dere i deres egen verden, en drømmeverden. Uten noe forankring i virkeligheten. Du er utro og jeg går utifra at dere må møtes i skjul, ingen må vite hva dere driver med. Dere har aldri tatt forholdet ut i den virkelige verden. 

Anonymkode: 4dd58...ff6

Nettopp.

Det er LITT annerledes å skulle gå fra 1-1 situasjon i privat sfære til å leie hånda til en på 21 år offentlig og presentere «nettopp ferdig med VGS» til venner, kollegaer og familie. 

[HMK]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 20.40):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Selvsagt kan du gå pga en annen mann. 

[AnonymBruker]

Han er så utrolig moden? Så moden at han inngikk et forhold til en gift kvinne med barn? Skjønner du er forelsket og at forholdet ditt er vanskelig, men avslutt på en respektfull måte for både deg, mannen din og ikke minst barna deres. Gå videre og fokuser på barna deres, det trenger de etter en skilsmisse. Det vil aldri fungere med en sånn start og en så ung person. Han aner ingenting om hva han går inn i. 

Anonymkode: b745a...bf0

[Minimee86]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 20.51):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke at eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå 

Kan ikke barnet bo hos far? Hvorfor er det gitt at dem skal bo hos deg? Deler dere ikke det ansvaret? Jeg syns helt seriøst du skal re ærlig med samboeren din for å være utro og ha et forhold bak en annens rygg er skikkelig smålig. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at du har det så kjipt i forholdet, men du burde være ærlig og si hvordan det ligger han. Det er lite sannsynlig at det vil bli noe bedre. Og får samboeren din vite noe om at du har vært utro over tid bak hans rygg så er det vel kanskje slutt uansett? 

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt en frase med meg om at «man går ut og inn av kjærlighet».

Alt er ikke rosenrødt hele tiden. Enkelte dager er det et tøft valg om å være sammen, mens andre dager er det en velsignelse.
 

Småbarnslivet er tøft. Livet er tøft. Men alt går i faser. Jeg har gjenoppdaget kona mange ganger når fasene endrer seg. Som en ny vår hvor hun blomstrer i øynene mine og relasjonen blomster, til at vi begge skal være lykkelige for at blikk ikke bokstavlig talt dreper. Om unga merker det? Garantert. Men de ser også at vi holder ut de dårlige dagene fordi vi vet at de gode kommer igjen. At man ikke skal kaste alt på sjøen fordi det ikke alltid er perfekt. Det er en viktig lekse, for det virker som færre og færre tør å stå i det ubehagelige. Men det må til, alt er ikke komfortsonen. 

Jeg har vært utrolig irritert på min kone. Tenkt at nok får være nok. Men aldri tenkt at jeg skal gå på en dårlig dag. Skal jeg gå så skal jeg ha forsøkt. Vil jeg gå på en god dag så er det det som er cluet for meg. Frem til det så vil jeg kjempe for forholdet, for min, hennes og for barnas skyld. 

Når du allerede har vært utro så har du gått over streken. Enten så må du gå for din egen del, eller gi mannen din beskjed og muligheten til å gå. Dersom det er noe å reparere her så kreves det mye av dere begge og full åpenhet.
 

Det er ikke noe prinsipielt annerledes enn en mann som forelsker seg i en ung jente til fordel for ekteskapet. Du har gjort et direkte dårlig valg, og vannet gresset feil sted. Konsekvensene er det i hovedsak ungene som kommer til å få. Du overlever alltid, kanskje for det bedre med barnefri annenhver uke for enkelte, men for ungene blir det aldri det samme igjen. Jeg hadde aldri frivillig gitt fra meg halvparten av tiden med mine barn for en simpel romanse pga litt oppmerksomhet fra en ungsau. 

Anonymkode: a2d7a...b78

[Rognkjeks]

Sjokobolle.. skrev (På 22.6.2026 den 20.40):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Dette må være en tøff situasjon å stå i, og ikke holdbar på lang sikt for noen av dere. Spesielt siden det er flere utfordringer sammen. 
 

Når det gjelder forholdet mellom deg og samboer, så er det jo begges ansvar å jobbe for forholdet. Både som individ og par. Du må først finne ut om du ønsker å fortsette (uavhengig av din yngre kollega). Hvis du kjenner det blir feil, burde du ha respekt for det dere har delt og gjøre det slutt. Dersom du skal gi det et forsøk til, fortjener samboeren din at du er ærlig og forteller om utroskapen. Det økonomiske og barna finner du/dere alltids ut av. Livet er for kort til å stagnere. Husk at gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. 
 

Når det gjelder den yngre kollegaen din, så er alderen et relativt viktig moment her. Plutselig ønsker han barn, noe du kanskje ikke kan gi. Han vil også bli «stefar» til to barn, i en potensiell betent situasjon mtp brudd og utroskap. 

Jeg ville funnet ut hva JEG vil, vært ærlig med samboer og eventuelt tatt det med kollegaen på sikt. Nå er du forelsket, og da er det lett å gjøre lite gjennomtenkte ting. Husk at du og samboer skal samarbeide resten av livet om barna, og de burde alltids komme først. 

 

[Uanonym bruker]

AnonymBruker skrev (På 23.6.2026 den 15.28):

Gresset er alltid grønnere. Hva tror du skjer når du skal oppdra barn med en 21 åring? Han vil være fri, gå på byen og reise.  Du må være hjemme med snørrete barn, og eldes dobbelt så fort. Det du gjør for deg selv, er å bygge et gigantisk luftslott. På jobb lever du i en livssituasjon der du er fri og singel. Hjemme er du mor og forsørger. Du kan ta stilling til om du er for ensom i forholdet. Men ikke dra inn en ung gutt som du nesten kunne vært moren til. 

Anonymkode: 41bd8...d21

Enig i dette. Du bør definitivt ikke gå ut av forholdet ditt for å være sammen med denne 21-årige kollegaen, TS! Et forhold mellom dere kan jeg nesten garantere deg at ikke vil fungere, på grunn av alder og livssituasjon. Dessuten er det aldri en god idé å gå rett fra et forhold til et annet.

Prøv å ikke tenke på kollegaen, men på forholdet til samboeren din. Er tanken om å gå fra ham sterkere nå pga. kollegaen, eller har den vært like sterk lenge? Hvis du skal gå fra samboeren, må det være fordi du genuint mangler følelser og ikke trives i forholdet, ikke fordi en ung kollega er mer spennende.