Samboer, men elsker en annen

[Sjokobolle..]

CMHuser skrev (3 minutter siden):

Hvor lenge har dette pågått? Du sier du elsker denne mannen du er utro med, og slike følelser kommer ikke etter tre uker, tenker jeg. Eller er det begjæret du higer etter?

Vi har kjent hverandre i 2 år. Jeg har nok hatt et godt øye til han en stund, uten at det var følelser sånn sett. Men det startet i Februar. Det er ikke bare at jeg higer etter begjær, det er ikke en hvilken som helst person som bare gir meg oppmerksomhet. Vi har en helt spesiell connection jeg aldri har hatt med en annen før. Alt har vært så naturlig og trygt helt fra start. Og det føles riktig. 

[AnonymBruker]

Vær real og gjør det slutt med ham du ikke elsker. Jeg kan garantere deg at det ikke kommer til å vare med han nye heller… 

Anonymkode: 97037...f4d

[AnonymBruker]

Kommunikasjon er noe som mangler i de fleste forhold, så da går det galt i lengden. De fleste søker heller ikke hjelp underveis heller...å lære seg å leve sammen; forstå hverandres behov. Fordi man skylder alltid på den andre, ser aldri seg selv. 

Så har du funnet en ny drømmemann, bare vent til dere har vært sammen en stund.....

Anonymkode: 27079...87c

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (7 minutter siden):

Vi har kjent hverandre i 2 år. Jeg har nok hatt et godt øye til han en stund, uten at det var følelser sånn sett. Men det startet i Februar. Det er ikke bare at jeg higer etter begjær, det er ikke en hvilken som helst person som bare gir meg oppmerksomhet. Vi har en helt spesiell connection jeg aldri har hatt med en annen før. Alt har vært så naturlig og trygt helt fra start. Og det føles riktig. 

Men det er det neppe. Han ser nok på deg som et enkelt ligg. Eller er han klar for å bli kjæresten til en 15 år eldre stobarnsmor? 

Anonymkode: 3a764...867

[Sjokobolle..]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det er det neppe. Han ser nok på deg som et enkelt ligg. Eller er han klar for å bli kjæresten til en 15 år eldre stobarnsmor? 

Anonymkode: 3a764...867

Hva vet du om han og oss? Hva vet du om hva han tenker og vil? Hva vet du om hvordan han er mot meg?

[Smascha]

Sjokobolle.. skrev (1 minutt siden):

Hva vet du om han og oss? Hva vet du om hva han tenker og vil? Hva vet du om hvordan han er mot meg?

Han skal uansett flytte vekk for studier? 

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (34 minutter siden):
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Han er mye yngre enn deg og har akkurat startet på voksenlivet. Du har ansvar for to barn, dere er på to forskjellige stadier i livet. 
Ønsker du ut av forholdet du er i, går du for din egen skyld. Og aksepterer at det kanskje ikke blir noe med denne mannen.

Still deg spørsmålet hvis du ikke hadde møtt denne mannen som jeg synes du idealiserer, hadde du da blitt i samboerskapet.

Anonymkode: 4dd58...ff6

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også at dette høres vanlig ut. Som noe jeg har hørt mange ganger før. Men akkurat nå har ikke samboeren din en reell sjanse. Nå er du bare forelsket i en annen og da spiller det ingen rolle hva han gjør. Før du sa du var utro tenkte jeg at du burde prøve å kommunisere alvoret i situasjonen til din samboer. Si at du faktisk tenkte på å forlate han. Ekstremt mange menn blir sjokkerte når de får høre at partner tenker i de baner selv om partner har vist misnøye og kommunisert ulykkelighet i flere år. Side-kjæresten du har nå er i en annen livsfase og skal studere. Det er ikke plass til deg og dine to små i den og du kommer sannsynligvis til å bli alene i den situasjonen også om du velger den. Du burde fortelle samboer hva du har gjort og hva du føler. Og så om dere kan finne sammen igjen så prøv på ordentlig. Hvis ikke, bo hos foreldrene dine en stund eller søsken eller noen til det stabiliserer seg. Tror jeg. Uansett masse lykke til.

Anonymkode: 0785b...791

[Sjokobolle..]

Smascha skrev (Akkurat nå):

Han skal uansett flytte vekk for studier? 

Ja, men er ikke sånn at han er borte for alltid. Han kommer jo hjem innimellom også, og jeg kan besøke han. Han har sagt at han ville gitt det en sjanse hvis jeg ble singel. Han må jo få lov til å få seg en utdanning 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men det er det neppe. Han ser nok på deg som et enkelt ligg. Eller er han klar for å bli kjæresten til en 15 år eldre stobarnsmor? 

Anonymkode: 3a764...867

Hvorfor ikke? Er alle menn som deg, mener du? 

Anonymkode: 45848...561

[AnonymBruker]

Go for it!

Livet er for kort til å kaste bort til en sur fjomp.

 

Anonymkode: a12ab...068

[AnonymBruker]

Sjokobolle.. skrev (5 minutter siden):

Ja, men er ikke sånn at han er borte for alltid. Han kommer jo hjem innimellom også, og jeg kan besøke han. Han har sagt at han ville gitt det en sjanse hvis jeg ble singel. Han må jo få lov til å få seg en utdanning 

Og det er dette du henger fast ved. At det kommer til og bli dere to. Han er en ung mann på 21 år vær nå litt realistisk.

Anonymkode: 4dd58...ff6

[TLR]

Sjokobolle.. skrev (45 minutter siden):

Ja, det er vel kanskje det riktige. Men jeg er jo redd. Hvordan skal jeg og barna klare oss. Finne et sted å bo, klare meg økonomisk. Jeg vil ikke eldste barnet skal bytte skole. Det er liksom ikke bare å gå

Tror at grunnen til at du har blitt betatt/forelsket i en annen mann er fordi du og din samboer har problemer som dere bør prøve å rette opp i. Hva med par terapi? Din samboer bør også hjelpe til mere hjemme med husarbeid. Jeg vet ikke om han andre er den rette for deg. Det kan være en illusjon. 

[Sjokobolle..]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Og det er dette du henger fast ved. At det kommer til og bli dere to. Han er en ung mann på 21 år vær nå litt realistisk.

Anonymkode: 4dd58...ff6

Jeg har ikke sagt at det er helt sikkert at det blir oss to, men vi er begge villig til å gi det en sjanse. Blir det lett? Nei, absolutt ikke. Men uansett hva du tenker og tror, så elsker vi hverandre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Og det er dette du henger fast ved. At det kommer til og bli dere to. Han er en ung mann på 21 år vær nå litt realistisk.

Anonymkode: 4dd58...ff6

Så hvis det ikke var for denne gutten…Mener du at ts, som er ulykkelig i ekteskapet, ikke bør skille seg? 

Anonymkode: 45848...561

[AnonymBruker]

Før du i det hele tatt tenker på om det du skal innlede et forhold med denne smågutten, må du avslutte forholdet med samboeren og faren til ungene dine. Boet skal gjøres opp og barnefordelingen skal avklares. 

Ta guttungen ut av likningen. Du er ikke lykkelig i forholdet ditt. Ta hånd om dette først! 

Anonymkode: 8e298...23d

[Sjokobolle..]

TLR skrev (1 minutt siden):

Tror at grunnen til at du har blitt betatt/forelsket i en annen mann er fordi du og din samboer har problemer som dere bør prøve å rette opp i. Hva med par terapi? Din samboer bør også hjelpe til mere hjemme med husarbeid. Jeg vet ikke om han andre er den rette for deg. Det kan være en illusjon. 

Det hadde jo aldri skjedd om jeg var lykkelig med samboer, så jeg forstår hva du mener. Men det jeg og han nye har er noe helt annet enn jeg har opplevd før. Det er et vennskap i bunn, vi ler og har det gøy sammen, vi er lekne og tuller. Det har jeg aldri hatt med noen. Vi kommuniserer så bra, alt har vært så naturlig og trygt fra start. Aldri opplevd. Alt bare stemmer. Det er så mye der jeg ikke har hatt før. Jeg vet helt ærlig ikke om det kan fikses. Jeg tror ikke jeg kan få følelsene tilbake for samboer. Vi er så ulike, og det er mye som irriterer meg med han. Jeg er ikke perfekt jeg heller, det vet jeg. Men jeg tror ikke vi er rett for hverandre lenger. 

[TLR]

Sjokobolle.. skrev (1 minutt siden):

Det hadde jo aldri skjedd om jeg var lykkelig med samboer, så jeg forstår hva du mener. Men det jeg og han nye har er noe helt annet enn jeg har opplevd før. Det er et vennskap i bunn, vi ler og har det gøy sammen, vi er lekne og tuller. Det har jeg aldri hatt med noen. Vi kommuniserer så bra, alt har vært så naturlig og trygt fra start. Aldri opplevd. Alt bare stemmer. Det er så mye der jeg ikke har hatt før. Jeg vet helt ærlig ikke om det kan fikses. Jeg tror ikke jeg kan få følelsene tilbake for samboer. Vi er så ulike, og det er mye som irriterer meg med han. Jeg er ikke perfekt jeg heller, det vet jeg. Men jeg tror ikke vi er rett for hverandre lenger. 

Er han nye kun 21 år eller har jeg lest feil? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så hvis det ikke var for denne gutten…Mener du at ts, som er ulykkelig i ekteskapet, ikke bør skille seg? 

Anonymkode: 45848...561

Jo hun burde gå hvis hun er ulykkelig.
Men det virker som om den største drivkraften for og gå er håpet om at det blir noe med denne gutten.

Anonymkode: 4dd58...ff6

[TLR]

Sjokobolle.. skrev (1 time siden):

Hei. Beklager på forhånd for et langt innlegg, håper noen orker å lese. 
 

Jeg og samboer har vært sammen i 11 år, vi har to barn sammen på 3 og 7 år. Vi har ikke vært kjærester på veldig lenge. Vi er ikke særlig kjærlige med hverandre, veldig sjeldent klem eller kyss. Vi har omtrent ikke sex, det er lenge mellom hver gang. Sånn har det vært i flere år egentlig. Jeg har lenge følt at jeg ikke er lykkelig, at det er mye jeg savner i forholdet og jeg tror ikke jeg har noe følelser igjen. Jeg kjenner ikke lysten til å klemme på han, kysse han eller ha sex med han. Når det er lenge siden vi har hatt sex så vet jeg at det kommer et ønske snart, og jeg gruer meg nesten fordi jeg kjenner ikke at jeg har lyst, men føler jeg må si ja. Det er ofte mye irritasjon og dårlig stemning, jeg kjenner i hvert fall at stemningen ikke er bra. Jeg er en veldig følsom person og kjenner ting veldig på kroppen. Vi har alltid vært dårlig til å kommunisere, vi prater ikke om ting, vi kan sitte i hver vår ende av sofaen/senga på hver vår tlf isteden. Vi gjør aldri noe alene sammen. Jeg har mye irritasjon fordi jeg føler alt av husarbeid blir mitt ansvar fordi han ikke tar noe iniativ. Han er flink til å lage mat og rydde kjøkken, men alt annet er det jeg som gjør. Rydder, vasker, støvsuger, vasker og bretter klær. Det er jeg som styrer og ordner med ting til barna. Han gjør ring hvis jeg spør/ber han om det, men jeg savner iniativ. Jeg har tatt opp dette flere ganger, men det blir ikke bedre. Jeg blir så sliten av det. Jeg blir utrolig sliten, stresset og overveldet av rot og alt som må gjøres. Vi er ganske forskjellige som personer, og vi er forskjellige som foreldre, og dette blir et irritasjonsmoment og jeg føler ofte at vi nægger på hverandre. Humøret mitt påvirkes av han, som igjen påvirker hvordan tålmodigheten min er med barna. Jeg er ikke lykkelig, og har ikke vært det på lenge. 
 

Så skjedde noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg har en mannlig kollega jeg alltid har hatt et godt forhold til, vi har alltid hatt det veldig gøy sammen. En kveld ble vi sittende alene og prate, og han åpnet seg opp om ting til meg. Etter denne kvelden ble vennskapet sterkere og følelser begynte å komme fra begge to. Følelsene ble sterkere og sterkere og til slutt klarte vi ikke å stå imot. Jeg var utro. Jeg vet, det er utrolig råttent gjort, og på ingen måte greit. Men jeg klarer ikke å gi slipp. Han har alt jeg både ser etter og trenger i en partner. Han er det fineste mennesket jeg har møtt. Han er så genuint god og omtenksom, han er veldig godt likt av alle fordi han bryr seg om andre mennesker, han får alle til å føle seg bedre, til å le. Han er en utrolig følsom person som er så i kontakt med følelsene sine. Han er mye yngre enn meg, han er 21 og jeg 36. Jeg vet, det er jo litt spesielt. Men han er så utrolig moden for alderen. Så flink til å kommunisere, så fornuftig, ingen partygutt som andre gutter er, han har så gode verdier og er bare tvers igjennom god mot alle. Han får meg til å le som ingen andre, vi har det så utrolig gøy sammen. Han gir meg så mye trygghet og kjærlighet og sier og viser meg hver eneste dag hvor mye jeg betyr for han, hvor mye han elsker meg. Hvor fin han synes jeg er, både utenpå og inni. Jeg sliter med selvbildet og usikker pga tidligere forhold, men han får meg til å føle meg bra nok. Han er genuint opptatt av at jeg skal ha det bra, at jeg skal forstå hvor bra jeg er og hva jeg fortjener. Jeg hadde en tøff periode når jeg var under utredning av adhd hos DPS, han var der for meg hver eneste dag. Spurte hvordan jeg hadde det, støttet meg, så meg og var der for meg. Mer enn samboer. Jeg har hele livet slitt med å åpne meg, klare å prate om ting. Han har revet ned alle veggene mine, fordi han gjør meg så trygg, han dømmer meg aldri uansett hva jeg sier eller føler. Han ser meg virkelig, og får meg til å føle meg som den eneste i verden. Jeg føler virkelig at han er drømmemannen min, og vi utfyller hverandre. Vi har alt. Et solid vennskap, mye latter og lekenhet, god kommunikasjon, vi støtter og trygger hverandre, vi har så enormt mye kjærlighet og trygghet hos hverandre. Vi elsker hverandre virkelig. Det som er veldig vanskelig er at han skal flytte langt bort pga studier, det var planlagt lenge før vi skjedde. Og det knuser meg. Tanken på å ikke se han hver dag, tanken på å ikke ha den tryggheten i hverdagen. For tross følelser, så er vi utrolig gode venner og vi er en trygghet for hverandre. Vi trenger hverandre. Jeg skal ikke gå inn på det, men jeg har gjort veldig mye for han også, som betyr enormt mye for han. Vi har snakket om at hvis jeg skulle forlate samboer, så er det oss to. Vi skal gi oss en sjanse, for det vi har er så sterk og ekte, og det kan vi ikke gi slipp på før vi har prøvd. 
 

Jeg kan ikke forlate samboeren pga han, det må være fordi at han og jeg ikke fungerer lenger. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å være i et forhold hvor jeg ikke er lykkelig, hvor jeg føler det går utover psyken min. Jeg føler meg ikke ordentlig sett og verdsatt. Vi ler aldri sammen, vi gjør aldri noe hyggelig sammen. Kanskje ser på serie i ny og ne. Jeg har ofte følt meg litt ensom, både før og etter barn. Fordi han er trener og mye borte pga det, han har en jobb hvor han må reise. Jeg har ofte følt meg mye alene med barna. Jeg har ofte følt at han ikke har satt meg og familien først.  Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en mamma og pappa som ikke er lykkelige, som ikke viser kjærlighet overfor hverandre. Men det er vanskelig. Det er vanskelig å forlate det trygge, med hus og økonomi. Det er vanskelig å bryte opp familien. Men skal man på død og liv være sammen kun pga barna? 
 

Beklager, dette ble et veldig langt innlegg. Jeg vil ikke ha masse kommentarer om at jeg er fæl og ditt og datt. Jeg vet utroskap ikke er greit, jeg synes ikke det heller. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å være det, uansett hva. Men jeg føler så sterkt for dette mennesket. 

Jeg tror bare jeg ønsker tilbakemelding/råd på hva jeg skal gjøre. 

 

Det er for stor aldersforskjell. Han er jo bare barnet. Ja mange flotte ungdommer der ute. Å se er ok men ikke noe mer.