Tenåring med skolevegring

[AnonymBruker]

Har en 15-åring som har hatt skolevegring det siste halvåret. Det startet med intriger innad i jentegjengen hun hang med, men hun har kuttet de ut, og tilbringer nå tid med andre venner. Dog ikke like sosial som før.

Jeg vekker henne hver morgen, men hun nekter å gå. Er på skolen 1-2d i uken. Har blitt fulgt opp av et team i kommunen, men de har avsluttet. Skolen sier at hun står på grensa til å ikke få karakterer i mange fag dette semesteret, men det tar hun heller ikke seriøst.

Skal følges opp videre av familievern, men det blir ikke før etter sommeren. Jeg er rådvill og utslitt.

Det nytter ikke å snakke med henne heller, får ikke ut et ord. Jeg er alene med henne. Konsekvensen er ofte at jeg sperrer tlf'en hennes når hun ikke går på skolen, og hun har tidsgrense på kvelden, slik at hun skal prøve å sove til normale tider. Om hun er deprimert, hvordan skal jeg få henne ut av det?

Anonymkode: 432b4...256

[AnonymBruker]

Hvilken grunn oppgir hun selv for at hun ikke vil på skolen?

Anonymkode: 2dda0...2d8

[Umbreon]

Skolevegring er et vanskelig tema. Ikke lett å vite hva som blir riktig her.

Men er det mulig å «tvinge» henne til å gå til psykolog? Litt med argumentasjonen: «Når du synes det er så vanskelig å gå på skolen er det mitt ansvar å forsøke å hjelpe deg»? Og hvis hun da nekter for at hun trenger psykolog, så er jo det inngangen på en samtale om skolevegringen - eller hvis hun synes det er en god ide med psykolog så kanskje det vil være til hjelp?  

Du kan godt ha forståelse for at hun har det vanskelig nå, samtidig som at du krever at dere må legge en plan sammen for at hun skal kunne få det litt bedre. Hun må samarbeide med deg. Det kan du kreve. Hun kan ikke få lov til å bare nekte å gå på skolen, nekte å snakke om det og nekte å forsøke noe som helst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvilken grunn oppgir hun selv for at hun ikke vil på skolen?

Anonymkode: 2dda0...2d8

Hun vil ikke snakke om det. Noen ganger er hun trøtt, vondt i halsen etc, men det er jo bare unnskyldninger. Har prøvd mang en gang å sette meg ned med henne og ha en fornuftig samtale, men det er helt uinteressant for henne. Hun gikk til ukentlig samtaler hos familieteam, men de kom heller ikke til bunns i det. Jeg har tilbudt henne å bytte skole, om det er pga. jentegjengen, men det vil hun heller ikke.

Anonymkode: 432b4...256

[AnonymBruker]

Her må du være den voksne og sette noen krav. Jenta må som minste kriteria kunne fortelle årsaken til at hun ikke vil på skolen, og ta i mot hjelp for dette. Nekter hun det må hun reise på skolen uansett hva hun selv mener eller føler fra dag til dag. 
 

Hun er 15 år, og du som forelder har ansvaret! 
Problemer blir bare større dersom hun får lov til å unngå det som plager henne… 

Anonymkode: 45421...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her må du være den voksne og sette noen krav. Jenta må som minste kriteria kunne fortelle årsaken til at hun ikke vil på skolen, og ta i mot hjelp for dette. Nekter hun det må hun reise på skolen uansett hva hun selv mener eller føler fra dag til dag. 
 

Hun er 15 år, og du som forelder har ansvaret! 
Problemer blir bare større dersom hun får lov til å unngå det som plager henne… 

Anonymkode: 45421...b36

Jeg forstår da at jeg har ansvaret. Men hun er ikke 3 år lenger - man kan ikke bare ta ungen under armen og bære henne dit. Vi har hatt nok av utfordrende morgener, hvor jeg har vært både sint, streng og forståelsesfull.

Samtidig jobber jeg både turnus og studerer, og var borte fra jobb i nesten 8 uker for å håndtere dette, til ingen nytte. Derfor spør jeg nå om gode råd.

Anonymkode: 432b4...256

[AnonymBruker]

Ta henne med til legen, og be om henvisning til BUP.

Anonymkode: ad2b1...a65

[AnonymBruker]

Går hun på noen aktiviteter eller er hun sosial på andre måter? Eller sitter hun kun hjemme? 

Uten sammenligning forøvrig så var jeg syk på ungdomsskolen, og var dermed hjemme i ett år, og da jeg ble frisk igjen så var det skikkelig vanskelig å komme tilbake igjen. Jeg orka ikke alle hyggelige kommentarer, eller det å oppdage alt jeg hadde gått glipp av. Ikke faglige ting, men alle sånne små nyheter om hvem som hadde kranglet, hvem som hadde klint, osv osv.  Jeg ville liksom bare hoppe inn igjen som om jeg aldri hadde vært borte. 

Jeg bare tenker at dersom din datter ikke heller er sosial på kveldstid, så blir det jo bare vanskeligere og vanskeligere å komme tilbake. 

(Ei i klassen til sønnen mi fikk ikke gå på aktiviteter om hun ikke gikk på skolen, og det tenker jeg er helt feil taktikk. Ungdommen endte jo opp med å miste alt av vennskap, og da ble det komplett umulig å komme seg tilbake...). 

 

Vår datter nærmet seg skolevegrer på ungdomsskolen, da fant vi ut til slutt at løsningen å flytte opp ett trinn. Hun mistrivdes enormt sosialt, og det faglige var alt for enkelt for henne. Skolen prøvde først å tilby å bytte klasse (etter de prøvde diverse andre tiltak), men det ville hun ikke. 

Så hun gikk til vinterferie i åttende, og startet etter vinterferien i niende. Da løsnet alt for oss. Det har etter det vært null fravær, null klager om migrene og et helt annet humør på henne. Vi fikk igjen dattera vår. 

 

Det må være uendelig vanskelig for deg å være alene med henne! Du har ikke nær familie som kan hjelpe deg? 

Anonymkode: 7a797...fb5

[AnonymBruker]

Hun har det tydeligvis vanskelig, og diverse konsekvenser og "straffetiltak" vil bare gjøre det verre.

Skolen og helsesøster bør være inne i bildet, og gjerne fastlegen også. 

Det beste hadde vært om hun kunne åpne seg for noen og fortalt hva som er vanskelig. 

Junior her går 1. året på vgs. og sliter litt med det samme, og der er det det sosiale som er problemet. Sånt er ofte ekstra vanskelig i tenårene. Pga. noen diagnoser så går han på tilrettelagt, og de er veldig behjelpelig og gjør ting lettere for han. Opplever større forståelse der enn på ungdomsskolen. 

Anonymkode: 07bb9...b14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skolen sier at hun står på grensa til å ikke få karakterer i mange fag dette semesteret, men det tar hun heller ikke seriøst.

Anonymkode: 432b4...256

Karakterer fra ungdomsskolen har faktisk ingenting å si. Alle kommer inn på vg1. Problemet er hvis denne oppførselen fortsetter, fordi da kommer hun neppe inn på vg2.

Anonymkode: 7a5d4...7ea

[AnonymBruker]

Du kjenner barnet ditt best, og vet best om dette er «tenårings-nykker» eller mer alvorlig på vei mot angst/depresjon, så du vet best selv hva du bør gjøre. Mitt første råd er å tone ned studieprogresjonen din, da det er vanskelig å «være god på flere områder samtidig», om du tenker dette blir langvarig. Mitt andre råd er å oppsøke nettfora på f.eks. Facebook der du finner foreldre som er eller har vært i samme situasjon, det er gitt ut bøker om problemeatikken, søk opp mental helse for unge osv, sjekk om kommunen har fraværs team osv . Ikke heng her, KG er full av folk som mener man skal «sette krav», at det handler om dårlig oppdragelse osv osv, uten at de forstår hvor komplekst ufrivillig skolefravær kan være. De får deg bare til å føle deg enda verre. Mitt tredje og viktigste råd er - det er viktigere at barnet ditt blir så trygg at hun kan sette ord på hva som er vanskelig og dere derigjennom kan klare å skape en god skolehverdag, enn at hun faktisk kommer seg på skolen i morgen. Hilsen mamma til tenåring med ufrivillig skolefravær gjennom mange år,  enorm angst og depresjon, 0-nettverk, ingen skolegang og som seiler rett inn mot arbeidsavklaringspenger/ufør  om noen år :(. Og jeg skal love deg jeg stilte krav, var streng, tok fra henne goder og kjeftet. Det eneste jeg oppnådde var et barn som ble sykere.. ønsker deg alt godt - langvarig ufrivillig skolefravær er noe av det jævligste en foreldre kan oppleve 

Anonymkode: 0ed85...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du kjenner barnet ditt best, og vet best om dette er «tenårings-nykker» eller mer alvorlig på vei mot angst/depresjon, så du vet best selv hva du bør gjøre. Mitt første råd er å tone ned studieprogresjonen din, da det er vanskelig å «være god på flere områder samtidig», om du tenker dette blir langvarig. Mitt andre råd er å oppsøke nettfora på f.eks. Facebook der du finner foreldre som er eller har vært i samme situasjon, det er gitt ut bøker om problemeatikken, søk opp mental helse for unge osv, sjekk om kommunen har fraværs team osv . Ikke heng her, KG er full av folk som mener man skal «sette krav», at det handler om dårlig oppdragelse osv osv, uten at de forstår hvor komplekst ufrivillig skolefravær kan være. De får deg bare til å føle deg enda verre. Mitt tredje og viktigste råd er - det er viktigere at barnet ditt blir så trygg at hun kan sette ord på hva som er vanskelig og dere derigjennom kan klare å skape en god skolehverdag, enn at hun faktisk kommer seg på skolen i morgen. Hilsen mamma til tenåring med ufrivillig skolefravær gjennom mange år,  enorm angst og depresjon, 0-nettverk, ingen skolegang og som seiler rett inn mot arbeidsavklaringspenger/ufør  om noen år :(. Og jeg skal love deg jeg stilte krav, var streng, tok fra henne goder og kjeftet. Det eneste jeg oppnådde var et barn som ble sykere.. ønsker deg alt godt - langvarig ufrivillig skolefravær er noe av det jævligste en foreldre kan oppleve 

Anonymkode: 0ed85...764

Jeg kom inn for å skrive akkurat dette. 

Til oss ble det også en autisme-diagnose. Straks ferdig med 1 år på videregående, tilrettelagt. Mer hjemme enn på skolen. Ny skole og en linje hun ønsker seg til høsten, vi krysser fingrene. 

Jeg sluttet å være sint, streng og ta fra goder på slutten av barneskolen. Da forsvant også selvskading og selvmordstanker. Ungen VET at hun burde være på skolen, og er like lei seg hver gang hun ikke greier. Det hjelper ikke at jeg også kjører henne lenger ned i det mørke hullet. 

Anonymkode: ca186...de8

[AnonymBruker]

Jeg har også en 15 åring med ufrivillig skolefravær, er på tredje året nå da det startet i slutten av 7. trinn. Hun gikk til helsesykepleier i 6. trinn og fortalte om risping/ selvskading og ble henvist til barne- og ungdomspsykolog i kommunen. Fikk god relasjon med henne, men kom ikke til bunns i vanskene. Ble derfor henvist til BUP høsten i 8. trinn. Økende skolefravær på ungdomsskolen tross for trivsel og nye venner. Er på skolen 50-60% nå. BUP har etter 16 mnd fortsatt ikke konkludert, de utredet med mistanke om angst og Aspergers/ autisme men typisk fór høytmaskerende jenter får de ikke nok utslag på ADOS-testen. Jeg tenkte først på ADD / Adhd uoppmerksom type, men ser mer og mer som indikerer autisme også når jeg tenker tilbake til hun var yngre. Da trodde jeg hun var sta og rigid og dette var hennes personlighet. 

PPT er endelig på banen nå som fravær i seg selv er henvisningsgrunn, og de er i gang med en sakkyndig rapport med anbefalinger om tilrettelegging i skolen. Håper dette vil gjøre at 10. trinn blir greit og inngangen til videregående i 2027 blir bra. 
 

Det er dødstøft å stå i dette, selv om jeg er gift er mannen et ekstraarbeid da han ikke ser og forstår henne. Og fordi hun er muntlig sterk og fremstår godt fungerende er det vanskelig for alle å se hvor mye hun strever. Hun gir alt ute og «kollapser» hjemme. 
 

Kommunen og skolen har plikt til å hjelpe henne selv om hun ikke er på skolen. Anbefaler gruppa Skolevegring / Ufrivillig skolefravær på Facebook, mye info å hente. 
 

 

Anonymkode: c7dfd...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her må du være den voksne og sette noen krav. Jenta må som minste kriteria kunne fortelle årsaken til at hun ikke vil på skolen, og ta i mot hjelp for dette. Nekter hun det må hun reise på skolen uansett hva hun selv mener eller føler fra dag til dag. 
 

Hun er 15 år, og du som forelder har ansvaret! 
Problemer blir bare større dersom hun får lov til å unngå det som plager henne… 

Anonymkode: 45421...b36

Fortell meg gjerne hvordan du på lovlig vis kan tvinge en 15 åring på skolen 🧐

Anonymkode: a54f8...f85

[AprilLudgate]

Hvordan vil du beskrive henne faglig og sosialt generelt?

Kan det være noe her som er aktuelt for BUP? I form av utredning? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Her må du være den voksne og sette noen krav. Jenta må som minste kriteria kunne fortelle årsaken til at hun ikke vil på skolen, og ta i mot hjelp for dette. Nekter hun det må hun reise på skolen uansett hva hun selv mener eller føler fra dag til dag. 
 

Hun er 15 år, og du som forelder har ansvaret! 
Problemer blir bare større dersom hun får lov til å unngå det som plager henne… 

Anonymkode: 45421...b36

Dette er bare idiotisk å skrive. Ufrivillig skolefravær er komplekst og vanskelig. Og det eneste man oppnår ved å tvinge barnet på skolen (hvordan gjør man det?) er å sende et barn til et miljø det åpenbart ikke føler seg trygg i. Det kan være mye mer skummelt enn å prøve å ta hensyn til barnet og forstå at noe er ekstremt vanskelig. Alle vil klare å gå på skolen. 

Anonymkode: 3c487...57f

[Perle]

Steng av Wi-fi

 

 

 

Endret onsdag kl. 18:24 av Perle

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fortell meg gjerne hvordan du på lovlig vis kan tvinge en 15 åring på skolen 🧐

Anonymkode: a54f8...f85

Ingen? Dette lurer jeg nemlig helt genuint på. 

Anonymkode: a54f8...f85

[AnonymBruker]

Perle skrev (9 minutter siden):

Steng av Wi-fi

 

 

 

Nei, ikke straff et barn som åpenbart har det forferdelig vanskelig. Da blir det bare to steder som er utrygge - både hjemme og skolen. Eller sagt enda verre - ingen steder er trygge og omsorgsfulle. 

Anonymkode: 3c487...57f

[Perle]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, ikke straff et barn som åpenbart har det forferdelig vanskelig. Da blir det bare to steder som er utrygge - både hjemme og skolen. Eller sagt enda verre - ingen steder er trygge og omsorgsfulle. 

Anonymkode: 3c487...57f