Tenåring med skolevegring

[AnonymBruker]

 Vi har også en skolevegrer på 12 år.

Det er så frustrerende når de ikke klarer å sette ord på hva som gjør det vanskelig, og det er her jeg tror vi som foreldre og støtteapparat må begynne: hjelpe de å gi de et språk. 

Min sønn har fylt ut noen kartleggingsskjema vi fikk av PPT. Noe gikk på avkryssing mens på andre skulle han fargelegge rødt, gult og grønt på bilder som viste ulike situasjoner i skolehverdagen. Det hjalp oss litt med å skjønne hvor problemet ligger, selv om vi enda ikke vet hvorfor. Kanskje dere kan undersøke om dere kan få noe slikt som kan utføres hjemme?

Kommunen har ofte lavterskeltilbud og oversikt over hvor man kan søke hjelp, ut over BUP. I vårt tilfelle så skal PPT nå starte en kartlegging, vi foreldre går til samtaler hos et lavterskeltilbud kalt Trondheimshjelpa, og sønnen vår er henvist til en studentdrevet psykologisk poliklinikk på NTNU med oppstart til høsten. Prøv å finn ut av hva som finnes i deres kommune.

Etter mange år med strev (hvor vi for øvrig fulgte alle råd om å presse, pushe og straffe, noe som bare forverret situasjonen) er det godt å føle at noe endelig er på gang. Men det tar tid, og det er en utfordrende hverdag i mellomtiden. Her ser vi at gutten vår vil på skolen, men at han ikke alltid klarer. Vi prøver derfor så godt vi kan å akseptere at det er noe her vi ikke vet enda, og å ikke gjøre morgenene til en krigssone.

Jeg tror at når vi legger bort press og trusler kommer vi også i en bedre posisjon til å få i gang en samtale med barnet om veien videre. Ta det i fredstid en ettermiddag, si at du som mamma har en plikt til å følge opp og å hjelpe, og at dere nå sammen må finne ut hva som er lurt. Det er lov å være tydelig på å bare ignorere problemet ikke er lurt og at noe må gjøres, samtidig som man viser at man bryr seg og er ydmyk for at det kan være mye man selv ikke forstår.

Sender deg masse styrke, for dette er ikke lett ❤️

Anonymkode: 9293f...b32

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun har alltid hatt konsentrasjonsvansker, så det er en sak for BUP. Det har jeg tatt opp i alle år, men føler ikke jeg har blitt møtt på det av skolen.

TS

Anonymkode: 432b4...256

Ser du får mye fjasete svar her om trusler og sosiale medier osv.

Jeg leser situasjonen dithen at hun trenger utredning. Ufrivillig skolefravær bør være på mega overtid for skolen til å reagere.

Men i tillegg til henvisning til BUP hadde jeg tatt prøver hos fastlege for å utelukke fysiske årsaker.

 Stoffskifte, jern, B12 osv. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med tenåringer, så kanskje blir svaret mitt svada for din del, men jeg har ei i 7. klasse som nærmet seg skolevegring i 5. klasse. Vi hadde mange samtaler (uten noe tydelig svar på noe som helst), og hun var enda ikke i det stadiet "driter i hva mamma sier", så hun tålte at jeg fulgte henne til skolen og sendte henne inn. Hun skulket ikke da hun først kom inn, men hun fikk oppfølgning av lærer som "holdt øye med henne". Hun hadde det tøft innad i en jentegjeng.

Ved nært samarbeid med lærer og sosiallærer, fikk vi henne inn i en ny vennekrets. Ditt barn har også fått ny vennekrets, om jeg forsto riktig. Det tok lang tid å komme helt inn og hun følte seg utenfor lenge. Disse barna hadde allerede vært venner en stund og kjente hverandre. Det kan være veldig vanskelig å bli et "fullverdig medlem" og føle seg helt tilpass. Kan det ligge noe her?
For mitt barn satte vi inn tiltak i form av aktiviteter. Vi inviterte til filmkvelder, spise ute, bade og mange andre gøyale aktiviteter. Vi brukte mye tid på å forsterke relasjonene mellom barna. Skolen tilrettela også for samarbeid med disse barna, de ble satt i grupper, prosjekter og på lag sammen. Nå siste del av 7. klasse så har hun og ei annen av disse barna blitt veldig nære venner. Hun er en del av gjengen blant de andre også, men hun og venninna er skikkelig tette. Nå gleder hun seg til skolen. 

Anonymkode: e98f6...a7f

[AnonymBruker]

Kontakt fastlege med henvisning til bup. 
Dette er et helvete å stå i som forelder. 
 

Anonymkode: 19c96...9c7

[AnonymBruker]

Her er det bare en løsning. Dere begge må få hjelp igjennom BUP. Du med foreldreveiledning og hun med mer dyptgående. Er det ikke nok med poliklinikk, vil de etter hvert henvende seg til ambulanse team eller BUP døgn og utredning. 
Her må du bare stå på og ta tak sammen med fastlege.

Anonymkode: 6834a...392

[Hengebuksvinet]

Dette er vanskelig.

Men tett dialog med skole, tror jeg er helt avgjørende. Mange er opptatt av at der ikke skal presses, men jeg som lærer har mange historier om at tidlig og tett samarbeid har snudd situasjonen. Og det er ikke tvil om at en forelder som er hjemme på dagene, ofte gjør det mer attraktivt å være hjemme. Mens foreldre som jobber for det, lettere får snudd situasjonen.

Og de som forsvinner ut? Kommer de noensinne ut i et fungerende voksenliv? 

 

[AnonymBruker]

Jeg begynte også med skolevegring veldig tidlig, men det slo inn ordentlig i 8. klasse. Alt ble tilrettelagt, vekket hver dag, jeg fikk taxi frem og tilbake til skolen, var kun til stede på prøver eller 1-3 dager i uka, men fortsatt klarte jeg ikke dra på skolen. Jeg har diagnose borderline og adhd, og det var rett og slett for vanskelig å dra. Mange dager jeg ikke gadd, men skolen ga meg mer angst og stress enn mestring og glede. I utgangspunktet var jeg skoleflink, men jeg orket ikke. Jeg fikk også skolen veldig tilrettelagt på vgs og fikk karakter i alle fag. Poenget er at jeg tror ikke noen tiltak kunne fått meg til å gå mer på skolen de årene, men det var essensielt at mamma aldri ga opp og tilrettela så mye som mulig. Selvom jeg ikke kunne fordra mamma og maset hennes, er vi bestevenner nå som jeg har blitt eldre. Jeg gikk også til BUP i den perioden, noe jeg tror var viktig. Virker som du allerede gjør alt du kan, du er kjempe flink mamma ❤️ 

Anonymkode: d7b4e...852

[LilleMy_09]

Har en i nær familie som sliter med skolevegring. Det er et sant helvete for foreldrene. Det har vært samtaler med skole, bup, kommune og jeg vet ikke hva. Nå går det litt bedre og de har fått til et samarbeid med skolen som gjør ting litt lettere for alle 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det mye vanskelig i tenårene selv og hatet de tre årene på ungdomsskolen. Hadde heller brukket begge bena enn å gå der igjen. Men mitt problem var hormoner, ting som endret seg, «vesle voksen» alderen, kroppen endret seg, tanker og prestasjon. Syns det var mega vanskelig å fortelle om årsaken til vanskeligheter på skolen, fordi jeg selv følte det var teit og flaut og skyldte heller på sliten, syk, vondt i hodet og alt slik. Gikk på bup og fikk noen elendige ark jeg skulle tegne på, følte meg bare enda teitere. Veldig viktig med god kommunikasjon og si at uansett hva som er grunnen, er det mest sannsynlig midlertidig og ikke kommer til å være et problem for alltid. Viktig at tenåringen føler at hun kan si det som det er, at det ikke er forventet å være en kjempe god stor grunn til å ikke ville, rom for at det kan være hva som helst. Jeg var flaut, alt var teit og ekkelt og ubehagelig. Hadde ikke foreldre som giddet ta slike samtaler skikkelig, og reagerte med sinne og innstrammelser hjemme som førte til det ble enda verre. Jeg kom meg gjennom det og det går veldig fint med meg i dag. Men virkelig, det fungerer sjelden med kjeft, sinne og innstramminger dersom psykisk helse eller problemer i sosiale sirkelen eller selvfølelse er problemet. Jobber nå i psykisk helsevern i spesialist tjeneste selv, og ser mye av dette. Du er ei god mor, fortsett å prøve! Jeg forstår det er slitsomt for deg, men jeg har troa på at dette ordner seg til slutt! 

Anonymkode: 1f6ad...4cb

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2026 den 13.35):

Har en 15-åring som har hatt skolevegring det siste halvåret. Det startet med intriger innad i jentegjengen hun hang med, men hun har kuttet de ut, og tilbringer nå tid med andre venner. Dog ikke like sosial som før.

Jeg vekker henne hver morgen, men hun nekter å gå. Er på skolen 1-2d i uken. Har blitt fulgt opp av et team i kommunen, men de har avsluttet. Skolen sier at hun står på grensa til å ikke få karakterer i mange fag dette semesteret, men det tar hun heller ikke seriøst.

Skal følges opp videre av familievern, men det blir ikke før etter sommeren. Jeg er rådvill og utslitt.

Det nytter ikke å snakke med henne heller, får ikke ut et ord. Jeg er alene med henne. Konsekvensen er ofte at jeg sperrer tlf'en hennes når hun ikke går på skolen, og hun har tidsgrense på kvelden, slik at hun skal prøve å sove til normale tider. Om hun er deprimert, hvordan skal jeg få henne ut av det?

Anonymkode: 432b4...256

Her må nok skole og BUP på banen! Du alene kan ikke få henne ut av en depresjon! Du alene kan ikke få henne til å ønske å gå på skolen, skolen må tilrettelegge for henne! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2026 den 13.35):

Har en 15-åring som har hatt skolevegring det siste halvåret. Det startet med intriger innad i jentegjengen hun hang med, men hun har kuttet de ut, og tilbringer nå tid med andre venner. Dog ikke like sosial som før.

Jeg vekker henne hver morgen, men hun nekter å gå. Er på skolen 1-2d i uken. Har blitt fulgt opp av et team i kommunen, men de har avsluttet. Skolen sier at hun står på grensa til å ikke få karakterer i mange fag dette semesteret, men det tar hun heller ikke seriøst.

Skal følges opp videre av familievern, men det blir ikke før etter sommeren. Jeg er rådvill og utslitt.

Det nytter ikke å snakke med henne heller, får ikke ut et ord. Jeg er alene med henne. Konsekvensen er ofte at jeg sperrer tlf'en hennes når hun ikke går på skolen, og hun har tidsgrense på kvelden, slik at hun skal prøve å sove til normale tider. Om hun er deprimert, hvordan skal jeg få henne ut av det?

Anonymkode: 432b4...256

IKKE SPERR TLF. HENNES, det kan gjøre vondt verre!!!! Du trenger ikke prate med hun, bare prøv å lirk ut av henne akkurat HVORFOR hun ikke vil på skolen, bruk mye tid...ikke overlat dette til skolen! 

Anonymkode: 08a24...a72

[AnonymBruker]

Jeg ville og tilbringt mye tid med hun på rommet, ikke bare sitte hver for dere, prøv og kom under huden på hun.

Anonymkode: 08a24...a72

[AnonymBruker]

Har du utelukket at hun ikke er medlem i noen ødeleggende grupper på nett? Det finnes dessverre ganske mange unge nå, som aktivt går inn for å lete etter unge som sliter for å fange de i et nett og knekke de både fysisk og psykisk. Disse opererer der flest barn og unge møtes på nett, og kan absolutt være en grunn til mange unges skolevegring. Både Kripos og PST advarer norske foreldre fordi dette blir mer og mer vanlig. 
 

Anonymkode: 3093a...634

[AnonymBruker]

Skylle likt å sett reaksjonen til mine foreldre om jeg prøvde meg på slik skolevegring når jeg var barn 🤣 

Anonymkode: 99e07...2b7

[AnonymBruker]

Hvorfor følger ikke skoen opp? Her hadde det vært fullt team av lærere, helsesykepleier, miljøpersonell osv osv ved tegn på skolevegring. De har et ansvar å hjelpe!

Anonymkode: f4875...92a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.5.2026 den 0.57):

Dere som sier at mange ungdommer er late og foretrekker å være hjemme, hvor har dere denne faktaen og informasjonen fra? Er oppriktig nysgjerrig for dette er ikke min erfaring. 

Anonymkode: c7dfd...dfe

Hvis du spør meg, så er det enkel hjernebiologi. Vi tiltrekkes kortsiktig nytelse fremfor langsiktig lykke, selvom dette skader oss i det lange løp. 

Anonymkode: 5f5aa...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du spør meg, så er det enkel hjernebiologi. Vi tiltrekkes kortsiktig nytelse fremfor langsiktig lykke, selvom dette skader oss i det lange løp. 

Anonymkode: 5f5aa...2d6

Og hvilken nytelse tenker du en 14-årig jente har av å tilbringe dagen i senga, under dyna med rullegardina nede når alt hun egentlig vil er å være på skolen er? Jeg ser ikke logikken..

Anonymkode: c7dfd...dfe

[AnonymBruker]

Kva for fritidsaktiviteter eller hobbyar har jenta? ❤️ 

Anonymkode: 1d3f4...447

[AnonymBruker]

Jeg drev med dette i tenårene. Hos pappa fikk jeg velge selv, så da valgte jeg nesten alltid å være hjemme og slappe av. Sov lenge, laget meg mat, så film, fikk oppdatert meg på hva som skjedde på nettet osv.  

Men mamma var streng. Der måtte jeg stå opp, kle på meg og gå ut døren før jeg kunne si sikkert at jeg ikke klarte å gå på skolen den dagen. Det fungerte veldig bra for når jeg først var påkledd og klar for skolen så gadd jeg ikke gå og legge meg igjen. Og hvis jeg ble hjemme så var det kjedelig fordi hun ga oppgaver som måtte være gjort (f.eks. vaske dusjen, vaske vinduer, rydde boden, avise fryseren osv).

Anonymkode: 0f099...4a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg drev med dette i tenårene. Hos pappa fikk jeg velge selv, så da valgte jeg nesten alltid å være hjemme og slappe av. Sov lenge, laget meg mat, så film, fikk oppdatert meg på hva som skjedde på nettet osv.  

Men mamma var streng. Der måtte jeg stå opp, kle på meg og gå ut døren før jeg kunne si sikkert at jeg ikke klarte å gå på skolen den dagen. Det fungerte veldig bra for når jeg først var påkledd og klar for skolen så gadd jeg ikke gå og legge meg igjen. Og hvis jeg ble hjemme så var det kjedelig fordi hun ga oppgaver som måtte være gjort (f.eks. vaske dusjen, vaske vinduer, rydde boden, avise fryseren osv).

Anonymkode: 0f099...4a9

Herregud for en dott av en far 🤣 

Anonymkode: 99e07...2b7