Tenåring med skolevegring

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2026 den 23.09):

Hei, TS.

Mange tenåringer er late, foretrekker å sitte hjemme å bruke sosiale medier, samt sliter med å finne motivasjon til skole når det har blitt et alternativ å være hjemme. Dette kan i seg selv lede dem inn i et svært uheldig mønster, lede til depressive symptomer; hjernen blir dopaminavhengig, og for en tenåring som mangler de kognitive forutsetningene for konsekvenstenkning, kan det bli umulig å komme seg ut av dette på egen hånd. Hvis det er tilfellet, avhenger tenåringen av en tydelig og grensesettende forelder.

Andre strever faktisk med noe "eksternt".

Det er avgjørende å finne ut av om din tenåring strever med noe uoppdaget, eller "bare" strever med overnevnte problematikk. For å finne ut av det må det få konsekvenser å være hjemme, som gjør at dagen hjemme garantert blir kjedeligere enn en dag på skolen. Da tenker jeg ingen tilgang til dopaminutløsende "kunstige" stimuli, som telefon, iPad, PC, TV, i skoletiden. Stå i dette over en periode. Det er ikke straff, det er ikke å pine henne, det er simpelt å gjøre livet hjemme kjedelig. Det tar hun ingen skade av. Det er potensielt mer skadelig å gjøre henne en bjørnetjeneste ved å la henne falle ut av skolen. En helt naturlig konsekvens av å ikke gå på skole, er at "arbeidstiden" i hvertfall ikke erstattes med fritid. Ønsker hun ikke gjøre nytte for seg kan hun iallefall kjede seg. Potensielt gjør du henne en stor tjeneste for fremtiden.

Har du prøvd dette konsekvent?

Dersom hun, tross dette, likevel ønsker å være hjemme, ville jeg vært bekymret.

Anonymkode: 5f5aa...2d6

Dette har jeg gjort nå i 6mnd, konsekvent. Da ligger hun heller å sover. Hun bruker forsåvidt all ledig tid til å sove.. 

TS

Anonymkode: 432b4...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette har jeg gjort nå i 6mnd, konsekvent. Da ligger hun heller å sover. Hun bruker forsåvidt all ledig tid til å sove.. 

TS

Anonymkode: 432b4...256

Har ikke sett om det har vært nevnt før, men har dere sjekket jern, d-vit, b12, stoffskiftet osv?

Ikke sikkert det er der det ligger, men lurt å utelukke det iallfall. Jeg husker at jeg på vgs sovnet i timene, og måtte sitte å dusje fordi jeg var så sliten hele tiden. Foreldrene mine reagerte omsider og tok meg til legen, viste seg at jeg hadde jernmangel. I voksen alder har jeg skjønt at jeg alltid har hatt veldig lave verdier av jern og D-vitamin, så tilskudd er alfa omega for at jeg skal fungere. Uten blir jeg utmattet, trøtt, får hjernetåke osv.

Anonymkode: 9293f...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette har jeg gjort nå i 6mnd, konsekvent. Da ligger hun heller å sover. Hun bruker forsåvidt all ledig tid til å sove.. 

TS

Anonymkode: 432b4...256

Hvis det faktisk er prøvd ut, konsekvent, men uten hell, ville jeg vært bekymret og tatt henne med til lege for å få henvisning til BUP. Uten tvil.

Har du gjort det?

Anonymkode: 5f5aa...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2026 den 23.39):

Og hvilken nytelse tenker du en 14-årig jente har av å tilbringe dagen i senga, under dyna med rullegardina nede når alt hun egentlig vil er å være på skolen er? Jeg ser ikke logikken..

Anonymkode: c7dfd...dfe

Hjernen vår streber konstant etter dopaminutløsning, som gir en kortsiktig nytelse. I dagens samfunn er stimuli som utløser kunstig høye doser dopamin, konstant tilgjengelige gjennom SoMe, rusmidler, gaming, fast food, porno, osv. Dopaminutløsende stimuli er fristelser som er vanskelige å motstå, men de er ikke i tråd med hva vi faktisk ønsker oss. De færreste ønsker å scrolle halve dagen, prokrastinere husarbeidet, eller binge en serie når man egentlig hadde planlagt å trene. Likevel er det dette vi ender med å gjøre, fordi det er vanskelig å løsrive en dopaminavhengig hjerne, fra det som stimulerer den.

Det er en grunn til at noen tenåringer strever med å komme seg opp av sengen og på skolen, til tross for et ønske om å fullføre skolegangen sin. Håper det var forståelig nå.

Men det er fullt mulig at det ikke er tilfellet hos denne jenta.

Så når jeg skiller kortsiktig nytelse (dopaminutløsende stimuli) fra langsiktig lykke (det som faktisk hjelper oss å oppnå våre ønsker i det lange løp) er det dette jeg mener. Var det forståelig?

Anonymkode: 5f5aa...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2026 den 17.17):

Skylle likt å sett reaksjonen til mine foreldre om jeg prøvde meg på slik skolevegring når jeg var barn 🤣 

Anonymkode: 99e07...2b7

Skjerp deg 

Anonymkode: 39d69...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2026 den 14.22):

Her må du være den voksne og sette noen krav. Jenta må som minste kriteria kunne fortelle årsaken til at hun ikke vil på skolen, og ta i mot hjelp for dette. Nekter hun det må hun reise på skolen uansett hva hun selv mener eller føler fra dag til dag. 
 

Hun er 15 år, og du som forelder har ansvaret! 
Problemer blir bare større dersom hun får lov til å unngå det som plager henne… 

Anonymkode: 45421...b36

Hvordan enkelt si at du ikke har erfaring eller peiling på skolevegring uten å faktisk si det…

Anonymkode: 39d69...840

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2026 den 20.34):

Nei, ikke straff et barn som åpenbart har det forferdelig vanskelig. Da blir det bare to steder som er utrygge - både hjemme og skolen. Eller sagt enda verre - ingen steder er trygge og omsorgsfulle. 

Anonymkode: 3c487...57f

🙏

Anonymkode: 39d69...840

[Elliem]

Vært i helt samme båt. Min erfaring med at de ikke kan gi en grunn, er fordi de rett og slett ikke vet hva de skal svare. Det er en følelse som sitter i kroppen av triggere på skolen som er mer eller mindre ubevisst, og barnet reagerer med å beskytte seg mot faresignalene kroppen sender ut da de ikke har andre strategier å spille på. Derfor går det heller ikke opp for dem hva de faktisk ble redde for, de går bare rett til å flykte fra situasjonen. Er også vanskelig fordi alderen gjør at de ikke ser det langsiktige perspektivet slik vi gjør, så de er derfor ikke like motiverte som oss voksne til å jobbe seg gjennom eksponering, selv om det er den beste strategien på sikt.

Mitt råd er: bruk sommeren på å hjelpe henne med å sette ord på ubehage og finn ut sammen hvor det stammer fra. Still 1000 spørsmål, feks:

Hvis du skal ha en gymtime, hva føler du at kan bli vanskelig da?

Er det vanskelig å gå til gymsalen? 

Skifte med de andre?Måtte prate med noen? Ikke ha noen å prate med? Ballspill? Læreren? Ikke vite hvilken aktivitet dere har? Osv osv. Gå igjennom hele skoledagen, også fritimen, til og fra klasserom, klassemiljøet og dynamikken med jentene.

 

Datteren min svarte vet ikke til alt når vegringen startet, nå kan hun fortelle meg eksakt hva som blir for overvekdende og ikke, slik at vi kan samarbeide med skolen fra uke til uke. Feks en annen fysisk aktivitet når det er fotball. At i valgfag viser lærer hvilken stol hun skal sitte på. Småting som for fem år siden var hele grunnen til å miste en hel dag, kan nå fikses med to minutters samarbeid med skolen. 

Kunne ha skrevet masse mer da jeg dessverre har fem års erfaring med å være i dine sko, men du orker nok ikke å lese en hel bok her😂 dette er i vært fall ett tips. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hjernen vår streber konstant etter dopaminutløsning, som gir en kortsiktig nytelse. I dagens samfunn er stimuli som utløser kunstig høye doser dopamin, konstant tilgjengelige gjennom SoMe, rusmidler, gaming, fast food, porno, osv. Dopaminutløsende stimuli er fristelser som er vanskelige å motstå, men de er ikke i tråd med hva vi faktisk ønsker oss. De færreste ønsker å scrolle halve dagen, prokrastinere husarbeidet, eller binge en serie når man egentlig hadde planlagt å trene. Likevel er det dette vi ender med å gjøre, fordi det er vanskelig å løsrive en dopaminavhengig hjerne, fra det som stimulerer den.

Det er en grunn til at noen tenåringer strever med å komme seg opp av sengen og på skolen, til tross for et ønske om å fullføre skolegangen sin. Håper det var forståelig nå.

Men det er fullt mulig at det ikke er tilfellet hos denne jenta.

Så når jeg skiller kortsiktig nytelse (dopaminutløsende stimuli) fra langsiktig lykke (det som faktisk hjelper oss å oppnå våre ønsker i det lange løp) er det dette jeg mener. Var det forståelig?

Anonymkode: 5f5aa...2d6

Min datter er antagelig på autismespekteret selv om BUP ikke har klart å konkludere ennå. Og dette gjelder mange av ungdom med ufrivillig skolefravær, særlig jenter tror jeg med udiagnostisert autisme. De er høyt maskerende og bruker masse energi på å passe inn både sosialt og faglig. Så får de burn-outs og må lade før de kan dra tilbake på skolen. 
 

Jeg har jobbet som pedagog i 30 år nå, og mitt hovedinntrykk er at barn og ungdom ønsker å gå på skolen, så er det selvsagt de som får mer glede av å bli hjemme. Som at jeg tenker de fleste som er uføre helst vil jobbe og være nyttige for en arbeidsplass. 

Anonymkode: c7dfd...dfe

[Elliem]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2026 den 14.30):

Dette har jeg gjort nå i 6mnd, konsekvent. Da ligger hun heller å sover. Hun bruker forsåvidt all ledig tid til å sove.. 

TS

Anonymkode: 432b4...256

Har dere sjekket jern, D-vitamin og stoffskifte?

[AnonymBruker]

Elliem skrev (23 timer siden):

Vært i helt samme båt. Min erfaring med at de ikke kan gi en grunn, er fordi de rett og slett ikke vet hva de skal svare. Det er en følelse som sitter i kroppen av triggere på skolen som er mer eller mindre ubevisst, og barnet reagerer med å beskytte seg mot faresignalene kroppen sender ut da de ikke har andre strategier å spille på. Derfor går det heller ikke opp for dem hva de faktisk ble redde for, de går bare rett til å flykte fra situasjonen. Er også vanskelig fordi alderen gjør at de ikke ser det langsiktige perspektivet slik vi gjør, så de er derfor ikke like motiverte som oss voksne til å jobbe seg gjennom eksponering, selv om det er den beste strategien på sikt.

Mitt råd er: bruk sommeren på å hjelpe henne med å sette ord på ubehage og finn ut sammen hvor det stammer fra. Still 1000 spørsmål, feks:

Hvis du skal ha en gymtime, hva føler du at kan bli vanskelig da?

Er det vanskelig å gå til gymsalen? 

Skifte med de andre?Måtte prate med noen? Ikke ha noen å prate med? Ballspill? Læreren? Ikke vite hvilken aktivitet dere har? Osv osv. Gå igjennom hele skoledagen, også fritimen, til og fra klasserom, klassemiljøet og dynamikken med jentene.

 

Datteren min svarte vet ikke til alt når vegringen startet, nå kan hun fortelle meg eksakt hva som blir for overvekdende og ikke, slik at vi kan samarbeide med skolen fra uke til uke. Feks en annen fysisk aktivitet når det er fotball. At i valgfag viser lærer hvilken stol hun skal sitte på. Småting som for fem år siden var hele grunnen til å miste en hel dag, kan nå fikses med to minutters samarbeid med skolen. 

Kunne ha skrevet masse mer da jeg dessverre har fem års erfaring med å være i dine sko, men du orker nok ikke å lese en hel bok her😂 dette er i vært fall ett tips. 

 

Jeg syns i utgangspunktet egentlig at det er lurt å stille spørsmål, men jeg får helt bakpversveis av tanken på st tenåringen må bruke ferien sin på å svare på så pågående, krevende og alvorlige spørsmål. 
 

Er det gymmen? Er det garderoben? Er det jentene? Er det guttene? Er det dusjen? Er det lukt? Er det klær? Er det læreren? Er det maten? Er det drikken? 
 

Altså… hadde jeg blitt utsatt for det der hadde jeg satt meg på bakbena, og jeg er voksen. 

Anonymkode: 4f061...d55

[Elliem]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg syns i utgangspunktet egentlig at det er lurt å stille spørsmål, men jeg får helt bakpversveis av tanken på st tenåringen må bruke ferien sin på å svare på så pågående, krevende og alvorlige spørsmål. 
 

Er det gymmen? Er det garderoben? Er det jentene? Er det guttene? Er det dusjen? Er det lukt? Er det klær? Er det læreren? Er det maten? Er det drikken? 
 

Altså… hadde jeg blitt utsatt for det der hadde jeg satt meg på bakbena, og jeg er voksen. 

Anonymkode: 4f061...d55

Okey? Jeg mener selvsagt ikke på en formanende, masete eller pågående måte hvor man går over grensene til den man prater med.

Regner med at hun som mor vet hvordan hun klarer å møte barnet sitt i en utforskende samtale om noe barnet trenger hjelp med.