Kompleks ptsd

[LePetitMerdeux]

Mistanker jeg har dette… Ble marinert i negativitet som barn, psykisk og fysisk vold av en manipulerende og empatiløs mor. Strever mye i dag, jeg klarere ikke oppføre meg normalt når jeg er i nærheten av henne, spenner meg konstant, klarer ikke si noe. Ser ned, klarer ikke møte blikket hennes. Jeg står i jobb, men strever meg følelser jeg ikke alltid klarer å styre, er helt venneløs… og det er min skyld, trekker meg bort fordi jeg forventer at de ikke liker meg når de blir kjent med meg. Orker ikke få stikk. Dårlig impulskontroll. Mye skyld og skamfølelse. Jeg har alltid trodd at ptsd skyltes mer voldsomme traumer, som krig, overgrep, men har nylig oppdaget det som heter kompleks ptsd. Jeg lurer - dere som har fått diagnosen, hva skyltes det. Hva har skjedd med dere, og hva slags symptomuttrykk har dere? 

[AnonymBruker]

Uavhengig av diagnose, du burde vel snakke med noen om dette? Du plages jo i hverdagen.

Anonymkode: 536ed...492

[AnonymBruker]

Anbefaler å starte hos fastlegen og be om vurdering og henvisning. 

Å spørre andre hvorfor de har kompleks ptsd er forøvrig potensielt svært traumatiserende, enkelte skriver de grusomste og mest detaljerte ting, noen føler seg også forpliktet til å utlevere alt og forklare.

Hvis du googler kptsd finner du gode og mer nøytrale beskrivelser. Det viktigste er ikke hva som skjedde med deg men hva det gjorde med deg. 

Anonymkode: 60360...6ef

[AnonymBruker]

Alt er kptsd. 

Anonymkode: c6d9a...a55

[AnonymBruker]

Det handler ikke nødvendigvis om det som har skjedd men om skadene en får av det som har skjedd. Jeg ville bestilt en legetime og tatt det derifra hadde jeg vært deg. 

 

Selv så vokste jeg opp med en mor som var paranoid schizofren, en far som døde da jeg var 10. Seksuelle overgrep fra jeg var 7 til jeg var 14, overgriper som brennmerket meg med en tatovering (som jeg hadde i mange mange år før jeg turte å få den fjernet). Innlagt på psykriatrisk fra jeg var 18 til jeg var 20 etter et alvorlig selvmordsforsøk. Mitt første selvmordsforsøk gjorde jeg da jeg var 8 år da jeg begynte å sove med plummesteiner i munnen. Begynte å selvskade meg da jeg var 13. Begynte å ruse meg når jeg var 24. Opplevde mye retraumatisering i rusmiljøet. Begynte å få hjelp i 2018. Fikk KPTSD diagnosen i 2019. Ble rusfri i 2022. Fullførte erfaringskonsulent utdanning ved KBT fagskole i fjor. Fikk jobb på et lavterskel tilbud for mennesker med rus og ptsd. Har jobbet mye med traume arbeid og er om ikke frisk så veldig mye bedre nå i dag.

Så det er min historie sånn kjapt og enkelt forklart (og grunnen til at jeg kan skrive om det er fordi det trigger meg ikke lengre, jeg har fått veldig god hjelp og har ikke så mange symptomer lengre) men fremdeles så handler ikke KPTSD diagnosen nødvendigvis om det som har skjedd men skaden som blir en følgesvenn av det som har skjedd. Det som også er en gjenganger ved KPTSD er at det manglet trygge relasjoner. 

Anonymkode: 50229...0ca

[AnonymBruker]

Konseptet kptsd irriterer meg. Kriteriene for diagnose er uspesifikke, og diagnosen utløser ikke spesifikk behandling eller annet utover sympati. 
I tillegg tror jeg kptsd-diagnosen kan bli en sovepute for personlig utvikling, og hindre enkeltindividet i å ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e2a6f...311

[AnonymBruker]

Dårlig oppvekst, overgrep…. Jeg er høytfungerende og står i full jobb, men strever med panikkangst fordi kroppen er i konstant beredskap. Har fått beskjed om at jeg er behandlingsresistent - så det er utfordrende å få hjelp.

Anonymkode: 8493a...0c0

[Supa]

Hvis du har får så store problemer av å være sammen med din mor, bør du holde deg unna henne. Ta vare på deg selv!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det handler ikke nødvendigvis om det som har skjedd men om skadene en får av det som har skjedd. Jeg ville bestilt en legetime og tatt det derifra hadde jeg vært deg. 

 

Selv så vokste jeg opp med en mor som var paranoid schizofren, en far som døde da jeg var 10. Seksuelle overgrep fra jeg var 7 til jeg var 14, overgriper som brennmerket meg med en tatovering (som jeg hadde i mange mange år før jeg turte å få den fjernet). Innlagt på psykriatrisk fra jeg var 18 til jeg var 20 etter et alvorlig selvmordsforsøk. Mitt første selvmordsforsøk gjorde jeg da jeg var 8 år da jeg begynte å sove med plummesteiner i munnen. Begynte å selvskade meg da jeg var 13. Begynte å ruse meg når jeg var 24. Opplevde mye retraumatisering i rusmiljøet. Begynte å få hjelp i 2018. Fikk KPTSD diagnosen i 2019. Ble rusfri i 2022. Fullførte erfaringskonsulent utdanning ved KBT fagskole i fjor. Fikk jobb på et lavterskel tilbud for mennesker med rus og ptsd. Har jobbet mye med traume arbeid og er om ikke frisk så veldig mye bedre nå i dag.

Så det er min historie sånn kjapt og enkelt forklart (og grunnen til at jeg kan skrive om det er fordi det trigger meg ikke lengre, jeg har fått veldig god hjelp og har ikke så mange symptomer lengre) men fremdeles så handler ikke KPTSD diagnosen nødvendigvis om det som har skjedd men skaden som blir en følgesvenn av det som har skjedd. Det som også er en gjenganger ved KPTSD er at det manglet trygge relasjoner. 

Anonymkode: 50229...0ca

Forferdelig å høre! Og imponerende å høre at du har klart utdanning  og jobb etter alt du har opplevd! Hvilket type traumearbeid har du gått gjennom?

Anonymkode: a9440...754

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dårlig oppvekst, overgrep…. Jeg er høytfungerende og står i full jobb, men strever med panikkangst fordi kroppen er i konstant beredskap. Har fått beskjed om at jeg er behandlingsresistent - så det er utfordrende å få hjelp.

Anonymkode: 8493a...0c0

Har dps sagt det? Fy faen - jeg har ikke ord. Legge skylda på deg for at du ikke blir bedre når det er behandlingen som ikke er bra nok. Ikke gi deg! 

Anonymkode: 60360...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Forferdelig å høre! Og imponerende å høre at du har klart utdanning  og jobb etter alt du har opplevd! Hvilket type traumearbeid har du gått gjennom?

Anonymkode: a9440...754

Takk for det. Og selv om årene 2018 til i dag har vært en beinhard jobbing av meg selv så hadde jeg aldri klart det uten gode støttehjul på veien i form av hjertegode og drivende dyktige mennesker.

Først så gjennom gjekk jeg traumekurs i 2019, det var et tilbud de hadde på avdeling for rusmedisin. Vi var en gruppe på 5 stykker som gjekk igjennom "tilbake til nåtid" boken fra Modum bad. Hjemmelekser til hvert kapittel, og mye refleksjoner. Det handlet ikke om å fortelle alt en hadde opplevd men heller fokusering mot hva som hjelper. På den tiden ruste jeg meg noe, men det var den forsiktige skrittet på vei ut av alt som var så svart og grusomt.

På den tiden gjekk jeg til en psykolog ved poliklinisk avdeling for rusmedisin, hun hadde EMDR behandling. Det også hjalp noe. Men selvfølgelig så følte jeg at ingenting hjalp så mye som rusen hjalp. Men jeg var deprimert, suicidal, alkoholisert, gjekk på amfetamin, knasket egentlig det jeg kom over og da hjelp det ikke så mye å gå til poliklinisk en gang i uken, så etter mye om å men sa jeg ja til å bli innlagt i 2020. Først måtte rusen bli fjernet og jeg følte meg tom, sårbar, naken og avkledd igjen. Så kunne jeg begynne å virkelig jobbe. Knall tøff jobbing. Jeg skreiv mye terapeutisk dagbok, det hjalp mye. Så fjernet jeg tatoveringen i 2021, det var forløsende. Begynte hos psykomotorisk fysioterapeut, og vi har jobbet mye sammen, hun har virkelig vært en bauta for meg og lært meg mye om KPTSD. Jeg går til psykolog, hun jeg ble kjent med i 2025 på døgnpost. Hun er spesialisert innenfor rusfeltet men god på traumebehandlig også. 

Ellers har jeg lært mye selv og kanskje spesielt sammen med psykomotorisk fysioterapeut som anbefaler meg bøker (kroppen holder regnskap f.eks), hun sender meg ting på mail jeg burde lese som kan være alt ifra forskning til mennesker som er gode på kroppslige øvelser i some som pinterest, Instagram, blogger. Jeg følger podcasting som omhandler både rus og traumer, f.eks alt av Gabor Mate eller Helsetipspodden med Annette Løno(forfatteren av boken Vagusnerven -Kroppens skjulte superkraft). Jeg er oppriktig nysgjerrig på min egen stress reaksjon som heter "fawn", jeg har lest mye om den, driver gjevnlig med øvelser for å bryte den men det er vanskelig og energitappende.

For 2 år siden begynte jeg også hos NOK. Traff en helt fantastisk kvinne. Hun lærte jeg mye av og jeg gjekk på noen grupper der. Hun gjekk dessverre av med pensjon i år, og når hun gjekk av med pensjon følte jeg meg ferdig der. 

Jeg har hatt gode støttehjul som sagt, jeg har fått god hjelp i hjelpeapparatet. Det hsr kostet et blodslit og det er så mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp å begynne å ruse meg igjen. Men når jeg gjekk ut av skolen i fjor med toppkarakter, og når jeg begynte å jobbe der jeg nå jobber og får den priviligerte jobben med å være noen andre sine støttehjul så er det ikke til å komme unna med å si at det var verdt blodslitet.

Innimellom, f.eks når det er mye imedia om Epstein og Marius saken eller jeg ser menn harselere med voldtekt f.eks så kan jeg oppleve økt trykk på symptomer som f.eks mareritt, økt skvettenhet og følelsen kommer snikende tilbake at jeg aldri bør stole på noen men stortsett lever jeg ganske normalt.

 

Beklager for et ekstremt langt innlegg men tenkte jeg skulle svare deg ordentlig og skikkelig.

 

Anonymkode: 50229...0ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Konseptet kptsd irriterer meg. Kriteriene for diagnose er uspesifikke, og diagnosen utløser ikke spesifikk behandling eller annet utover sympati. 
I tillegg tror jeg kptsd-diagnosen kan bli en sovepute for personlig utvikling, og hindre enkeltindividet i å ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e2a6f...311

Nei de er ikke uspesifikke. Først må man oppfylle kriteriene for PTSD  som er veldig tydelige og om man oppfyller disse kriteriene er det ikke veldig vanskelig å finne ut om personen har de tillegg symptomene/utfordringene som en person med kompleks PTSD har

 

LePetitMerdeux skrev (8 timer siden):

Mistanker jeg har dette… Ble marinert i negativitet som barn, psykisk og fysisk vold av en manipulerende og empatiløs mor. Strever mye i dag, jeg klarere ikke oppføre meg normalt når jeg er i nærheten av henne, spenner meg konstant, klarer ikke si noe. Ser ned, klarer ikke møte blikket hennes. Jeg står i jobb, men strever meg følelser jeg ikke alltid klarer å styre, er helt venneløs… og det er min skyld, trekker meg bort fordi jeg forventer at de ikke liker meg når de blir kjent med meg. Orker ikke få stikk. Dårlig impulskontroll. Mye skyld og skamfølelse. Jeg har alltid trodd at ptsd skyltes mer voldsomme traumer, som krig, overgrep, men har nylig oppdaget det som heter kompleks ptsd. Jeg lurer - dere som har fått diagnosen, hva skyltes det. Hva har skjedd med dere, og hva slags symptomuttrykk har dere? 

Men oppfyller du kriteriene for PTSD? 

Anonymkode: c396b...a43

[AnonymBruker]

LePetitMerdeux skrev (9 timer siden):

jeg klarere ikke oppføre meg normalt når jeg er i nærheten av henne, spenner meg konstant, klarer ikke si noe. Ser ned, klarer ikke møte blikket hennes.

Det er lov å unngå situasjoner man ikke liker.

Anonymkode: 4ded0...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Alt er kptsd. 

Anonymkode: c6d9a...a55

Nei, alt er ikke k-ptsd.

Jeg har opplevd emosjonell omsorgssvikt av foreldre, incest av søsken, vært i et kontrollerende forhold, og mistet to nære familiemedlemmer i selvmord. Men jeg har ikke den komplekse typen.

Det finnes tre hovedsymptomer på K-PTSD i tillegg til vanlig PTSD. Disse er negativt selvbilde, vanskeligheter med relasjoner og nærhet, og problemer med følelsesregulering. Jeg sliter ikke med disse, men jeg sliter med flashbacks, påtrengende minner, unngåelse av triggere, alarmberedskap. Så man kan ha hatt en jævlig barndom og oppvekst uten å ha k-ptsd.

Anonymkode: 08485...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei de er ikke uspesifikke. Først må man oppfylle kriteriene for PTSD  som er veldig tydelige og om man oppfyller disse kriteriene er det ikke veldig vanskelig å finne ut om personen har de tillegg symptomene/utfordringene som en person med kompleks PTSD har

 

Men oppfyller du kriteriene for PTSD? 

Anonymkode: c396b...a43

Alle som har hatt en litt kjip barndom kan få diagnosen. Man kan svare ja på alle spørsmålene om man legger godviljen til. 
Men hva er vitsen med diagnosen? Sementere et liv der psykiske vansker hindrer livsutfoldelsen? 

Anonymkode: e2a6f...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alle som har hatt en litt kjip barndom kan få diagnosen. Man kan svare ja på alle spørsmålene om man legger godviljen til. 
Men hva er vitsen med diagnosen? Sementere et liv der psykiske vansker hindrer livsutfoldelsen? 

Anonymkode: e2a6f...311

Nå har ikke jeg giddet å ofre deg så mye energi, for jeg tror virkelig ikke det er verdt det. Du virker å være bestemt i din mening uavhengig av andres opplever, konkrete fakta og meninger. Men jeg kan forklare hva vitsen med diagnosen har vært for meg.

Når jeg ble diagnostisert falt mange puslespillbriker på plass, kunnskap er makt. Jeg kunne forholde meg til noe. Det skiftet fokuset mitt med "hva er galt med meg?" Til "hva har skjedd med meg?".

Mennesker med udiagnostisert KPTSD opplever ofte en dyp, kronisk følelse av skyld, skam og mislykkethet. Fordi symptomene påvirker personligheten, relasjoner og emosjonsreguleringen, er det lett å tenke at man bare er "feil" eller "ødelagt". Dette kan gi videre grobunn til psykisk uhelse. Diagnosen gir en logisk forklaring. Den viser at reaksjonene er normale og forventede responser på unormale og ekstreme belastninger over tid. KPTSD ble lenge feildiagnostisert som borderline personlighetsforstyrrelse (EUPF), ADHD, dyp depresjon eller "vanlig" PTSD. Det er et problem, fordi feil diagnose ofte fører til feil behandling.
Standardbehandling for depresjon (som samtaleterapi eller SSRI-medisiner alene) eller tradisjonell eksponeringsterapi for PTSD er ofte ikke tilstrekkelig for KPTSD.
Med riktig diagnose kan terapeuter rette behandlingen mot det KPTSD faktisk handler om: emosjonell regulering, bearbeidelse av relasjonelle traumer, og gjenoppbygging av en trygg identitet.

Rent praktisk og økonomisk fungerer diagnosesystemet som en døråpner i helsevesenet og velferdssystemet (f.eks. NAV).
Rettigheter i spesialisthelsetjenesten (DPS): En spesifikk og alvorlig diagnose som KPTSD gir et sterkere grunnlag for å få innvilget langvarig psykologisk hjelp.
Det er viktig med dokumentasjon. Hvis arbeidsevnen er påvirket, er en presis diagnose avgjørende for at NAV skal kunne tilby riktige tiltak, tilrettelegging eller økonomisk støtte (som arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd). 

Når du har en diagnose, får du også et språk til å beskrive det som foregår på innsiden. Det blir lettere å forklare for pårørende hvorfor du plutselig kan bli overveldet (emosjonelle tilbakefall/flashbacks), eller hvorfor du har behov for å trekke deg tilbake. I tillegg åpner det døren til å finne fellesskap med andre som har opplevd det samme, noe som i seg selv virker ekstremt helende. 

 

Igjen, jeg tror virkelig ikke du er verdt å forklare dette for fordi du virker ganske nedlatende, men selvfølgelig er rett diagnose viktig for å få rett hjelp. 

Anonymkode: 50229...0ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nå har ikke jeg giddet å ofre deg så mye energi, for jeg tror virkelig ikke det er verdt det. Du virker å være bestemt i din mening uavhengig av andres opplever, konkrete fakta og meninger. Men jeg kan forklare hva vitsen med diagnosen har vært for meg.

Når jeg ble diagnostisert falt mange puslespillbriker på plass, kunnskap er makt. Jeg kunne forholde meg til noe. Det skiftet fokuset mitt med "hva er galt med meg?" Til "hva har skjedd med meg?".

Mennesker med udiagnostisert KPTSD opplever ofte en dyp, kronisk følelse av skyld, skam og mislykkethet. Fordi symptomene påvirker personligheten, relasjoner og emosjonsreguleringen, er det lett å tenke at man bare er "feil" eller "ødelagt". Dette kan gi videre grobunn til psykisk uhelse. Diagnosen gir en logisk forklaring. Den viser at reaksjonene er normale og forventede responser på unormale og ekstreme belastninger over tid. KPTSD ble lenge feildiagnostisert som borderline personlighetsforstyrrelse (EUPF), ADHD, dyp depresjon eller "vanlig" PTSD. Det er et problem, fordi feil diagnose ofte fører til feil behandling.
Standardbehandling for depresjon (som samtaleterapi eller SSRI-medisiner alene) eller tradisjonell eksponeringsterapi for PTSD er ofte ikke tilstrekkelig for KPTSD.
Med riktig diagnose kan terapeuter rette behandlingen mot det KPTSD faktisk handler om: emosjonell regulering, bearbeidelse av relasjonelle traumer, og gjenoppbygging av en trygg identitet.

Rent praktisk og økonomisk fungerer diagnosesystemet som en døråpner i helsevesenet og velferdssystemet (f.eks. NAV).
Rettigheter i spesialisthelsetjenesten (DPS): En spesifikk og alvorlig diagnose som KPTSD gir et sterkere grunnlag for å få innvilget langvarig psykologisk hjelp.
Det er viktig med dokumentasjon. Hvis arbeidsevnen er påvirket, er en presis diagnose avgjørende for at NAV skal kunne tilby riktige tiltak, tilrettelegging eller økonomisk støtte (som arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd). 

Når du har en diagnose, får du også et språk til å beskrive det som foregår på innsiden. Det blir lettere å forklare for pårørende hvorfor du plutselig kan bli overveldet (emosjonelle tilbakefall/flashbacks), eller hvorfor du har behov for å trekke deg tilbake. I tillegg åpner det døren til å finne fellesskap med andre som har opplevd det samme, noe som i seg selv virker ekstremt helende. 

 

Igjen, jeg tror virkelig ikke du er verdt å forklare dette for fordi du virker ganske nedlatende, men selvfølgelig er rett diagnose viktig for å få rett hjelp. 

Anonymkode: 50229...0ca

Du skal ha for forsøket og jeg har satt veldig pris på innlegget ditt. 
 

Jeg har kPTSD etter åresvis med psykisk vold hjemme. Ordene jeg leser i denne tråden (som du siterer) minner meg om min mor sin oppførsel. Nedlatende, bagatelliserende, ødeleggende, manipulerende og krenkende. 
 

Jeg kjenner igjen lusa på gangen, med andre ord. Dette får jeg med meg. Jeg ser det samme som du ser. Du er ikke alene. Dette er ikke grei oppførsel. 

Anonymkode: 31e19...5de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du skal ha for forsøket og jeg har satt veldig pris på innlegget ditt. 
 

Jeg har kPTSD etter åresvis med psykisk vold hjemme. Ordene jeg leser i denne tråden (som du siterer) minner meg om min mor sin oppførsel. Nedlatende, bagatelliserende, ødeleggende, manipulerende og krenkende. 
 

Jeg kjenner igjen lusa på gangen, med andre ord. Dette får jeg med meg. Jeg ser det samme som du ser. Du er ikke alene. Dette er ikke grei oppførsel. 

Anonymkode: 31e19...5de

Diagnose er veldig viktig for å kunne få rett behandling og bedre innsikt i lidelsen/e man har, det burde si seg selv...dessverre er det en del som ser ut til å ha behov for å bagatellisere og være nedlatende som du sier. Og jeg har også merket meg at de nesten alltid bruker begrep som "var sånn", "hadde det sånn", "opplevde det sånn", "kjip barndom", "ikke perfekte foreldre", osv. De unngår alltid å si det som det faktisk er: at man ble utsatt for omsorgssvikt. Mulig det er et behov for å bagatellisere dette (ta vekk hele eller deler av skylden fra foreldrene/omsorgspersonene) og tone det ned til at de med KPTSD bare har "hatt det sånn" eller at det "var sånn". Så kan man jo spekulere i hvorfor de har dette behovet..

Sånn tilbake til det med rett diagnose, så har jeg en venninne med KPTSD. Alvorlig omsorgssvikt og seksuelt misbruk i barndommen. Hun hadde lenge mange forskjellige diagnoser (ADHD, Bipolar, Borderline) hvor "behandlingen" også ofte bestod av medisiner. Det var først når hun fikk en behandler som satte KPTSD diagnose og rettet behandlingen mot spesifikt mot traumelidelser at hun for første gang opplevde bedring. Så selvsagt er riktig diagnose viktig! Og noen medisiner kan forverre lidelsene hvis diagnosen er feil...ta f.eks. SSRI medikamenter, som ofte brukes til behandling for depresjoner og angstlidelser, disse skal ikke brukes ukritisk siden de kan utløse mani hos dem med bipolar for eksempel. Siden mange behandlere bruker diverse medikamenter i behandlingsforløpet, er riktig diagnose destod mer viktig.

Anonymkode: 25a98...3f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2026 den 12.32):

Alle som har hatt en litt kjip barndom kan få diagnosen. Man kan svare ja på alle spørsmålene om man legger godviljen til. 
Men hva er vitsen med diagnosen? Sementere et liv der psykiske vansker hindrer livsutfoldelsen? 

Anonymkode: e2a6f...311

 

AnonymBruker skrev (På 17.5.2026 den 17.51):

Konseptet kptsd irriterer meg. Kriteriene for diagnose er uspesifikke, og diagnosen utløser ikke spesifikk behandling eller annet utover sympati. 
I tillegg tror jeg kptsd-diagnosen kan bli en sovepute for personlig utvikling, og hindre enkeltindividet i å ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e2a6f...311

For noen kan nok en riktig diagnose gjøre at de klarer å leve i det hele tatt, altså ikke ta livet sitt. Spesielt når symptomene går ut på å fordømme seg selv. 

For meg har det gjort at jeg kan få riktig hjelp, forstå meg selv og utvikle meg. Vekk fra å være stuck i egne beskyttende skall som viser seg i form av fordommer og nedlatende oppførsel for å prøve å hevde meg selv. Kan hende det er gjenkjennbart for deg og at du også har ting du burde bearbeidet. Men det kan også hende at de beskyttende murene dine er så tykke at du ikke evner å se det. Noe gjør i alle fall at du føler for å uttale deg bastant om noe du ikke har nok kunnskap om. 

Anonymkode: 63750...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.5.2026 den 17.51):

Konseptet kptsd irriterer meg. Kriteriene for diagnose er uspesifikke, og diagnosen utløser ikke spesifikk behandling eller annet utover sympati. 
I tillegg tror jeg kptsd-diagnosen kan bli en sovepute for personlig utvikling, og hindre enkeltindividet i å ta ansvar for eget liv. 

Anonymkode: e2a6f...311

Dumt å uttale seg om noe du ikke kan noe om. Særskilt når det kommer til såpass alvorlig diagnose. Mest sannsynlig så skriver du det kun for å provosere. Noen ganger bør man kanskje tenke seg litt om. 

Kriteriene er på ingen måte uspesifikk, behandling finnes selv om man har langt igjen, og uansett kptsd, andre diagnoser eller helt frisk har man ansvar for eget liv. 

Anonymkode: b2f4e...542