Andres tanker om arr

[AnonymBruker]

Ser jeg det på et tilfeldig menneske jeg treffer på ute så tenker jeg vel ærlig talt ikke noe som helst. Blir på linje med å se at noen har stor nese, langt/kort hår liksom? Du observerer det, også glemmer du det.

Skulle jeg tenkt noe blir det vel i gata - ‘håper de har det bedre nå’.

Har også arr, av andre grunner. Blant annet et nokså synlig på halsen, pga en nødsoperasjon. Jeg har blitt tipset om tape, skjerf, sminke og jeg vet ikke hva for å skjule det, men nå som det ikke er rødt lengre så bærer jeg det synlig med stolthet. Det er der pga en forferdelig ting som jeg heldigvis overlevde - tenker på det som ‘en gammel krigsskade’. Det tenker jeg du også kan gjøre ❤️ 

 

Anonymkode: 2f134...878

[AnonymBruker]

Jeg gikk alltid med langermet da jeg jobbet som lærer på barneskole… Det ble ganske pesete i varmt vær, samt i gymtimer og svømming 😩 Sluttet i jobben som lærer, og jobber nå på en arbeidsplass med bare voksne. Går med kortermet støtt og stadig. Til vanlig plager det meg ikke så mye, men jeg går nok mer i langermet enn folk flest. Angrer stort.

Anonymkode: fb683...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg gikk alltid med langermet da jeg jobbet som lærer på barneskole… Det ble ganske pesete i varmt vær, samt i gymtimer og svømming 😩 Sluttet i jobben som lærer, og jobber nå på en arbeidsplass med bare voksne. Går med kortermet støtt og stadig. Til vanlig plager det meg ikke så mye, men jeg går nok mer i langermet enn folk flest. Angrer stort.

Anonymkode: fb683...ea1

Dette er 30 år siden nå, og min psykiske helse har vært helt fin like lenge. 

Anonymkode: fb683...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis noen selvskader i slutten av tenårene, så ville du trukket deg unna dem i svært godt voksen alder også? Siden du er redd for at de går ned for telling ett liv senere? 

Noen får disse verktøyene for å håndtere noe vanskelig litt senere i livetenn andre, og svært mange blir friske etter å ha slitt med psykiske plager. Det er faktisk mulig bli frisk. Og det er mulig få verktøy som gjør at man vil stå sterkere enn de som aldri har slitt, selv om man ikke hadde de verktøyene tidligere. 

Jeg har ikke synlige arr, men jeg hadde ingen verktøy til å håndtere vanskelige følelser som ung. Jeg tryglet om hjelp, men jeg var for fungerende. I voksen alder sluttet jeg trygle, jeg krevde hjelp. Og jeg fikk hjelp til slutt. Det er trist å høre at du vil dømme meg resten av livet mitt for at jeg ikke klarte håndtere ting som ung, og at legene avfeide meg, men jeg håper du selv kan se tilbake på deg da du var ung, og se hvor mye lengre du har kommet siden da. Jeg er ganske sikker på at du har vokst siden du var ung, og selv om du ikke har slitt psykisk, så har du kanskje uansett fått en del verktøy opp igjennom årene som hjelper deg på veien? 

Anonymkode: 293f3...40b

Jeg er 44 år gammel og har aldri truffet noen med synlige selvskadingsarr i jobbsammenheng eller i utvidet vennegjeng. Har kun sett et par personer på gata. Dette har først blitt mer "vanlig" de siste årene, pga. sosiale medier. Jeg sier ikke at det ikke skjedde før, men det var ekstremt sjeldent. Nå konkurrenter instukidsene om å ha verst arr, og folk dyrker det i sosiale medier.

Hvis en godt voksen kollega av meg plutselig kom på jobb i t-skjorte, med gamle selvskadingsarr, så ville jeg som sagt gjort og sagt alle de riktige tingene, men ja, jeg ville tenkt mer ærlige tanker inni meg. Det er ganske ekstremt å ha gjort noe slik! Og gjerne igjen og igjen. Men som sagt, det har aldri skjedd.

Anonymkode: 6d750...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er 44 år gammel og har aldri truffet noen med synlige selvskadingsarr i jobbsammenheng eller i utvidet vennegjeng. Har kun sett et par personer på gata. Dette har først blitt mer "vanlig" de siste årene, pga. sosiale medier. Jeg sier ikke at det ikke skjedde før, men det var ekstremt sjeldent. Nå konkurrenter instukidsene om å ha verst arr, og folk dyrker det i sosiale medier.

Hvis en godt voksen kollega av meg plutselig kom på jobb i t-skjorte, med gamle selvskadingsarr, så ville jeg som sagt gjort og sagt alle de riktige tingene, men ja, jeg ville tenkt mer ærlige tanker inni meg. Det er ganske ekstremt å ha gjort noe slik! Og gjerne igjen og igjen. Men som sagt, det har aldri skjedd.

Anonymkode: 6d750...d88

Det er ekstremt ja. Og det blir så ekstremt for mange, fordi psykiske helsetilbud er mangelfullt. 

Selv de som selvskader alvorlig får ofte beskjed at det ikke er alvorlig nok, og blir satt på en venteliste i håp om å få behandling ett år senere. Ja, folk blir faktisk helt ekstremt desperate mens de venter på hjelp. 

Du har nok truffet på flere som har selvskadingsarr, bare at de ikke tør vise det, fordi de møter slike fordommer som at de aldri kan bli friske, eller at de ikke har vært ressurssterke nok i sine yngre dager. Mange skammer seg fortsatt over at de ikke fikk hjelp tidsnok. 

Selvskading har ikke blitt vanligere, men det har blitt mer synlig, fordi noen har turt begynne snakke om det, og fordi man nå sier høyt at psykisk helse ikke er noe som skal ties ihjel, eller gjemmes bort. 

Anonymkode: 293f3...40b

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kollega med tydelige selvskadingsarr på underarmene der jeg jobba før. Jeg husker jeg følte veldig med henne, samtidig var det tydelig at hun var på et godt sted i livet nå, så jeg tenkte ikke veldig mye over det. Opplevde heller aldri at det ble kommentert av andre, heller ikke når hun ikke var tilstede.

Jeg har også tydd til selvskading selv om jeg ikke har synlige arr. Så kan godt relatere til den smerten som forårsaker slikt ❤️

Anonymkode: 7151b...5d8