Andres tanker om arr

[AnonymBruker]

Merket ganske nylig sånne arr på en kollega. La meg ikke borti det. Skjønte at hun sannsynligvis har hatt en hard fortid. Ikke mer eller mindre enn det. Ikke noe jeg stirret på. Oppfattet det mens jeg satt ved siden av, men så med en gang en annen vei.

Anonymkode: 157b2...32a

[Elliem]

Jeg har arr på armer, legger og lår. Disse har jeg levd med i nå 20 år❤️

Jeg tenker sjeldent over det lenger, en gang prøvde jeg laserbehandling på de på underarmen, og resultatet ble bra, de ble mindre synlige. Men det er dyrt, vondt og man må ta flere. Jeg tok bare en behandling da han som utførte den dessverre gjorde narr av meg for å ha arrene i utgangspunktet, og jeg var ung og sto ikke støtt i det.

Nå løser jeg det slik: noen situasjoner sjuler jeg dem fordi settingen krever det. Som på jobb, i bryllup, fester med ukjente hvor jeg vil gjøre et godt inntrykk. 

I det daglige som privatperson bryr jeg meg ikke om hvem som observerer dem. Jeg går på stranden i bikini, jeg jogger i singlet og har på sommerkjoler ❤️😊

Vi kan ikke styre hva andre tenker, verken med det eller noe som helst annet. Du kommer til å bry deg mindre med tiden, og temaet om hva de representerer vil heller ikke føles like nært og sårbart for alltid. Så ja. Bare senk skuldrene, det er mange av oss der ute med disse arrene og vi får ikke gjort noe med fortid, kun fremtid❤️

[AnonymBruker]

Er spl.ser jeg noen med selvskadingsarr tenker jeg bare    " Å ja" .  Ville aldri spurt noen om det. Selv har jeg arr etter operasjon midt på brystet( mellom pupper og ned) og på begge armer fra albue og opp. En kollega har spurt om armene( høyt i lunsjpause med ca 20 stk til stede) da svarte jeg bare" vettu hva...begge armene falt av , men gudskjelov fikk de sydd de på igjen". Hadde hun spurt en til en hadde jeg kanskje forklart hvorfor, men ikke i plenum. Arret over sternum ser bare de jeg er naken sammen med. Ingen har spurt. Livet skjer...arr hører med..

Anonymkode: 7d3c1...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Svar som dette er grunnen til at jeg aldri svarer i slike tråder. Selv om jeg kunne skrevet ting om dette ingen noensinne har tenkt på før.

Anonymkode: b118c...75b

Da foreslår jeg at du heller serverer oss med det ingen noensinne har tenkt på før. Å komme med dette er ren avsporing.

Anonymkode: 157b2...32a

[AnonymBruker]

Jeg har selv arr på armene opp til skulderen, mage, bryst og det ene beinet. Aldri fått noen kommentarer på dette. Men regner med mange har tenkt sitt første gang de så meg. Jeg var som deg i mange år og gikk bare med langermet der familie og gamle venner kunne se meg. Men til slutt så gav jeg f***

Jeg skadet nok av en annen grunn enn majoriteten, der de ville døyve psykisk smerte ved å føle fysisk smerte, eller bare føle noe. Var min skading et resultat av nysgjerrighet.  Det hele bunner ut i et spørsmål egentlig, som kan oppsummeres i; kan man trene seg selv til ikke å reagere på smerter? Og svaret jeg kom frem til var for meg selv var ja... jeg klarer den dag i dag å overstyre reaksjonen fra mekanisk smerte(stikk, slag, kutt ol.) men jeg klarer ikke der nervene slår inn direkte som ved brannskade eller elektrisk støt...Jeg mangler også affektiv empati, men har kognitiv, så jeg kan forstå andres følelser. Men jeg klarer ikke å føle dem selv. Speile dem eller lignende. Jeg regner med min variant er muligens ennå vanskeligere å forstå for andre. Og jeg ser for meg at noen kommer til å avfeie dette. Kanskje med den personen lurer bare seg selv, eller det var en måte å prøve å føle noe. Men det er greit det, jeg vet selv sannheten 🤷 jeg har gjort andre liknende eksperimenter med andre biologiske reaksjoner...

 

Men allikevel så tenker jeg ikke noe negativt om andre selvskadere. Det bare er, en observasjon som lagres og ellers ikke noe. Hverken negativt eller positivt. Jeg kan tenke at den personen har sannsynligvis slitt med noe en gang... Men ikke noe jeg henger meg opp i. 

Anonymkode: 7291f...68d

[AnonymBruker]

I fjor var vi på en stor turistattraksjon her i landet. I den ene kassa der var det en ung person med slike arr. Jeg ble ille beklemt av det. Vet mange selvskadet seg selv da jeg var ung, og jeg er veldig for å snakke om psykisk helse med min tenåring. Men siden det er en gutt jeg har blir jeg litt urolig siden det er menn som tar mest selvmord. Jeg ønsker ikke å bli pushet til å ta den samtalen med min tenåring før det eventuelt er behov for det da jeg ikke vil “inspirere” til det heller.

Anonymkode: ede08...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi hadde noen veldig fine dager tidligere i uken, og da så jeg ei som hadde mye slike arr på underarmene. Jeg ble bare glad for at hun ikke synes å skamme seg over det, og ikke minst at hun virker å ha det godt i dag, og at det bare var gamle arr. Det står respekt av å ha blitt trygg nok på seg selv til å ikke skjule det lenger. Og det tyder på at man har jobbet seg gjennom mye eller alt det som gjorde at man en gang hadde det så vondt at man så på selvskading som noe man måtte gjøre for å lindre. 

 

Ikke det samme, men jeg har etter ulykke en god del arr. Fikk helt fra start masse kommentarer om stakkars meg og masse råd om hva jeg måtte gjøre for å skjule arrene (ansikt). Jeg sa tidlig fra at jeg var heldig tross alt mtp. ulykken, og jeg sa også at jeg ikke hadde planer om å gå resten av livet og være redd for å vise meg ute uten heftig sminke. Da fikk jeg kommentarer fra mange om at da ville jeg aldri få meg mann (!), at folk ville ta avstand osv. Jeg innså heldigvis den gangen at problemet ikke lå hos meg, men de som kom med slike kommentarer og "velmenende råd". Ca 10 cm av arrene i ansiktet bleknet ikke heller før det var gått mange år etter ulykken, men jeg valgte å ikke bry meg om dem. De var der, de var en del av meg og min historie, og jeg aktet ikke å skjemmes for den jeg var og det jeg hadde opplevd. Arrene er der, men jeg bryr meg så lite om dem selv at det kan ta lang tid fra jeg møter noen til de etter dager/uker/måneder plutselig legger merke til arrene, og noen tror at de har oppstått etter at vi så hverandre sist. Jeg velger å tolke det som at folk ser meg og ikke arrene  

Poenget er vel bare å ikke bry deg om hva andre måtte si og mene om dette. Vær glad for og stolt av at du har jobbet deg gjennom det vonde, vær trygg på hvem du er i dag, aksepter deg selv, og ta din plass i verden. Du har ingen grunn til å skjule noe av deg selv, bare vær deg selv, vær hyggelig og omtenksom mot andre. Jo mindre du gjør ut av disse arrene, jo mindre vil andre gjøre ut av dem også (selv om ubetenksomme unntak alltid vil finnes).

Anonymkode: 41d72...430

Jeg liker historien din, og hvordan du har kommet deg videre. Tusen takk, dette var en inspirasjon til meg<3.. 
-TS

Anonymkode: 9096a...fb9

[Jeeg]

…

Endret 14. mai av Jeeg
.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også på det som en strategi. En dårlig! Selvskader man, har man det vondt, ja da! Men jeg tror ikke på at fordi man er full av arr, har man hatt det så grusomt mye verre enn alle andre.

Mennesker som mister et barn, har en selvskader det verre enn disse?

Mennesker som opplever at familien blir bombet og drept i krig, har en selvskader det verre enn disse?

Mange som begår selvmord har ikke arr. Heller ikke her, tror jeg smertene har vært mindre i forkant, sammenlignet ved en som selvskader.

Så, jeg mener nei! I dag tror jeg NOE handler om et hierarki på sosiale medier. Mange har «lært» dette på SoMe, og bruker det som en strategi for å fjerne egen smerte, og/ eller få oppmerksomhet. 
 

Jeg selvskadet meg som tenåring. Avledet smerten, men kjente ingen andre som gjorde det. Dette var før SoMe sin tid. Jeg hadde det vondt, og hadde en dårlig og lite hensiktsmessig strategi for å håndtere det.

Anonymkode: 7b638...e5f

[AnonymBruker]

Jeg har arr selv og legger nok derfor fort merke til andre med lignende arr. Blir på en måte stolt av at vedkommende har kommet seg videre og funnet andre strategier.

Jeg har gått i kortermet de siste ti årene. Greit å gjøre seg opp en tanke om hva du skal si hvis noen spør. I Norge har aldri noen voksne kommentert det, men omgås en del barn som fort blir nysgjerrige og spør hva som har skjedd.

I utlandet har jeg også fått sporadiske spørsmål om hva det er og hva jeg har gjort. I spesielt Thailand var det flere som oppriktig virket «mindblown». 

Anonymkode: 2bba6...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker også på det som en strategi. En dårlig! Selvskader man, har man det vondt, ja da! Men jeg tror ikke på at fordi man er full av arr, har man hatt det så grusomt mye verre enn alle andre.

Mennesker som mister et barn, har en selvskader det verre enn disse?

Mennesker som opplever at familien blir bombet og drept i krig, har en selvskader det verre enn disse?

Mange som begår selvmord har ikke arr. Heller ikke her, tror jeg smertene har vært mindre i forkant, sammenlignet ved en som selvskader.

Så, jeg mener nei! I dag tror jeg NOE handler om et hierarki på sosiale medier. Mange har «lært» dette på SoMe, og bruker det som en strategi for å fjerne egen smerte, og/ eller få oppmerksomhet. 
 

Jeg selvskadet meg som tenåring. Avledet smerten, men kjente ingen andre som gjorde det. Dette var før SoMe sin tid. Jeg hadde det vondt, og hadde en dårlig og lite hensiktsmessig strategi for å håndtere det.

Anonymkode: 7b638...e5f

Var selv såkalt selvskader i mange år. Tror heller ikke at jeg hadde det mye verre enn andre med lignede opplevelser. Ja jeg hadde en dritt oppvekst med omsorgssvikt, overgrep og vold, men er nok mange der ute med samme oppvekst som har funnet både sunnere og usunnere mestringsstrategier. Helt tilfeldig at jeg oppdaget at fysisk smerte avledet og var bedre enn psykisk smerte. 

Anonymkode: 2bba6...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tenker også på det som en strategi. En dårlig! Selvskader man, har man det vondt, ja da! Men jeg tror ikke på at fordi man er full av arr, har man hatt det så grusomt mye verre enn alle andre.

Mennesker som mister et barn, har en selvskader det verre enn disse?

Mennesker som opplever at familien blir bombet og drept i krig, har en selvskader det verre enn disse?

Mange som begår selvmord har ikke arr. Heller ikke her, tror jeg smertene har vært mindre i forkant, sammenlignet ved en som selvskader.

Så, jeg mener nei! I dag tror jeg NOE handler om et hierarki på sosiale medier. Mange har «lært» dette på SoMe, og bruker det som en strategi for å fjerne egen smerte, og/ eller få oppmerksomhet. 
 

Jeg selvskadet meg som tenåring. Avledet smerten, men kjente ingen andre som gjorde det. Dette var før SoMe sin tid. Jeg hadde det vondt, og hadde en dårlig og lite hensiktsmessig strategi for å håndtere det.

Anonymkode: 7b638...e5f

Det handler ikke om å ha det verre eller bedre enn andre. Skjønner ikke hvorfor fu drar det i den retningen som at det er en lidelsekonkurranse, det handler om hva som fungerer. 

Noen utvikler spiseforstyrrelser av f.eks overgrep (myr pga de må oppleve kontroll igjen), andre begynner å selvskade. Noen begynner å ruse seg for å døyve smerten etter at at barn døde, andre begynner å selvskade. Noen blir voldelige og tar smerten sin utover andre, andre igjen tar smerten sin utover seg selv. Poenget er at det fungerer. Når noe fungerer og en opplever at det lindrer smerte  (igjen lykkehormonet strømmer ut i kroppen nå en selvskader) så sier det seg selv at ja, det er en dårlig mestringsstrategi men den funker (der og da). Jeg selvskadet meg på lårene (høyt oppe, mellom tærene, osv (plasser der ingen skulle se), og lenge så ingen så dette med oppmerksomhet er det største BS som kan sies om selvskadere. I dag gir jeg blanke f i hvem som ser og ikke ser. Jeg har vært i krigen og vunnet, at jeg har krigssår er helt naturlig.

Anonymkode: e4e63...062

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det handler ikke om å ha det verre eller bedre enn andre. Skjønner ikke hvorfor fu drar det i den retningen som at det er en lidelsekonkurranse, det handler om hva som fungerer. 

Noen utvikler spiseforstyrrelser av f.eks overgrep (myr pga de må oppleve kontroll igjen), andre begynner å selvskade. Noen begynner å ruse seg for å døyve smerten etter at at barn døde, andre begynner å selvskade. Noen blir voldelige og tar smerten sin utover andre, andre igjen tar smerten sin utover seg selv. Poenget er at det fungerer. Når noe fungerer og en opplever at det lindrer smerte  (igjen lykkehormonet strømmer ut i kroppen nå en selvskader) så sier det seg selv at ja, det er en dårlig mestringsstrategi men den funker (der og da). Jeg selvskadet meg på lårene (høyt oppe, mellom tærene, osv (plasser der ingen skulle se), og lenge så ingen så dette med oppmerksomhet er det største BS som kan sies om selvskadere. I dag gir jeg blanke f i hvem som ser og ikke ser. Jeg har vært i krigen og vunnet, at jeg har krigssår er helt naturlig.

Anonymkode: e4e63...062

For NOEN blir det en konkurranse om å selvskade seg mest. Leste om ei som bodde på instu sent i tenårene. Der «lærte» hun å selvskade. De som hadde de største arrene, var øverst i hierarkiet. Betyr ikke at alle gjør det av den grunn, men at det også forekommer er det ikke tvil om 

Anonymkode: 7b638...e5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Her skal jeg være litt brutal.

Noen selvskadere har absolutt ikke opplevd mye vondt, men de har selv FØLT at de har det vondt.

De fleste som faktisk går gjennom grusomme ting, skader seg ikke.

Så sist jeg møtte en selvskader, så tenker jeg at her sitter ennå ett menneske med oppmerksomhetsbehov og dårlig følelsesregulering. Og hens største interesse, er en selv.

Slik som narkomane ol. 

Jeg ville dekket til arrene, eller fått de fjernet mest mulig, avhengig av hvor du skal. I jobb og sosiale relasjoner hvor man vil gi ett godt inntrykk,skjul det. 

Er det fest hvor det ikke er så farlig, vis dem. Der vil nok de færreste bry seg og.

Anonymkode: b39e8...f23

Du virker å bære mye skam som du projiserer over på andre. Jeg har så stygge arr at de ikke kan fjernes eller tatoveres over, og den eneste personen som noen sinne har vært sosialt tilbakestående nok til å kommentere på det (på en nedlatende måte), er en som har tilbrakt år i fengsel. Mao, en som ikke bør snakke så veldig høyt om andres valg i livet. Du fikk meg til å tenke på han, hm. Like liten selvinnsikt på begge to.
 

Skammen du selv ville følt over slike arr er så sterk at man nesten kan tolke det at du ville fjernet det som en skjult oppfordring. Fascinerende. At du kaller folk for «narkoman», «en selvskader» og oppmerksomhetssyk f.eks. viser hvor nedlatende holdninger du har til medmennesker. Grøss, lurer på hvordan det er å ha deg tett på når livet stormer, i hvert fall om man ikke gjør som du ønsker.
Alle har forresten seg selv som største interesse, det er HELT normalt og unngåelig. Noe annet er veldig, veldig skadelig for deg.

Anonymkode: f901b...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg må være ærlig og si at da hadde jeg tenkt at dette mennesket har/har hatt så store psykiske vansker at jeg ikke klarer å forstå vedkommende. Hvordan noen kan få seg til å skjære i sin egen kropp, skade seg så blodet flyter gang på gang, det går over min fatteevne. Beklager å måtte si det, jeg mener ikke være slem. Det bare er sånn. Jeg hadde nok tenkt at det er fare for at det tipper over til selvskading igjen for deg på et tidspunkt, selv om jeg ser at alle sårene er gamle arr og helt grodd, så vet man aldri når og om det kan oppstå igjen.

Anonymkode: e203d...28f

For min del handlet det om en så intens psykisk smerte at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Jeg var 10 år når jeg gjorde det første gang. Det er et svært mørkt sted å være, som er umulig å beskrive. 

Årsaken bak smerten var at jeg ble seksuelt misbrukt av en voksen nærmest hver dag over flere år, ble grovt mobbet på skolen, ble utsatt for fysisk vold, og omsorgssvikt hjemme.

Jeg satt alltid alene med dette, og det er umenneskelige mye å bære for et barn helt alene.

Jeg ble ikke hørt eller sett, alle følelsene mine var feil i følge de voksne. Jeg måtte lære meg å ikke vise følelser, så måtte takle de når jeg var alene. Og det taklet jeg selvfølgelig ikke. Og ikke visste jeg hvordan.

Da ble skjæring en løsning når følelsene ble for voldsomme. Og smertene fra skjæringen var langt mildere enn de psykiske smertene. Jeg var flere ganger inne å sydde. 

Dette pågikk hele oppveksten, og selvskadingen ble verre inkl rus, alkoholmisbruk, flere selvmordsforsøk, anoreksi etc. 

Som 20 åring ble jeg gravid og fra den dagen sluttet jeg med all selvskading og selvmordsforsøk med intensiv behandling.

Jeg er 45 i dag, og aldri gjort noe slikt siden jeg ble gravid. Jeg har et stabilt liv, hus, mann, barn etc. Jeg har selvsagt hatt behov for terapi fra tid til annen. 

Forskjellen fra da jeg skadet meg selv og i dag er at jeg som voksen vet hvordan jeg skal håndtere følelser, eller få hjelp når jeg trenger det. 

Så, det er alltid litt leit når folk forhåndsdømmer slik du gjør her. 

Anonymkode: 2d226...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg ville verken sagt eller gjort noe, og hvis det noensinne ble et tema, ville jeg sagt alle de "riktige" tingene. Men inni meg må jeg innrømme at jeg ville tenkt at personen tydeligvis ikke har/har hatt verktøyene til å håndtere livet, og jeg ville trukket meg unna på en diskrét måte. Jeg ville vært redd for at personen lett går ned for telling.

Anonymkode: 6d750...d88

Hvis noen selvskader i slutten av tenårene, så ville du trukket deg unna dem i svært godt voksen alder også? Siden du er redd for at de går ned for telling ett liv senere? 

Noen får disse verktøyene for å håndtere noe vanskelig litt senere i livetenn andre, og svært mange blir friske etter å ha slitt med psykiske plager. Det er faktisk mulig bli frisk. Og det er mulig få verktøy som gjør at man vil stå sterkere enn de som aldri har slitt, selv om man ikke hadde de verktøyene tidligere. 

Jeg har ikke synlige arr, men jeg hadde ingen verktøy til å håndtere vanskelige følelser som ung. Jeg tryglet om hjelp, men jeg var for fungerende. I voksen alder sluttet jeg trygle, jeg krevde hjelp. Og jeg fikk hjelp til slutt. Det er trist å høre at du vil dømme meg resten av livet mitt for at jeg ikke klarte håndtere ting som ung, og at legene avfeide meg, men jeg håper du selv kan se tilbake på deg da du var ung, og se hvor mye lengre du har kommet siden da. Jeg er ganske sikker på at du har vokst siden du var ung, og selv om du ikke har slitt psykisk, så har du kanskje uansett fått en del verktøy opp igjennom årene som hjelper deg på veien? 

Anonymkode: 293f3...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

For NOEN blir det en konkurranse om å selvskade seg mest. Leste om ei som bodde på instu sent i tenårene. Der «lærte» hun å selvskade. De som hadde de største arrene, var øverst i hierarkiet. Betyr ikke at alle gjør det av den grunn, men at det også forekommer er det ikke tvil om 

Anonymkode: 7b638...e5f

Joda jeg også kjenner noen som har røykt hele sitt liv og ikke fått kreft, jeg baserer likevel ikke den teorien med å si at røyking ikke gir kreft. Det finnes alltid noen som bekrefter regelen, det betyr ikke at regelen om at de som selvskader ikke gjør dette for oppmerksom er sann.

Anonymkode: e4e63...062

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke noe over det, annet enn at det er en person med alvorlige psykiske problemer. 
Og det er vel litt av vitsen, et slags rop om hjelp?

Anonymkode: bc6a5...a78

[Perelandra]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hva mener du? Kunne du utdype litt? 
takk for svar:)

Anonymkode: 9096a...fb9

Det sier seg vel selv?

Selvskading = mer enn lett depresjon/angst.

Men ja: jeg tenker ikke noe spesielt. Ser arrene og vet jo hva det kommer av. Ser om de er gamle eller nye, og omfanget. 
 

I en datesituasjon om jeg var singel hadde det blitt et tema for å se hvor personen er nå kontra da.