Andres tanker om arr

[AnonymBruker]

De aller fleste mennesker selvskader seg til en eller annen grad. Enten det er å løpe til en spyr, rive og bite negler til en blør, grave lange fingermerker ned i hånden ved en tannlegetime, eller andre ting. Alle disse tingene er også selvskading som en gjør for å distrahere seg selv fra ubehagelige ting. 

Når en selvskader seg så får en et ruch med endorfiner (lykkehormonet). Selvfølgelig velger en det når hele verden går rett til helvete. En må jo være rimelig sløkket om det ikke gir mening. 

Anonymkode: e4e63...062

[AnonymBruker]

Merket ganske nylig sånne arr på en kollega. La meg ikke borti det. Skjønte at hun sannsynligvis har hatt en hard fortid. Ikke mer eller mindre enn det. Ikke noe jeg stirret på. Oppfattet det mens jeg satt ved siden av, men så med en gang en annen vei.

Anonymkode: 157b2...32a

[Elliem]

Jeg har arr på armer, legger og lår. Disse har jeg levd med i nå 20 år❤️

Jeg tenker sjeldent over det lenger, en gang prøvde jeg laserbehandling på de på underarmen, og resultatet ble bra, de ble mindre synlige. Men det er dyrt, vondt og man må ta flere. Jeg tok bare en behandling da han som utførte den dessverre gjorde narr av meg for å ha arrene i utgangspunktet, og jeg var ung og sto ikke støtt i det.

Nå løser jeg det slik: noen situasjoner sjuler jeg dem fordi settingen krever det. Som på jobb, i bryllup, fester med ukjente hvor jeg vil gjøre et godt inntrykk. 

I det daglige som privatperson bryr jeg meg ikke om hvem som observerer dem. Jeg går på stranden i bikini, jeg jogger i singlet og har på sommerkjoler ❤️😊

Vi kan ikke styre hva andre tenker, verken med det eller noe som helst annet. Du kommer til å bry deg mindre med tiden, og temaet om hva de representerer vil heller ikke føles like nært og sårbart for alltid. Så ja. Bare senk skuldrene, det er mange av oss der ute med disse arrene og vi får ikke gjort noe med fortid, kun fremtid❤️

[AnonymBruker]

Er spl.ser jeg noen med selvskadingsarr tenker jeg bare    " Å ja" .  Ville aldri spurt noen om det. Selv har jeg arr etter operasjon midt på brystet( mellom pupper og ned) og på begge armer fra albue og opp. En kollega har spurt om armene( høyt i lunsjpause med ca 20 stk til stede) da svarte jeg bare" vettu hva...begge armene falt av , men gudskjelov fikk de sydd de på igjen". Hadde hun spurt en til en hadde jeg kanskje forklart hvorfor, men ikke i plenum. Arret over sternum ser bare de jeg er naken sammen med. Ingen har spurt. Livet skjer...arr hører med..

Anonymkode: 7d3c1...8cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Svar som dette er grunnen til at jeg aldri svarer i slike tråder. Selv om jeg kunne skrevet ting om dette ingen noensinne har tenkt på før.

Anonymkode: b118c...75b

Da foreslår jeg at du heller serverer oss med det ingen noensinne har tenkt på før. Å komme med dette er ren avsporing.

Anonymkode: 157b2...32a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fint at du aldri har hatt det så vondt. Det er et privilegie. Å ikke forstå er ett gode. 

Anonymkode: 14b3a...c90

Her skal jeg være litt brutal.

Noen selvskadere har absolutt ikke opplevd mye vondt, men de har selv FØLT at de har det vondt.

De fleste som faktisk går gjennom grusomme ting, skader seg ikke.

Så sist jeg møtte en selvskader, så tenker jeg at her sitter ennå ett menneske med oppmerksomhetsbehov og dårlig følelsesregulering. Og hens største interesse, er en selv.

Slik som narkomane ol. 

Jeg ville dekket til arrene, eller fått de fjernet mest mulig, avhengig av hvor du skal. I jobb og sosiale relasjoner hvor man vil gi ett godt inntrykk,skjul det. 

Er det fest hvor det ikke er så farlig, vis dem. Der vil nok de færreste bry seg og.

Anonymkode: b39e8...f23

[AnonymBruker]

Jeg har selv arr på armene opp til skulderen, mage, bryst og det ene beinet. Aldri fått noen kommentarer på dette. Men regner med mange har tenkt sitt første gang de så meg. Jeg var som deg i mange år og gikk bare med langermet der familie og gamle venner kunne se meg. Men til slutt så gav jeg f***

Jeg skadet nok av en annen grunn enn majoriteten, der de ville døyve psykisk smerte ved å føle fysisk smerte, eller bare føle noe. Var min skading et resultat av nysgjerrighet.  Det hele bunner ut i et spørsmål egentlig, som kan oppsummeres i; kan man trene seg selv til ikke å reagere på smerter? Og svaret jeg kom frem til var for meg selv var ja... jeg klarer den dag i dag å overstyre reaksjonen fra mekanisk smerte(stikk, slag, kutt ol.) men jeg klarer ikke der nervene slår inn direkte som ved brannskade eller elektrisk støt...Jeg mangler også affektiv empati, men har kognitiv, så jeg kan forstå andres følelser. Men jeg klarer ikke å føle dem selv. Speile dem eller lignende. Jeg regner med min variant er muligens ennå vanskeligere å forstå for andre. Og jeg ser for meg at noen kommer til å avfeie dette. Kanskje med den personen lurer bare seg selv, eller det var en måte å prøve å føle noe. Men det er greit det, jeg vet selv sannheten 🤷 jeg har gjort andre liknende eksperimenter med andre biologiske reaksjoner...

 

Men allikevel så tenker jeg ikke noe negativt om andre selvskadere. Det bare er, en observasjon som lagres og ellers ikke noe. Hverken negativt eller positivt. Jeg kan tenke at den personen har sannsynligvis slitt med noe en gang... Men ikke noe jeg henger meg opp i. 

Anonymkode: 7291f...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Her skal jeg være litt brutal.

Noen selvskadere har absolutt ikke opplevd mye vondt, men de har selv FØLT at de har det vondt.

De fleste som faktisk går gjennom grusomme ting, skader seg ikke.

Så sist jeg møtte en selvskader, så tenker jeg at her sitter ennå ett menneske med oppmerksomhetsbehov og dårlig følelsesregulering. Og hens største interesse, er en selv.

Slik som narkomane ol. 

Jeg ville dekket til arrene, eller fått de fjernet mest mulig, avhengig av hvor du skal. I jobb og sosiale relasjoner hvor man vil gi ett godt inntrykk,skjul det. 

Er det fest hvor det ikke er så farlig, vis dem. Der vil nok de færreste bry seg og.

Anonymkode: b39e8...f23

Fy faen, dette ble jeg oppriktig kvalm av å lese. Hvem er du til å avgjøre om selvskadernes smerte er ekte eller ikke?!?!? Hva er liksom verdig smerte, og hvorfor er DU kompatibel til å avgjøre dette?!? 

Anonymkode: 14b3a...c90

[AnonymBruker]

I fjor var vi på en stor turistattraksjon her i landet. I den ene kassa der var det en ung person med slike arr. Jeg ble ille beklemt av det. Vet mange selvskadet seg selv da jeg var ung, og jeg er veldig for å snakke om psykisk helse med min tenåring. Men siden det er en gutt jeg har blir jeg litt urolig siden det er menn som tar mest selvmord. Jeg ønsker ikke å bli pushet til å ta den samtalen med min tenåring før det eventuelt er behov for det da jeg ikke vil “inspirere” til det heller.

Anonymkode: ede08...89a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Her skal jeg være litt brutal.

Noen selvskadere har absolutt ikke opplevd mye vondt, men de har selv FØLT at de har det vondt.

De fleste som faktisk går gjennom grusomme ting, skader seg ikke.

Så sist jeg møtte en selvskader, så tenker jeg at her sitter ennå ett menneske med oppmerksomhetsbehov og dårlig følelsesregulering. Og hens største interesse, er en selv.

Slik som narkomane ol. 

Jeg ville dekket til arrene, eller fått de fjernet mest mulig, avhengig av hvor du skal. I jobb og sosiale relasjoner hvor man vil gi ett godt inntrykk,skjul det. 

Er det fest hvor det ikke er så farlig, vis dem. Der vil nok de færreste bry seg og.

Anonymkode: b39e8...f23

Her er forresten grunnen til at mange skammer seg over arrene sine. Ikke fordi det er noe å skamme seg over - men fordi man er redde for å møte DETTE "med"mennesket. 

Anonymkode: 14b3a...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi hadde noen veldig fine dager tidligere i uken, og da så jeg ei som hadde mye slike arr på underarmene. Jeg ble bare glad for at hun ikke synes å skamme seg over det, og ikke minst at hun virker å ha det godt i dag, og at det bare var gamle arr. Det står respekt av å ha blitt trygg nok på seg selv til å ikke skjule det lenger. Og det tyder på at man har jobbet seg gjennom mye eller alt det som gjorde at man en gang hadde det så vondt at man så på selvskading som noe man måtte gjøre for å lindre. 

 

Ikke det samme, men jeg har etter ulykke en god del arr. Fikk helt fra start masse kommentarer om stakkars meg og masse råd om hva jeg måtte gjøre for å skjule arrene (ansikt). Jeg sa tidlig fra at jeg var heldig tross alt mtp. ulykken, og jeg sa også at jeg ikke hadde planer om å gå resten av livet og være redd for å vise meg ute uten heftig sminke. Da fikk jeg kommentarer fra mange om at da ville jeg aldri få meg mann (!), at folk ville ta avstand osv. Jeg innså heldigvis den gangen at problemet ikke lå hos meg, men de som kom med slike kommentarer og "velmenende råd". Ca 10 cm av arrene i ansiktet bleknet ikke heller før det var gått mange år etter ulykken, men jeg valgte å ikke bry meg om dem. De var der, de var en del av meg og min historie, og jeg aktet ikke å skjemmes for den jeg var og det jeg hadde opplevd. Arrene er der, men jeg bryr meg så lite om dem selv at det kan ta lang tid fra jeg møter noen til de etter dager/uker/måneder plutselig legger merke til arrene, og noen tror at de har oppstått etter at vi så hverandre sist. Jeg velger å tolke det som at folk ser meg og ikke arrene  

Poenget er vel bare å ikke bry deg om hva andre måtte si og mene om dette. Vær glad for og stolt av at du har jobbet deg gjennom det vonde, vær trygg på hvem du er i dag, aksepter deg selv, og ta din plass i verden. Du har ingen grunn til å skjule noe av deg selv, bare vær deg selv, vær hyggelig og omtenksom mot andre. Jo mindre du gjør ut av disse arrene, jo mindre vil andre gjøre ut av dem også (selv om ubetenksomme unntak alltid vil finnes).

Anonymkode: 41d72...430

Jeg liker historien din, og hvordan du har kommet deg videre. Tusen takk, dette var en inspirasjon til meg<3.. 
-TS

Anonymkode: 9096a...fb9

[Jeeg]

…

Endret 2 timer siden av Jeeg
.