Andres tanker om arr

[AnonymBruker]

Hadde oppriktig ikke brydd meg, såfremt arrene da ikke så ferske ut og så lenge vedkommende ikke fremstod påfallende på annet vis. Mer enn villig til å snakke om at ting har vært vanskelig hvis han eller hun selv tar initiativ, men dette tenker jeg er en historie man selv eier og som jeg ikke går inn i uten grunn og/eller invitasjon. Hadde ikke forandret inntrykket mitt av vedkommende heller. 

Så kan jeg i mitt stille sinn tenke litt på at det må være vondt både å ha hatt det sånn og å - kanskje - gå rundt og tenke nettopp på hvordan man blir oppfattet. 

Anonymkode: 456f9...85a

[AnonymBruker]

Jeg hadde lagt merke til det første gang jeg så deg i kortermet, men så hadde jeg ikke tenkt på det igjen.

(Har selv slitt psykisk noen år av livet.) 

❤️ 

Anonymkode: 539ce...20d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg må være ærlig og si at da hadde jeg tenkt at dette mennesket har/har hatt så store psykiske vansker at jeg ikke klarer å forstå vedkommende. Hvordan noen kan få seg til å skjære i sin egen kropp, skade seg så blodet flyter gang på gang, det går over min fatteevne. Beklager å måtte si det, jeg mener ikke være slem. Det bare er sånn. Jeg hadde nok tenkt at det er fare for at det tipper over til selvskading igjen for deg på et tidspunkt, selv om jeg ser at alle sårene er gamle arr og helt grodd, så vet man aldri når og om det kan oppstå igjen.

Anonymkode: e203d...28f

Du har ikke godt nok utviklet kognitiv empati til å forstå flytting av psykisk smerte til fysisk? Noen kalte deg privilegert, men mangel på empati er ikke å være privilegert i mine øyne. 
 

Heldigvis er dette en måte å regulere seg på som man kan avlære seg og aldri ha behov for igjen, siden du ikke visste det.

Anonymkode: f901b...41b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har ikke godt nok utviklet kognitiv empati til å forstå flytting av psykisk smerte til fysisk? Noen kalte deg privilegert, men mangel på empati er ikke å være privilegert i mine øyne. 
 

Heldigvis er dette en måte å regulere seg på som man kan avlære seg og aldri ha behov for igjen, siden du ikke visste det.

Anonymkode: f901b...41b

Svar som dette er grunnen til at jeg aldri svarer i slike tråder. Selv om jeg kunne skrevet ting om dette ingen noensinne har tenkt på før.

Anonymkode: b118c...75b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Svar som dette er grunnen til at jeg aldri svarer i slike tråder. Selv om jeg kunne skrevet ting om dette ingen noensinne har tenkt på før.

Anonymkode: b118c...75b

TS her. Du kan gjerne svare, jeg er åpen for å lytte:) Hadde satt stor pris på det:)

Anonymkode: 9096a...fb9

[AnonymBruker]

Jeg tenker "oj, der er en som valgte samme, triste strategi som meg. Så bra at hun har kommer forbi det og ikke skammer seg". 

Anonymkode: 9e9a0...3ba

[AnonymBruker]

Jeg hadde tenkt det var en sterk person som ikke skammer seg over fortiden sin. 

Anonymkode: 740d0...565

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker "oj, der er en som valgte samme, triste strategi som meg. Så bra at hun har kommer forbi det og ikke skammer seg". 

Anonymkode: 9e9a0...3ba

Takk for svar!

Anonymkode: 9096a...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde tenkt det var en sterk person som ikke skammer seg over fortiden sin. 

Anonymkode: 740d0...565

Tusen takk, dette betyr mye<3

Anonymkode: 9096a...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du har ikke godt nok utviklet kognitiv empati til å forstå flytting av psykisk smerte til fysisk? Noen kalte deg privilegert, men mangel på empati er ikke å være privilegert i mine øyne. 
 

Heldigvis er dette en måte å regulere seg på som man kan avlære seg og aldri ha behov for igjen, siden du ikke visste det.

Anonymkode: f901b...41b

Ikke meg du siterer, men det er vanskelig å sette seg inn noe som er så langt fra noe man selv kunne gjort. Det er ikke alt som er lett å forstå om man mangler kunnskap om det og aldri har snakket med noen som har opplevd noe sånt. Som tidligere selvskader har jeg full forståelse for at det kan være vanskelig å forstå at noen velger å skade seg selv. Selv har jeg jo null forståelse for at noen velger å risikere livet for å hoppe i fallskjerm, eller velger å få utført medisinske inngrep for å "beholde ungdommen", for eksempel.

Anonymkode: 9e9a0...3ba

[AnonymBruker]

Selv om jeg ikke helt forstår dette med selvskading, så betyr det ikke at jeg hadde hengt meg opp i at noen viser sine armer eller bein med arrene. Alle forstår jo at en har hatt det forferdelig.

Det jeg ikke forstår er at den smerten som en påfører seg utvendig hjelper på smerten en kjenner i seg.

Anonymkode: f73bc...a15

[AnonymBruker]

Vi hadde noen veldig fine dager tidligere i uken, og da så jeg ei som hadde mye slike arr på underarmene. Jeg ble bare glad for at hun ikke synes å skamme seg over det, og ikke minst at hun virker å ha det godt i dag, og at det bare var gamle arr. Det står respekt av å ha blitt trygg nok på seg selv til å ikke skjule det lenger. Og det tyder på at man har jobbet seg gjennom mye eller alt det som gjorde at man en gang hadde det så vondt at man så på selvskading som noe man måtte gjøre for å lindre. 

 

Ikke det samme, men jeg har etter ulykke en god del arr. Fikk helt fra start masse kommentarer om stakkars meg og masse råd om hva jeg måtte gjøre for å skjule arrene (ansikt). Jeg sa tidlig fra at jeg var heldig tross alt mtp. ulykken, og jeg sa også at jeg ikke hadde planer om å gå resten av livet og være redd for å vise meg ute uten heftig sminke. Da fikk jeg kommentarer fra mange om at da ville jeg aldri få meg mann (!), at folk ville ta avstand osv. Jeg innså heldigvis den gangen at problemet ikke lå hos meg, men de som kom med slike kommentarer og "velmenende råd". Ca 10 cm av arrene i ansiktet bleknet ikke heller før det var gått mange år etter ulykken, men jeg valgte å ikke bry meg om dem. De var der, de var en del av meg og min historie, og jeg aktet ikke å skjemmes for den jeg var og det jeg hadde opplevd. Arrene er der, men jeg bryr meg så lite om dem selv at det kan ta lang tid fra jeg møter noen til de etter dager/uker/måneder plutselig legger merke til arrene, og noen tror at de har oppstått etter at vi så hverandre sist. Jeg velger å tolke det som at folk ser meg og ikke arrene  

Poenget er vel bare å ikke bry deg om hva andre måtte si og mene om dette. Vær glad for og stolt av at du har jobbet deg gjennom det vonde, vær trygg på hvem du er i dag, aksepter deg selv, og ta din plass i verden. Du har ingen grunn til å skjule noe av deg selv, bare vær deg selv, vær hyggelig og omtenksom mot andre. Jo mindre du gjør ut av disse arrene, jo mindre vil andre gjøre ut av dem også (selv om ubetenksomme unntak alltid vil finnes).

Anonymkode: 41d72...430

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Heihei alle sammen!  Jeg har hatt en periode i livet der jeg slet veldig. Jeg skada meg selv, og nå har jeg systematiske arr på underarmene, på begge. De dekker omtrent hele underarmene til albuen. Jeg har det bra nå, har snakket med noen om det, og alt er bra:). Men jeg har prøvd å leve et «normalt» liv, ved å skjule disse arrene. Jeg går kun i langermet gensere, men jeg begynner å bli lei.

Hva ville du tenkt om du så en med slike arr? Hva om en kollega/medelev/ ny venn hadde dukket opp i t skjorte og du hadde sett dette? Hvordan ville du reagert/tenkt?

jeg setter stor pris på alle ærlige svar, er veldig nysgjerrig på hva andre tenker. Tusen takk til alle som svarer, det betyr mye for meg<3.

Anonymkode: 9096a...fb9

Jeg har noen kollegaer på jobb som har tydlige arr etter selvskading, jeg har datet en med det. Jeg tenker det viser at de har en historie, noe som regel alle har noen historier er mer synlige enn andre. 

 

Anonymkode: 55ef4...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg må være ærlig og si at da hadde jeg tenkt at dette mennesket har/har hatt så store psykiske vansker at jeg ikke klarer å forstå vedkommende. Hvordan noen kan få seg til å skjære i sin egen kropp, skade seg så blodet flyter gang på gang, det går over min fatteevne. Beklager å måtte si det, jeg mener ikke være slem. Det bare er sånn. Jeg hadde nok tenkt at det er fare for at det tipper over til selvskading igjen for deg på et tidspunkt, selv om jeg ser at alle sårene er gamle arr og helt grodd, så vet man aldri når og om det kan oppstå igjen.

Anonymkode: e203d...28f

Man vet aldri om det plutselig skjer  deg også, men håper jo du slipper det.

Anonymkode: 55ef4...433

[AnonymBruker]

Arr etter operasjon, ulykke ect tenker jeg ikke over. Selvskadingsarr er patetiske og ustabile mennesker uten evne til selvregulering, og med stort oppmerksomhetsbehov. De aller fleste mennesker opplever kriser og smerte i livet, men skjærer seg ikke til blods av den grunn. Sånn ustabilitet kan komme opp igjen når som helst, ser det gang på gang i jobb. 

Anonymkode: 4c15f...924

[AnonymBruker]

Jeg ville verken sagt eller gjort noe, og hvis det noensinne ble et tema, ville jeg sagt alle de "riktige" tingene. Men inni meg må jeg innrømme at jeg ville tenkt at personen tydeligvis ikke har/har hatt verktøyene til å håndtere livet, og jeg ville trukket meg unna på en diskrét måte. Jeg ville vært redd for at personen lett går ned for telling.

Anonymkode: 6d750...d88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Selv om jeg ikke helt forstår dette med selvskading, så betyr det ikke at jeg hadde hengt meg opp i at noen viser sine armer eller bein med arrene. Alle forstår jo at en har hatt det forferdelig.

Det jeg ikke forstår er at den smerten som en påfører seg utvendig hjelper på smerten en kjenner i seg.

Anonymkode: f73bc...a15

Nå har jeg aldri selvskadet, men det er egentlig en variant av å avlede smerte. Jeg har f.eks. hatt uheldige opplevelser hos tannleger, og bedøvelse fungerer ikke på meg. Så for å avlede det som skjer i munnen når tannlegen må gjøre noe, så setter jeg tommelfingerneglen mellom motsatt tommel/pekefinger og presser/kliper alt jeg har. Ikke bare er det tilfeldigvis et punkt som virker smertelindrende, men det er for meg først og fremst en avledning fra tidligere traumetanker og potensielt kommende smerter i øyeblikket. 

Vi mennesker gjør mange mildere varianter av avledninger hele tiden. Vi stryker over et område som gjør vondt, vi blåser på et sår barnet får osv. Noen typer smertepasienter (type selvmordshodepine, nervesmerter m.m.) kan også gå til drastiske tiltak, som kan være skadelige for dem, fordi de er desperate etter å unnslippe den originale smerten et øyeblikk.

Vi skal ha respekt for at en indre smerte kan oppleves like smertefull, at noen, som gjerne ikke får riktig helsehjelp, dessverre tyr til å påføre seg selv ytre smerte for å slippe å fokusere på den indre smerten en liten stund.

Anonymkode: 41d72...430

[AnonymBruker]

Hadde tenkt at dette var en med en litt tung fortid og at det er modig og sterkt å vise det. En person som har gått videre og ser framover. Bruker ikke mye energi på det. 

Anonymkode: 6ffbc...e1c

[AnonymBruker]

Selvskading i større eller mindre grad er noe som rammer nesten alle mennesker. Rus, neglbiting og dermatillomani er de vanligste. Jeg ville tenkt at du har slitt med tvangslidelse, men at du har hatt styrken til å komme ut av det. Det skal du være stolt av ❤️ 

Anonymkode: 541ad...019

[AnonymBruker]

Når jeg har sett mennesker med arr slik som dine så tenker jeg at jeg håper de får hjelpen de trenger og har kommet til et bedre sted i livet. Og så tenker jeg ikke mer på det.

Venner som har slitt med selvskading har gjerne snakket om det, og så tar ikke jeg opp dette for har ikke behov. Regner med venner tar det opp om de trenger å snakke mer om det. 

Anonymkode: 2151e...5a7