Noen som har blitt kvitt angst?

[AnonymBruker]

Altså slik overhengende fysisk angst som bare er i kroppen utløst av utmattelse, slik at mer aktivitet ikke er mulig eller løsningen. Det gjør det faktisk verre. Det er ikke tankerelatert eller en faktisk angst eller frykt for noe, men er i kroppen. Men ja man blir jo litt «redd» for symptomene og selve angsten da og situasjonen. Så det blir jo en ond sirkel. 
Er det noen som har hatt samme og klart å roe systemet ? Få roa systemet før man kan begynne å evt «eksponere»?

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

Kognitiv adferdsterapi og at jeg begynte å utfordre meg selv. Det hjalp masse og i dag er jeg angstfri  

Anonymkode: 9d25c...bbe

[AnonymBruker]

Sliter med det samme som deg. Utmattelse som gjør at alt virker uoverkommelig, som igjen skaper angst. Det er ikke det samme som angst som skaper utmattelse. Jeg hadde angst som skapte utmattelse for 20 år siden, men nå har jeg utmattelse som skaper angst. Har brukt mange år på å knekke koden, men har ikke klart det. Psykologiske metoder hjelper ikke, da angsten utløses av begrenset fysisk kapasitet.

Anonymkode: 5a039...ccc

[AnonymBruker]

Men hvis du er utmatta, så er det kanskje ikke så rart at kroppen reagerer? Søvnmangel og psykisk/fysisk utmattelse kan føre til et mer sårbart nervesystem, lavere toleranse for stress, osv.

Litt usikker på om det er det du mener, eller om jeg misforstår innlegget. Men håper du ikke går rundt og føler deg utmattet alt for ofte. Da bør du se på hvilke faktorer du kan fjerne for å få mer overskudd. ❤️

Anonymkode: 96afc...3be

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi (bearbeide, forstå og jobbe med tankene mine) og å ta aktive valg om å ikke gidde lenger å gå i samme spor gjorde at jeg ble helt kvitt angst.

Anonymkode: 0d48d...6f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Sliter med det samme som deg. Utmattelse som gjør at alt virker uoverkommelig, som igjen skaper angst. Det er ikke det samme som angst som skaper utmattelse. Jeg hadde angst som skapte utmattelse for 20 år siden, men nå har jeg utmattelse som skaper angst. Har brukt mange år på å knekke koden, men har ikke klart det. Psykologiske metoder hjelper ikke, da angsten utløses av begrenset fysisk kapasitet.

Anonymkode: 5a039...ccc

Ja nettopp 😌

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

Angstbehandling hjalp meg - det var som om lufta gikk helt ut av ballongen. 
 

Jeg tror rett og slett ikke lenger på angstens alarm lenger, og når jeg ikke lenger svarte på angsten så forsvant den helt. 

Anonymkode: ed993...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men hvis du er utmatta, så er det kanskje ikke så rart at kroppen reagerer? Søvnmangel og psykisk/fysisk utmattelse kan føre til et mer sårbart nervesystem, lavere toleranse for stress, osv.

Litt usikker på om det er det du mener, eller om jeg misforstår innlegget. Men håper du ikke går rundt og føler deg utmattet alt for ofte. Da bør du se på hvilke faktorer du kan fjerne for å få mer overskudd. ❤️

Anonymkode: 96afc...3be

Jeg har en utmattelsessykdom. Så er jo veldig dårlig. Men det er så slitsomt da med full aktivering med angst pga dette. Men ja der er jo som du sier ikke så rart. Men skulle gjerne funnet en måte å fått roa den «angsten» på da det selvsagt gjør alt mye verre. 
Det blir bare utfordrende når man ikke kan klare hverken tanke arbeid, terapi eller fysisk eller sosial aktivitet. Som jo ville være alle de naturlige tingene å gjøre…

En annen kommentar over her beskriver det godt syns jeg 

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Angstbehandling hjalp meg - det var som om lufta gikk helt ut av ballongen. 
 

Jeg tror rett og slett ikke lenger på angstens alarm lenger, og når jeg ikke lenger svarte på angsten så forsvant den helt. 

Anonymkode: ed993...4e1

Kan du utdype hva det innebærer å «ikke svare på angstens alarm»? 

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Sliter med det samme som deg. Utmattelse som gjør at alt virker uoverkommelig, som igjen skaper angst. Det er ikke det samme som angst som skaper utmattelse. Jeg hadde angst som skapte utmattelse for 20 år siden, men nå har jeg utmattelse som skaper angst. Har brukt mange år på å knekke koden, men har ikke klart det. Psykologiske metoder hjelper ikke, da angsten utløses av begrenset fysisk kapasitet.

Anonymkode: 5a039...ccc

Jeg føler også at det blir en slags ond sirkel, catch22… fordi jeg får også angst av å være dårlig, utmatta, isolert og alt slikt. Så det blir jo vanskelig å vite hvordan man skal få bukt med angsten når det man får angst for også er en situasjon man er litt fanget i. 

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Kan du utdype hva det innebærer å «ikke svare på angstens alarm»? 

Anonymkode: c224a...ab1

Jeg tror ikke på angsten lenger. 

Anonymkode: ed993...4e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg føler også at det blir en slags ond sirkel, catch22… fordi jeg får også angst av å være dårlig, utmatta, isolert og alt slikt. Så det blir jo vanskelig å vite hvordan man skal få bukt med angsten når det man får angst for også er en situasjon man er litt fanget i. 

Anonymkode: c224a...ab1

Tror utmattelsesindusert angst skyldes reaksjoner mot stimuli, og kommer som en reaksjon på dårlig kapasitet.

Selv utrente friske kan føle seg angstfull og overveldet av å gjøre en tur på Mt. Everest realitet. Flybillettene, hotell og topptur bestilt... reiseavgang om 2 dager. Utrent. De vet at de ikke kommer til å mestre det, fordi de ikke har fysisk helse og kapasitet til det, men utsetter seg likevel for det. Det gjør dem fryktelig stressa, utilpass og angstfull. "Hva har jeg gitt meg ut på". For hele greia virker uoverkommelig.

Sånn er det for utmattelsespasienter hver dag. Alt etter utmattelsesgrad da. De som er hardt rammet så kan en bursdag og/eller en tur på butikken føles like uoverkommelig ut som en utrent og frisk som har booket seg en tur opp Mt. Everest. Det handler om hva man er kapabel til eller ikke. Og det sier seg selv at utmattelsespasienter da blir testet mye rundt dette. For utmattelsespasienter har et "Mt.Everest" rundt seg bak enhver sving. Det er hele tiden noe som skal skje. Og folk forventer at du gjennomfører det, siden det er det som er "livet". Og siden kapasiteten er så lav, så vil dagligdagse ting være et Mt. Everest for dem. 

Samtidig, noen av angstene til utmattelsespasienter skyldes at det nevroimmune system alltid er på høygir. Det skaper stress. Stress er inngang til angst. Kronisk stress føles helt lik som kronisk angst. Veien fra kronisk stress til panikkanfall er liten. Det vet også angstpasienter. Men stress fra nevroimmunologisk utmattelse er biologisk, og er umulig å tenke seg ut av. Du kan kjøre kognitiv terapi og andre teknikker til du blir grønn. Det kan hjelpe litt, men gevinsten er marginal. 

Siden stresset er biologisk så anbefaler jeg deg en tur til legen. Det finnes medisiner som hjelper mot biologisk stress. Da snakker jeg ikke om legemidler tilhørende psykiatrien, eller som er avhengighetsskapende. Klarer du å dempe den biologiske stressresponsen så kommer du deg litt ut av catch-22, samt kanskje klarer å oppleve litt mer av livet siden livet ikke føles så overveldende fysisk igjen. 

Anonymkode: 5a039...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tror utmattelsesindusert angst skyldes reaksjoner mot stimuli, og kommer som en reaksjon på dårlig kapasitet.

Selv utrente friske kan føle seg angstfull og overveldet av å gjøre en tur på Mt. Everest realitet. Flybillettene, hotell og topptur bestilt... reiseavgang om 2 dager. Utrent. De vet at de ikke kommer til å mestre det, fordi de ikke har fysisk helse og kapasitet til det, men utsetter seg likevel for det. Det gjør dem fryktelig stressa, utilpass og angstfull. "Hva har jeg gitt meg ut på". For hele greia virker uoverkommelig.

Sånn er det for utmattelsespasienter hver dag. Alt etter utmattelsesgrad da. De som er hardt rammet så kan en bursdag og/eller en tur på butikken føles like uoverkommelig ut som en utrent og frisk som har booket seg en tur opp Mt. Everest. Det handler om hva man er kapabel til eller ikke. Og det sier seg selv at utmattelsespasienter da blir testet mye rundt dette. For utmattelsespasienter har et "Mt.Everest" rundt seg bak enhver sving. Det er hele tiden noe som skal skje. Og folk forventer at du gjennomfører det, siden det er det som er "livet". Og siden kapasiteten er så lav, så vil dagligdagse ting være et Mt. Everest for dem. 

Samtidig, noen av angstene til utmattelsespasienter skyldes at det nevroimmune system alltid er på høygir. Det skaper stress. Stress er inngang til angst. Kronisk stress føles helt lik som kronisk angst. Veien fra kronisk stress til panikkanfall er liten. Det vet også angstpasienter. Men stress fra nevroimmunologisk utmattelse er biologisk, og er umulig å tenke seg ut av. Du kan kjøre kognitiv terapi og andre teknikker til du blir grønn. Det kan hjelpe litt, men gevinsten er marginal. 

Siden stresset er biologisk så anbefaler jeg deg en tur til legen. Det finnes medisiner som hjelper mot biologisk stress. Da snakker jeg ikke om legemidler tilhørende psykiatrien, eller som er avhengighetsskapende. Klarer du å dempe den biologiske stressresponsen så kommer du deg litt ut av catch-22, samt kanskje klarer å oppleve litt mer av livet siden livet ikke føles så overveldende fysisk igjen. 

Anonymkode: 5a039...ccc

Ja jeg tror du er inne på noe, spesielt det med nevroimmun og ikke kapasitet for stimuli . Det er det jeg kjenner meg mest igjen i, for det føles i utgangspunktet ikke som en psykisk angst, er ikke egentlig redd for noe eller for aktivitet. Men kroppen, hjernen og systemet blir overveldet når det får får mye aktivitet eller stimuli og reagerer  fysisk på det kanskje? Og så kommer selvsagt i tillegg at man også gjennom dette har «lært» at alt blir overveldene og dermed får man sikkert en sekundær angst for alt og at situasjonen blir trauamatisk og så blir det reaksjon på det osv osv 😆

Jeg har ikke lest noe kilder på det du nevner med nevro immun angst, har du noen? Og evt hvilke medisiner er det du sikter til? Eksempler?

Anonymkode: c224a...ab1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja jeg tror du er inne på noe, spesielt det med nevroimmun og ikke kapasitet for stimuli . Det er det jeg kjenner meg mest igjen i, for det føles i utgangspunktet ikke som en psykisk angst, er ikke egentlig redd for noe eller for aktivitet. Men kroppen, hjernen og systemet blir overveldet når det får får mye aktivitet eller stimuli og reagerer  fysisk på det kanskje? Og så kommer selvsagt i tillegg at man også gjennom dette har «lært» at alt blir overveldene og dermed får man sikkert en sekundær angst for alt og at situasjonen blir trauamatisk og så blir det reaksjon på det osv osv 😆

Jeg har ikke lest noe kilder på det du nevner med nevro immun angst, har du noen? Og evt hvilke medisiner er det du sikter til? Eksempler?

Anonymkode: c224a...ab1

Hvis du googler nevroimmunologisk stress, så finner du noe greier. Nevroimmunologisk stress er et samspill mellom nervesystemet og immunsystemet, og skaper en biologisk vedvarende påkjenning/stressreaksjon, og er typisk innenfor sykdommer som ME, MS, autoimmune sykdommer osv.. "Kroppen jobber på høygir"-følelse, uavhengig av hva du gjør eller skal eller ikke. 

Et godt eksempel på medisin er f.eks betablokkere. Det demper det fysiske stresset. Den blokkerer adrenalin og noradrenalin, slik at kroppen forholder seg roligere, også under situasjoner som overvelder deg. Du kan foreslå det for fastlegen din. 

Anonymkode: 5a039...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sliter med det samme som deg. Utmattelse som gjør at alt virker uoverkommelig, som igjen skaper angst. Det er ikke det samme som angst som skaper utmattelse. Jeg hadde angst som skapte utmattelse for 20 år siden, men nå har jeg utmattelse som skaper angst. Har brukt mange år på å knekke koden, men har ikke klart det. Psykologiske metoder hjelper ikke, da angsten utløses av begrenset fysisk kapasitet.

Anonymkode: 5a039...ccc

Mange har begrenset fysisk kapasitet, uten at det nødvendigvis utløser angst. Du har visst tenkt mye på dette!

Anonymkode: f3893...465

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange har begrenset fysisk kapasitet, uten at det nødvendigvis utløser angst. Du har visst tenkt mye på dette!

Anonymkode: f3893...465

Hm? Men jeg snakket ikke om alle. Jeg snakker hvertfall ikke om "friske" som har begrenset fysisk kapasitet.

Jeg snakker om utmattelsespasienter, og gjerne de som har utmattelse som følge av nevroimmunologiske grunner der stresset er biologisk forankret og føles ut som angst.

Anonymkode: 5a039...ccc

[AnonymBruker]

Hvis du blar litt bakover i helseforumet så finner du ca 1 tråd hver side med forskjellige innfallsvinkler på dette spørsmålet. Noen er lange og fulle av gode innspill. Foreslår at du leser noen av dem!

Anonymkode: 5c6a6...dbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Det er det jeg kjenner meg mest igjen i, for det føles i utgangspunktet ikke som en psykisk angst, er ikke egentlig redd for noe eller for aktivitet. Men kroppen, hjernen og systemet blir overveldet når det får får mye aktivitet eller stimuli og reagerer  fysisk på det kanskje?

Akkurat det der kjenner jeg også meg igjen i! Panikkanfallene ser ut til å komme når jeg er utslitt/utmattet og prøver å holde ut/tvinge meg gjennom noe likevel. Noen ganger kommer det så helt ut av det blå og eskalerer plutselig også, det var det som skremte meg mest i starten. Det begynner med at jeg føler meg veldig sliten og noen ganger kanskje littegrann stressa, og vips, så blir det trangere i brystet og kroppen fylles av en uforklarlig fryktfølelse/følelse av utrygghet og behov for å søke tilflukt og trygghet et sted. Det er ingenting konkret jeg blir redd for(leser jo at mange blir redde for å dø, miste kontrollen, bli gal etc), det bare skjer av seg selv, liksom.

Anonymkode: 10acd...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Akkurat det der kjenner jeg også meg igjen i! Panikkanfallene ser ut til å komme når jeg er utslitt/utmattet og prøver å holde ut/tvinge meg gjennom noe likevel. Noen ganger kommer det så helt ut av det blå og eskalerer plutselig også, det var det som skremte meg mest i starten. Det begynner med at jeg føler meg veldig sliten og noen ganger kanskje littegrann stressa, og vips, så blir det trangere i brystet og kroppen fylles av en uforklarlig fryktfølelse/følelse av utrygghet og behov for å søke tilflukt og trygghet et sted. Det er ingenting konkret jeg blir redd for(leser jo at mange blir redde for å dø, miste kontrollen, bli gal etc), det bare skjer av seg selv, liksom.

Anonymkode: 10acd...1bd

Jeg er selvfølgelig ingen fasit på dette, men det høres ut som nervesystemet ditt som er i høyspenn. Lider man av nevroimmunologisk stress så er det typisk at man kan gjennomføre ting i livet på tross for at man er stressa. Man flyr avgårde på adrenalinet. Når adrenalinet da brått roer seg så opplever du en høyoktan stressrespons, for det nevroimmune systemet ditt fyrer like hardt på tross for at adrenalinet roer seg, og da ender det med panikkanfall. 

Adrenalin og seretonin har ulike funksjoner som balanserer hverandre. Når adrenalinet har blitt kjørt ut til sin fulle og brått faller, samtidig som nervesystemet kjører på høygir videre, så kompenseres det med mer seretonin som igjen gir angst og kan føre til panikkanfall. Panikkanfallet skjer som følge av mismatch i forholdet adrenalin og seretonin, og er ikke psykologisk indusert, fordi du har en nevroimmunologisk "error".

Igjen, jeg snakker nå om en syk kropp som ikke klarer å regulere dette optimalt. 

Anonymkode: 5a039...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er selvfølgelig ingen fasit på dette, men det høres ut som nervesystemet ditt som er i høyspenn. Lider man av nevroimmunologisk stress så er det typisk at man kan gjennomføre ting i livet på tross for at man er stressa. Man flyr avgårde på adrenalinet. Når adrenalinet da brått roer seg så opplever du en høyoktan stressrespons, for det nevroimmune systemet ditt fyrer like hardt på tross for at adrenalinet roer seg, og da ender det med panikkanfall. 

Adrenalin og seretonin har ulike funksjoner som balanserer hverandre. Når adrenalinet har blitt kjørt ut til sin fulle og brått faller, samtidig som nervesystemet kjører på høygir videre, så kompenseres det med mer seretonin som igjen gir angst og kan føre til panikkanfall. Panikkanfallet skjer som følge av mismatch i forholdet adrenalin og seretonin, og er ikke psykologisk indusert, fordi du har en nevroimmunologisk "error".

Igjen, jeg snakker nå om en syk kropp som ikke klarer å regulere dette optimalt. 

Anonymkode: 5a039...ccc

Endring: jeg mente når adrenalinet har blitt kjørt ut til sin fulle og brått faller, så faller seretonin brått også. Samtidig kjører nervesystemet videre på høygir. Det skaper et panikkanfall når du da egentlig har kommet deg ut av situasjonene og har roet deg. 

Panikkanfallet skjer som følge av forholdet adrenalin og seretonin, og er ikke psykologisk indusert. 

Anonymkode: 5a039...ccc