Utmattelse og "medisinsk behandling"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

men for mange er utmattelse ved utbrenthet så overveldende at man ikke nødvendigvis klarer å se mønstrene sine og hva som er stressorer.

Nettopp. Jeg har spurt flere ganger om hjelp til å sortere, for da hadde det gått så langt på så mange plan. Det fastlegen da har gjort, er å si hvor jeg kan prøve å henvende meg som er typisk lavterskel; fvk, rask psykisk helsehjelp ... Etter hvert psykomotorisk fysioterapi. Spørs om jeg får prøve rask psykisk helsehjelp igjen da, for å se om det er godt nok for nav. Jeg har prøvd å komme inn på dps, men de har (også) sprengt kapasitet og de må prioritere de som har det verre enn meg. Så dit er det vanskelig å komme for noe annet enn medisiner for adhd og eventuelt angst, siden det er psykiater som må skrive ut disse, i alle fall i starten. (Har sterkt vurdert angstdempende medisiner den siste tiden, jeg avslo det i starten da jeg var litt skeptisk og ville prøve uten først.)

 

Eller må jeg og lege lage en skriftlig "plan" og sende den til nav, kanskje? Der det står at jeg har fått i "lekse" til neste legetime å gå turer, skrive liste over hvilke utfordringer som er relatert til utmattelsen(haha, nettopp det jeg har prøvd å spørre om hjelp til i flere mnd), gjøre ting jeg liker etc? Er det der problemet kan ligge? Legen har skrevet utmattelse som diagnose på sykmeldingene, men ikke noe "behandlende tiltak" eller annen informasjon utover det. Nav ser ikke ut til å vite noe mer enn det, i alle fall ikke i starten.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har legen snakket noe om gruppeterapi? De fleste kommuner skal ha en offentlig ordning for utmattelse der man får snakke med psykolog og få hjelp, men dog skjer det ofte i grupper. Det skal fastlegen ha peiling på og kunne melde deg opp på.

Hææ, finnes det altså? Nei, det har legen ikke nevnt noe som helst om.

 

Ser av flere innlegg at de som har gått til psykolog ikke har fått mas fra nav. Det er vel egentlig en av de få tiltakene jeg ikke har gjort ennå. Har som sagt prøvd å komme inn på dps, men jeg er ikke syk nok til å få den typen hjelp jeg ser for meg hadde vært mest nyttig(angst, traumebehandling eller noe). Spørs om jeg får prøve rask psykisk helsehjelp igjen likevel da, og se om det er godt nok. Selv om, som sagt syns jeg at fysioterapien har gitt meg mest, om enn vanskelig å sette en tydelig finger på akkurat hvordan det hjelper. Klarer ikke helt å måle konkret fremgang heller.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

Da jeg fikk utbrenthet/utmattelse så ble jeg mye dårligere av å gå på rehabilitering. Alt som kjennes som et press økte symptomene. Etter hvert kunne jeg sakte mens sikkert bygge opp toleranse igjen men i starten måtte alt bort.

Anonymkode: 20446...067

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det som gjorde at jeg havnet her; summen av "alt", tror jeg. Flyttet fra mitt til mannens hjemsted og lite flink til å holde hyppig kontakt med egen familie og egne venner pga diverse, vanskelig for meg å få jobb her de første årene, forholdet mellom meg og mannen har blitt preget av å skulle pusse opp og få i gang et småbruk, bli foreldre og håndtere giftig og eskalerende familiedynamikk i svigerfamilien(selv mannens søsken har flyttet bort herfra for å slippe unna/ikke ha sin mor så tett innpå seg), mannens temperament og min konfliktskyhet(dette med temperament tar han tak i nå). Fysisk krevende jobb(som jeg egentlig trives godt i) og jeg glemmer litt for ofte å ta matpause ila arbeidsdagen som resulterer i at jeg siger sammen når jeg kommer hjem. Vi begge har adhd, som gir dobbelt opp av både forståelse, glede og frustrasjon siden vi ofte trigger hverandre. Han vil ha ting på SIN måte, jeg vil beholde autonomi og gjøre ting på min måte siden hans måte ikke alltid funker for meg. Selvfølelsen min har aldri vært veldig bra, men den har blitt dårligere med årene etterhvert som at "alt" ved meg har blitt satt på prøve, utfordret, avvist/kritisert, latterliggjort eller rakket ned på over flere år. 

 

Pr nå virker det som at mannens temperament og svigermors giftige oppførsel har belastet meg mest over tid. Jeg har sviktet selv mtp å bygge og opprettholde eget sosialt nettverk, har aldri vært god på trening og å være i fysisk god form og sånne ting. Jeg skulle også ha jobbet hardere for å gjennomføre ting som gjør MEG glad ila dagen og uka. Sikkert mer også, hvis jeg går nøye gjennom hvert enkelt punkt. Mannen er nå mer klar over hvordan moren hans påvirker meg i takt med at oppførselen hennes har eskalert, og støtter meg nå mer enn han har gjort før. Det hjelper, men sånt også tar jo tid, og i mellomtiden "må" vi jo fremstå som "lykkelig storfamilie" i høytider og bursdager etc.

Anonymkode: 652aa...d42

Mener du seriøst at arbeidsgiver skal holde jobben din åpen, og at andre skattebetalere skal betale, for at du ikke skiller deg fra mannen din og kutter kontakten med svigermor fullstendig?! 

Du er jo ikke syk, og du kan jobbe. Men du gjør ikke noe med det du selv vet er rotårsakene! 

Anonymkode: 3ce76...45a

[Tordensky]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Mener du seriøst at arbeidsgiver skal holde jobben din åpen, og at andre skattebetalere skal betale, for at du ikke skiller deg fra mannen din og kutter kontakten med svigermor fullstendig?! 

Du er jo ikke syk, og du kan jobbe. Men du gjør ikke noe med det du selv vet er rotårsakene! 

Anonymkode: 3ce76...45a

"Du er jo ikke syk"? Det er jo nettopp det hun er! Du virker ufattelig usympatisk og har kanskje aldri kjent psykisk påkjenning og lidelse på egen kropp? Selvfølgelig skal man beholde jobben mens man jobber mot å bli frisk nok til å vende tilbake. Det er en av godene i velferdsstaten vår. Å skille seg fra mannen vil trolig føre til andre belastninger i form av ensomhet, økonomisk bekymring og livskrise, som igjen er årsaker til forverret psykisk helse. Been there done that. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mener du seriøst at arbeidsgiver skal holde jobben din åpen, og at andre skattebetalere skal betale, for at du ikke skiller deg fra mannen din og kutter kontakten med svigermor fullstendig?! 

Du er jo ikke syk, og du kan jobbe. Men du gjør ikke noe med det du selv vet er rotårsakene! 

Anonymkode: 3ce76...45a

Nja, ikke helt enig i at jeg kan jobbe, jeg klarer i alle fall ikke pr akkurat nå. Jeg er fysisk og pykisk for svak akkurat nå. Vi har barn sammen også, så jeg må jo forholde meg til dem på et eller annet vis uansett(konfirmasjon etc). Mannen har vist gradvis forbedring de siste par årene, og han fortsetter å jobbe med ting og ta tak der han kan. Også i forhold til sin mor. Og de gangene vi ikke må ha moren hans med i regnestykket, klarer vi faktisk mye helt fint. Hun har prøvd å splitte oss flere ganger, jeg har nektet å la henne "vinne". (Det ville for meg i hvert fall vært et "bevis" på at min vilje ikke betyr noe i forhold til hennes, jeg vet ikke om det gir mening.)

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nja, ikke helt enig i at jeg kan jobbe, jeg klarer i alle fall ikke pr akkurat nå. Jeg er fysisk og pykisk for svak akkurat nå. Vi har barn sammen også, så jeg må jo forholde meg til dem på et eller annet vis uansett(konfirmasjon etc). Mannen har vist gradvis forbedring de siste par årene, og han fortsetter å jobbe med ting og ta tak der han kan. Også i forhold til sin mor. Og de gangene vi ikke må ha moren hans med i regnestykket, klarer vi faktisk mye helt fint. Hun har prøvd å splitte oss flere ganger, jeg har nektet å la henne "vinne". (Det ville for meg i hvert fall vært et "bevis" på at min vilje ikke betyr noe i forhold til hennes, jeg vet ikke om det gir mening.)

Anonymkode: 652aa...d42f

Ooog det å eventuelt skulle starte prosessen med et samlivsbrudd nå, vil garantert være for mye for meg slik tilstanden min er nå. Vi må gjort kjempemasse for å få gjort huset klart til salg, jeg har ikke råd til å finne meg noe annet, det vil bli kjempetungt psykisk og emosjonelt, det å finne seg en ny jobb er ikke lett(har aldri vært det for meg i alle fall) ... Pr nå fungerer jeg ikke til hverdags engang, og så skal jeg "gjøre noe med rotårsaken" og begynne på nytt?! Greit nok, hadde jeg visst for 15 år siden det jeg vet nå, så hadde vi aldri flyttet akkurat hit. Men, det visste jeg ikke, og ting har skjedd gradvis og skjult. Det tok noen år å sette fingeren på ting og tang, for å si det sånn. Og da var det for sent.

 

Og noen av disse skattepengene du snakker om, er faktisk mine også! Jeg har frem til nå betalt skatt av lønna mi slik som alle andre. Så hvis du påberoper deg bestemmelse over hva skattepengene skal gå til, skal da jaggu jeg også ha et ord med i laget.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Da jeg fikk utbrenthet/utmattelse så ble jeg mye dårligere av å gå på rehabilitering. Alt som kjennes som et press økte symptomene. Etter hvert kunne jeg sakte mens sikkert bygge opp toleranse igjen men i starten måtte alt bort.

Anonymkode: 20446...067

Jeg har kjent noe lignende. Utfordringen er litt at jeg får ikke sykmeldt meg fra mann og barn. Livet går jo videre. Mannen har møtt veggen før og er livredd for å havne der igjen. Så til en viss grad må jeg nesten fungere, press eller ei. Og så skal jeg også jobbe med å si mer nei/sette tydeligere grenser, noe som er et livsprosjekt i seg selv for en konfliktsky people-pleaser. 😅

Anonymkode: 652aa...d42

[Tapaz]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Møtte veggen og ble utmattet i sommer, vært sykmeldt i varierende grad siden. Arbeidsgiver har lenge lurt på hvilken medisinsk behandling legen har å tilby meg, utover å "ligge hjemme og hvile". Legen har riktignok oppfordret/påpekt viktigheten av en daglig gåtur, finne aktiviteter som gir meg glede, frisk luft etc. Alle de typiske generelle livsstilsrådene(unngå ultraprosessert mat, god søvnhygiene, etc etc), men jeg har egentlig aldri tenkt på det som "medisinsk behandling" og dermed nevnt lite om det til arbeidsgiver, utover at tilheling tar tid og jeg har for lite energi. Nav har også messet om dette med å klarhet i hvilke medisinske behandlinger jeg står i.

Såvidt jeg vet, er de fleste fysiske ting ved meg utredet og behandlet. Var lav på jern og d-vitamin i sommer, disse verdiene er gjenopprettet. Fikk også påvist søvnapné, bruker nå c-pap-maske. Jobber nå med parforholdet(kommunikasjon og mønstre under konflikter, og et par andre ting på hjemmebane har bidratt sterkt til utmattelsen), og går til psykomotorisk fysioterapi for å lære meg å regulere nervesystemet og føle meg trygg igjen etter å ha vært i alarmberedskap over flere år. Men dette mener nav og/eller arbeidsgiver at ikke teller som medisinsk behandling. Nå er jeg blitt verre igjen, så det går mot aap. Har fått noen flere symptomer, men samtlige kan skyldes utmattelsen og det er tilsynelatende lite som peker i flere retninger, såå ... (Men så jeg jo ikke lege heller.)

 

Jeg blir litt frustrert, og en liten del av meg begynner å lure på om det virkelig stemmer at legen min er så tafatt som arbeidsgiver har fått inntrykk av, eller om det er å ta tiden til hjelp som er den eneste(eller beste?) kuren. (Arbeidsgiver er forresten også klar over hvordan ting har vært på hjemmebane, vi har et nært forhold sånn sett. Lite firma.)

 

Mye tekst for ett spørsmål igjen, som vanlig. Men hva er erfaringen for dere andre som gikk skikkelig i veggen?

Anonymkode: 652aa...d42

Hva får deg til å tro at energien kommer tilbake hvis du ligger på sofaen og venter på den? Du må snu tankesettet ditt. Når alle prøver er fine så er det der det ligger. Du må opp og ut!!! Vil du jobbe, helt ærlig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har kjent noe lignende. Utfordringen er litt at jeg får ikke sykmeldt meg fra mann og barn. Livet går jo videre. Mannen har møtt veggen før og er livredd for å havne der igjen. Så til en viss grad må jeg nesten fungere, press eller ei. Og så skal jeg også jobbe med å si mer nei/sette tydeligere grenser, noe som er et livsprosjekt i seg selv for en konfliktsky people-pleaser. 😅

Anonymkode: 652aa...d42

Men nå er det mannens tur til å stille opp for deg (slik du sikkert gjorde for han?) Fordi du kan gjerne si at du må fungere men du kan ikke ta det for gitt. Tar du ikke situasjonen på alvor og fortsetter å please andre så kan det hende du forblir utmattet. Så du har ikke annet valg enn å endre deg. Men det kan bli bedre for alle parter. Mann må klare seg selv. Barn, ja du kan ta din del men la han trå til ekstra nå.

Anonymkode: 20446...067

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Møtte veggen og ble utmattet i sommer, vært sykmeldt i varierende grad siden. Arbeidsgiver har lenge lurt på hvilken medisinsk behandling legen har å tilby meg, utover å "ligge hjemme og hvile". Legen har riktignok oppfordret/påpekt viktigheten av en daglig gåtur, finne aktiviteter som gir meg glede, frisk luft etc. Alle de typiske generelle livsstilsrådene(unngå ultraprosessert mat, god søvnhygiene, etc etc), men jeg har egentlig aldri tenkt på det som "medisinsk behandling" og dermed nevnt lite om det til arbeidsgiver, utover at tilheling tar tid og jeg har for lite energi. Nav har også messet om dette med å klarhet i hvilke medisinske behandlinger jeg står i.

Såvidt jeg vet, er de fleste fysiske ting ved meg utredet og behandlet. Var lav på jern og d-vitamin i sommer, disse verdiene er gjenopprettet. Fikk også påvist søvnapné, bruker nå c-pap-maske. Jobber nå med parforholdet(kommunikasjon og mønstre under konflikter, og et par andre ting på hjemmebane har bidratt sterkt til utmattelsen), og går til psykomotorisk fysioterapi for å lære meg å regulere nervesystemet og føle meg trygg igjen etter å ha vært i alarmberedskap over flere år. Men dette mener nav og/eller arbeidsgiver at ikke teller som medisinsk behandling. Nå er jeg blitt verre igjen, så det går mot aap. Har fått noen flere symptomer, men samtlige kan skyldes utmattelsen og det er tilsynelatende lite som peker i flere retninger, såå ... (Men så jeg jo ikke lege heller.)

 

Jeg blir litt frustrert, og en liten del av meg begynner å lure på om det virkelig stemmer at legen min er så tafatt som arbeidsgiver har fått inntrykk av, eller om det er å ta tiden til hjelp som er den eneste(eller beste?) kuren. (Arbeidsgiver er forresten også klar over hvordan ting har vært på hjemmebane, vi har et nært forhold sånn sett. Lite firma.)

 

Mye tekst for ett spørsmål igjen, som vanlig. Men hva er erfaringen for dere andre som gikk skikkelig i veggen?

Anonymkode: 652aa...d42

Du får bare svare at du følger den medisinske behandlingen som din lege forordner/anbefaler som i ditt tilfelle nå er: C-pap, fysioterapi og hvile.

Snakk med legen og forklar situasjonen med både NAV og arbeidsgiver. Og hør om det er noe mer du kan prøve/gjøre - og hvordan han/hun foreslår at du skal forholde deg til at NAV mener du ikke får «medisinsk behandling». Antakelig blir legen forbanna på arrogansen til NAV og tar affære. 

Anonymkode: 2f94d...aab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du får bare svare at du følger den medisinske behandlingen som din lege forordner/anbefaler som i ditt tilfelle nå er: C-pap, fysioterapi og hvile.

Snakk med legen og forklar situasjonen med både NAV og arbeidsgiver. Og hør om det er noe mer du kan prøve/gjøre - og hvordan han/hun foreslår at du skal forholde deg til at NAV mener du ikke får «medisinsk behandling». Antakelig blir legen forbanna på arrogansen til NAV og tar affære. 

Anonymkode: 2f94d...aab

Det ble faktisk tatt opp på dialogmøte her en dag, og legen ble litt snurt, men holdt på at vi har da satt i gang flere tiltak(fvk, fysioterapi, c-pap), men sa også at hun ikke kunne tilby noen magisk løsning.

På forrige legetime, som var før dialogmøtet, avtalte vi dog at jeg skulle lage en liste til neste gang, med problemer/utfordringer som kunne være relatert til utmattelsen(eller noe sånt, jeg har glemt ordlyden). Jeg tenkte ikke på å nevne det på dialogmøtet, det burde jeg kanskje gjort? (Legen sa heller ikke noe om det på dialogmøtet.) Ikke at det heller regnes som medisinsk behandling, men det er da noe, i alle fall.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

Tapaz skrev (1 time siden):

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Møtte veggen og ble utmattet i sommer, vært sykmeldt i varierende grad siden. Arbeidsgiver har lenge lurt på hvilken medisinsk behandling legen har å tilby meg, utover å "ligge hjemme og hvile". Legen har riktignok oppfordret/påpekt viktigheten av en daglig gåtur, finne aktiviteter som gir meg glede, frisk luft etc. Alle de typiske generelle livsstilsrådene(unngå ultraprosessert mat, god søvnhygiene, etc etc), men jeg har egentlig aldri tenkt på det som "medisinsk behandling" og dermed nevnt lite om det til arbeidsgiver, utover at tilheling tar tid og jeg har for lite energi. Nav har også messet om dette med å klarhet i hvilke medisinske behandlinger jeg står i.

Såvidt jeg vet, er de fleste fysiske ting ved meg utredet og behandlet. Var lav på jern og d-vitamin i sommer, disse verdiene er gjenopprettet. Fikk også påvist søvnapné, bruker nå c-pap-maske. Jobber nå med parforholdet(kommunikasjon og mønstre under konflikter, og et par andre ting på hjemmebane har bidratt sterkt til utmattelsen), og går til psykomotorisk fysioterapi for å lære meg å regulere nervesystemet og føle meg trygg igjen etter å ha vært i alarmberedskap over flere år. Men dette mener nav og/eller arbeidsgiver at ikke teller som medisinsk behandling. Nå er jeg blitt verre igjen, så det går mot aap. Har fått noen flere symptomer, men samtlige kan skyldes utmattelsen og det er tilsynelatende lite som peker i flere retninger, såå ... (Men så jeg jo ikke lege heller.)

 

Jeg blir litt frustrert, og en liten del av meg begynner å lure på om det virkelig stemmer at legen min er så tafatt som arbeidsgiver har fått inntrykk av, eller om det er å ta tiden til hjelp som er den eneste(eller beste?) kuren. (Arbeidsgiver er forresten også klar over hvordan ting har vært på hjemmebane, vi har et nært forhold sånn sett. Lite firma.)

 

Mye tekst for ett spørsmål igjen, som vanlig. Men hva er erfaringen for dere andre som gikk skikkelig i veggen?

Anonymkode: 652aa...d42

Hva får deg til å tro at energien kommer tilbake hvis du ligger på sofaen og venter på den? Du må snu tankesettet ditt. Når alle prøver er fine så er det der det ligger. Du må opp og ut!!! Vil du jobbe, helt ærlig?

Så man må tvinge seg til å bruke energien man ikke har, for å få nok energi til å bruke mer energi? Hvordan vet jeg om jeg har presset meg for langt eller om det bare er det at jeg er utrent? Jeg har hittil trodd at jeg ville kjenne forskjell på når jeg er sliten bare fordi jeg er utrent, og når jeg egentlig har begynt på reservetanken og er for sliten slik at treningen egentlig ikke har særlig effekt eller noe sånt. Jeg har jo jobbet meg gjennom forkjølelser og bihulebetennelser før, det har jo gått med energidrikke, paracet og ibux, og trass. (Før jeg fikk adhd-diagnosen og medisin.) Jeg har merket forskjell i svømmehallen også, f.eks.. Hvis jeg fryser og hakker tenner etter å ha svømt tre runder i 33 grader varmt vann, da er jeg ikke i form. Vanligvis føles det nemlig varmt. Nå føles det på en måte litt godt å gå littegrann når jeg først kommer meg ut(etter å ha sovet et par timer etter frokost...), samtidig som jeg skjelver innvendig og hakker tenner uten å fryse. Eller at kroppen føles som bly, og selv det å gå fem trappetrinn er rene styrkeprøven. Eller blir skjelven og supertrøtt etter fem minutter. Omtrent på samme måte som når jeg er syk. Jeg har prøvd å jobbe meg gjennom det der noen ganger nå, og med adhd-medisin innabords og litt stress går det forsåvidt noen få timer, og så er jeg sengeliggende en dag eller to etterpå. Er dette da bare en sånn det-blir-verre-før-det-blir-bedre-greie? Eller? Oppriktige spørsmål her!

 

Greit at jeg ikke kan ligge på sofaen og forvente å bli i form til å løpe maraton neste uke liksom. Jeg også skjønner jo såpass. Endre tankesettet, javel. Så cluet er å jobbe kontraintuitivt? Når kroppen føles svak som gele og tung som bly, er det bare å komme seg ut, uansett faen? Når det føles som om beina kommer til å gi etter under deg, er det bare å fortsette? Hvordan vet jeg om jeg har pressa meg for langt? Igjen, oppriktige spørsmål her!

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så man må tvinge seg til å bruke energien man ikke har, for å få nok energi til å bruke mer energi? Hvordan vet jeg om jeg har presset meg for langt eller om det bare er det at jeg er utrent? Jeg har hittil trodd at jeg ville kjenne forskjell på når jeg er sliten bare fordi jeg er utrent, og når jeg egentlig har begynt på reservetanken og er for sliten slik at treningen egentlig ikke har særlig effekt eller noe sånt. Jeg har jo jobbet meg gjennom forkjølelser og bihulebetennelser før, det har jo gått med energidrikke, paracet og ibux, og trass. (Før jeg fikk adhd-diagnosen og medisin.) Jeg har merket forskjell i svømmehallen også, f.eks.. Hvis jeg fryser og hakker tenner etter å ha svømt tre runder i 33 grader varmt vann, da er jeg ikke i form. Vanligvis føles det nemlig varmt. Nå føles det på en måte litt godt å gå littegrann når jeg først kommer meg ut(etter å ha sovet et par timer etter frokost...), samtidig som jeg skjelver innvendig og hakker tenner uten å fryse. Eller at kroppen føles som bly, og selv det å gå fem trappetrinn er rene styrkeprøven. Eller blir skjelven og supertrøtt etter fem minutter. Omtrent på samme måte som når jeg er syk. Jeg har prøvd å jobbe meg gjennom det der noen ganger nå, og med adhd-medisin innabords og litt stress går det forsåvidt noen få timer, og så er jeg sengeliggende en dag eller to etterpå. Er dette da bare en sånn det-blir-verre-før-det-blir-bedre-greie? Eller? Oppriktige spørsmål her!

 

Greit at jeg ikke kan ligge på sofaen og forvente å bli i form til å løpe maraton neste uke liksom. Jeg også skjønner jo såpass. Endre tankesettet, javel. Så cluet er å jobbe kontraintuitivt? Når kroppen føles svak som gele og tung som bly, er det bare å komme seg ut, uansett faen? Når det føles som om beina kommer til å gi etter under deg, er det bare å fortsette? Hvordan vet jeg om jeg har pressa meg for langt? Igjen, oppriktige spørsmål her!

Anonymkode: 652aa...d42

Jeg vil si du da har presset for hardt. Et nervesystem som er så i beredskap trenger å lære seg å skru av (sjekk ut funkmedlivet på instagram f. Eks). Du trenger hvile! Du kan ikke presse deg frisk igjen. Klem til deg! 

Anonymkode: 1947f...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hææ, finnes det altså? Nei, det har legen ikke nevnt noe som helst om.

 

Ser av flere innlegg at de som har gått til psykolog ikke har fått mas fra nav. Det er vel egentlig en av de få tiltakene jeg ikke har gjort ennå. Har som sagt prøvd å komme inn på dps, men jeg er ikke syk nok til å få den typen hjelp jeg ser for meg hadde vært mest nyttig(angst, traumebehandling eller noe). Spørs om jeg får prøve rask psykisk helsehjelp igjen likevel da, og se om det er godt nok. Selv om, som sagt syns jeg at fysioterapien har gitt meg mest, om enn vanskelig å sette en tydelig finger på akkurat hvordan det hjelper. Klarer ikke helt å måle konkret fremgang heller.

Anonymkode: 652aa...d42

NAV elsker psykolog 😝 virker som bare man har psykolog er alt ok og man kan ha aap i årevis men all annen intens forsøk på behandling og tilfrisknkng da er ikke noe godkjent 

Anonymkode: fc057...1a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men nå er det mannens tur til å stille opp for deg (slik du sikkert gjorde for han?) Fordi du kan gjerne si at du må fungere men du kan ikke ta det for gitt. Tar du ikke situasjonen på alvor og fortsetter å please andre så kan det hende du forblir utmattet. Så du har ikke annet valg enn å endre deg. Men det kan bli bedre for alle parter. Mann må klare seg selv. Barn, ja du kan ta din del men la han trå til ekstra nå.

Anonymkode: 20446...067

Han tar allerede en del ekstra, det gjør han. Så jeg tar min del med barnet, lager middag i ukedagene(eller, på de tyngste dagene, kommer med forslag til enkle middager), ser til dyra våre om morgenen og vasker klær. Oppvasken varierer det om jeg eller han tar. Resten tar enten han, eller så skurer og går det, eller blir ikke gjort. (Slik det endte opp med å bli da han var sykmeldt.) Han var også raskere tilbake i jobb, innen seks mnd.

Men ja, ser poenget. Må bare la folk bli skuffet og sure, det blir de jo uansett når jeg ikke klarer å innfri eller blir heeelt satt ut av spill i flere dager etterpå.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

Jeg er/har vært i en litt lignende situasjon. Fikk utmattelse etter virusinfeksjon. Satte i gang med div tiltak nogenlunde på egen hånd. Krav fra NAV om behandling, de var veldig fornøyd når jeg havnet i kø hos rehabilitering. Det var en lang kø på over ett år.

Rehabliteringa tok meg inn på kartlegging, slo fast at opplegget jeg hadde i hverdagen var et langt mer effektivt og solid opplegg enn de kunne gi meg og skrev meg ut med papirer på at jeg hadde tatt rehabiliteringa selv.

Jeg hadde tre behandlere som brukte et helt år på å få meg til å forstå at jeg måtte holde meg innenfor toleransevinduet mitt for aktivitet, der psykomotorisk fysioterapeut var den som tok mesteparten av oppfølginga.

Jeg har opplevd spontan bedring, fått justert vitaminmangel, og så stadige nye infeksjoner som på ny har gjort meg utmattet. Det er litt bedre nå, men det er fremdeles dager med høyt lidelsestrykk, grunnleggende husarbeide som ikke gjøres og tegn til at kroppen min ikke får bygget seg opp.

 

Anonymkode: 8fdda...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

NAV elsker psykolog 😝 virker som bare man har psykolog er alt ok og man kan ha aap i årevis men all annen intens forsøk på behandling og tilfrisknkng da er ikke noe godkjent 

Anonymkode: fc057...1a2

Det er jo egentlig litt sprøtt. Men men, da får jeg prøve å komme meg til psykolog da 😆 Neida, joda. 

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er/har vært i en litt lignende situasjon. Fikk utmattelse etter virusinfeksjon. Satte i gang med div tiltak nogenlunde på egen hånd. Krav fra NAV om behandling, de var veldig fornøyd når jeg havnet i kø hos rehabilitering. Det var en lang kø på over ett år.

Rehabliteringa tok meg inn på kartlegging, slo fast at opplegget jeg hadde i hverdagen var et langt mer effektivt og solid opplegg enn de kunne gi meg og skrev meg ut med papirer på at jeg hadde tatt rehabiliteringa selv.

Jeg hadde tre behandlere som brukte et helt år på å få meg til å forstå at jeg måtte holde meg innenfor toleransevinduet mitt for aktivitet, der psykomotorisk fysioterapeut var den som tok mesteparten av oppfølginga.

Jeg har opplevd spontan bedring, fått justert vitaminmangel, og så stadige nye infeksjoner som på ny har gjort meg utmattet. Det er litt bedre nå, men det er fremdeles dager med høyt lidelsestrykk, grunnleggende husarbeide som ikke gjøres og tegn til at kroppen min ikke får bygget seg opp.

 

Anonymkode: 8fdda...080

Av nysgjerrighet, hva slags tiltak var det du satte i gang? De generelle rådene om søvnhygiene, fysisk aktivitet og sunt kosthold syns jeg var vanskelig nok å få til da jeg var frisk, liksom. Nå har jeg forsåvidt tiden, men mangler kreftene, både mentalt og fysisk. Kunne kanskje jobbet litt mer med det i høst/vinter da jeg var litt bedre, men da også var det jo så lite som skulle til før jeg ble helt slått ut i minst en dag etterpå. Og så får man jo fortsatt forkjølelser, influensa etc innimellom, og da blir det enda mer tilbakegang.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hva er forskjellen på sliten og sleden?

Anonymkode: 03dce...3a9

 

Anonymkode: f1709...ce6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Av nysgjerrighet, hva slags tiltak var det du satte i gang? De generelle rådene om søvnhygiene, fysisk aktivitet og sunt kosthold

Ja, det er/var mye i den retningen, men og mye helt spesifikt for meg.

Jeg hadde kommet meg ut av et forhold som var i ferd med å eskalere med vold, mitt tredje forhold på rappen som hadde slike elementer - og vurderte det som sannsynlig nok at det som var fellesnevneren tilhørte meg. Jeg oppsøkte derfor behandling hos en nøye utvalgt coach.

Det var mye stress på den tida rundt at jeg var undervektig. Jeg justerte kostholdet en del, satte strek over vektfokuset og fokuserte på at jeg skulle trives i stedet for at jeg måtte opp i vekt. Kommer tilbake til den saken.

Manuellterapaut fulgte opp muskulære dysfunksjoner, instabilitet, og smerter.

Psykomotorisk fysioterapi, akupunktur, trening, daglig, spesifikk trening for å hindre betennelser og få nervesmerter til å mildne, tilbud om bedøvelse i de verste nervene; coachen lærte meg og guidet meg i meditasjon og hvordan jeg pratet til meg selv, pusteøvelser, gradert aktivitet, veiledning i god kommunikasjon, fastlege som har fulgt meg tett, gitt behandling for kviser, henvist meg ved noen anledninger, tatt avgjørelser i forhold til hvile/aktivitet.

Søkte utredning for mistanke om autisme, fikk etterhvert tildelt kommunalt støtte ukentlig - og først da greide jeg gå opp i vekt.

Når det gjelder mat, la jeg om og spiste grønt først i alle måltider og ellers mest fokus på å få i meg noe etter det og at jeg har det bra. Ene partneren mistet jeg tillita til da jeg holdt på å sulte i hjel fordi jeg ikke orket å lage mat, og han pleide meg ikke.

Anonymkode: 8fdda...080