Utmattelse og "medisinsk behandling"

[AnonymBruker]

Møtte veggen og ble utmattet i sommer, vært sykmeldt i varierende grad siden. Arbeidsgiver har lenge lurt på hvilken medisinsk behandling legen har å tilby meg, utover å "ligge hjemme og hvile". Legen har riktignok oppfordret/påpekt viktigheten av en daglig gåtur, finne aktiviteter som gir meg glede, frisk luft etc. Alle de typiske generelle livsstilsrådene(unngå ultraprosessert mat, god søvnhygiene, etc etc), men jeg har egentlig aldri tenkt på det som "medisinsk behandling" og dermed nevnt lite om det til arbeidsgiver, utover at tilheling tar tid og jeg har for lite energi. Nav har også messet om dette med å klarhet i hvilke medisinske behandlinger jeg står i.

Såvidt jeg vet, er de fleste fysiske ting ved meg utredet og behandlet. Var lav på jern og d-vitamin i sommer, disse verdiene er gjenopprettet. Fikk også påvist søvnapné, bruker nå c-pap-maske. Jobber nå med parforholdet(kommunikasjon og mønstre under konflikter, og et par andre ting på hjemmebane har bidratt sterkt til utmattelsen), og går til psykomotorisk fysioterapi for å lære meg å regulere nervesystemet og føle meg trygg igjen etter å ha vært i alarmberedskap over flere år. Men dette mener nav og/eller arbeidsgiver at ikke teller som medisinsk behandling. Nå er jeg blitt verre igjen, så det går mot aap. Har fått noen flere symptomer, men samtlige kan skyldes utmattelsen og det er tilsynelatende lite som peker i flere retninger, såå ... (Men så jeg jo ikke lege heller.)

 

Jeg blir litt frustrert, og en liten del av meg begynner å lure på om det virkelig stemmer at legen min er så tafatt som arbeidsgiver har fått inntrykk av, eller om det er å ta tiden til hjelp som er den eneste(eller beste?) kuren. (Arbeidsgiver er forresten også klar over hvordan ting har vært på hjemmebane, vi har et nært forhold sånn sett. Lite firma.)

 

Mye tekst for ett spørsmål igjen, som vanlig. Men hva er erfaringen for dere andre som gikk skikkelig i veggen?

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

Jeg ble utbrent for to år siden og er allerede på aap etter først et år som sykmeldt. Jeg har blitt utredet for alt mulig, gått til psykomotorisk fysio og gjennomgått et Arbeidsrettet rehabiliteringsprogram med fokus på blant annet trening og avspenning. Nå er det tid for dialogmøte med nav og arbeidsgiver igjen og begge lurer på hva legen mener er neste steg. Men legen sier bare som din at dette rtar tid, du må nøste opp i stressfaktorer og ta tiden til hjelp. Jeg lurer også på hva jeg skal si til nav og arbeidsgiver på møtet nå om noen uker... 

Anonymkode: 1947f...af6

[AnonymBruker]

Det er ingen annen behandling, nei, ved utbrenthet enn det legen snakker med deg om. I tillegg kan psykolog være riktig, for at du selv bedre skal skjønne hva som fikk deg dit. Manglende grenser, pliktfølelse etc er psykiske faktorer, og personlighetstrekk, som kan føre til utbrenthet. Hvis det er utmattelse du har (det er noe annet enn utbrenthet), så er det noe av det samme - men her finnes utredning (ME) og kurs/rehabilitering.

Anonymkode: cf861...274

[AnonymBruker]

Du sier fastlegen er tafatt. Dette er ikke ment som kritikk, men kan det tenkes at du selv er tafatt? Folk liker ikke å snakke om det men ønske og vilje har ufattelig mye å si for de fleste sykdommer. Fastlege, spesialister osv begrenses veldig om de ikke har noen vilje hos pasienten å jobbe med. Ingen kommer med en magisk fix til deg, du må bevistgjøre deg selv på om du faktisk ønsker deg tilbake i jobb eller om du ønsker et trygde-liv. Jeg vet at mye må Helsevesenet ta tak i og hjelpe med, men mange pasienter glemmer fullstendig egen rolle og holdning i prosessen. Det hjelper ikke hvor mye folk haler og drar i deg om du ikke ønsker å stå om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: d86da...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det er ingen annen behandling, nei, ved utbrenthet enn det legen snakker med deg om. I tillegg kan psykolog være riktig, for at du selv bedre skal skjønne hva som fikk deg dit. Manglende grenser, pliktfølelse etc er psykiske faktorer, og personlighetstrekk, som kan føre til utbrenthet. Hvis det er utmattelse du har (det er noe annet enn utbrenthet), så er det noe av det samme - men her finnes utredning (ME) og kurs/rehabilitering.

Anonymkode: cf861...274

Man blir vel ikke frisk av å jobbe med psykolog og bli klar over disse tingenes? Må man ikke jobbe aktivt med kroppen og hvile og regulering osv for å faktisk bli bedre fysisk av utbrenthet?

Anonymkode: fc057...1a2

[AnonymBruker]

Be legen om å være med på dialogmøtet med NAV og stbeidsgiver.

Anonymkode: adf48...28c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det er ingen annen behandling, nei, ved utbrenthet enn det legen snakker med deg om. I tillegg kan psykolog være riktig, for at du selv bedre skal skjønne hva som fikk deg dit. Manglende grenser, pliktfølelse etc er psykiske faktorer, og personlighetstrekk, som kan føre til utbrenthet. Hvis det er utmattelse du har (det er noe annet enn utbrenthet), så er det noe av det samme - men her finnes utredning (ME) og kurs/rehabilitering.

Anonymkode: cf861...274

Hva er forskjellen på utbrenthet og utmattelse?

Anonymkode: 5c645...0d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva er forskjellen på utbrenthet og utmattelse?

Anonymkode: 5c645...0d2

Hva er forskjellen på sliten og sleden?

Anonymkode: 03dce...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Du sier fastlegen er tafatt. Dette er ikke ment som kritikk, men kan det tenkes at du selv er tafatt? Folk liker ikke å snakke om det men ønske og vilje har ufattelig mye å si for de fleste sykdommer. Fastlege, spesialister osv begrenses veldig om de ikke har noen vilje hos pasienten å jobbe med. Ingen kommer med en magisk fix til deg, du må bevistgjøre deg selv på om du faktisk ønsker deg tilbake i jobb eller om du ønsker et trygde-liv. Jeg vet at mye må Helsevesenet ta tak i og hjelpe med, men mange pasienter glemmer fullstendig egen rolle og holdning i prosessen. Det hjelper ikke hvor mye folk haler og drar i deg om du ikke ønsker å stå om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: d86da...e40

Problemet er at man som pasient ofte ikke vet hva som kan tilbys og hva som er rett vei å gå. Da er man avhengig av at helsevesenet kommer med forslag utover "ta tiden til hjelp". Jeg har aldri vært så motivert som da jeg ble skrevet inn på Arbeidsrettet rehabilitering. Da hadde jeg jo noe håndfast å jobbe med! 

Ikke ts. 

Anonymkode: 1947f...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Problemet er at man som pasient ofte ikke vet hva som kan tilbys og hva som er rett vei å gå. Da er man avhengig av at helsevesenet kommer med forslag utover "ta tiden til hjelp". Jeg har aldri vært så motivert som da jeg ble skrevet inn på Arbeidsrettet rehabilitering. Da hadde jeg jo noe håndfast å jobbe med! 

Ikke ts. 

Anonymkode: 1947f...af6

Hun har jo fått beskjed om å jobbe med/fjerne stressfaktorer. Det er TS som vet hva det er, ikke fastlegen. Som sykemeldt har man jo all verdens med tid til å kartlegge dette. Er den mannen/ forholdet? Ja da må man kanskje revurdere det forholdet. Er det jobben? Ja da må man finne annen jobb. Er det uoppdaget psykisk sykdom? Da må man be om kartlegging og behandling, osv. Man blir ikke bedre av å bare gå sykemeldt og vente på at ting skal fikse seg selv.

Anonymkode: d86da...e40

[AnonymBruker]

Det er dette som er så teit. Nav trenger bevis på at du får behandling som gjør deg bedre. Men ofte er den beste behandlingen ved utbrenthet/utmattelse bare hvile. Å rett og slett få en lang nok pause fra det som gjorde deg utbrent. Å bli pressa inn i arbeidslivet kjappest mulig før man har rukket å reparere både psyke, kropp og nervesystem er ikke bra.

Jeg ble utbrent og var sykemeldt i 10 måneder. Er i jobb nå, men er fremdeles veldig preget av utmattelse nesten hver dag. Lege ville at jeg skulle vente og hvile mest mulig, og jeg angrer litt på at jeg gikk tilbake i jobb så "raskt".

Å møte veggen er ikke det samme som å brekke en fot. Det er gjerne resultatet av langvarig fysisk/psykisk belastning. År eller tiår. Og det kan være kompleks. 

Jeg hadde angst, depresjon på toppen. Og fikk da behandling hos psykolog. Viste seg at jeg har ptsd i mange år. NAV sa aldri et kvekk til meg. At jeg gikk til behandling hos psykolog var visst mer enn godt nok.

Å være sykemeldt gav meg endelig tid og rom til å ta tak i livet mitt. Gamle atferdsmønstre. Tankesett. Dysfunksjonelle relasjoner. Rot. Rett og slett rydde bort faktorer sånn at jeg forhåpentligvis aldri går på veggen igjen.

Men vanskelig å gjøre noe med utmattelsen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der. Tror ikke det finnes en løsning som passer alle. Man må bare prøve seg litt fram. 

Anonymkode: cbf93...6ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis det er utmattelse du har (det er noe annet enn utbrenthet),

Hva er egentlig forskjellen? Jeg tror ikke jeg har klart å bli helt klok på det der.

 

Jeg har følt selv at det er utmattelse av noe slag. Det sa jeg også på spørsmål fra legen om "hva tenker du selv?" etter å ha ramset opp alle symptomer, følelser og situasjonsbilde både i sommer og underveis i prosessen nå. Vet bare at jeg ikke klarer å fungere på noe plan lenger, det føles som at alt er for mye, jeg klarer ikke prioritere og vet knapt oppned på meg selv lenger. Er for sliten til at adhd-medisinen fungerer nevneverdig(fikk diagnosen for fem år siden, medisinering nå som sykmeldt har vært litt av og på i samråd med psykiater), det skal ikke mye til før jeg får sykdomsfølelse uten målbare symptomer som feber, sover dårlig(c-pap fikser bare pustestoppene og snorkingen), lite søvn/slitenhet/stress/psykiske påkjenninger gjør meg mer sårbar for panikkanfall(som jeg også har fått diagnose på underveis) ...

Gjør noe som gir deg glede, sier legen, men det meste av det som gav meg glede før, er enten ikke lenger et alternativ eller så gir det meg ikke noe lenger. Å prøve å finne noe nytt som gir meg glede føles også ut som enda en plikt jeg må gjøre for andres skyld, etter flere års masing fra samboer om å finne meg en hobby(helst noe å produsere eller noe som gir meg god fysisk form) å bli brennende engasjert i(slik han er i sine). Bare det å finne ut hva jeg har lyst å se på tv var en prosess de første månedene!

 

Gå en tur eller vær i annen fysisk aktivitet? Det føles som en ond sirkel. Jeg må bruke energi for å få mer energi, men å bruke energi når jeg ikke har noe særlig energi å bruke føles veldig kontraintuitivt, spesielt på de tyngste dagene. På de få dagene med litt mer energi tør jeg ikke være så veldig aktiv av frykt for å bli verre igjen dagen etter(noe som har skjedd flere ganger før).

 

Er for frisk til å komme inn på dps ifht angsthåndtering. Har ikke råd til å gå privat. Rask psykisk helsehjelp har jeg prøvd før. Det var greit å ha noen "utenfor" å ventilere til i en periode, men så følte jeg at jeg ikke kom noe lenger, så vi avsluttet der. Jeg ser ikke helt for meg hva de kan bidra med denne gangen. Psykomotorisk fysioterapi føles foreløpig mer givende enn rask psykisk helsehjelp gjorde forrige gang.

 

Har prøvd å lese meg opp på nevroplastisitet, men ikke blitt særlig klok.

Vet fra før at jeg sliter litt med kommunikasjon(herav parterapi hos fvk, har hjulpet oss mye!), sette grenser for meg selv/peoplepleasing etc. Det har nok også bidratt ganske sterkt til at jeg har havnet her jeg er nå. Og 30 års erfaring med å gjøre meg liten på egen bekostning tar jo tid å reversere ...

 

Utmattelse og ME, er det det samme? Arbeidsgiver nevnte noe om skuffelsen over at legen ikke har satt i gang noe utredning av f.eks ME, slik hun har sett med andre hun kjenner som har møtt veggen.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du sier fastlegen er tafatt. Dette er ikke ment som kritikk, men kan det tenkes at du selv er tafatt? Folk liker ikke å snakke om det men ønske og vilje har ufattelig mye å si for de fleste sykdommer. Fastlege, spesialister osv begrenses veldig om de ikke har noen vilje hos pasienten å jobbe med. Ingen kommer med en magisk fix til deg, du må bevistgjøre deg selv på om du faktisk ønsker deg tilbake i jobb eller om du ønsker et trygde-liv. Jeg vet at mye må Helsevesenet ta tak i og hjelpe med, men mange pasienter glemmer fullstendig egen rolle og holdning i prosessen. Det hjelper ikke hvor mye folk haler og drar i deg om du ikke ønsker å stå om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: d86da...e40

Jeg ser hva du mener. Det var arbeidsgiver som mente at legen var tafatt, for å ha oppklart det.

 

Mulig jeg også har vært litt tafatt. Det kan hende. Håpet litt for mye eller lenge på en magisk løsning, en aha-opplevelse som forandrer alt uten å måtte begynne et helt nytt liv fra begynnelsen, liksom.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Be legen om å være med på dialogmøtet med NAV og stbeidsgiver.

Anonymkode: adf48...28c

Har nettopp hatt et slikt møte. Legen mener at hun har dessverre ingen quick-fix å tilby. Arbeidsgivers inntrykk er fortsatt at legen ikke gjør nok for meg. Jeg er blitt gradvis verre fysisk siden i høst, har prøvd å jobbe litt i vinter og vår uten å klare å fullføre det vi har blitt enige om på forhånd. Legen mener at symptomene er kroppens måte å si fra om at belastningene jeg har stått i over (lang) tid har blitt for mye. Psykomotorisk fysioterapeut sier mye av det samme forresten.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har nettopp hatt et slikt møte. Legen mener at hun har dessverre ingen quick-fix å tilby. Arbeidsgivers inntrykk er fortsatt at legen ikke gjør nok for meg. Jeg er blitt gradvis verre fysisk siden i høst, har prøvd å jobbe litt i vinter og vår uten å klare å fullføre det vi har blitt enige om på forhånd. Legen mener at symptomene er kroppens måte å si fra om at belastningene jeg har stått i over (lang) tid har blitt for mye. Psykomotorisk fysioterapeut sier mye av det samme forresten.

Anonymkode: 652aa...d42

Men hvor er belastningen i følge deg selv? Arbeidsmiljøet, arbeidsoppgaver, forholdet til mannen, morsrollen, syke foreldre, dårlig selvbilde, skjult depresjon?

Arbeidsgiver har sin egen motivasjon for å mase på deg, så der må du begrense litt hvor mye hensyn du skal ta. Du må finne din egen motivasjon for at ditt liv kan bli så bra som mulig. Hvilke endrenger kan gjøres i ditt liv for at det skal bli bra? Svært mange starter sykemeldingen sin med Utbrenthet men avslutter den med en helt annen diagnose/forklaring.

Anonymkode: d86da...e40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvor er belastningen i følge deg selv? Arbeidsmiljøet, arbeidsoppgaver, forholdet til mannen, morsrollen, syke foreldre, dårlig selvbilde, skjult depresjon?

Arbeidsgiver har sin egen motivasjon for å mase på deg, så der må du begrense litt hvor mye hensyn du skal ta. Du må finne din egen motivasjon for at ditt liv kan bli så bra som mulig. Hvilke endrenger kan gjøres i ditt liv for at det skal bli bra? Svært mange starter sykemeldingen sin med Utbrenthet men avslutter den med en helt annen diagnose/forklaring.

Anonymkode: d86da...e40

Det som gjorde at jeg havnet her; summen av "alt", tror jeg. Flyttet fra mitt til mannens hjemsted og lite flink til å holde hyppig kontakt med egen familie og egne venner pga diverse, vanskelig for meg å få jobb her de første årene, forholdet mellom meg og mannen har blitt preget av å skulle pusse opp og få i gang et småbruk, bli foreldre og håndtere giftig og eskalerende familiedynamikk i svigerfamilien(selv mannens søsken har flyttet bort herfra for å slippe unna/ikke ha sin mor så tett innpå seg), mannens temperament og min konfliktskyhet(dette med temperament tar han tak i nå). Fysisk krevende jobb(som jeg egentlig trives godt i) og jeg glemmer litt for ofte å ta matpause ila arbeidsdagen som resulterer i at jeg siger sammen når jeg kommer hjem. Vi begge har adhd, som gir dobbelt opp av både forståelse, glede og frustrasjon siden vi ofte trigger hverandre. Han vil ha ting på SIN måte, jeg vil beholde autonomi og gjøre ting på min måte siden hans måte ikke alltid funker for meg. Selvfølelsen min har aldri vært veldig bra, men den har blitt dårligere med årene etterhvert som at "alt" ved meg har blitt satt på prøve, utfordret, avvist/kritisert, latterliggjort eller rakket ned på over flere år. 

 

Pr nå virker det som at mannens temperament og svigermors giftige oppførsel har belastet meg mest over tid. Jeg har sviktet selv mtp å bygge og opprettholde eget sosialt nettverk, har aldri vært god på trening og å være i fysisk god form og sånne ting. Jeg skulle også ha jobbet hardere for å gjennomføre ting som gjør MEG glad ila dagen og uka. Sikkert mer også, hvis jeg går nøye gjennom hvert enkelt punkt. Mannen er nå mer klar over hvordan moren hans påvirker meg i takt med at oppførselen hennes har eskalert, og støtter meg nå mer enn han har gjort før. Det hjelper, men sånt også tar jo tid, og i mellomtiden "må" vi jo fremstå som "lykkelig storfamilie" i høytider og bursdager etc.

Anonymkode: 652aa...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er egentlig forskjellen? Jeg tror ikke jeg har klart å bli helt klok på det der.

 

Jeg har følt selv at det er utmattelse av noe slag. Det sa jeg også på spørsmål fra legen om "hva tenker du selv?" etter å ha ramset opp alle symptomer, følelser og situasjonsbilde både i sommer og underveis i prosessen nå. Vet bare at jeg ikke klarer å fungere på noe plan lenger, det føles som at alt er for mye, jeg klarer ikke prioritere og vet knapt oppned på meg selv lenger. Er for sliten til at adhd-medisinen fungerer nevneverdig(fikk diagnosen for fem år siden, medisinering nå som sykmeldt har vært litt av og på i samråd med psykiater), det skal ikke mye til før jeg får sykdomsfølelse uten målbare symptomer som feber, sover dårlig(c-pap fikser bare pustestoppene og snorkingen), lite søvn/slitenhet/stress/psykiske påkjenninger gjør meg mer sårbar for panikkanfall(som jeg også har fått diagnose på underveis) ...

Gjør noe som gir deg glede, sier legen, men det meste av det som gav meg glede før, er enten ikke lenger et alternativ eller så gir det meg ikke noe lenger. Å prøve å finne noe nytt som gir meg glede føles også ut som enda en plikt jeg må gjøre for andres skyld, etter flere års masing fra samboer om å finne meg en hobby(helst noe å produsere eller noe som gir meg god fysisk form) å bli brennende engasjert i(slik han er i sine). Bare det å finne ut hva jeg har lyst å se på tv var en prosess de første månedene!

 

Gå en tur eller vær i annen fysisk aktivitet? Det føles som en ond sirkel. Jeg må bruke energi for å få mer energi, men å bruke energi når jeg ikke har noe særlig energi å bruke føles veldig kontraintuitivt, spesielt på de tyngste dagene. På de få dagene med litt mer energi tør jeg ikke være så veldig aktiv av frykt for å bli verre igjen dagen etter(noe som har skjedd flere ganger før).

 

Er for frisk til å komme inn på dps ifht angsthåndtering. Har ikke råd til å gå privat. Rask psykisk helsehjelp har jeg prøvd før. Det var greit å ha noen "utenfor" å ventilere til i en periode, men så følte jeg at jeg ikke kom noe lenger, så vi avsluttet der. Jeg ser ikke helt for meg hva de kan bidra med denne gangen. Psykomotorisk fysioterapi føles foreløpig mer givende enn rask psykisk helsehjelp gjorde forrige gang.

 

Har prøvd å lese meg opp på nevroplastisitet, men ikke blitt særlig klok.

Vet fra før at jeg sliter litt med kommunikasjon(herav parterapi hos fvk, har hjulpet oss mye!), sette grenser for meg selv/peoplepleasing etc. Det har nok også bidratt ganske sterkt til at jeg har havnet her jeg er nå. Og 30 års erfaring med å gjøre meg liten på egen bekostning tar jo tid å reversere ...

 

Utmattelse og ME, er det det samme? Arbeidsgiver nevnte noe om skuffelsen over at legen ikke har satt i gang noe utredning av f.eks ME, slik hun har sett med andre hun kjenner som har møtt veggen.

Anonymkode: 652aa...d42

Hvis du har panikkangst bør du jo ikke ta adhd medisin! Den trigger jo nervesystemet. Høres ut som om du har gått med overskriver nervesystem over tid på grunn av medisinering og at kroppen ikke har fått hvile! Det er jo alvorlig og nå har du relasjoner som kan gi deg enda flere diagnoser!

Anonymkode: 20446...067

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun har jo fått beskjed om å jobbe med/fjerne stressfaktorer. Det er TS som vet hva det er, ikke fastlegen. Som sykemeldt har man jo all verdens med tid til å kartlegge dette. Er den mannen/ forholdet? Ja da må man kanskje revurdere det forholdet. Er det jobben? Ja da må man finne annen jobb. Er det uoppdaget psykisk sykdom? Da må man be om kartlegging og behandling, osv. Man blir ikke bedre av å bare gå sykemeldt og vente på at ting skal fikse seg selv.

Anonymkode: d86da...e40

Nei man blir ikke bedre av å bare vente, men for mange er utmattelse ved utbrenthet så overveldende at man ikke nødvendigvis klarer å se mønstrene sine og hva som er stressorer. Da kan man trenge veiledning fra helsevesen til å finne disse slik at man kan jobbe med dem. Det er ganske håpløst hvor overlatt til en selv man blir ved slike "difuse" diagnoser som asteni eller psykisk ubalanse (som er to av få diagnosevalg legen har ved slike lidelser). Jeg jobber beinhardt med egne mønstre og å få et mer balansert nervesystem, samt eksponeringsterapi for angstdiagnose, men blir ikke bedre til å stå i jobb enda etter to år. Så arbeidsgiver og nav spør meg hva er fremtidsutsiktene og hva er neste steg på planen... 

Anonymkode: 1947f...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Såvidt jeg vet, er de fleste fysiske ting ved meg utredet og behandlet. Var lav på jern og d-vitamin i sommer, disse verdiene er gjenopprettet.

Anonymkode: 652aa...d42

Kronisk utmattelse kan komme fra virusinfeksjoner. Hvordan har sykdomsbildet ditt vært de siste 5 årene? Jeg hadde også mangel på (blant annet) jern og vitamin-d men tilskudd løste ikke utmattelsen. Det er tusenvis på tusenvis som har fått postviralt utmattelsessyndrom

https://www.nrk.no/norge/xl/ble-frisk-fra-long-covid-_-over-50.000-nordmenn-sykmeldt-pa-grunn-av-utmattelse-1.17577195#:~:text=Over 50.000 nordmenn var i fjor sykmeldte,viser tall NRK har fått fra Nav.

Anonymkode: d7179...22e

[AnonymBruker]

Da jeg ble utmattet i 2024 begynte jeg i behandling hos psykolog. Har vært heldig med god forsikring via jobb, så jeg har gått dit hver 4-6. uke siden midten av 2024 og går dit ennå. I tillegg har jeg jo hatt jevnlig kontakt med fastlege, tatt blodprøver to ganger i året. Det var vært godt nok for NAV hele veien. Var sykmeldt gradert i hele 2024 og fått tiltak via NAV i halve 2025 og et par mnd inn i 2026. Har ikke vært påkrevd noe medisinering eller fysio osv. 

Høres meget merkelig ut om de stiller seg på bakbeina her. Har legen snakket noe om gruppeterapi? De fleste kommuner skal ha en offentlig ordning for utmattelse der man får snakke med psykolog og få hjelp, men dog skjer det ofte i grupper. Det skal fastlegen ha peiling på og kunne melde deg opp på.

Anonymkode: e2200...34e