Menn som er emosjonelt utilgjengelige...

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (45 minutter siden):

Fordi folk som faktisk forstår begreper, evner også å formidle hva man snakker om på en forståelig måte ✌️

Jeg synes du virker litt arrogant i måten du fremstår på.

Er det min oppgave og få deg til å forstå?

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (3 timer siden):

Du klarer jo ikke å kommunisere her. Hvorfor tror du at problemene du har med å skape relasjoner til menn, skyldes at de er emosjonelt utilgjengelige?

Hvordan kan du hevde dette?

Du kjenner meg ikke.

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg må også si at dette ble litt humoristisk, ts kommer med en relativt anklagende påstand, hun hevder videre at hun har mye kunnskap om tilknytningsstiler og emosjonell ustabilitet. Samtidig har hun problemer med å bli forstått, og når hun blir bedt om å forklare så kommer det ingen forklaring. Samt 100 andre tvetydigheter. 

Nok et godt eksempel på at noen tror de har tilegnet seg akademisk kunnskap via www.svada.com og prøver å fremstå som kunnskapsrike. 

Enkelte ganger har man et selvbilde som overgår slik andre oppfatter de. Jeg mistenker dette er et slik tilfelle. 

Det er like humoristisk hver gang. 

Anonymkode: 48284...f2f

Jeg skriver tydelig at jeg ikke er noen ekspert, og jeg anklager ingen.

Adresserer et tema er det jeg gjør, for jeg forstår ikke logikken bak.

Dette er faktisk ikke så lett å forklare. 

Jeg har et godt selvbilde. Det er det ingenting i veien med. 

Så bra at du synes det er humoristisk 🙌

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Ikke galskap å prøve å få sex uten noe mer. 

Anonymkode: 0b0d3...530

Det er ikke min oppfatning.

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (22 minutter siden):

Jeg synes du virker litt arrogant i måten du fremstår på.

Er det min oppgave og få deg til å forstå?

Det er flere som har spurt deg, uten at du har svart. 

Strigiformes skrev (22 minutter siden):

Hvordan kan du hevde dette?

Du kjenner meg ikke.

Dette innlegget har du allerede svart på før, har du glemt det allerede?

Vi kommer ingen vei her, for det er veldig utydelig hva hensikten med tråden er.

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (Akkurat nå):

Det er flere som har spurt deg, uten at du har svart. 

Dette innlegget har du allerede svart på før, har du glemt det allerede?

Vi kommer ingen vei her, for det er veldig utydelig hva hensikten med tråden er.

Har ikke glemt det. Var bare nysgjerrig.

Må tråden ha en hensikt?

Er ikke dette et svar? 👇

https://utforsksinnet.no/hvordan-gjenkjenne-en-emosjonelt-utilgjengelig-person/

 

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (6 minutter siden):

Har ikke glemt det. Var bare nysgjerrig.

Må tråden ha en hensikt?

Er ikke dette et svar? 👇

https://utforsksinnet.no/hvordan-gjenkjenne-en-emosjonelt-utilgjengelig-person/

 

Nei, dette er en lenke til en nettside med tvilsom kredibilitet. 

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (3 minutter siden):

Nei, dette er en lenke til en nettside med tvilsom kredibilitet. 

https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/psykologiske-temaer/hva-er-tilknytning

Denne da? 👆

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: aee41...ee5

[Gjest M0NSTER]

Strigiformes skrev (18 minutter siden):

https://www.psykologforeningen.no/fag-og-politikk/psykisk-helse/psykologiske-temaer/hva-er-tilknytning

Denne da? 👆

Lykke til med å få folk til å diskutere med premisset om at de må lese en lang artikkel først👍

[Strigiformes]

M0NSTER skrev (1 minutt siden):

Lykke til med å få folk til å diskutere med premisset om at de må lese en lang artikkel først👍

Det er en veldig interessant artikkel så vil anbefale alle å lese den 👏👏👏👏

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

De vil ha nærhet, bekreftelse, partnerskap, de går ofte all in i starten, og er helt nydelige, også plutselig er det som om de innser at de har gått for langt, de har blitt for forpliktet, de må vekk, unna! Men så kommer de for langt unna og må ro seg tilbake osv.

Og sånn starter av/på relasjoner. Den parten som er lovebombet prøver alt for å få den gode starten tilbake, mens den utilgjengelige prøver å ikke komme for nært og ikke for langt unna. 

Eneste måten å være sammen med en utilgjengelig mann er å ikke ha særlig behov selv, eller trenge noe, da koser de seg. All form for emosjonell nærhet eller tilknytting så er de borte vekk. 

Anonymkode: 9fe44...e8f

Jeg var i ett sånt forhold. Var ikke måte på hvor investert har var. Ene øyeblikket elsket han meg så høyt og ville gifte seg, så kunne det gå perioder hvor han ikke svarte på meldinger eller telefon, hvor han var utilgjengelig. Og så var det stor kjærlighet igjen, og så avstand. Godt voksen mann på nærmere 60. Frem og tilbake. Mye umoden oppførsel hos han. Ble veldig forvirret og utmattet. Måtte bare avslutte selv om jeg var veldig forelsket. Han prøvde flere ganger å få meg tilbake. Etter 3 gang sa jeg takk for meg. Etter en stund kontaktet han meg og kunne ikke forstå hvorfor ikke vi fikk det til. Vi som var så forelsket. Forklarte han tydelig hvordan det hadde vært for meg. Da kom det frem at dette var ett mønster hos han, og at han aldri hadde klart å være I ett forhold over tid. Aldri mer. Ferdig med forhold 

Anonymkode: 46a66...237

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg var i ett sånt forhold. Var ikke måte på hvor investert har var. Ene øyeblikket elsket han meg så høyt og ville gifte seg, så kunne det gå perioder hvor han ikke svarte på meldinger eller telefon, hvor han var utilgjengelig. Og så var det stor kjærlighet igjen, og så avstand. 

Anonymkode: 46a66...237

Her på side 5 kom det første gode og konkrete eksemplet på en av de vanlige tingene ved emosjonell utilgjengelighet. 
En god gammel «push and pull».

Anonymkode: 8e6ee...034

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Her på side 5 kom det første gode og konkrete eksemplet på en av de vanlige tingene ved emosjonell utilgjengelighet. 
En god gammel «push and pull».

Anonymkode: 8e6ee...034

Splitt og hersk er også en manipulasjonsteknikk jeg har sett noen bruke. Den er veldig stygg. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 timer siden):

Uenig i dette. Mange med usikker tilknytningsstil, eller emosjonelt utilgjengelige i utgangspunktet, er blitt reddet av å treffe et veldig stabilt, raust og trygt menneske, som har såpass styrke i seg selv at de ikke vakler i møte med redselen som styrer de utilgjengelige, men slår gjennom den muren. 

På mange måter kan man nok si at mitt eget forhold er slik. Mann med store relasjonsskader etter traumatisk oppvekst møtte kvinne som ikke er så avhengig av bekreftelse fra ham, fordi jeg er selvbekreftende i min tro på at jeg er god nok. Som bare ga klar beskjed om at "vil du være med, så heng på, men jeg aksepterer ikke dårlig oppførsel, da er du ute". 

Min mann forsto etterhvert behovet for å gå til psykolog for å bearbeide traumer, og jeg er innimellom med. Det er ikke få ganger psykologen har ledd godt av min manns reaksjoner og provokasjoner, som er av redsel og for å liksom teste min lojalitet og kjærlighet, som absolutt er umodent (men altså bunner i redsel for å bli forlatt/såret/sviktet), som hadde fått veldig mange kvinner til å bli usikker/gå/bli lei seg/medført drama, men hvor jeg bare reagerer med "Det der er tull. Gå og hogg deg et tre eller noe, om du trenger å få ut litt guffe. Jeg gidder ikke å bli hugget på." Eller eventuelt fra ham "Vi skal skilles!" og jeg svarer "I dag også? Det vet du at vi ikke skal. Legg deg til å sove nå!" Så legger jeg armene om ham og vi sover, til ny og bedre dag. Eller han er helt urimelig og jeg responderer med "Jeg elsker deg herfra til evigheten, uansett hvor krevende du gjør det, men akkurat nå trenger jeg en pause fra deg. Gi meg ti minutter i fred, så er jeg klar igjen." Og mannen setter faktisk på klokke, og synes den går fryktelig tregt. 😂 (Ti minutter er akkurat tilstrekkelig til at han får samlet seg litt, og til at jeg begynner å smile for meg selv av hvor inderlig han prøver å respektere det jeg krevde, men mer og mer ligner en ballong som holder på å sprekke av å måtte tie stille sååå lenge. 😆)

"Blir du ikke lei deg, provosert, fortvilet eller sinna?" spør psykologen. Joda, jeg kan bli sinna om han drar det for langt- rasende, og jeg har et par skikkelige eksplosjoner i året- men jeg vet hvor det kommer fra og at det ikke handler om meg, eller oss, bare hans redsel. Jeg vet at jeg er god nok. Verdt å elske. At han er heldig som har meg. At han er dum om han "roter meg bort".

Han vet det også, og det vet jeg også, så det er bare redsel som innimellom bobler frem. Lei meg og fortvilet blir jeg ikke, og oftest ikke provosert heller. Jeg blir innimellom skikkelig lei, men da sender jeg ham på tur, eller på trening. Eller som nevt, et par ganger i året eksploderer jeg skikkelig. Så taket løftes. Ti minutter senere går livet videre. 

Men det hadde aldri blitt eller forblitt oss dersom jeg vaklet i min selvfølelse. Da hadde jeg vært lei meg veldig fort, og ikke taklet ham. 

På rund dag for ikke lenge siden fortalte min mann hvorfor han elsker meg høyt. "Hun tåler meg." var blant det essensielle og jeg skjønner hvorfor det er vesentlig. Han bærer skader mange ikke kunne tåle symptomene av. Han er blitt tryggere med årene, men det kan fremdeles boble opp. 

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg er laget av stoff som ikke knekker/vakler. Jeg tror bare jeg ble laget slik, og har så nære og gode vennskap at min selvfølelse ikke henger på en mann. Dersom totalvekt av livet får meg til å vakle snakker jeg med en venninne, og borte blir nølingen. Det må imidlertid mer til enn mann som provoserer for at jeg vakler i megselv. Dette høres sikkert fælt og feil ut, men jeg har aldri trengt ham. Jeg bare velger ham fordi jeg elsker ham, og fordi totalt sett gir han mer enn han krever. Det jeg nå har fortalt om er bare baksiden av dette. Hovedtyngden i det å leve med mann som har så store traumer og redsel i seg at han har veldig store utfordringer med tillit er en enorm lojalitet og takknemlighet når han har funnet sin trygge havn. Han vet hva det er å ikke ha det. Og "det" er meg, for ham. 

Det sier min kamerat som jeg tidligere fortalte om også. At ingen menn er så lojale mot sin kvinne som menn som vet at det som finnes "der ute" er i hovedsak kvinner som ikke ville taklet dem (og som de ville skjøvet fra seg). Når en slik mann først finner sin kvinne vet han hva han har, og at det ikke lett kan erstattes.  

Jeg tror ikke "Jeg klarer ikke å leve uten deg"- mentalitet er særlig gode sko å gå i når mannen bærer slike traumer i seg, med de symptomer det gir. Jeg ble skapt uten slike "sko" på. Har aldri hatt slike. 

Dette hadde blitt altfor heftig for meg. Å bo med noen som eksploderer og løfter taket ville vært uakseptabelt.

Anonymkode: f6c53...948

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Dette hadde blitt altfor heftig for meg. Å bo med noen som eksploderer og løfter taket ville vært uakseptabelt.

Anonymkode: f6c53...948

Tro meg, jeg er den stabile av oss to. At dette ikke skjer oftere skyldes at jeg stort sett har en standhaftig likevekt i meg. Mer ovenfor ham og barna enn jeg noen gang ville trodd om meg selv da jeg var ung. Jeg trodde jeg var utålmodig. Det er jeg, men ikke med mennesker jeg elsker tydeligvis. 

Han har dratt ting LANGT når jeg eksploderer, og fått flere muligheter til å skjerpe seg. Som regel bare setter jeg foten ned med noen rolige bestemte ord når han er aldri så urimelig, og han tar seg selv sammen. 

Slik som denne uka som var. Det kunne ført til eksplosjon dersom han ikke til slutt, etter flere beskjeder, tok seg i at han demotiverte meg veldig i å stå på for å ordne en leilighet (hans til og med) for salg. Jeg betaler selv, jeg står på fra morgen til kveld så svetten renner, og alt han trenger å gjøre er å la det skje. Samt bidra det han ønsker. Jeg krever ikke at han bidrar, men blir selvfølgelig glad om han gjør det. Han må altså bare la meg holde på uten å furte og demotivere meg, til sitt eget (og vårt) beste. Likevel gjorde han akkurat det, gjentatte ganger, selv om jeg ga beskjed om at han demotiverte meg og tok fra meg arbeidslyst og gnist. Jeg planla, og utførte, og HAN furtet over at dette var stress. Bare fordi jeg for noen få dager er opptatt med annet enn å være bare med ham, og være veldig mentalt tilgjengelig for ham. Til slutt stoppet jeg helt opp og ga ham en rolig men svært klar beskjed om at det ikke er kun han som trenger en god partner i dette forholdet, og selv om jeg er svært selvgående trenger jeg en ting av ham, og det er at han ikke aktivt spenner ben for meg mentalt når jeg står på for ham og for oss og barna. Han trenger ikke engang å oppmuntre meg, bare å ikke ødelegge min drive og motivasjon med negativitet og furting, og at det liksom er stress for HAM at jeg jobber ræva av meg. (Hvilket er like idiotisk som merkelig.) 

Ved denne anledningen sa han "Ok, nok, jeg forstår!', og skjerpet seg. Ved andre anledninger, og også andre anledninger der jeg ikke kan legge til side annet, fordi det er absolutt nødvendig å gjøre det jeg gjør, så bare fortsetter og fortsetter han med å legge mer stress ved det (som allerede er stress i seg selv, for dette skjer typisk når jeg er svært opptatt med noe viktig) på meg ved å furte, klage og være negativ, og da eksploderer jeg til slutt ja, og det er nødvendig. 

Venner som kjenner både meg og ham inngående liker ham svært godt, men synes likevel jeg har en engels tålmodighet med ham. Om han fikk bestemme var vi sammen 24/7, og jeg skulle aldri være opptatt med annet, og bestandig være 100% mentalt tilgjengelig for ham. 

Livet fungerer ikke slik, og han må derfor dessverre settes på plass jevnlig, ellers kunne vi ikke leve sammen. 

Jeg er snarsint da, så ut med det, og ferdig.

Han skjønner bestandig at han har dratt meg altfor langt når dette skjer heldigvis. 

Om du ikke tåler slikt er du forhåpentligvis heller ikke en som tyner din kjære til det brister. Han er ikke slik, han drar og trigger ganske så mye og jevnlig, og noen ganger til det er NOK! 

Endret 17. februar av Trolltunge

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (8 minutter siden):

Tro meg, jeg er den stabile av oss to. At dette ikke skjer oftere skyldes at jeg stort sett har en standhaftig likevekt i meg. Mer ovenfor ham og barna enn jeg noen gang ville trodd om meg selv da jeg var ung. Jeg trodde jeg var utålmodig. Det er jeg, men ikke med mennesker jeg elsker tydeligvis. 

Han har dratt ting LANGT når jeg eksploderer, og fått flere muligheter til å skjerpe seg. Som regel bare setter jeg foten ned med noen rolige bestemte ord når han er aldri så urimelig, og han tar seg selv sammen. 

Slik som denne uka som var. Det kunne ført til eksplosjon dersom han ikke til slutt, etter flere beskjeder, tok seg i at han demotiverte meg veldig i å stå på for å ordne en leilighet (hans til og med) for salg. Jeg betaler selv, jeg står på fra morgen til kveld så svetten renner, og alt han trenger å gjøre er å la det skje. Samt bidra det han ønsker. Jeg krever ikke at han bidrar, men blir selvfølgelig glad om han gjør det. Han må altså bare la meg holde på uten å furte og demotivere meg, til sitt eget (og vårt) beste. Likevel gjorde han akkurat det, gjentatte ganger, selv om jeg ga beskjed om at han demotiverte meg og tok fra meg arbeidslyst og gnist. Jeg planla, og utførte, og HAN furtet over at dette var stress. Bare fordi jeg for noen få dager er opptatt med annet enn å være bare med ham, og være veldig mentalt tilgjengelig for ham. Til slutt stoppet jeg helt opp og ga ham en rolig men svært klar beskjed om at det ikke er kun han som trenger en god partner i dette forholdet, og selv om jeg er svært selvgående trenger jeg en ting av ham, og det er at han ikke aktivt spenner ben for meg mentalt når jeg står på for ham og for oss og barna. Han trenger ikke engang å oppmuntre meg, bare å ikke ødelegge min drive og motivasjon med negativitet og furting, og at det liksom er stress for HAM at jeg jobber ræva av meg. (Hvilket er like idiotisk som merkelig.) 

Ved denne anledningen sa han "Ok, nok, jeg forstår!', og skjerpet seg. Ved andre anledninger, og også andre anledninger der jeg ikke kan legge til side annet, fordi det er absolutt nødvendig å gjøre det jeg gjør, så bare fortsetter og fortsetter han med å legge mer stress ved det (som allerede er stress i seg selv, for dette skjer typisk når jeg er svært opptatt med noe viktig) på meg ved å furte, klage og være negativ, og da eksploderer jeg til slutt ja, og det er nødvendig. 

Venner som kjenner både meg og ham inngående liker ham svært godt, men synes likevel jeg har en engels tålmodighet med ham. Om han fikk bestemme var vi sammen 24/7, og jeg skulle aldri være opptatt med annet, og bestandig være 100% mentalt tilgjengelig for ham. 

Livet fungerer ikke slik, og han må derfor dessverre settes på plass jevnlig, ellers kunne vi ikke leve sammen. 

Jeg er snarsint da, så ut med det, og ferdig.

Han skjønner bestandig at han har dratt meg altfor langt når dette skjer heldigvis. 

Om du ikke tåler slikt er du forhåpentligvis heller ikke en som tyner din kjære til det brister. Han er ikke slik, han drar og trigger ganske så mye og jevnlig, og noen ganger til det er NOK! 

Så heldig du er @Trolltunge 🙌

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (Akkurat nå):

Så heldig du er @Trolltunge 🙌

Var ikke det jeg ventet på dette innlegget. 😅🤣

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (Akkurat nå):

Var ikke det jeg ventet på dette innlegget. 😅🤣

Det er jo sant.

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner ikke til slike kvinner.

Da får du begynne å vanke med Asperger og Autister da skjønner du.

Anonymkode: bd9b7...ae2