Menn som er emosjonelt utilgjengelige...

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (24 minutter siden):

Enig. Ikke mer å skrive enn det. 

Jo forresten, noen slike forblindes av sine egne følelser også. Som om deres behov og følelser er alt som teller, i den grad at andre liksom ikke har lov til å føle noe, eller ha behov for ok oppførsel andre veien. Det er bare meg, meg, meg. Andre mennesker er liksom bare rekvisitter i deres liv, som skal være behagelig for dem, men ikke ha egen rett til å føle eller trenge noe tilbake. 

Disse er ikke emosjonelt utilgjengelig for seg selv, tvert imot et deres følelser liksom sentrum i universet, men de er likevel emosjonelt utilgjengelig for andre, fordi selvsentrertheten avfeier kommunikasjon som ikke stryker dem med hårene. De er kun tilgjengelig for å motta service. Bli forstått og støttet. Enveis. 

Da har man et ansvar for å kommunisere dette tenker jeg, for det er ingen mennesker som er tankelesere. Ta ansvar for seg selv i relasjon om man er usikker.

Eks. Jeg forstod ikke helt dette. Hva mener du egentlig med dette?

Det er det ikke mange som gjør, og spesielt ikke her på KG.

Som regel har jeg nok selvinnsikt både for meg selv, og den andre. Kanskje ikke der og da i situasjonen, men det synes jeg er for mye forlangt av et annet menneske. 

Ser jeg meg blind på meg selv, så setter jeg grenser for det jeg synes er akseptabelt i situasjonen. 

Likevel så er det ingenting jeg kan gjøre med det jeg ikke vet noe om. 

Det er stor forskjell på å opplyse og få det til å handle om seg selv. Å få selvinnsikt er nemlig noe som kan øves på, akkurat som alt annet og man øver best i samarbeid med andre mennesker. 

For meg er det relasjonsmagi i praksis siden jeg tenker jeg har mye å lære, og jeg har vært heldig og få lære mye.

Jeg utnytter enhver situasjon og mulighet for å lære, for det synes jeg er både stimulerende og givende. 

Så er jeg slik at jeg blir veldig engasjert. Her ser jeg meg selv veldig tydelig på godt og vondt. Jeg er langt ifra perfekt og det vet jeg veldig godt.

Stryke andre mennesker med hårene er slitsomt. Likevel så er det ikke til å unngå. Kommer an på konteksten og situasjonen...

Hva skal det være godt for?

Opplever du at dette hadde relevans?

 

 

Endret 24. februar av Strigiformes

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (12 minutter siden):

Da har man et ansvar for å kommunisere dette tenker jeg, for det er ingen mennesker som er tankelesere. Ta ansvar for seg selv i relasjon om man er usikker.

Eks. Jeg forstod ikke helt dette. Hva mener du egentlig med dette?

Det er det ikke mange som gjør, og spesielt ikke her på KG.

Som regel har jeg nok selvinnsikt både for meg selv, og den andre. Kanskje ikke der og da i situasjonen, men det synes jeg er for mye forlangt av et annet menneske. 

Ser jeg meg blind på meg selv, så setter jeg grenser for det jeg synes er akseptabelt i situasjonen. 

Likevel så er det ingenting jeg kan gjøre med det jeg ikke vet noe om. 

Det er stor forskjell på å opplyse og få det til å handle om seg selv. Å få selvinnsikt er nemlig noe som kan øves på, akkurat som alt annet og man øver best i samarbeid med andre mennesker. 

For meg er det relasjonsmagi i praksis siden jeg tenker jeg har mye å lære, og jeg har vært heldig og få lære mye.

Jeg utnytter enhver situasjon og mulighet for å lære, for det synes jeg er både stimulerende og givende. 

Så er jeg slik at jeg blir veldig engasjert. Her ser jeg meg selv veldig tydelig på godt og vondt. Jeg er langt ifra perfekt og det vet jeg veldig godt.

Stryke andre mennesker med hårene er slitsomt. 

Hva skal det være godt for?

Jeg mente noe som ikke gjelder deg, men for en type mennesker som avviker fra det du skrev, men som er emosjonelt utilgjengelig for andre i praksis, selv om de egentlig er fullstendig styrt av egne følelser. Ikke emosjonelt utilgjengelig for seg selv, slik du skrev (som om alle emosjonelt utilgjengelige er det også ovenfor seg selv). Disse er mer i en emosjonell enveiskjørt blindgate, der deres egne følelser betyr ALT, og de føler sterkt på dem, men de klarer ikke å bry seg om eller overhodet innse at andre part også har og har rett til å ha følelser og behov. 

Siden man må klare å møte og håndtere også negative følelser man skaper i andre blir disse menneskene i praksis emosjonelt utilgjengelig for andre, selv om de konstant bader seg i egne følelser, fordi de kun er tilgjengelig angående å motta trøst/støtte/kjærlighet og så videre. Da kommer man heller ikke gjennom med noe, fordi for dem er det kun egne følelser som betyr noe. Man kan kun være en rekvisitt i livet deres, men ikke et helt menneske. Man har nemlig ikke rett til å føle/trenge noe fra dem. Kun de har rett til det. 

Endret 24. februar av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (37 minutter siden):

 

Dessverre er du veldig representativ for menn som ikke har lykkes med forhold. Kvinner er ofte mer selvkritisk, ofte for mye også (ref. tippe over er aldri bra), men det finnes så absolutt unntak. Vi er ikke like. 

Jeg synes knapt jeg ser en selvkritisk kvinne her inne når det kommer til slike spørsmål? Normen synes å være pompøs selvforherligelse?

Anonymkode: 4c9e2...a20

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes knapt jeg ser en selvkritisk kvinne her inne når det kommer til slike spørsmål? Normen synes å være pompøs selvforherligelse?

Anonymkode: 4c9e2...a20

Ja det overrasker meg ikke at du ikke ser det, men ser mye pompøs selvforherligelse, i forhold til det du har skrevet så langt. 

Man ser ting ut fra egne allerede eksisterende holdninger og syn. 

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (17 minutter siden):

Jeg mente noe som ikke gjelder deg, men for en type mennesker som avviker fra det du skrev, men som er emosjonelt utilgjengelig for andre i praksis, selv om de egentlig er fullstendig styrt av egne følelser. Ikke emosjonelt utilgjengelig for seg selv, slik du skrev (som om alle emosjonelt utilgjengelige er det også ovenfor seg selv). Disse er mer i en emosjonell enveiskjørt blindgate, der deres egne følelser betyr ALT, og de føler sterkt på dem, men de klarer ikke å bry seg om eller overhodet innse at andre part også har og har rett til å ha følelser og behov. 

Siden man må klare å møte og håndtere også negative følelser man skaper i andre blir disse menneskene i praksis emosjonelt utilgjengelig for andre, selv om de konstant bader seg i egne følelser, fordi de kun er tilgjengelig angående å motta trøst/støtte/kjærlighet og så videre. Da kommer man heller ikke gjennom med noe, fordi for dem er det kun egne følelser som betyr noe. Man kan kun være en rekvisitt i livet deres, men ikke et helt menneske. Man har nemlig ikke rett til å føle/trenge noe fra dem. Kun de har rett til det. 

Ja slik ja. Da forstår jeg litt bedre. Tusen takk for at du gjør det tydeligere for meg. Det setter jeg veldig pris på.

Veldig mye av det jeg skriver kan gjelde andre mennesker. Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke sett noe hensikt med å skrive det. Bare til opplysning.

Det er ikke bra det du beskriver her. Jeg kaller slike mennesker for emosjonelle vampyrer...

Da er de ikke istand til å gi noe.

Er det det at de krever det, eller er det på bakgrunn av det som gis frivillig?

Alle mennesker må sette grenser for hva man kan klare, tolerere osv...

Ingen er superhelter...

Ihvertfall ikke på langtidsbasis. Det er ikke holdbart med tanke på egen helse.

Viktig å se sine egne begrensninger.

Traff jeg nå?

 

 

Endret 24. februar av Strigiformes

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Jeg mente noe som ikke gjelder deg, men for en type mennesker som avviker fra det du skrev, men som er emosjonelt utilgjengelig for andre i praksis, selv om de egentlig er fullstendig styrt av egne følelser. Ikke emosjonelt utilgjengelig for seg selv, slik du skrev (som om alle emosjonelt utilgjengelige er det også ovenfor seg selv). Disse er mer i en emosjonell enveiskjørt blindgate, der deres egne følelser betyr ALT, og de føler sterkt på dem, men de klarer ikke å bry seg om eller overhodet innse at andre part også har og har rett til å ha følelser og behov. 

Siden man må klare å møte og håndtere også negative følelser man skaper i andre blir disse menneskene i praksis emosjonelt utilgjengelig for andre, selv om de konstant bader seg i egne følelser, fordi de kun er tilgjengelig angående å motta trøst/støtte/kjærlighet og så videre. Da kommer man heller ikke gjennom med noe, fordi for dem er det kun egne følelser som betyr noe. Man kan kun være en rekvisitt i livet deres, men ikke et helt menneske. Man har nemlig ikke rett til å føle/trenge noe fra dem. Kun de har rett til det. 

Spør eksen min. Han kunne bruke fire timer på å svare på et spørsmål. Typ: Skal vi dra til Møre og Romsdal i sommer?

Det er jo morsomt at han brukte fire timer på å svare når jeg allerede visste at svaret var nei, for øvrig. Det meste jeg ville, nei takk!

Det fantes aldri det som vanligvis kalles diskusjoner. Han gjorde dem ferdig i hodet sitt. Og på merkelig vis ga ikke de fire timene hans med tenketid noen annen forklaring enn: jeg har ikke lyst.

Dritgøy. For meg er det et mysterium at de aldri blir sammen med en som selv oppfører seg som dem hvis de synes det er så greit å opptre sånn. De finner seg alltid en eller annen driftig artigper de kan suge livet ut av. Med en gang du slutter å underholde dem og spørre, så blir det tyst som i graven. Så prøver de å pirke litt i deg for å se om det ennå er liv i deg, og spør deg plutselig om du vil gjøre noe du liker, som de ellers alltid sier nei til, hvis du selv spør om det. Eller kanskje de for første gang spør deg hva du tenker på? Men på det tidspunktet er det ikke så mye du har lyst til å verken gjøre eller dele med dem lenger overhodet.

Dette er en ekstremvariant, men jeg har møtt mange emosjonelt umodne i andre varianter og i mindre. Jeg var det selv i tyveårene. Nei takk. Det skal sies at jeg er god venn med eksen i dag. Etter fem år er han blitt en person det går an å ha en samtale med, også om følelser. Men han trengte ikke akkurat å si til meg at han syntes det var vanskelig og slitsomt til å forholde seg til et annet menneske med vilje som ikke var ham. DET forstod jeg.

Anonymkode: f0566...665

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (4 timer siden):

Ja slik ja. Da forstår jeg litt bedre. Tusen takk for at du gjør det tydeligere for meg. Det setter jeg veldig pris på.

Veldig mye av det jeg skriver kan gjelde andre mennesker. Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg ikke sett noe hensikt med å skrive det. Bare til opplysning.

Det er ikke bra det du beskriver her. Jeg kaller slike mennesker for emosjonelle vampyrer...

Da er de ikke istand til å gi noe.

Er det det at de krever det, eller er det på bakgrunn av det som gis frivillig?

Alle mennesker må sette grenser for hva man kan klare, tolerere osv...

Ingen er superhelter...

Ihvertfall ikke på langtidsbasis. Det er ikke holdbart med tanke på egen helse.

Viktig å se sine egne begrensninger.

Traff jeg nå?

 

 

Emosjonelle vampyrer er en god beskrivelse. Jeg kaller slike for siler. Uansett hvor mye man gir/putter oppi bare renner det gjennom, de er aldri takknemlige, og er et behov hos dem dekket fokuserer de bare på andre behov de selv har. De gir ingenting. Virker ikke engang å skjønne at det er meningen at i en relasjon er det ikke bare deres følelser, ønsker og behov som betyr noe, men at man skal gi og ta i balanse for å fungere sammen. 

Jeg har med vantro opplevd og betraktet slike mennesker, og ikke minst vært lamslått over at de selv gjerne mener de er rause og snille mennesker. Det de mener med å være snill er imidlertid ofte et minimum av anstendig oppførsel (som å ikke være voldelig og å ta en del av ansvaret for økonomi/barn/hjem), og det de mener med å være rause er at de aksepterer at partner ikke bestandig yter dem den grad av service som de mener de burde oppleve, og som partner liksom burde forstå at vedkommende ønsker. De har ingen forståelse eller vilje til å forstå at partner/andre også har følelser, ønsker og behov, og at de bør møte den andre på slikt også. De er kjernen i sitt eget univers, og når de har suget noen tom for velvilje, kjærlighet og håp om at det noem gang kan bli gjensidighet i det å bry seg om, da er de bare såret og vonbråten over å ha blitt "sviktet". De ser absolutt ikke sin rolle i det, og de ser ikke hvordan de har tynt motparten ved å kreve noe de aldri gir tilbake, de ser bare at vedkommende som i deres øyne lovet å ta seg av dem og deres følelser og behov "forlot sin post". Sviktet dem i å være der for dem kontinuerlig, for alltid. For det er hva slike forventer. Andre menneskers følelser og behov er irrelevant for dem, for de har en så vesentlig hovedrolle at andre kun er rekvisitter til deres velbehag. 

Dette gis gjerne frivillig, til man går tom i at det er enveis. I starten tror man gjerne den andre bryr seg tilbake, fordi vedkommende er glad og fornøyd med det man gir, men så går man tom, parasitten/vampyren/silen blir misfornøyd med at servicenivået da senkes, og begynner å bli vanskelig/fyrt/sur/skuffet, men noen dialog om hvorfor man har gått tom er umulig, for det er jo kun deres følelser og behov som betyr noe. Og den som har gitt og gitt er den urimelige angående å ha gått tom og blitt trist (kjedelig/egoistisk/ikke lenger til nytte og service). At de har tømt vedkommende med sitt selvsentrerte fokus forstår de ikke. Den andre er bare blitt slem i å ikke yte samme service for dem som før. Slik de ser det. 

Kvinner ønsker en partner på alle måter i livet, men det finnes helt faktisk en del menn som kun ønsker en kjæreste som bestandig er søt og snill mot dem, uansett hvordan de selv oppfører seg tilbake, og som mener det er noe de bør kunne forvente. At de selv oppfører seg bedrittent mot henne har de all forståelse ovenfor seg selv angående. De er slitne, ikke i humør, trenger ditt, ønsker datt, og hun skal forstå og gi, uansett hvordan de selv oppfører seg. De tror dette er ok, og når kvinner går tom og blir triste (kjipe og kjedelige) av det mener de helt oppriktig at de er blitt sviktet. De var jo grei mot henne ved å gi henne den edle æren av å være sin personlige serviceperson. 

Jeg har en venninne som ganske nylig ble skilt fra en slik, og å lytte til hans side av ulikt kunne fått meg til å skrattle, om han ikke var så dønn seriøs i at hun hadde sviktet når hun gikk helt tom av å aldri bli møtt på sine følelser og behov. Han falt for henne fordi hun var så søt, snill og omtenksom, og å gå tom angående å klare å være dette for evig, når han aldri tilla hennes følelser og behov noe fokus, men stadig ble surere over at hun ikke lenger ga ham like mye ensidig service som tidligere, fordi hun altså var blitt tom og trist. Sa ved en anledning til ham "Ja, men du kunne jo gitt henne noe forståelse for..." (Egentlig en ting som hadde kostet ham nærmest ingenting, bare LITT omtake i ord og handlinger. Egentlig bare respekt for at hun også er et menneske med følelser. Som man helt naturlig bør ha ovenfor en partner.), og han svarte (Helt oppriktig og selvrettferdig.) "Ja det kunne jeg, dersom hun..." og så kom en lang liste over krav som i motsetning til det nevnte var fullstendig urimelig og selvsentrert, og på ingen måte der man kan starte når ting allerede har gått veldig galt. Blant annet at hun måtte bli smilende og positiv igjen, ha mer lystig og spennende sex igjen, og ikke være negativ (trist!) når han bare droppet ting med henne og ungene for å prioritere egne interesser. 

Når jeg da også vet at den urimelige lista hans var noe hun hadde forsøkt også, men da fikk som respons "Fint det, men jeg må se at dette varer over tid før jeg vurderer å gå deg i møte.", da var jeg bare glad da hun sa at separasjon var fakta. Selv om jeg sjeldent er glad for brudd der det er barn med i bildet.  

Man skulle nok tro jeg skriver om psykopater og narssisister, men det gjør jeg dessverre ikke. Det er nok flere menn som har slik selvsentrert emosjonell umodenhet at de tror en partner kun skal være der til deres behag enn det finnes psykopater og narssisister. De vil "bare" ha en kjæreste de. Ikke være en kjæreste annet enn i ordet. (Det skal hun være takknemlig for. Han kunne jo gitt den "æren" til en annen kvinne.) Iallefall ikke være en livspartner i alt. Men ha skal de. En søt og grei kvinne som anser det som sin livsoppgave å holde dem fornøyd. 

Dette går ikke ihop. Det er urealistisk. Man mangler fullstendig vidsyn og relasjonskompetanse da. 

Endret 25. februar av Trolltunge