Menn som er emosjonelt utilgjengelige...

[Strigiformes]

Bombasi skrev (8 minutter siden):

Kanskje de er trygge med det, fordi de vet at det uansett ikke fører dem i situasjoner de ikke mestrer. Ting blir aldri seriøst nok - og hvis de blir det så skrur de av - om ikke kvinnen har gitt opp for lenge siden. 

Glem det siste jeg skrev.  

Nei. Her har du faktisk et poeng. Det finnes grenser for hvor tålmodig man skal være, og det må være opp til hver enkelt å kjenne på det.

Jeg kjenner på det som føles trygt for meg. At jeg kan føle meg trygg er ekstremt viktig for meg.

Jeg prioriterer ikke en mann som ikke viser meg at jeg er hans prioritet gjennom handlinger. 

 

Endret 20. februar av Strigiformes

[Gjest Bombasi]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tror at «emosjonelt tilgjengelig» er et moteord med popularitet fra sosiale medier. Noen kvinner har i et anfall av stormannsgalskap fått for seg at menn er «dårlige versjoner av kvinner». Bare ved mange års terapi kan menn «fikses» til å bli mer lik kvinner, og dermed mindre defekt. Men bare hvis de først innrømmer at kvinner er den overlegne rasen.

Nå finnes menn i flere forskjellige versjoner (som kvinner), og det kan være overlapp mellom «kvinne-spekteret» og «manne-spekteret». Men jevnt over oppfatter jeg menn som mindre opptatt av følelser enn kvinner, og ha lavere behov for å snakke om følelser enn kvinner. Kanskje også med færre følelser på noen måter (kanskje ikke sinne). Jeg vet ikke hvor mye av dette som er biologisk og hva som er kulturelt. Men heller enn å betrakte det som røde flagg og mental sykdom, kanskje heller akseptere at sånn er det, og søke noe former for emosjonell diskusjon andre steder enn hos mannen sin?

 

Anonymkode: 4c9e2...a20

Jeg må innrømme at diskusjonen er vanskelig, fordi "emosjonelt [u]tilgjengelig" kan bety så mangt. 

Noen som er emosjonelt utilgjengelig kan faktisk være god på kommunikasjon og flørt, fordi det er mer som opplærte rutiner for å opprettholde sosial kontakt. Men når alt kommer til alt, så tar de aldri steget videre. 

Da er det såklart frustrerende å være kvinne - for emosjonene, som var et spill for galleriet, føltes ekte. 

Men så har man motsatt. Menn som ikke er god på følelser og som egentlig ikke er interessert i det, er ute på markedet for å se om en kvinne kan "lære" seg å leve med han. 

Ellers er jeg enig i at grad av emosjoner har en generell forskjell, og kanskje det er biologisk eller kulturell forankret. Men selv en "kald" mann går videre når det gjelder. Det er ikke slik at disse mennene holder tilbake selv om følelsesregisteret ellers er såder. 

Men klart, menn er forskjellig. Kvinner og. Sånn er det. Vanskelig debatt. 

[Gjest Bombasi]

Strigiformes skrev (11 minutter siden):

Nei. Her har du faktisk et poeng. Det finnes grenser for hvor tålmodig man skal være, og det må være opp til hver enkelt å kjenne på det.

Jeg kjenner på det som føles trygt for meg. At jeg kan føle meg trygg er ekstremt viktig for meg.

Jeg prioriterer ikke en mann som ikke viser meg at jeg er hans prioritet gjennom handlinger. 

 

Jeg tenker at det siste bør være veldig viktig for deg. Ikke la deg lokke ut på en blindvei. La handlingene tale mye raskere før du tar ting videre. Selv om du kanskje ser at dere ikke er helt på bølgelengde når det kommer til emosjoner. Det betyr dog ikke alltid at han ikke føler eller vil... så derfor er handlinger det mest kraftfulle du kan se etter. Det er mye kjærlighet i handlinger fra en mann - hvis du ser det.

Og krav om raske handlinger eliminerer de "emosjonelt utilgjengelige", som du kanskje sikter til, i en tidlig fase.

Endret 20. februar av Bombasi

[Strigiformes]

Bombasi skrev (7 minutter siden):

Jeg tenker at det siste bør være veldig viktig for deg. Ikke la deg lokke ut på en blindvei. La handlingene tale mye raskere før du tar ting videre. Selv om du kanskje ser at dere ikke er helt på bølgelengde når det kommer til emosjoner. Det betyr dog ikke alltid at han ikke føler eller vil... så derfor er handlinger det mest kraftfulle du kan se etter. Det er mye kjærlighet i handlinger fra en mann - hvis du ser det.

Og krav om raske handlinger eliminerer de "emosjonelt utilgjengelige", som du kanskje sikter til, i en tidlig fase.

Jeg liker tydelighet. Er for gammel til tull og tøys, selv om jeg er veldig glad i tull og tøys.😂 Handlinger betyr alt.

Det kommer helt an på hva man definerer som 'raskt'. 

En mann som ikke liker å være i nærheten av meg, når jeg føler meg trygg nok til det er ikke attraktivt...

Endret 20. februar av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg tror at «emosjonelt tilgjengelig» er et moteord med popularitet fra sosiale medier. Noen kvinner har i et anfall av stormannsgalskap fått for seg at menn er «dårlige versjoner av kvinner». Bare ved mange års terapi kan menn «fikses» til å bli mer lik kvinner, og dermed mindre defekt. Men bare hvis de først innrømmer at kvinner er den overlegne rasen.

Nå finnes menn i flere forskjellige versjoner (som kvinner), og det kan være overlapp mellom «kvinne-spekteret» og «manne-spekteret». Men jevnt over oppfatter jeg menn som mindre opptatt av følelser enn kvinner, og ha lavere behov for å snakke om følelser enn kvinner. Kanskje også med færre følelser på noen måter (kanskje ikke sinne). Jeg vet ikke hvor mye av dette som er biologisk og hva som er kulturelt. Men heller enn å betrakte det som røde flagg og mental sykdom, kanskje heller akseptere at sånn er det, og søke noe former for emosjonell diskusjon andre steder enn hos mannen sin?

 

Anonymkode: 4c9e2...a20

Men en partner som stenger ned når ting blir vanskelig,  når det er stress på jobb, i familie ol. Skal man godta det eller bør man kunne forvente at voksne mennesker også kan si noe om hva de står i og hva de trenger. 
Det handler ikke om at han er «psyk», men det handler om hva det gjør med meg. Å forholde seg til en som har rullegardinet nede, uten vilje til å heve det, er bare vondt. 
så nei jeg tenker ikke at det er et moteord- jeg tenker det handler om kunnskap og innsikt. Og vite hvordan man selv trenger å bli behandlet for å ha det godt. 

Anonymkode: d5f20...5b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men en partner som stenger ned når ting blir vanskelig,  når det er stress på jobb, i familie ol. Skal man godta det eller bør man kunne forvente at voksne mennesker også kan si noe om hva de står i og hva de trenger. 

Anonymkode: d5f20...5b1

Du beskriver den kvinnelige eksen min.

Endel menn har gjort akkurat det dere ber om. Snakket om følelser, fortalt om usikkerhet, og opplever å bli skvist ut. For det kvinnen egentlig ville ha var en sterk mann som lyttet og validerte hennes følelser, ikke en som følte noe selv.

Anonymkode: 4c9e2...a20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du beskriver den kvinnelige eksen min.

Endel menn har gjort akkurat det dere ber om. Snakket om følelser, fortalt om usikkerhet, og opplever å bli skvist ut. For det kvinnen egentlig ville ha var en sterk mann som lyttet og validerte hennes følelser, ikke en som følte noe selv.

Anonymkode: 4c9e2...a20

Derfor jeg skrev partner- for dette skjer med begge kjønn. 

Anonymkode: d5f20...5b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men en partner som stenger ned når ting blir vanskelig,  når det er stress på jobb, i familie ol. Skal man godta det eller bør man kunne forvente at voksne mennesker også kan si noe om hva de står i og hva de trenger. 
Det handler ikke om at han er «psyk», men det handler om hva det gjør med meg. Å forholde seg til en som har rullegardinet nede, uten vilje til å heve det, er bare vondt. 
så nei jeg tenker ikke at det er et moteord- jeg tenker det handler om kunnskap og innsikt. Og vite hvordan man selv trenger å bli behandlet for å ha det godt. 

Anonymkode: d5f20...5b1

Det må man faktisk godta. Man eier ikke følelsene til hverandre. Da har man ikke respekt for hverandres følelsesliv.

Man kan velge om man orker å være i forholdet. Det er det eneste man kan velge. Oppmuntre partner til å søke hjelp, eller vise at man kan være en støtte om det er mulig.

Alle menneskers emosjonell kapasitet kan være begrenset. Man kan ikke kreve av hverandre. Det blir et helt feil fokus synes jeg.

Anonymkode: aee41...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det må man faktisk godta. Man eier ikke følelsene til hverandre. Da har man ikke respekt for hverandres følelsesliv.

Man kan velge om man orker å være i forholdet. Det er det eneste man kan velge. Oppmuntre partner til å søke hjelp, eller vise at man kan være en støtte om det er mulig.

Alle menneskers emosjonell kapasitet kan være begrenset. Man kan ikke kreve av hverandre. Det blir et helt feil fokus synes jeg.

Anonymkode: aee41...ee5

Ved å stenge ned så er det heller ikke nødvendigvis innsikt i at dette kan faktisk fikses. Da er de allerede gått i «lås». Med godta mener jeg: er dette er forhold som er godt for meg? Ikke i form av «du skal endre deg». Ingen kan endre andre- det må de gjøre selv. Men man kan velge hva man vil bruke tiden sin på selv. 

Anonymkode: d5f20...5b1

[AnonymBruker]

Jeg har etterhvert forstått at jeg, kvinne, er emosjonelt utilgjengelig. Jeg er usikker,men jeg tror jeg har vært sånn hele livet. Jeg har aldri åpnet meg ordentlig for noen, verken partner eller venner. Jeg savner kjærlighet og tilhørighet, men jeg er livredd for å miste det som er "mitt". Min egentid, mine vaner, mine penger. Å være "avhengig" av noen er mitt største mareritt. Å gifte seg er helt utenkelig, jeg vil alltid ha en fot utenfor, klar til å stikke, på dagen. 

Det er trist og vondt, fordi jeg VIL jo være et annet menneske, jeg vil oppleve tilhørighet og ekte kjærlighet. Men jeg er redd for å miste meg selv. 

 

Anonymkode: 2b088...67e

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ved å stenge ned så er det heller ikke nødvendigvis innsikt i at dette kan faktisk fikses. Da er de allerede gått i «lås». Med godta mener jeg: er dette er forhold som er godt for meg? Ikke i form av «du skal endre deg». Ingen kan endre andre- det må de gjøre selv. Men man kan velge hva man vil bruke tiden sin på selv. 

Anonymkode: d5f20...5b1

Man må få lov til å puste, og bearbeide ting på egenhånd. Det er ikke å gå i 'lås'. Det er bare fornuftig. Jeg vil ikke legge unødige byrder mer enn jeg må. 

Så dette har flere nyanser. 

Kommer veldig an på graden av det, og kommunikasjon. Noen par krangler unødig mye over det jeg tenker egentlig er bagateller.

Jeg liker ikke å krangle så da 'skygger' jeg banen 😂 Venter til jeg klarer å fortelle det på en hensiktsmessig måte om jeg kan klare det. Det er det ikke alltid jeg klarer 😆 

Det er ingenting som stjeler mer energi enn surmuling og krangling. 

Endret 21. februar av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har etterhvert forstått at jeg, kvinne, er emosjonelt utilgjengelig. Jeg er usikker,men jeg tror jeg har vært sånn hele livet. Jeg har aldri åpnet meg ordentlig for noen, verken partner eller venner. Jeg savner kjærlighet og tilhørighet, men jeg er livredd for å miste det som er "mitt". Min egentid, mine vaner, mine penger. Å være "avhengig" av noen er mitt største mareritt. Å gifte seg er helt utenkelig, jeg vil alltid ha en fot utenfor, klar til å stikke, på dagen. 

Det er trist og vondt, fordi jeg VIL jo være et annet menneske, jeg vil oppleve tilhørighet og ekte kjærlighet. Men jeg er redd for å miste meg selv. 

 

Anonymkode: 2b088...67e

Men har du blitt forelsket, sagt masse fine ting, for så å snu helt igjen veldig kort etterpå? Det er er jo det som er så utrolig sårende med unnvikende. 
Interessant, og trist, å høre hvordan du har det, det må være så fælt å ikke få oppleve gode trygge forhold fordi man ikke klarer å gjøre seg emosjonelt så knyttet til et annet menneske. 

Anonymkode: 8a78f...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2026 den 22.01):

Jeg tror at «emosjonelt tilgjengelig» er et moteord med popularitet fra sosiale medier. Noen kvinner har i et anfall av stormannsgalskap fått for seg at menn er «dårlige versjoner av kvinner». Bare ved mange års terapi kan menn «fikses» til å bli mer lik kvinner, og dermed mindre defekt. Men bare hvis de først innrømmer at kvinner er den overlegne rasen.

Nå finnes menn i flere forskjellige versjoner (som kvinner), og det kan være overlapp mellom «kvinne-spekteret» og «manne-spekteret». Men jevnt over oppfatter jeg menn som mindre opptatt av følelser enn kvinner, og ha lavere behov for å snakke om følelser enn kvinner. Kanskje også med færre følelser på noen måter (kanskje ikke sinne). Jeg vet ikke hvor mye av dette som er biologisk og hva som er kulturelt. Men heller enn å betrakte det som røde flagg og mental sykdom, kanskje heller akseptere at sånn er det, og søke noe former for emosjonell diskusjon andre steder enn hos mannen sin?

 

Anonymkode: 4c9e2...a20

Menn har mindre innsikt i egne følelser enn kvinner og det er en fuckings lidelse å leve med. Alle har følelser. Det bør ikke være noe verre enn å bli kjent med leggen sin. Jeg orker ikke menn med forvarsmekanismer med lav mentaliseringsevne. Tenkt å anbefale en person å gå utenfor den romantiske relasjonen for "emosjonell diskusjon". Svaret er: nei. Det går ikke an å leve med en person resten av livet sitt som er så giddalaus når det gjelder å bli kjent med egen innside og hvordan de reagerer i møtet med verden.

Anonymkode: f0566...665

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2026 den 15.02):

Du beskriver den kvinnelige eksen min.

Endel menn har gjort akkurat det dere ber om. Snakket om følelser, fortalt om usikkerhet, og opplever å bli skvist ut. For det kvinnen egentlig ville ha var en sterk mann som lyttet og validerte hennes følelser, ikke en som følte noe selv.

Anonymkode: 4c9e2...a20

For noe tull! 

Vi kvinner er ikke noe "dere" som tenker og opptrer likt, men du er en person som godt mulig gjentar dine feil, ved å bli tiltrukket av en spesiell type kvinne, som viser seg å ha en del fellestrekk du snublet i gjentatte ganger. 

Jeg har gjort det selv, og da var det meg og hvilke typer menn jeg gikk for jeg måtte reflektere over, og endre for å unngå samme igjen. Ikke skylde på alle menn, eller påstå at alle menn er slik og sånn. 

Det fungerer (eller gjentatt ikke om man ikke går i seg selv) nøyaktig på samme måte motsatt. Om du opplever at kvinne etter kvinne DU har valgt seg har trekk du til syvende og sist ikke kan leve med er DU fellesnevneren her, ikke vi kvinner. 

Så er det også naturlig at man bommer flere ganger. Det er hvorfor mennesker leter etter den rette. Hadde alle vært like kunne vi bare valgt oss en av motsatt kjønn, og så hadde det vært as good as it gets. 

Refleksjoner over hva man selv (gjentatte ganger) havner i er klokere enn å skylde på. Jeg regnet med at du valgte disse kvinnene. Ikke sant? 

Endret 22. februar av Trolltunge

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (På 18.2.2026 den 7.30):

Ærlighet er selvfølgelig veldig viktig. Det er det mange som ikke er. Leser om det stadig vekk her på KG...

Så jeg har mine tvil i forhold til hvor "ærlig" menn er...

Ofte er det nok dårlig selvinnsikt, heller enn egentlig å mene å være uærlige. Selvinnsikt er vanskelig, og krever at man våger og klarer å ta tilbakemeldinger og å vurdere egen rolle i ting som blir vanskelig/komplisert, istedenfor å bare føle seg angrepet, og krenket. Menn har ofte enda større utfordringer med dette enn kvinner, fordi vi kvinner får betydelig bedre sosial trening i slikt gjennom våre nære, krevende og ærlige vennskap. Det finnes lilevel kvinner med samme utfordring med dette, og de sliter også ofte sosialt med å forvalte vennskap godt, samt forhold. Dette fordi en god relasjon, både med nære venner, familie og forhold, krever at man evner å se på egen rolle i alt som fungerer og ikke fungerer i like stor grad som man ser andres rolle i hvordan relasjonen fungerer. En relasjon, uansett type, er dynamikken mellom deg og en annen, med like stort ansvar for at ting fungerer hos begge. 

Bare i denne tråden er det flere eksempler på folk som heller vil skylde på andre/det motsatte kjønn, heller enn å ta innover seg at i en relasjon er man 50% av den, og derfor 50% av både det som går bra og det som blir vanskelig. 

Har man gitt opp andre/det motsatte kjønnet er det ganske så åpenbart at man selv ikke evner å reflektere over egen rolle i relasjoner, men bare blir sår/spret/sinna/frustrert over hva andre gjør, uten evne til å se egen rolle i at man havner i vonde relasjoner. Dette kan jeg påstå så hardt fordi det er et fakta at andre, uansett kjønnstilhørighet, er svært ulike individer, så når man gang etter gang opplever at ting blir for vanskelig å håndtere i relasjoner er ikke andre folk, men en selv, fellesnevneren. 

Har man problemer med å ivareta relasjoner godt vil problemer med dette skje i hver relasjon/forhold, og ingen kan redde deg fra det når man ikke selv er villig til å kritisk vurdere egen rolle i at relasjoner gang på gang går galt for deg. Refleksjon over egen rolle i dette og en lærekurve er nødvendig da, og det kan ingen gi deg, eller veie opp for mangel på, og uten vurdering av seg selv også er man dømt til å gjenta sine feil. Med negativt utfall uansett hvor mange mennesker man prøver med. 

Den personen de fleste "lyver" til er seg selv. Man fratar seg selv skyld og ignorerer egen rolle i ting som ikke fungerer, og ved å insistere på dette, uten å lære ved å reflektere over egen rolle i det som gikk galt, da utvikler man seg ikke, lærer ikke, og neste rekasjon går antagelig også galt, av samme årsak som tidldligere relasjoner gikk galt. Man står da fast i egne tankefeller og en selvrettferdighet som det ikke er grunnlag for. Og så fortsetter man å skylde på andre, blind for egen rolle. 

Endret 24. februar av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2026 den 0.40):

Menn har mindre innsikt i egne følelser enn kvinner og det er en fuckings lidelse å leve med.

Anonymkode: f0566...665

Kanskje menn ikke er noe for deg?

Anonymkode: 4c9e2...a20

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (På 23.2.2026 den 0.53):

 Om du opplever at kvinne etter kvinne DU har valgt seg har trekk du til syvende og sist ikke kan leve med er DU fellesnevneren her, ikke vi kvinner. 

Jeg snakket om hva menn har valgt og gjort, ikke hva jeg har valgt og gjort. Hvorfor disse antagelsene?

Anonymkode: 4c9e2...a20

[Strigiformes]

Trolltunge skrev (1 time siden):

Ofte er det nok dårlig selvinnsikt, heller enn egentlig å mene å være uærlige. Selvinnsikt er vanskelig, og krever at man våger og klarer å ta tilbakemeldinger og å vurdere egen rolle i ting som blir vanskelig/komplisert, istedenfor å bare føle seg angrepet, og krenket. Menn har ofte enda større utfordringer med dette enn kvinner, fordi vi kvinner får betydelig bedre sosial trening i slikt gjennom våre nære, krevende og ærlige vennskap. Det finnes lilevel kvinner med samme utfordring med dette, og de sliter også ofte sosialt med å forvalte vennskap godt, samt forhold. Dette fordi en god relasjon, både med nære venner, familie og forhold, krever at man evner å se på egen rolle i alt som fungerer og ikke fungerer i like stor grad som man ser andres rolle i hvordan relasjonen fungerer. En relasjon, uansett type, er dynamikken mellom deg og en annen, med like stort ansvar for at ting fungerer hos begge. 

Bare i denne tråden er det flere eksempler på folk som heller vil skylde på andre/det motsatte kjønn, heller enn å ta innover seg at i en relasjon er man 50% av den, og derfor 50% av både det som går bra og det som blir vanskelig. 

Har man gitt opp andre/det motsatte kjønnet er det ganske så åpenbart at man selv ikke evner å reflektere over egen rolle i relasjoner, men bare blir sår/spret/sinna/frustrert over hva andre gjør, uten evne til å se egen rolle i at man havner i vonde relasjoner. Dette kan jeg påstå så hardt fordi det er et fakta at andre, uansett kjønnstilhørighet, er svært ulike individer, så når man gang etter gang opplever at ting blir for vanskelig å håndtere i relasjoner er ikke andre folk, men en selv, fellesnevneren. 

Har man problemer med å ivareta relasjoner godt vil problemer med dette skje i hver relasjon/forhold, og ingen kan redde deg fra det når man ikke selv er villig til å kritisk vurdere egen rolle i at relasjoner gang på gang går galt for deg. Refleksjon over egen rolle i dette og en lærekurve er nødvendig da, og det kan ingen gi deg, eller veie opp for mangel på, og uten vurdering av seg selv også er man dømt til å gjenta sine feil. Med negativt utfall uansett hvor mange mennesker man prøver med. 

Den personen de fleste "lyver" til er seg selv. Man fratar seg selv skyld og ignorerer egen rolle i ting som ikke fungerer, og ved å insistere på dette, uten å lære ved å reflektere over egen rolle i det som gikk galt, da utvikler man seg ikke, lærer ikke, og neste rekasjon går antagelig også galt, av samme årsak som tidldligere relasjoner gikk galt. Man står da fast i egne tankefeller og en selvrettferdighet som det ikke er grunnlag for. Og så fortsetter man å skylde på andre, blind for egen rolle. 

Blind for egen rolle går det ikke an å være. Da har man ikke selvinnsikt selv. Man kan ikke forvente noe av andre mennesker som man selv ikke har mulighet til å innfri.

Likevel så vil jeg påpeke at det er veldig mange mennesker som er redde for å miste ansikt overfor seg selv, og det motsatte kjønn. Da snakker vi om selvbedrag. Om de er seg selv bevisst på det eller ikke er ikke sikkert. Noen ganger kan andre mennesker ha så lavt selvbilde, at de blir tilnærmet desperate i forhold til relasjoner og menneskelig kontakt når det er seg selv de mangler kontakt med. Sitt eget følelsesliv. Emosjonelt utilgjengelige både for seg selv og andre.

Alle relasjoner krever bidrag og selvinnsikt for å kunne opprettholdes på et akseptabelt nivå, og at det skal være muligheter for å utvikle en sunn relasjonsdynamikk. Det er grunnmuren i enhver relasjon.

Jeg har mye forståelse og empati med mennesker som kan ha det vanskelig, likevel så synes jeg det er urettferdig at det skal gå utover meg på bakgrunn av at min godhet blir utnyttet. Den ønsker jeg å beskytte og ivareta.

Jeg har ikke respekt for mennesker som bevisst lyver for å oppnå fordeler.

 

 

Endret 24. februar av Strigiformes

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg snakket om hva menn har valgt og gjort, ikke hva jeg har valgt og gjort. Hvorfor disse antagelsene?

Anonymkode: 4c9e2...a20

Fordi innledningen er "Du beskriver den kvinnelige eksen min.", og så kommer du med en oppramsing om menn som gjør "alt rett", og så en påstand om at det kvinner sier de ønsker ikke er hva de faktisk ønsker. Vi kan faktisk ønske begge deler. Det er rimelig. Menn ønsker begge deler de også, i balanse. Ingenting er bra når det tipper over. Da blir ting skjevt. 

Du har iallefall store pekefingre mot kvinner. Hver eneste setning du skriver peker på kvinner. Du er perfekt kanskje? Ingenting du kan vurdere kritisk angående egen rolle?  

Dessverre er du veldig representativ for menn som ikke har lykkes med forhold. Kvinner er ofte mer selvkritisk, ofte for mye også (ref. tippe over er aldri bra), men det finnes så absolutt unntak. Vi er ikke like. 

Endret 24. februar av Trolltunge

[Trolltunge]

Strigiformes skrev (14 minutter siden):

Blind for egen rolle går det ikke an å være. Da har man ikke selvinnsikt selv. Man kan ikke forvente noe av andre mennesker som man selv ikke har mulighet til å innfri.

Likevel så vil jeg påpeke at det er veldig mange mennesker som er redde for å miste ansikt overfor seg selv, og det motsatte kjønn. Da snakker vi om selvbedrag. Om de er seg selv bevisst på det eller ikke er ikke sikkert. Noen ganger kan andre mennesker ha så lavt selvbilde, at de blir tilnærmet desperate i forhold til relasjoner og menneskelig kontakt når det er seg selv de mangler kontakt med. Sitt eget følelsesliv. Emosjonelt utilgjengelige både for seg selv og andre.

Alle relasjoner krever bidrag og selvinnsikt for å kunne opprettholdes på et akseptabelt nivå, og at det skal være muligheter for å utvikle en sunn relasjonsdynamikk. Det er grunnmuren i enhver relasjon.

Jeg har mye forståelse og empati med mennesker som kan ha det vanskelig, likevel så synes jeg det er urettferdig at det skal gå utover meg på bakgrunn av at min godhet blir utnyttet. Den ønsker jeg å beskytte og ivareta.

Jeg har ikke respekt for mennesker som bevisst lyver for å oppnå fordeler.

 

 

Enig. Ikke mer å skrive enn det. 

Jo forresten, noen slike forblindes av sine egne følelser også. Som om deres behov og følelser er alt som teller, i den grad at andre liksom ikke har lov til å føle noe, eller ha behov for ok oppførsel andre veien. Det er bare meg, meg, meg. Andre mennesker er liksom bare rekvisitter i deres liv, som skal være behagelig for dem, men ikke ha egen rett til å føle eller trenge noe tilbake. 

Disse er ikke emosjonelt utilgjengelig for seg selv, tvert imot er deres følelser liksom sentrum i universet, men de er likevel emosjonelt utilgjengelig for andre, fordi selvsentrertheten avfeier kommunikasjon som ikke stryker dem med hårene. De er kun tilgjengelig for å motta service. Bli forstått og støttet. Enveis. 

Endret 24. februar av Trolltunge