Voksent barn som irettesetter meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Jeg og hans far gikk fra hverandre da han var liten, og han sier at han ønsker seg det livet som han ikke fikk av udugelige foreldre (særlig hans far)

 

Anonymkode: 9f19c...e7c

Tenker at det meste bunner i dette jeg. Jo mer han ser av livet jo mer forstår han hva han selv gikk glipp av i oppveksten. 

 

 

Anonymkode: 49ede...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker at det meste bunner i dette jeg. Jo mer han ser av livet jo mer forstår han hva han selv gikk glipp av i oppveksten. 

 

 

Anonymkode: 49ede...20c

Vi har ALLE gått glipp av NOE i oppveksten vår. En del av det å bli voksen er å se sine foreldre som mennesker i den situasjonen de levde i den gang. Se valgene de tok i kontekst. Og å se dem som de menneskene de er i dag.

Anonymkode: df624...15e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du vet absolutt ingenting om hvordan den dama har det inni seg, eller hva hun har opplevd. Det er ikke alle som snakker høyt om vonde ting de har vært gjennom. Nå må du jammen gi deg! 

Anonymkode: ef9a7...a23

Hvorfor tror alle her inne på Kvinneguiden at alle har opplevd traumatiserende ting?

Jeg kjenner hennes datter/min svigerdatter og har blitt kjent med henne selv, og selvfølgelig har hun opplevd vonde ting, men ikke slik at hun ikke fungerer i dagliglivet.

Ts

Anonymkode: 9f19c...e7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvorfor tror alle her inne på Kvinneguiden at alle har opplevd traumatiserende ting?

Jeg kjenner hennes datter/min svigerdatter og har blitt kjent med henne selv, og selvfølgelig har hun opplevd vonde ting, men ikke slik at hun ikke fungerer i dagliglivet.

Ts

Anonymkode: 9f19c...e7c

Jeg er enig i at du virker negativ. Fremstår bastant og kranglete. Skal diskutere på bagateller. 
 

Det er ikke om å gjøre å ha flest mulig problemer her i verden. Sjalusien din lyser ut her. Så sterkt at det høres ut som om du misliker personen 

Anonymkode: e0c07...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Han sier ikke at han sammenligner meg med sin svigermor, men hun er det motsatte av meg, og skjønner godt at han hadde ønsket en mor som var i full vigør.

Hun har bare vært heldig og trukket et bedre kort enn meg

Hadde ikke jeg blitt kronisk syk så hadde jeg vært i jobb, hatt bil og vært mer selvhjulpen.

Ts

Anonymkode: 9f19c...e7c

Det er vel ikke sikkert han tenker noe særlig på dette? Jeg går i alle fall ikke rundt og ønsker at folk rundt meg var noen andre enn de er. Det er en helt merkelig ting å ønske, da det faktisk er umulig. Driver voksne mennesker med det?

Anonymkode: 3bb1a...9ba

[AnonymBruker]

Han mangler selvinnsikt og modenhet. Og i grunn empati. 
når det er sagt, så virker det også som om han mener godt, men han har jo en fremgangsmåte som er helt feil.

Det høres ut som om situasjonen tæren på din metale helse. Noen som er veldig forståelig. 
Jeg vil foreslå at du kontakter noen du kan prate med om situasjonen. Det kan eksempelivis være hjelpetelefon for metalhelse.
Jeg sier dette fordi jeg selv har diagnosen tilbakvendene depresjon og når du skriver at tenker han hadde hatt det bedre uten deg i sitt liv så er du på en mørke tankevei, så plutselig kan bli en nedadgående spiral. Så greit å ta tak så fort som mulig. 

Du kan også skrive et brev til sønnen din om alt du vil si. Du trenger ikke gi det til han, men det kan hjelpe deg med å navigere dine følelser rundt situasjonen. 

Du er deg, livet som har vært får du ikke gjort noe med. At han ønsker et bedre liv er jo bra, men det kan være med å sløre blikket hans. Han har sin bitterhet fra sin barndom. 
Jeg har som voksen hatt oppgjør med begge mine foreldre. For selv om den ene gjorde som godt en kunne, så sitter fortsatt jeg igjen med vonde minner som har vært tøft å komme seg videre fra. 

Jeg må tåle det om mine barn på et tidspunkt ønsker et oppgjør med meg. 

Det høres ut som dere begge hadde hatt godt av å prate skikkelig ut om fortiden for å kunne legge det bak dere på en bedre måte. Å gå videre med en bedre forståelse av hverandre. 
familieterapi for foreldre og voksene barn går an.

ikke grav deg ned i dette. Se om du finner er konstruktiv måte å gå videre på. 

Anonymkode: 32682...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2026 den 10.40):

Kanskje du har litt å lære av din sønn?

Anonymkode: 06a5f...d7a

Jeg tenker at han har litt å lære om livet. At ikke alle har det supert hele tiden. At alt vi opplever gjør noe med oss på godt og vondt. Man trenger ikke alt nytt for å være lykkelig. Skal man ta opp gjeld bare for å få nye møbler som passer sammen?  Kan man ikke jobbe har man ikke råd til å kjøpe alt nytt. Ikke at man burde det bare fordi man kan det. Livet er så mye mer enn bare å vise frem at man har flust med penger 

Anonymkode: 57e4d...72a

[AnonymBruker]

Jeg har og en søster som var akkurat sånn som din sønn da hun var i 20 årene. Fryktelig arrogant, og verdensmester. Hadde truffet en mann som hadde en høy stilling og millionlønn, og alt var på stell. 10 år og 2 barn senere blir hun kronisk syk, går nå på aap, og mannen stakk av med en yngre kvinne. Så livet kan snu veldig fort. 

Anonymkode: d6ac4...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er enig i at du virker negativ. Fremstår bastant og kranglete. Skal diskutere på bagateller. 
 

Det er ikke om å gjøre å ha flest mulig problemer her i verden. Sjalusien din lyser ut her. Så sterkt at det høres ut som om du misliker personen 

Anonymkode: e0c07...9a2

Jeg oppfatter TS ikke slik i det hele tatt, jeg tror hun går til forsvar fordi mange her kommer med krasse og frekke svar.  Jeg tror at hun er lei seg fordi hun føler at sønnen har funnet en “ny mal” på “hvordan mammaer egentlig bør være”. At de skal være sprudlende og selvsikre og pengene sitte løst. For han virker fasade og forbruk å være svært viktig og det må være lov å være uenig i det, uten at man blir stemplet som negativ.
 

Sønnen er  åpenbart en av de som har mye meninger til tross for å ha null livserfaring eller evnen til å forstå at kronisk sykdom setter preg på folk, det samme gjør tapet av en livsledsager (etter en sykdomsperiode, som var garantert ikke lett heller) og å måtte flytte fra hjemmet sitt. 

 

Anonymkode: 938e9...d65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2026 den 10.31):

Har en sønn som er student, og som har blitt veldig fornuftig etter at han begynte å studere økonomi og fikk seg samboer.

Han har alt på stell økonomisk, alt i leiligheten deres passer sammen da det er kjøpt samtidig, han er veldig opptatt av å tenke positivt, strategisk og planlegge.

Jeg og hans far gikk fra hverandre da han var liten, og han sier at han ønsker seg det livet som han ikke fikk av udugelige foreldre (særlig hans far)

Når jeg er på besøk får jeg ofte moralprekener om at jeg må slutte å stresse, tenke positivt og planlegge livet mitt.

Jeg er ikke i arbeid lenger på grunn av kronisk sykdom, og det er mange praktiske ting jeg må ha hjelp til, men spør han sjelden om hjelp.

Jeg mistet samboer plutselig til sykdom for to år siden, og det har selvfølgelig livet bært preg av.

Jeg solgte leiligheten med stort tap og må derfor leie.

Møblementet jeg har er litt forskjellig med møbler jeg har arvet, kjøpt og tatt vare på fordi det er affeksjonsverdi, men min sønn mener jeg skal kjøpe nytt slik at alt passer sammen, og skjønner ikke at jeg har behov for å ta vare på ting fra mitt tidligere liv.

Jeg har liten familie som bor langt unna og som har lite kontakt, mens hans samboer har stor familie som er knyttet tett sammen.

Han er nok litt skuffet over at jeg ikke er mer slik som hans svigermor :

-Supersprek og frisk som en fisk

-Strålende godt humør

-I jobb som hun elsker og utdanner seg nå til coach i tillegg.

-Pen og selvsikker

-Bor i en flott leilighet der alle møbler er nyinnkjøpt og passer sammen

-Hun er også skilt, men sammen med en ny mann som er direktør

-Hun har bil

-Hun kan overraske min sønn og hans kjæreste med å male deres leilighet helt alene, i løpet av en helg

 Jeg føler meg nedbrutt og negativ etter å ha vært på besøk hos de, og føler at han hadde hatt det mye bedre hvis jeg ikke var en del av hans liha

 Han er nok litt for ung og uerfaren med å forstå at livet ikke bare er oppturer, og at det ikke bare er å tenke positivt.

 

😔

Anonymkode: 9f19c...e7c

"Hei Per. Jeg skjønner at jeg dessverre har feilet når det kommer til å få deg til å forstå at folk er forskjellige, og ikke har de samme behovene. Det gjør meg trist at du føler slikt behov for å styre livet mitt, i stedet for å ha fokus på eget liv og hva du kan oppnå. I fremtiden håper jeg du kan holde deg for god til å skulle moralisere for meg når vi møtes."

Personlig ville jeg slengt ut" ja, vi har alle vært så dumme at vi tror vi har svaret på livet. Du il med tiden forstå hvor lite du faktisk forstår og vet. "

Anonymkode: 82984...25d

[Slabbedaskinne]

Jeg tror han er redd og bekymret for deg og ikke aner hva han skal gjøre for deg, så derfor tar han på "stor-gutt-buksene" og prøver så godt han kan å lede an og fremstå som at han har en løsning. Eller "den store løsningen". En i familien min blir også veldig irritert på folk som er syke, for han aner ikke hvordan han skal håndtere bekymringen eller ta omsorg og da opplever han det nok som "plagsomt" og ubeleilig når vi ikke er bra. For han får ikke bare fikset det, og føler seg utilstrekkelig. Jeg er overbevist om at han ikke er flau over deg, han sliter bare med å akseptere din situasjon, han skulle ønske at du hadde det bedre. Bare husk at det er godt mulig at er god oppdragelse som gjør at han er på en så bra sti i livet sitt!

-Heier på deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2026 den 20.17):

Vi har ALLE gått glipp av NOE i oppveksten vår. En del av det å bli voksen er å se sine foreldre som mennesker i den situasjonen de levde i den gang. Se valgene de tok i kontekst. Og å se dem som de menneskene de er i dag.

Anonymkode: df624...15e

Nei. Det er faktisk ikke ungenes ansvar å se foreldrene sine som mennesker i den situasjonen de levde i. Man kan det og det kan til en viss grad gjøre noe med perspektivet, men det betyr ikke at det har noe å si for om man bryter eller ikke. Det kommer an på forelderens handlinger, uansett kontekst.

De fleste mennesker som behandler barna sine dårlig, behandler ikke barna sine veldig mye bedre når de blir voksne. Konteksten er personligheten deres. Foreldre har ikke rett på kontakt. De har ikke rett på å bli æret når de selv behandler sine barn respektløst.

Uten at det har noe som helst med ts å gjøre. Poenget er: har du oppført deg dårlig, så får du gjøre opp for deg, ikke kreve at de du har oppført deg dårlig mot skal synes synd på deg og forstå deg. Det droppa de selv, når det gjaldt barna sine, og de gjør det som oftest også når barna blir voksne. Ingen gidder folk som behandler andre dårlig og samtidig er så selvmedlidende.

Anonymkode: db862...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.2.2026 den 10.40):

Kanskje du har litt å lære av din sønn?

Anonymkode: 06a5f...d7a

Dette var en unødvendig kommentar. Lurer på om du kanskje er sønnen hennes?!🤔

Anonymkode: 23d6e...6ba

[AnonymBruker]

Om møblene matcher spiller da ingen rolle.

Men bortsett fra det så bør du kanskje ta til deg det han sier. Du høres ut som en ressurssvak dame som ikke klarer å fikse ting selv eller ta ansvar. Som setter deg selv i en offer-rolle og har en forventning om at andre skal hjelpe deg og gjøre ting for deg. Dette har tydeligvis preget hans oppvekst. Da han var barn så savnet han kanskje at du var den stødige voksne som hadde kontroll og ordnet ting. 
 

Og så må du legge vekk de mindreverdighetskompleksene du har overfor svigermor. Du er den eneste som kan gjøre noe med den DU er - fokuser på å være den beste versjonen av deg og så får andre være seg selv.

Anonymkode: 192ac...b81

[AnonymBruker]

Ta deg en pause fra drittungen. 

Anonymkode: 5a9fb...699