Tanker om Kvinnekampen-debatten

[AnonymBruker]

Litt sent ute, I know, men jeg fikk først hørt hele debatten i dag, og jeg har mange tanker.

Mange sterke stemmer var til stede, særlig kvinner i 50-årene som understreket viktigheten av arbeid, karriere og at familie og jobb “lett kan kombineres”. På den andre siden sto noen yngre kvinner som ønsket å løfte frem kvinners helse, behovet for mer fleksibilitet i permisjonsordningene og ikke minst verdien av morsrollen og hjemmet. Jeg satt igjen med en følelse av at hele diskusjonen hadde et feil premiss. For problemet handler ikke først og fremst om kvinners rettigheter, men om hvordan vi har organisert familiestrukturen i dagens samfunn.

Et tydelig eksempel i debatten var spørsmålet om kvinners syklus. Yngre kvinner pekte på at det faktisk kan være krevende å stå i full jobb når man er sterkt påvirket av menstruasjonen. Reaksjonen fra flere av de eldre kvinnene var å avfeie det som tull. Men det er ikke tull. Det er veldokumentert at mange kvinner mister arbeidsevne i perioder av syklusen, og at graden varierer fra kvinne til kvinne. I Spania har man faktisk gitt kvinner ekstra sykedager for å imøtekomme dette. Når noen avfeier dette fordi “det fungerte for meg”, er det ikke bare ignorant, men det er også et uttrykk for en tankegang som ikke tar hensyn til forskjeller.

En annen ting som ble sagt i debatten, var at kvinner alltid må planlegge for skilsmisse. Og ja, skilsmisseraten er høy. Men i stedet for å se på det som en uunngåelig realitet, burde vi stille spørsmålet: hvorfor har ekteskapet mistet status som en trygg ramme? Før var ekteskapet rammen som gjorde at to mennesker kunne bygge noe felles. Man sparte til vår pensjon, ikke “din” og “min”. Man tok valg for familien som en helhet. I dag er vi mer individualistiske: vi tenker “ditt” og “mitt”, vi planlegger for muligheten til brudd, og vi organiserer økonomien deretter. Men når fellesskapet svekkes, øker også sjansen for brudd. Det er en ond sirkel.

Jeg savnet også en diskusjon om verdien av hjemmet. Å drive et hjem er enormt mye arbeid: rydding, vasking, matlaging, klesvask, logistikk og oppfølging. Og får du barn, vokser dette arbeidet eksponentielt. Likevel verdsettes det knapt i dagens samfunn. Alt som teller, er betalt arbeid (og det er vel Statens ønske i og med at hjemmearbeid ikke skattelegges...). En hjemmeværende mor eller far omtales gjerne som “gammeldags”. Men jeg tror opprtiktig at mange familier hadde hatt bedre livskvalitet om én hadde vært hjemmeværende i en periode, nettopp fordi det gir mer ro, bedre struktur og mer tid sammen.

Kjernen i problemet, slik jeg ser det, er at vi har bygd et samfunn som setter individet foran familien. Selvrealiseringsprosjektet trumfer fellesskapet. Og hva får vi igjen? Flere brudd, foreldre som føler seg utmattet i tidsklemma, og barn som vokser opp i mer ustabile rammer. Jeg tror ikke vi skal tilbake til 1950-tallet, men vi trenger mer fleksibilitet og mer respekt for ulike måter å organisere familielivet på. Vi må gi familiene mer frihet til å velge permisjonsfordeling selv, slutte å stigmatisere deltidsarbeid, og anerkjenne hjemmearbeid som en reell verdi. Samfunnet burde til og med ha systemer som sikrer at ingen taper pensjon eller økonomisk trygghet av å være hjemmeværende i en periode.

Likestillingsdebatten i Norge fokuserer ofte på rettigheter og karriere. Men kanskje bør vi stille et annet spørsmål: hvordan bygger vi familier som gir trygghet, stabilitet og rom for både fellesskap og individuelle drømmer? For i lengden er det ikke kvotering eller antall permisjonsuker som avgjør barns oppvekst og kvinners trygghet. Det er styrken i familien som enhet.

Anonymkode: a9f92...daf

[AnonymBruker]

Er du i mot at kvinner (de kvinnene som vil) skal ha like store muligheter for å få krevende lederjobber som menn? For det er det som er tilfelle i land som Spania, der kvinner «er så påvirket av sin syklus at de trenger ekstra sykedager. Da kan de ikke ha en krevende lederjobb…» Og er du imot at de kvinnene som opplever vold i ekteskapet, eller av andre grunner har det veldig vanskelig i relasjonen, skal ha en mulighet til å forlate partneren? For det er det som blir konsekvensen av å være økonomisk avhengig av mannen sin. Det er stor nok andel kvinner som ønsker krevende jobber eller som blir slått av partneren sin, til at deres individuelle muligheter/rettigheter trenger beskyttelse og respekt i samfunnet. Det er bare å spørre alle damene som mistrivdes som husmødre eller var kuet av en dominerende ektemann på 50-tallet. Og så mener jeg ikke at kvinner som i dag ønsker å være hjemmearbeidende og fokusere på familien ikke skal kunne gjøre nettopp det, og jeg synes samfunnet i dag- med sitt fokus på det individuelle - ikke gjør det så altfor vanskelig å velge et sånt liv for seg selv. Så vær hjemme og gå med forkle, men hvorfor mase så fælt om at samfunnet ikke legger til rette for det.

Anonymkode: 6e9e1...22b

[AnonymBruker]

Jeg er ikke uenig i det du skriver, men  noe av det som er viktigst for meg i denne debatten, er at den som er hjemmeværende, er sikret økonomisk og praktisk i tilfelle noe skjer. Det trenger ikke være skilsmisse, det kan være ulykker, sykdom eller død. Man har ingen garantier. Og det er her jeg har inntrykk av at noen av disse unge kvinnene er noe naive og romantiserer tilværelsen som hjemmeværende.

Mens barna er små og evt opp i småskolealder ser jeg at det kan være fordelaktig med en hjemmeværendende forelder, men tenker disse kvinnene at det vil være tilstrekkelig for dem etterhvert som barna blir større og mer selvstendige? Kan det tenkes at det blir ensomt å gå hjemme alene hele dagen mens mannen er på jobb og barna på skole? Mulighetene for å gå tilbake til arbeidslivet, eventuelt komme seg inn i arbeidslivet uten yrkespraksis etter x antall år som hjemmeværende, vil sannsynligvis være begrenset. Jeg synes debatten underkommuniserer viktigheten av langsiktig tenking og mulige konsekvenser av å velge å bli hjemmeværende, spesielt i ung alder uten å ha vært yrkesaktiv i noen år.

Og så skal vi ikke glemme at de influenserne som promoterer denne livsstilen, faktisk er selvstendig næringsdrivende og tjener penger på det de gjør. De går ikke hjemme og blir forsørget.

Anonymkode: 0791b...23f

[AnonymBruker]

Saken er jo at dersom kvinner går hjemme med barn melder de seg delvis ut av samfunnet som drifter Norge AS. Men den dagen de blir skilt og står på bar bakke er det rett på nav med forskuddsbidrag, bostøtte og utvidet barnetrygd. Som er finansiert av arbeidende mødre de både ser ned på og er så glade for at de ikke trenger å være. 

Anonymkode: 92dd7...067

[AnonymBruker]

Vi kan jo lese i dag om Ulrikke Brandstorp som ikke fikk lengre kontrakt med Nrk som programleder. De jobber kontraktbasert ja, men litt vel tilfeldig at hun ikke fikk fornyet etter fødsel. Vi er ikke i mål, og nei likestillingen har ikke gått for langt. 
Pappaperm er viktig for barnet, kvinnen, og ikke minst far. 
Ja, jeg kunne ikke være på jobb når jeg hadde mensen de første 4 dagene. Har ikke tilgang på toalett å jeg blødde gjennom både bind og ob. Jeg brukte egenmelding, så slapp lederen min å få vite om mensen. 
Synes det var historieløst av de unge kvinnene, skjønner at de "voksene" ble målløse. 

Anonymkode: 5da3e...add

[Pippi Lotta]

Jeg forstår ikke hvordan du TS kan skrive at det ikke handler om kvinners retigheter, uten å gi NOE svar på hvordan du vill erstate de retighetene som skal ofres for å "organisere" familielivet anderledes.... Så blir oppgit av at du bare hopper bok over alle utfordringene i dette! 

Hvorfor ses ikke ekteskapet som en "tryg ramme" nå til dags? Fordi det aldri var det! Det at kvinner ikke hadde råd eller praktisn mulighet til å gå, betyr ikke at det var trygt å bli værende!!!! Tvert om øker riskoen for vold og unytelse, når man fjerner muligheten til å forlate forhold.... Så hva er det konkret du ønsker å endre i sammfunet som skal gjøre skilsmise mindre sansynlig, eller til "tryg ramme"? Skal det bli vanskeligere å få skilsmisen godkjent, må man bevise vold før man får gå eller skal en mamn være forpliktet til å forsørge exskona si resten av livet kansje? Det var mindre skilsmiser på 50 talet, men de skjede da også! Det var bare det at de var ekstremt mye mer ødelegende på den tiden.

Hvorfor kan vi ikke spare til "felles" pensjon? Fordi pensjons systemet er personlig, dør mannen din så ser du aldri den pensjonenn og blir minste pensjonist.... Møter mannen din en ny dame så ser du aldri den pensjonen og bli minste pensjonist.... Blir mannen din syk og ufør, blir pensjonen "deres" MYE mindre og du blir minste pensjonist....

Syklus er ikke tull, men om du blir for syk til å jobbe av den så er du SYK. Da har heldigvis Norge sykeordninger som gjør at du ikke havner på gata av den grun.... Det er dog viktig at de som blir syke følger "spilereglende" i sytemet, for om du bare blir "hjemeverende" på grund av sykdomen uten å kontakte NAV så blir du fort minstepensjonist... Det gjelder om du er syk av syklusen, kreft eller migrene. Så kan man diskutere om sykeordningen er god nok eller ikke, men skal den forbedres må den forbedres for alle og ikke bare utvalgte diagnoser. Det å gi sykeløn til alle kvinner fordi noen kvinner er sykke blir i hvertfal håpløst. 

Du skriver sammfunet setter "individet" foran familien, som kansje er en måtte å se det på. En annen måte å se det på et at vi prioriterer frihet som er SIKERHET for foreldre og barn. Havner en forelder i et voldelig forhold i dag, så har hen mye bedre forutsetninger for å beskyte barna!!! En mor vill ha mulighet til å overleve økonomisk selv om hun forlater en voldelig far, og en far vill ha mye bedre håp om hovedomsorgen om han forlater en voldelig mor. Foreldre er ikke tvunget til å oppdra barna i kjærlighetsløse, dysfunksjonele eller direkte skadelige forhold. Familien er også MYE sikrere økonomisk med to intekter, for om en forelder dør eller blir syk så kan mam fremdeles overleve på den andres intekt. Når du fåreslår og "ofre" denne friheten, så bør du forholde deg til sikerhetaspektet med dette oferet også! Hvordan konkret tenker du vi skal hjelpe barna som risikerer å lide av at slike retigjeter (og sikerheten rettighetene gir dem) forsvinner?

Så er det jo også et sammfunsøkonoisk aspekt ved å fjerne mødre fra arbeidslivet. Vi er på vei inn i en eldrebølge, og mangel på arbeidskraft kommer til å være et økende problem fremover. Da fremstår det som litte realistisk å møtte dette med en villet politik om at fære skal jobbe. Hvordan skal vi kompensere for mindre folk i arbeids alder og at mindre av de i arbeids alder velger å jobbe? Masiv arbeidsinvandring?

Det er frivilig å jobbe og i Norge gir NAV de som velger å ikke forsørge seg selv bedre forutsetninger en nesten alle andre steder på jorda. Men selv i Norge vill et valg om å ikke arbeide få økonomiske og sikerhetsmesige konsekvenser, så det er viktig at de som velger dette for seg selv forstår hva de ofrer og hva de risikerer både for seg selv men også på vegne av barna sine. Fatigdom påvirker i genrasjoner.

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt sent ute, I know, men jeg fikk først hørt hele debatten i dag, og jeg har mange tanker.

Mange sterke stemmer var til stede, særlig kvinner i 50-årene som understreket viktigheten av arbeid, karriere og at familie og jobb “lett kan kombineres”. På den andre siden sto noen yngre kvinner som ønsket å løfte frem kvinners helse, behovet for mer fleksibilitet i permisjonsordningene og ikke minst verdien av morsrollen og hjemmet. Jeg satt igjen med en følelse av at hele diskusjonen hadde et feil premiss. For problemet handler ikke først og fremst om kvinners rettigheter, men om hvordan vi har organisert familiestrukturen i dagens samfunn.

Et tydelig eksempel i debatten var spørsmålet om kvinners syklus. Yngre kvinner pekte på at det faktisk kan være krevende å stå i full jobb når man er sterkt påvirket av menstruasjonen. Reaksjonen fra flere av de eldre kvinnene var å avfeie det som tull. Men det er ikke tull. Det er veldokumentert at mange kvinner mister arbeidsevne i perioder av syklusen, og at graden varierer fra kvinne til kvinne. I Spania har man faktisk gitt kvinner ekstra sykedager for å imøtekomme dette. Når noen avfeier dette fordi “det fungerte for meg”, er det ikke bare ignorant, men det er også et uttrykk for en tankegang som ikke tar hensyn til forskjeller.

I Norge har vi aktiv sykemelding, gradert uføretrygd, lønnstilskudd og IA-avtaler for å kunne ivareta disse kvinnene. 

Men vi kan ikke gi alle kvinner under 55 år

7 betalte fridager i måneden.

Eller uføretrygde alle kvinner i perioden de er i overgangsalderen.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En annen ting som ble sagt i debatten, var at kvinner alltid må planlegge for skilsmisse. Og ja, skilsmisseraten er høy. Men i stedet for å se på det som en uunngåelig realitet, burde vi stille spørsmålet: hvorfor har ekteskapet mistet status som en trygg ramme? 

Folk lar være å gifte seg fordi det ikke er lenger noe man må gjøre.

I dag skiller folk seg fordi de kan.

Verken menn eller kvinner er lenger forpliktet til å måtte bli værende i ekteskapet.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Før var ekteskapet rammen som gjorde at to mennesker kunne bygge noe felles. Man sparte til vår pensjon, ikke “din” og “min”. Man tok valg for familien som en helhet.

Mannen tjente penger. 
Mannen stod for alt økonomisk.

Kvinnen fikk «ukelønn» til å handle mat og klær for.

Kvinner som ble skilt mistet ikke bare status (det var en større skam for kvinner å være skilt) 

De havnet også i et økonomisk uføre.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I dag er vi mer individualistiske: vi tenker “ditt” og “mitt”, vi planlegger for muligheten til brudd, og vi organiserer økonomien deretter. Men når fellesskapet svekkes, øker også sjansen for brudd. Det er en ond sirkel.

Folk ønsker seg en høyere levestandard. 
Folk ønsker å kunne reise, ha to biler, ha en komfortabel bolig, kunne trene, kunne gå ut og spise, gå på konserter, ta med barna i Dyreparken, osv.

Kostnadsnivået er et helt annet i dag, enn den gang da en hel familie bodde i en liten toromsleilighet, da ingen eide bil, folk verken hadde vaskemaskin, tørketrommwl, oppvaskmaskin, kjøleskap eller fryser.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg savnet også en diskusjon om verdien av hjemmet. Å drive et hjem er enormt mye arbeid: rydding, vasking, matlaging, klesvask, logistikk og oppfølging. Og får du barn, vokser dette arbeidet eksponentielt. Likevel verdsettes det knapt i dagens samfunn. Alt som teller, er betalt arbeid (og det er vel Statens ønske i og med at hjemmearbeid ikke skattelegges...). En hjemmeværende mor eller far omtales gjerne som “gammeldags”. Men jeg tror opprtiktig at mange familier hadde hatt bedre livskvalitet om én hadde vært hjemmeværende i en periode, nettopp fordi det gir mer ro, bedre struktur og mer tid sammen.

Kjernen i problemet, slik jeg ser det, er at vi har bygd et samfunn som setter individet foran familien. Selvrealiseringsprosjektet trumfer fellesskapet. Og hva får vi igjen? Flere brudd, foreldre som føler seg utmattet i tidsklemma, og barn som vokser opp i mer ustabile rammer. Jeg tror ikke vi skal tilbake til 1950-tallet, men vi trenger mer fleksibilitet og mer respekt for ulike måter å organisere familielivet på. Vi må gi familiene mer frihet til å velge permisjonsfordeling selv, slutte å stigmatisere deltidsarbeid, og anerkjenne hjemmearbeid som en reell verdi. Samfunnet burde til og med ha systemer som sikrer at ingen taper pensjon eller økonomisk trygghet av å være hjemmeværende i en periode.

Likestillingsdebatten i Norge fokuserer ofte på rettigheter og karriere. Men kanskje bør vi stille et annet spørsmål: hvordan bygger vi familier som gir trygghet, stabilitet og rom for både fellesskap og individuelle drømmer? For i lengden er det ikke kvotering eller antall permisjonsuker som avgjør barns oppvekst og kvinners trygghet. Det er styrken i familien som enhet.

Anonymkode: a9f92...daf

Jeg vil vel argumentere for at det å være hjemme med barna, lage all mat fra bunnen, alltid ha et nyvasket hus, aldri spise ultraprosessert mat, aldri la barna bruke skjerm, osv. 

er en ny form for selvrealisering.

Folk «cherry picker» brøkdeler av tidsepoker de ikke har levd i, og fremstiller det som at «alt var bedre før».

Tror man må passe på å ikke bli helt historieløs.

( Som å gå inn for å fjerne all kvotering, pappapermisjonen, osv. 

Fordi «likestillingen har gått for langt» )

[AnonymBruker]

Alltid like gøy når nybakte smøbarnsmødre skal lære kvinner i 40-, 50- og 60-åra hvordan man leker hus og hjem, hvordan kvinnekroppen fungerer, hvor slitsomt det er å både jobbe og stelle i heimen 

Unge kvinner i dag vet ikke hvor jævla godt de har det og de bør lære seg å sette pris på valgmulighetene de har før de begynner å syte. Velg å gå hjemme, men ikke forvent at vi andre skal betale for det. 

Anonymkode: 50c6d...baa

[Druid]

Rødvinsfilosofen skrev (34 minutter siden):

Mannen tjente penger. 
Mannen stod for alt økonomisk.

Kvinnen fikk «ukelønn» til å handle mat og klær for.

Dette er feil og har vært en myte som har satt seg med alt for lite motstand :

Mannen tjente penger

Kvinnen stod for alt økonomisk : se "Jeppe på bjerget"

Mannen fikk ukelønn

Men denne mekanismen fungerte KUN fordi skilsmisse var normativt problematisk: det hjalp ikke kvinnen at hun var ansvalig for at pengene når mannen hadde eierskapet til inntekten, for det ga eierskap til gjeld. OG det hindret ikke vold. Det hindret ikke utroskap av noen type. Og det ga ingen fremtidig sikkerhet.

Kvinner hadde, og har en posisjon i en tradisjonell kjønnsfordeling : utfordringen er at samfunnet må regulere det i dagens samfunnsstruktur, og det gjøres ikke. 

For innvandrerere, er ikke dette et problem, så de utnytter situasjonen til sin fordel : folk tendenserer til å glemme det sosialøkonomiske i historien om "Mormor og de åtte ungene". Dette er ikke en historie fra 50-tallet , dette er universellt!  

Endret tirsdag kl. 22:22 av Druid

[AnonymBruker]

Som annen-generasjons fulltidsarbeidene mor - så ser jeg utvikling/fremskritt fra mor's yrkesaktive tid med små barn. Barnetrygd først når det ble to barn, svangerskapspermisjon var tre måneder (knapt mulighet for sykemelding i svangerskapet), ingen sykebarn dager, ikke barnehage - så det var privat dagmamma (her var vi heldige - fikk til slutt ei som var ordentlig og var reservemor i alle år ). Mine foreldre fikset vel det meste av maten fra bunnen av..... men brukte tiden etter arbeidstid på familien. På høsten var det f.eks bærplukking til matauk, lite selvrealisering med treningssentre & venninneturer.  Jeg vet også at mor virkelig ser verdien av sin yrkesaktive karriere - nå som alderspensjonist og med en god pensjon etter 45+ år i arbeidslivet. 

Vesentlig bedre ordninger når jeg ble mor; men jeg spesielt de økonomiske godene har blitt mye bedre. Barnetrygden har tilnærmet doblet seg i kroneverdi, barnehageplass/SFO-betaling er vesentlig redusert, så støtteordningene har blitt bedre.

For meg har det alltid vært viktig å kunne klare meg selv økonomisk - om jeg måtte stå alene. Det er ikke det samme som planlegging av brudd (vi har vært gift i over 25 år), men som andre sier; hva om "forsørger" av ulike grunner ikke kan jobbe? Hva da med inntekt?  

 

Anonymkode: 306be...989

[Rødvinsfilosofen]

Druid skrev (40 minutter siden):

Dette er feil og har vært en myte som har satt seg med alt for lite motstand :

Mannen tjente penger

Kvinnen stod for alt økonomisk : se "Jeppe på bjerget"

Mannen fikk ukelønn

Men denne mekanismen fungerte KUN fordi skilsmisse var normativt problematisk: det hjalp ikke kvinnen at hun var ansvalig for at pengene når mannen hadde eierskapet til inntekten, for det ga eierskap til gjeld. OG det hindret ikke vold. Det hindret ikke utroskap av noen type. Og det ga ingen fremtidig sikkerhet.

Kvinner hadde, og har en posisjon i en tradisjonell kjønnsfordeling : utfordringen er at samfunnet må regulere det i dagens samfunnsstruktur, og det gjøres ikke. 

For innvandrerere, er ikke dette et problem, så de utnytter situasjonen til sin fordel : folk tendenserer til å glemme det sosialøkonomiske i historien om "Mormor og de åtte ungene". Dette er ikke en historie fra 50-tallet , dette er universellt!  

For å unngå at mannen drakk og spilte bort alle pengene?

[Druid]

Rødvinsfilosofen skrev (4 minutter siden):

For å unngå at mannen drakk og spilte bort alle pengene?

Nei, fordi et samliv handlet om marginer, og man jobbet ut fra hvor man kunne hente dem. Mannen hadde en lønnsslipp, kvinne hadde et handlingsrom knyttet til hva hun kunne utnytte.

På ett tidspunkt valgte melprodusenter å pakke melet i mønstret bomull for å hjelpe kvinner å gi dem stoff til klær : Ingen var i tvil om hvor den økonomiske makten var, når økonomisk makt handlet om marginer : kapitalisme handler om å flytte marginer til flertallet...

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke at respekt,verdi, status for hjem og familie har blitt borte. Det betales bare ikke av Staten, noe det aldri har blitt gjort, bortsett fra via meget generøse velferdsordninger, som er mye bedre nå enn før. Som mann eller/og kvinne står man helt fritt til å velge selv, nettopp fordi vi har individuell frihet. Jeg skjønner ikke hva du etterspør, du ønsker mindre pappapermisjon? 

Anonymkode: 24fad...895

[Chupacabra]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi kan jo lese i dag om Ulrikke Brandstorp som ikke fikk lengre kontrakt med Nrk som programleder. De jobber kontraktbasert ja, men litt vel tilfeldig at hun ikke fikk fornyet etter fødsel. Vi er ikke i mål, og nei likestillingen har ikke gått for langt. 
Pappaperm er viktig for barnet, kvinnen, og ikke minst far. 
Ja, jeg kunne ikke være på jobb når jeg hadde mensen de første 4 dagene. Har ikke tilgang på toalett å jeg blødde gjennom både bind og ob. Jeg brukte egenmelding, så slapp lederen min å få vite om mensen. 
Synes det var historieløst av de unge kvinnene, skjønner at de "voksene" ble målløse. 

Anonymkode: 5da3e...add

Hva har dette med at hun er kvinne å gjøre?

[Rødvinsfilosofen]

Chupacabra skrev (53 minutter siden):

Hva har dette med at hun er kvinne å gjøre?

Man får aldri vite om hun ville ha fått fornyet kontrakten sin, hvis hun ikke hadde blitt gravid, født for tidlig og forsvant ut i mammapermisjon. 

Men man vet at mange kvinner mister jobbmuligheter hvis de er synlig gravide, eller har små barn. 

[Chupacabra]

Rødvinsfilosofen skrev (11 minutter siden):

Man får aldri vite om hun ville ha fått fornyet kontrakten sin, hvis hun ikke hadde blitt gravid, født for tidlig og forsvant ut i mammapermisjon. 

Men man vet at mange kvinner mister jobbmuligheter hvis de er synlig gravide, eller har små barn. 

Hvis dette er tilfelle er det ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun ikke kommer til å jobbe i en periode.

Det samme ville skjedd med menn dersom det var åpenbart at de ikke kunne jobbe.

[umAxa]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kjernen i problemet, slik jeg ser det, er at vi har bygd et samfunn som setter individet foran familien. Selvrealiseringsprosjektet trumfer fellesskapet. Og hva får vi igjen? Flere brudd, foreldre som føler seg utmattet i tidsklemma, og barn som vokser opp i mer ustabile rammer.

Veldig godt skrevet (alt sammen) og jeg deler mye av de samme oppfatningene:

Individualisme vs felleskapet
 

Det som er en tankevekker er at vi har tusenvis av år gamle religioner som mellom linjene ofte tar opp denne problematikken. Det er mye rart som er skrevet, men alle de gamle skriftene ser ut til å peke på en retning:

Å tjene noe større enn seg selv. 

Det viser seg at religion, som ofte startet som samling av tanker om hvordan å forene seg i det sosiale samspillet, vektlegger veldig mye å ego sjekke seg selv og sine narsissistisk tendenser. Mest sannsynlig fordi de står i kontrast til fellesskapet.

[AnonymBruker]

 

Chupacabra skrev (21 minutter siden):

Hvis dette er tilfelle er det ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun ikke kommer til å jobbe i en periode.

Det samme ville skjedd med menn dersom det var åpenbart at de ikke kunne jobbe.

Men det er jo dette som blir så bakvendt. Kvinner får vanskeligere med å få seg jobb mens de har småbarn, mens for menn er det hipp som happ.. 

Hvis man skal tenke at kvinner kommer til å være borte fordi de har små barn, bør man begynne å tenke det samme med menn. 

Jeg har vært veldig på at vi skal fordele sykt barn dager likt mellom oss, nettopp av denne grunn. 

Det er så mange ganger jeg hører om kvinner som bruker alle eller nesten alle sine dager før mannen begynner på sine. Det fører ikke til likeverd...

Anonymkode: 4f31e...050

[Rødvinsfilosofen]

Chupacabra skrev (23 minutter siden):

Hvis dette er tilfelle er det ikke fordi hun er kvinne, men fordi hun ikke kommer til å jobbe i en periode.

Det samme ville skjedd med menn dersom det var åpenbart at de ikke kunne jobbe.

Nå er det en gang sånn at biologien har utstyrt menn og kvinner med litt ulike reproduksjonsorganer 😅

Man kan ikke akkurat be menn om «å ta seg sammen» og føde litt flere barn, slik at kvinner kan få samme karrieremuligheter.

[Chupacabra]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men det er jo dette som blir så bakvendt. Kvinner får vanskeligere med å få seg jobb mens de har småbarn, mens for menn er det hipp som happ.. 

Hvis man skal tenke at kvinner kommer til å være borte fordi de har små barn, bør man begynne å tenke det samme med menn. 

Jeg har vært veldig på at vi skal fordele sykt barn dager likt mellom oss, nettopp av denne grunn. 

Det er så mange ganger jeg hører om kvinner som bruker alle eller nesten alle sine dager før mannen begynner på sine. Det fører ikke til likeverd...

Anonymkode: 4f31e...050

Lykke til med å endre på dette.

Hvordan kan man se at en mann har en gravid partner?