Gå til innhold

Til dere som mener det er for lett å få uføretrygd i Norge, mener dere vi skal stramme inn som Danmark har gjort?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det kalles gjerne vondt i viljen når kravet for å bli ufør er så lavt. Men ja, for så vidt enig med deg. Det er ikke personene sine feil, det er for lavt krav til å bli ufør. 

Det gjorde de noe med i Danmark, og det vil det helt sikkert bli gjort noe med i Norge. 

Anonymkode: 75a80...bf5

Har du belegg for å mene at kravene for å bli uføre er for lav? 

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er noe ignorant over de som tror at uføre velger det selv.

Velge å være fattig? Ensom, uten kolleger og et sted å gå til, hver virkedag?

Leve sparsommelig og spare alt man kan for å ha nok penger til mat, aldri kunne reise, aldri bli med på det de andre er med på, alltid takke nei til å bli med på ting til man har ingen venninner igjen fordi man aldri hadde råd til å være med på noe, aldri kunne unne seg noenting, aldri kunne ha en karriere og oppnå målene sine. Tjene penger, jobbe mot et mål. Kunne kle seg pent. Ikke ha hytte eller noe annet hyggelig. Glem alle drømmer, når man er ufør får man ikke råd til noe og skal alltid føle seg til overs. Hva slags liv tror du det er?

Ikke engang kunne date, potensielle forsvinner med en gang man forteller at man er ufør. Man ender opp ensom og alene. Og som person er man ikke relevant lengre. 

Og selvfølelsen, når man vet at man har evner og kunnskap man aldri får brukt pga man er ufør. Sist gang jeg var sosial, var med min kusine. I desember. Og da presterte hun å si at jeg ikke har noe liv… Det stikker, å få sånt slengt i trynet av noen som tydeligvis ser ned på en fordi man er ufør… 

Det blir så man tenker mye. Og vet at man går glipp av «alt» i livet. Det er virkelig ikke noe man frivillig velger selv. Det er deprimerende og ting føles ofte helt meningsløst. 
 



 

 

Anonymkode: 192ec...a01

  • Liker 4
  • Hjerte 4
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det særlig bør strammes kraftig inn på de som ender opp som (unge) uføre med diagnoser som ptsd og lignende. De fleste unge asylsøkere, for eksempel, har vel opplevd tilstrekkelig til at de greit får gjennom uføresøknaden sin, men hvor mye bedre hadde det vel ikke vært for alle om det i stedet ble stilt krav, gitt behandling og fått disse menneskene ut i arbeid! 

Anonymkode: 8c4ec...c62

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nekinn@ skrev (2 timer siden):

Tenker du da også at alle som jobber skal ha det samme utbetalt i lønn, uansett hvilken kompetanse eller ansiennitet de har? For alle som jobber er også i samme "ærend", de vil tjene penger til livets opphold - og da bør de også få samme summen?

At det er komplekst er det ingen tvil om men klarer du å se at man må ha et system, et utgangspunkt? Og at dette skal være mest mulig rettferdig?

Hvilken kompetanse man har kan ikke sammenlignes med sykdom, så nei jeg mener ikke at alle skal tjene det samme. Men, når det kommer til offentlig ytelser så bør ikke noen få mer utbetalt enn andre basert på hva man har bidratt med i skatt i arbeidslivet. Veldig mange er helt sykelig opptatt av dette med skattepenger. Folk tror oppriktig talt at når de blir syke, skal ut i permisjon, blir pensjonister etc og får stønader for dette, at disse pengene egentlig er deres egne penger som de har betalt inn i skatt. Det de ikke tar med i beregningen er jo at hvis de får en komplisert sykdom som krever masse ressurser så er de pengene de selv har betalt i skatt borte på kort tid, det koster å være syk. Sannheten er at vi mennesker i dette samfunnet koster staten mye mer enn vi betaler inn selv, og da syntes jeg ikke at det skal være forskjell i offentlige ytelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg snakker ikke om yrkesskadeforsikringen. Jeg snakker om uføretrygden. Yrkesskadeforsikring ble avvist og advokaten viste seg korrupt (han ble arrestert en stund senere). Så mamma ga opp den kampen. Hun får uføretrygd.

Anonymkode: ddf26...e20

Okay, fint hun får godt med uføretrygd hvertfall. Men det er jo NAV som innvilger om man har rett på yrkesskadeerstatning da. Kanskje kravene ikke var oppfylt i din mor sin sak? Det er vel bare ca 20 % av de som har yrkessykdom som får innvilget, mens om jeg ikke husket helt feil, så er det cirka 70 % av de som har yrkesskade som får det innvilget. Så kommer evt forsikringsselskap til arbeidsgiver oppå der igjen, hvis man går til sak der. Men hvis NAV har innvilget så stiller man sterkere mot forsikringsselskap også. 

Anonymkode: ccf40...445

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er noe ignorant over de som tror at uføre velger det selv.

Velge å være fattig? Ensom, uten kolleger og et sted å gå til, hver virkedag?

Leve sparsommelig og spare alt man kan for å ha nok penger til mat, aldri kunne reise, aldri bli med på det de andre er med på, alltid takke nei til å bli med på ting til man har ingen venninner igjen fordi man aldri hadde råd til å være med på noe, aldri kunne unne seg noenting, aldri kunne ha en karriere og oppnå målene sine. Tjene penger, jobbe mot et mål. Kunne kle seg pent. Ikke ha hytte eller noe annet hyggelig. Glem alle drømmer, når man er ufør får man ikke råd til noe og skal alltid føle seg til overs. Hva slags liv tror du det er?

Ikke engang kunne date, potensielle forsvinner med en gang man forteller at man er ufør. Man ender opp ensom og alene. Og som person er man ikke relevant lengre. 

Og selvfølelsen, når man vet at man har evner og kunnskap man aldri får brukt pga man er ufør. Sist gang jeg var sosial, var med min kusine. I desember. Og da presterte hun å si at jeg ikke har noe liv… Det stikker, å få sånt slengt i trynet av noen som tydeligvis ser ned på en fordi man er ufør… 

Det blir så man tenker mye. Og vet at man går glipp av «alt» i livet. Det er virkelig ikke noe man frivillig velger selv. Det er deprimerende og ting føles ofte helt meningsløst. 
 

Anonymkode: 192ec...a01

Dessverre er det ingen av de som tenker så langt som det du skal ha det til. De har fokuset å bli ufør, for å få en trygg og forutsigbar inntekt og gjøre som de ønsker i hverdagen. 

Hvorfor tror du ellers uførgruppen mellom 19 og 29 har doblet seg de siste ti årene? 

Tror du virkelig at denne gruppen på ti år har blitt dobbelt så mange uføre? 

Anonymkode: 75a80...bf5

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kalles gjerne vondt i viljen når kravet for å bli ufør er så lavt. Men ja, for så vidt enig med deg. Det er ikke personene sine feil, det er for lavt krav til å bli ufør. 

Det gjorde de noe med i Danmark, og det vil det helt sikkert bli gjort noe med i Norge. 

Anonymkode: 75a80...bf5

Hvis kravet skal bli høyere, må personene som faller under kravet få mye bedre oppfølging. Det hjelper ikke å sitte et høyt krav, hvis mange personer faller ut av systemet og aldri blir fulgt opp. Dette er et verre utfall for samfunnet enn at flere får uføretrygd. Høyre ble sterkt kritisert av personer som jobber i NAV, som faktisk har kunnskap om dette, for å begrense perioden med AAP slik at tusenvis av personer fikk dårlig oppfølging og endte opp på uføretrygd. Det hjelper ikke å nedbygge systemet, ingen blir friske på den måten.

Anonymkode: dfca2...b3b

  • Liker 5
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde ikke det var sånn at å være ufør var permanent? Noen kan være nede for telling i flere år, også øker de arbeidsevnen over tid etterhvert som de friskner til. Jeg tror ikke samfunnet har godt av at vi ikke tar vare på de svakerestilte. Det blir mye kriminalitet og vold utav slike tilstander. Se på USA.

Noen kan bare ikke jobbe. Sånn er det i alle land. Kjenner en som er helt ødelagt av barndomstraumer og har ikke fått grønt lys før nå. Hvor lenge har han vært kasteball i systemet... 10 år vil jeg tro? Og det tar nok enda litt lenger tid før det går gjennom og han får penger på konto. Det er ikke lett å få uføretrygd, NAV er strenge på hvilke krav man må oppfylle. De fleste blir tynet over lengre tid med kurs, arbeidstrening og mer til. I tillegg til alt det andre de sliter med. Enkelte er helt mørbanka når de endelig har bevist for systemet at jo, de er faktisk syke. 

Når det gjelder kritikk av unge og diagnoser - arbeidsmarkedet er utrolig firkanta og avansert nå kontra for tjue år siden. Dels pga. økt tilgang på utdanning og kompetanseheving, dels pga. digitalisering og effektivisering av arbeidsoppgaver. Det er ikke det at det er mer diagnoser nå, problemet er at "enkle" jobber er så og si utilgjengelige. 

Det er sikkert veldig belastende for en arbeidsplass å ha en ansatt som ikke er funksjonsfrisk og som egentlig hadde hatt bedre av å være uføretrygdet. Enkelte tror jo at det bare er å tvinge de uti jobb. Jeg vil ikke ha en kollega som svimer av, spyr, gråter, er i kronisk smerte eller får raserianfall i hytt og pine. Eller som shutter ned og får angstrespons bare det blir krevd noe av vedkommende. Da må jo de andre ta over uansett.

  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

malifika skrev (8 minutter siden):

Hvilken kompetanse man har kan ikke sammenlignes med sykdom, så nei jeg mener ikke at alle skal tjene det samme. Men, når det kommer til offentlig ytelser så bør ikke noen få mer utbetalt enn andre basert på hva man har bidratt med i skatt i arbeidslivet. Veldig mange er helt sykelig opptatt av dette med skattepenger. Folk tror oppriktig talt at når de blir syke, skal ut i permisjon, blir pensjonister etc og får stønader for dette, at disse pengene egentlig er deres egne penger som de har betalt inn i skatt. Det de ikke tar med i beregningen er jo at hvis de får en komplisert sykdom som krever masse ressurser så er de pengene de selv har betalt i skatt borte på kort tid, det koster å være syk. Sannheten er at vi mennesker i dette samfunnet koster staten mye mer enn vi betaler inn selv, og da syntes jeg ikke at det skal være forskjell i offentlige ytelser.

Hvorfor kan det ikke sammenlignes? For deg så er balansen mellom å yte etter evne og få etter behov,  bare gyldig så lenge man bidrar i arbeidslivet?

Endret av Nekinn@
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kullsyrevann skrev (1 minutt siden):

Jeg trodde ikke det var sånn at å være ufør var permanent? Noen kan være nede for telling i flere år, også øker de arbeidsevnen over tid etterhvert som de friskner til. Jeg tror ikke samfunnet har godt av at vi ikke tar vare på de svakerestilte. Det blir mye kriminalitet og vold utav slike tilstander. Se på USA.

Noen kan bare ikke jobbe. Sånn er det i alle land. Kjenner en som er helt ødelagt av barndomstraumer og har ikke fått grønt lys før nå. Hvor lenge har han vært kasteball i systemet... 10 år vil jeg tro? Og det tar nok enda litt lenger tid før det går gjennom og han får penger på konto. Det er ikke lett å få uføretrygd, NAV er strenge på hvilke krav man må oppfylle. De fleste blir tynet over lengre tid med kurs, arbeidstrening og mer til. I tillegg til alt det andre de sliter med. Enkelte er helt mørbanka når de endelig har bevist for systemet at jo, de er faktisk syke. 

Når det gjelder kritikk av unge og diagnoser - arbeidsmarkedet er utrolig firkanta og avansert nå kontra for tjue år siden. Dels pga. økt tilgang på utdanning og kompetanseheving, dels pga. digitalisering og effektivisering av arbeidsoppgaver. Det er ikke det at det er mer diagnoser nå, problemet er at "enkle" jobber er så og si utilgjengelige. 

Det er sikkert veldig belastende for en arbeidsplass å ha en ansatt som ikke er funksjonsfrisk og som egentlig hadde hatt bedre av å være uføretrygdet. Enkelte tror jo at det bare er å tvinge de uti jobb. Jeg vil ikke ha en kollega som svimer av, spyr, gråter, er i kronisk smerte eller får raserianfall i hytt og pine. Eller som shutter ned og får angstrespons bare det blir krevd noe av vedkommende. Da må jo de andre ta over uansett.

Nei, trenger ikke være permanent. Noen får uføretrygd i den hensikt at de skal kunne jobbe med helsen sin, og at det da skal kunne ta den tiden det tar. De er bare for syke til å stå i noe som helst jobb nå. Og de har som mål å komme ut i jobb igjen. Og da prøver de litt her og litt der for å se hvor mye og hva de kan gjøre, mens de går i behandling. Så har de uføretrygden å falle tilbake på når helsen blir dårligere. Kjenner et par som gjør det sånn. De får oppfølging fra NAV, de er med på hele løpet. Men målet er altså å bli frisk nok til at de kan jobbe delvis eller helt, og da vil selvsagt trygdeprosenten minske i takt med hvor mye de klarer å gjøre.

Anonymkode: a977c...f99

  • Liker 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, trenger ikke være permanent. Noen får uføretrygd i den hensikt at de skal kunne jobbe med helsen sin, og at det da skal kunne ta den tiden det tar. De er bare for syke til å stå i noe som helst jobb nå. Og de har som mål å komme ut i jobb igjen. Og da prøver de litt her og litt der for å se hvor mye og hva de kan gjøre, mens de går i behandling. Så har de uføretrygden å falle tilbake på når helsen blir dårligere. Kjenner et par som gjør det sånn. De får oppfølging fra NAV, de er med på hele løpet. Men målet er altså å bli frisk nok til at de kan jobbe delvis eller helt, og da vil selvsagt trygdeprosenten minske i takt med hvor mye de klarer å gjøre.

Anonymkode: a977c...f99

Og akkurat det er en fantastisk fin ting. Kan ikke skjønne at folk tror at det bare bunner i latskap. Antar at enkelte hater jobben sin og er sjalu fordi de innbiller seg at det er ferie på statens regning? 

  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det burde ikke finnes noe som heter uføretrygd. 

Anonymkode: 39ff3...51b

Det burde ikke finnes kunnskapsløse idioter.... - men er nok flere av dem enn de som er uføre...

Anonymkode: ccf40...445

  • Liker 6
  • Hjerte 1
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det kalles gjerne vondt i viljen når kravet for å bli ufør er så lavt. Men ja, for så vidt enig med deg. Det er ikke personene sine feil, det er for lavt krav til å bli ufør. 

Det gjorde de noe med i Danmark, og det vil det helt sikkert bli gjort noe med i Norge. 

Anonymkode: 75a80...bf5

Men hvor blir det av personene i Danmark som ikke får uføretrygd? Staten må betale for deres livsopphold også, når de er for syke for å jobbe. Får de sosialstønad i stedet? Får de aap? Får de arbeidsledighetstrygd? Ender de på gata slik at kriminaliteten i landet blir skyhøy? Man kan ikke bare ta bort muligheten for uføretrygd og tro at alt ordner seg og de syke plutselig på magisk vis kan forsørge seg selv. Du må sammenligne alt hvis du skal sammenligne land. 

Anonymkode: a54f0...b4d

  • Liker 3
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Oi oi oi, her var det mye stygt. For å svare på innlegget til ts; ja, det bør strammes inn. Det er faktisk skremmende hvor lett enkelte behandlere tar på det.

Jeg fikk nylig en Asperger diagnose etter å ha gått på en kjempesmell i en alder av 38. I tillegg har jeg angst, ocd og episoder av depresjon ispedd en kranglete og langvarig prolaps i ryggen. Jeg har vært mye sykemeldt de siste 10 årene. 

Med Asperger diagnosen kom oppfordringen fra dps; vi synes du bør være ufør. Fastlegen var enig med dps.

Ja vel? Skal det være så enkelt? Var den diagnosen dråpen som fikk diagnoseglasset til å tippe over? Jeg er ikke klar for å bli stående utenfor arbeidslivet. Jeg har kjempet i åresvis, men har fremdeles mer kamp i meg.

Nå er jeg snart på AAP, men gir ikke opp håpet om å komme 100% tilbake i jobb. Skulle bare ønske behandlerene mine var klare til å kjempe med meg, men jeg ble utskrevet fra dps da jeg fikk diagnosen. De mente de ikke kunne hjelpe og at eneste riktige var ufør.

Anonymkode: 49897...c1b

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kullsyrevann skrev (1 minutt siden):

Og akkurat det er en fantastisk fin ting. Kan ikke skjønne at folk tror at det bare bunner i latskap. Antar at enkelte hater jobben sin og er sjalu fordi de innbiller seg at det er ferie på statens regning? 

Ja, det og uvitenhet. Oser jo av denslags her i tråden. Er ikke overraska akkurat. Ignorance is bliss.

Anonymkode: a977c...f99

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Så du mener at en person som brukte hele ungdomstiden sin på lettere psykiske plager, som ikke fullførte videregående, som ikke tok noen utdannelse bare skal få seg jobb? 

Arbeidstrening er første steg inn i arbeid, du får lønn for arbeidet, du må forholde deg til en arbeidskontrakt, du må møte opp til avtalt tid og sted, og med tid og stunder får du også en attest. 

Hva mener du ikke er arbeid med det? 

Kombinert med oppfølging fra helsevesenet så viser dette seg å være den største bidragsyteren for å få folk bort fra uførsporet.

 

Anonymkode: 75a80...bf5

Det er ikke fast lønnet jobb. Selvsagt finnes det arbeidsgivere som tar i mot folk på korte kontrakter  om staten tar regningen. Det er jo ingen risiko for arbeidsgiveren. Det som teller er om arbeidsgiveren er villig til å betale selv og gi fast ansettelse. 

Anonymkode: 9ca0c...eef

  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oi oi oi, her var det mye stygt. For å svare på innlegget til ts; ja, det bør strammes inn. Det er faktisk skremmende hvor lett enkelte behandlere tar på det.

Jeg fikk nylig en Asperger diagnose etter å ha gått på en kjempesmell i en alder av 38. I tillegg har jeg angst, ocd og episoder av depresjon ispedd en kranglete og langvarig prolaps i ryggen. Jeg har vært mye sykemeldt de siste 10 årene. 

Med Asperger diagnosen kom oppfordringen fra dps; vi synes du bør være ufør. Fastlegen var enig med dps.

Ja vel? Skal det være så enkelt? Var den diagnosen dråpen som fikk diagnoseglasset til å tippe over? Jeg er ikke klar for å bli stående utenfor arbeidslivet. Jeg har kjempet i åresvis, men har fremdeles mer kamp i meg.

Nå er jeg snart på AAP, men gir ikke opp håpet om å komme 100% tilbake i jobb. Skulle bare ønske behandlerene mine var klare til å kjempe med meg, men jeg ble utskrevet fra dps da jeg fikk diagnosen. De mente de ikke kunne hjelpe og at eneste riktige var ufør.

Anonymkode: 49897...c1b

Velkommen tilbake om tre år. Ingen ønsker å bli uføretrygdet når de ikke engang har kommet inn i aap-løpet. Men man ser etterhvert at det ikke er noen annen utvei. Eneste jeg er enig i er at oppfølging burde være bedre. Vi må begynne der, ikke begynne med å begrense trygd for dem som allerede er der at de trenger det. 

Anonymkode: a54f0...b4d

  • Liker 2
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bytter gjerne med hvem som helst. Jeg har uføresøknad inne til behandling nå og håper på vedtak om 100% ufør.

Jeg har jobbet siden jeg var 16, men til slutt sa kroppen stopp. Fibromyalgi, lavt stoffskifte, fatigue fra helvete og depresjon pga alt dette.

Jeg gikk i mange år og presset meg på jobb. Gjorde alt i min makt for tilrettelegging så jeg kunne fortsette i jobben jeg trivdes med. Neste 20 år uten en eneste negativ tilbakemelding på utført jobb, men tilrettelegge ville de ikke.

Da ble det AAP og utprøvinger som ikke fungerte. Jeg fikk selv velge hvor jeg ville prøve meg, steder jeg anså som overkommelig for meg. 

Nå er det ingen i min familie eller omgangskrets som vet at søknaden er sendt fordi jeg skammer meg. Jeg ønsker ikke dette, men ser ingen annen utvei til tross for 53 år.

Bor alene og er aldri ute på noe som helst fordi jeg ikke orker det. Energien er helt borte. Jeg orker knapt å dusje før batteriene er helt tomme. Sitter på stol på badet og lufttørker fordi å tørke meg selv er for tungt pga manglende energi.

Jeg skammer meg, men samtidig så fortjener jeg og mange andre en ufør så økonomien er stabil og sikret.

Dere som trur uføre blir kastet rundt til Gud og hver mann får tru om igjen. Skam dere!!

Anonymkode: 2f575...d54

  • Hjerte 4
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Oi oi oi, her var det mye stygt. For å svare på innlegget til ts; ja, det bør strammes inn. Det er faktisk skremmende hvor lett enkelte behandlere tar på det.

Jeg fikk nylig en Asperger diagnose etter å ha gått på en kjempesmell i en alder av 38. I tillegg har jeg angst, ocd og episoder av depresjon ispedd en kranglete og langvarig prolaps i ryggen. Jeg har vært mye sykemeldt de siste 10 årene. 

Med Asperger diagnosen kom oppfordringen fra dps; vi synes du bør være ufør. Fastlegen var enig med dps.

Ja vel? Skal det være så enkelt? Var den diagnosen dråpen som fikk diagnoseglasset til å tippe over? Jeg er ikke klar for å bli stående utenfor arbeidslivet. Jeg har kjempet i åresvis, men har fremdeles mer kamp i meg.

Nå er jeg snart på AAP, men gir ikke opp håpet om å komme 100% tilbake i jobb. Skulle bare ønske behandlerene mine var klare til å kjempe med meg, men jeg ble utskrevet fra dps da jeg fikk diagnosen. De mente de ikke kunne hjelpe og at eneste riktige var ufør.

Anonymkode: 49897...c1b

Det at fastlege og behandler mener du burde være ufør, betyr ikke at NAV automatisk vil si det samme. Og så lenge du ønsker å være i arbeid, er det jo det som bør telle. Ikke hva legen sier.

Anonymkode: a977c...f99

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg bytter gjerne med hvem som helst. Jeg har uføresøknad inne til behandling nå og håper på vedtak om 100% ufør.

Jeg har jobbet siden jeg var 16, men til slutt sa kroppen stopp. Fibromyalgi, lavt stoffskifte, fatigue fra helvete og depresjon pga alt dette.

Jeg gikk i mange år og presset meg på jobb. Gjorde alt i min makt for tilrettelegging så jeg kunne fortsette i jobben jeg trivdes med. Neste 20 år uten en eneste negativ tilbakemelding på utført jobb, men tilrettelegge ville de ikke.

Da ble det AAP og utprøvinger som ikke fungerte. Jeg fikk selv velge hvor jeg ville prøve meg, steder jeg anså som overkommelig for meg. 

Nå er det ingen i min familie eller omgangskrets som vet at søknaden er sendt fordi jeg skammer meg. Jeg ønsker ikke dette, men ser ingen annen utvei til tross for 53 år.

Bor alene og er aldri ute på noe som helst fordi jeg ikke orker det. Energien er helt borte. Jeg orker knapt å dusje før batteriene er helt tomme. Sitter på stol på badet og lufttørker fordi å tørke meg selv er for tungt pga manglende energi.

Jeg skammer meg, men samtidig så fortjener jeg og mange andre en ufør så økonomien er stabil og sikret.

Dere som trur uføre blir kastet rundt til Gud og hver mann får tru om igjen. Skam dere!!

Anonymkode: 2f575...d54

Og det er holdninger som inne i denne tråden som gjør at man skammer seg. Men det har du virkelig ikke grunn til. Du har ikke bedt om å være syk ❤️ Men skjønner deg, da. Man blir jo nesten spyttet i trynet, og kalt lat fordi man har uføretrygd, i alle fall i disse trådene. Stygt.

Anonymkode: a977c...f99

  • Hjerte 1
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...