Hvorfor inviterer dere ikke tilbake?

[AnonymBruker]

Kjenner til noen sånne. De har fått flere barn enn de klarer å ta vare på (seks stk), flere av dem har diagnoser som påvirker atferden ganske kraftig. To av barna deres ble sendt på døra til oss fra ganske liten alder uten at vi hadde hilst på foreldrene engang. De inviterer aldri til seg, og når jeg et par ganger har spurt direkte om mine kan komme til dem så har det sjeldent passet, en av de andre ungene har atferdsmessig utfordringer som gjør at de ikke kan være der f.eks. Men de har tatt imot besøk et par ganger. Kommer barna deres hit går de «aldri» hjem, selv om jeg ber dem om det når kvelden er kommet. Da kan de fortsette leken ute i hagen vår etter våre har gått inn, og jeg må gå ut og be dem dra. Jeg tror egentlig at foreldrene har grei omsorgsevne, men at de bare blir for mye for dem, slik at barna som ikke har diagnoser havner helt i skyggen av de andre. Jeg lar dem komme til oss så langt det lar seg gjøre. Det har heldigvis blitt noe bedre det siste året. 

Anonymkode: 86d71...af0

[lillevill]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Legg fra deg ideen om at alt må være plettfritt hjemme. Barn og de fleste voksne tenker ikke på det. 

At du fiksa opp rommet til barnet skal du være stolt av. Er sikker på at det hadde vært koselig for bestevennen å være på besøk hos dere. Men det er andre ting man kan gjøre og, som skogstur eller andre ting, ute. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner til noen sånne. De har fått flere barn enn de klarer å ta vare på (seks stk), flere av dem har diagnoser som påvirker atferden ganske kraftig. To av barna deres ble sendt på døra til oss fra ganske liten alder uten at vi hadde hilst på foreldrene engang. De inviterer aldri til seg, og når jeg et par ganger har spurt direkte om mine kan komme til dem så har det sjeldent passet, en av de andre ungene har atferdsmessig utfordringer som gjør at de ikke kan være der f.eks. Men de har tatt imot besøk et par ganger. Kommer barna deres hit går de «aldri» hjem, selv om jeg ber dem om det når kvelden er kommet. Da kan de fortsette leken ute i hagen vår etter våre har gått inn, og jeg må gå ut og be dem dra. Jeg tror egentlig at foreldrene har grei omsorgsevne, men at de bare blir for mye for dem, slik at barna som ikke har diagnoser havner helt i skyggen av de andre. Jeg lar dem komme til oss så langt det lar seg gjøre. Det har heldigvis blitt noe bedre det siste året. 

Anonymkode: 86d71...af0

I sånne tilfeller er det helt ok at mitt barn ikke besøker, for å være helt ærlig..... 

Mitt barn har ikke lov å besøke folk som har unger som er veldig ille i atferden. (voldelig, utagerende osv) 

Anonymkode: 5c630...540

[AnonymBruker]

Det jeg syns er utfordrende til tider er følelsen av å bli tatt fullstendig for gitt. Syns det er merkelig at man ikke en gang sier takk, og lærer barna det samme når man får være hos andre dag etter dag, blir kjørt, invitert på aktiviteter osv. 

Anonymkode: 34a1c...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mitt barn hadde en venn som ikke likte å være hos noen andre. Han var veldig hjemmekjær, men samme hvor mange ganger vi spurte han om å komme hit så ville han alltid være hjemme hos seg selv. For at barnet mitt skulle få leke med denne vennen så måtte han altså dra hjem til han. Det er ikke alltid ting er som man tror.

Anonymkode: b626f...a1c

Dette er jo annerledes da. 🙈 Herregud høres ut som barnet har angst eller noe.. 

Anonymkode: 5c630...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det jeg syns er utfordrende til tider er følelsen av å bli tatt fullstendig for gitt. Syns det er merkelig at man ikke en gang sier takk, og lærer barna det samme når man får være hos andre dag etter dag, blir kjørt, invitert på aktiviteter osv. 

Anonymkode: 34a1c...df8

Ja. Jeg hadde et barn på middag hver eneste dag en hel uke, husker jeg. Så spurte jeg foreldrene om det passet at mitt barn kunne spise hos dem, når lørdagen kom. Nei, da skulle de spise krabbe. Så da hadde de ikke noe å tilby. 

Og jeg som hadde kokt ekstra spaghetti, macaroni og hvem vet hva jeg hadde i skapene til deres barn... Hele uka. 🤣 Det glemmer jeg ikke. 

Anonymkode: 5c630...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette er jo annerledes da. 🙈 Herregud høres ut som barnet har angst eller noe.. 

Anonymkode: 5c630...540

På ingen måte. Han bare trivdes best hjemme med sine egne ting.

Anonymkode: b626f...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tenk å sitte å holde regnskap på hvor mange ganger barna dine er hos venner ,eller hjemme hos dere.

Anonymkode: 6612d...a56

Selvsagt gjør man det, når det blir skjevt. Vi ønsker alle litt avlastning. 

Jeg er rimelig rundt i kantene, men jeg trenger også fri fra mitt eget barn innimellom. 

Anonymkode: 0ebff...66b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

På ingen måte. Han bare trivdes best hjemme med sine egne ting.

Anonymkode: b626f...a1c

Jo, det er helt annerledes når barnet selv ikke vil. 

Anonymkode: 5c630...540

[Pus123]

Jeg mener at dersom barna er så små at de må passes på, f.eks bhg barn eller småskole, er det naturlig at det går begge veier med besøk. 1.klassingen her inviterer kompiser hjem etter skolen og besøk i helgene, og jeg ville jp syntes det var kjekt om mitt barn vart invitert andre veien også. Viss barnet mitt hadde invitert samme venn 10 ganger, uten å bli bedt tilbake, hadde jo vært til rart...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Her blir barnet av og til invitert til andre, vi inviterer aldri hit. Spør selvfølgelig heller aldri om å få komme til andre på besøk, men sier ja når andre spør.

Etter å ha vært på besøk hos andre med perfekte hus og hjem, så orker jeg ikke tanken på å vise frem huset vårt. Foreldrene kommer jo gjerne innom ved henting. Vi har et slitent hus som trenger oppussing, ikke flott interiør, ikke strøkent mtp. rot og støv. Andre har jo perfekte hjem og leker organisert i spesielle system?! 

Vi har ingen sykdom, ekstremt dårlig råd eller slikt å skylde på. Men har verken overskudd i hverdagen eller interesse av å skape et slikt «sterilt» hjem som «alle» andre har. Og da blir det flaut å være «den eneste» med et hjem som ikke er perfekt.

Hadde det vært veldig viktig for oss med besøk så hadde vi kanskje oversett det. Men vi er heller ikke de mest sosiale, så det er ikke et stort savn.

Barnet hadde nok likt å ha mer besøk, så kan gjerne kalle oss egoister om det får noen til å føle seg bedre.

Anonymkode: 51135...806

Dette sitter i ditt hode. Synd at du har det sånn.

Jeg var alenemamma på aap. Ikke noe fancy i min leilighet. Hadde også et soverom for lite.

Her var det alltid plass til overnatting. Mat fikk de også. Noen av barna bodde i flotte eneboliger, mens jeg bodde i en sliten blokkleilighet. Tenkte heldigvis aldri de tankene du har. Jeg har fått en kontakt med venner av ungene som er gull verdt. Ikke alltid det var overnatting den andre veien, men det var helt ok. 

Anonymkode: 7c837...27b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mitt barn hadde en venn som ikke likte å være hos noen andre. Han var veldig hjemmekjær, men samme hvor mange ganger vi spurte han om å komme hit så ville han alltid være hjemme hos seg selv. For at barnet mitt skulle få leke med denne vennen så måtte han altså dra hjem til han. Det er ikke alltid ting er som man tror.

Anonymkode: b626f...a1c

Det er en del barn ikke liker å gå på besøk, men da er jo gjerne foreldrene klar over det. Det er ikke disse foreldrene som føler seg utnyttet og lurer på hvorfor de andre ikke kan invitere i blant. 

Anonymkode: 26e37...1ad

[NiceOrNothing]

lillevill skrev (16 timer siden):

Legg fra deg ideen om at alt må være plettfritt hjemme. Barn og de fleste voksne tenker ikke på det. 

At du fiksa opp rommet til barnet skal du være stolt av. Er sikker på at det hadde vært koselig for bestevennen å være på besøk hos dere. Men det er andre ting man kan gjøre og, som skogstur eller andre ting, ute. 

Men når vedkommende mor sliter sånn som beskrevet her, har hun jo ikke kapasitet til mer. Jeg hadde et «sånt « barn mye på besøk hos meg . Et barn med foreldre som var i en vanskelig livssituasjon . Det er ikke barnets feil. Hun vokste opp som det «fjerde « barnet mitt . Kunne ikke falt meg inn å faset henne ut . Var det noen som «virkelig « trengte et ekstra hjem , omsorg , middag, var det henne . Selv om fordelingen mellom oss foreldre var 90/10 . At de bidro 10%. Har sterke bånd med det barnet den dag idag . Å i voksen alder har hun takket meg for at hun fikk være det «ekstra « barnet her. Ikke hennes feil at mor slet big time, å faren var borte på arbeid . It takes a village to raise a child . Å noen ganger trenger et barn et ekstra hjem. Som ikke stiller krav om 50/50 innsats . Å fase ut et barn , en venn pga foreldre som sliter , syns jeg er uhyrlig og lite menneskelig . Det barnet trenger DEG , mer enn noe annet ❤️

[lillevill]

NiceOrNothing skrev (2 minutter siden):

Men når vedkommende mor sliter sånn som beskrevet her, har hun jo ikke kapasitet til mer. Jeg hadde et «sånt « barn mye på besøk hos meg . Et barn med foreldre som var i en vanskelig livssituasjon . Det er ikke barnets feil. Hun vokste opp som det «fjerde « barnet mitt . Kunne ikke falt meg inn å faset henne ut . Var det noen som «virkelig « trengte et ekstra hjem , omsorg , middag, var det henne . Selv om fordelingen mellom oss foreldre var 90/10 . At de bidro 10%. Har sterke bånd med det barnet den dag idag . Å i voksen alder har hun takket meg for at hun fikk være det «ekstra « barnet her. Ikke hennes feil at mor slet big time, å faren var borte på arbeid . It takes a village to raise a child . Å noen ganger trenger et barn et ekstra hjem. Som ikke stiller krav om 50/50 innsats . Å fase ut et barn , en venn pga foreldre som sliter , syns jeg er uhyrlig og lite menneskelig . Det barnet trenger DEG , mer enn noe annet ❤️

💘 Godt skrevet 

[AnonymBruker]

Jeg har også følt at det var frekt å spørre om barnet mitt kunne komme på besøk til andre, men andre gjorde det ofte, og vi opplevde også at barna som regel var hos oss. Jeg måtte derfor endre egen tankegang, og begynte også å spørre om våre barn kunne komme til andre. Nå er det litt mer jevnt fordelt med besøk etter at vi også har begynt å spørre, og vi ikke alltid sier ja til besøk lenger. Vet nå etter noen år at den ene familien som alltid spurte om å komme hit er veldig opptatt på fritiden, de er trenere, barna har flere fritidsaktiviteter og de trener mye selv, de har altså litt andre prioriteringer enn oss. Jeg hadde aldri klart det kjøret de har i hverdagen!

Vi foreldre har på ulike tidspunkt vært syke, men etterstreber at barna kan ha besøk, men må begrense det litt med tanke på hva vi tåler. Noen er helt sikkert sykere enn oss, og takler kanskje ikke besøk i det hele tatt.

Anonymkode: 6e208...efa

[tussi84]

Jeg inviterte sjeldent venner hjem til oss som barn og ungdom. Grunnen var fordi det var dårlig plass hos oss. Måtte dele soverom med en søster som var 7 år yngre enn meg, så fikk jo aldri noe privat liv. Hele leiligheten vi bodde i 2 voksne og 2 barn var på 60 kvm.  Omtrent alle andre barn hadde i det minste eget soverom og de bodde i hus/i en leilighet med mye mer plass. 

 

[AnonymBruker]

Datteren min hadde en slik "venn" da hun var så gammel at barna styrte dette selv. Hun var ikke så veldig interessert i å være sammen med datteren min dersom ikke datteren min hadde noe å "tilby" som kom denne "vennen" til gode. 

"Kan jeg komme på overnatting til deg?"

"Kan jeg komme og spise middag hos deg?"

"Skal vi gå på tivoli? Men da må dine foreldre kjøre og hente..."

Dette var telefoner min datter fikk hver gang "venninnen" kjedet seg.  Det passet aldri å invitere datteren min tilbake, selv om hun inviterte mange andre. 

Datteren min hadde få venner så vi var jo glad hver gang hun hadde noen å være sammen med,  men det var jo tydelig at hun ble utnyttet. Heldigvis gikk dette "vennskapet " over av seg selv på ungdomsskolen. 

Anonymkode: cffe4...275

[AnonymBruker]

Så når du inviterer på besøk, så tenker du har de skylder deg noe? Flaut 😅

Her er det åpent hus, alle 3 barna mine har hatt mange på besøk. Jeg bryr meg ingenting om de blir invitert tilbake. De er her fordi de føler seg velkommen her og de er fint for alle 🙂

Anonymkode: 44412...03d

[AnonymBruker]

Jeg inviterer ikke venner av barnet på besøk. Han inviterer og ordner opp selv, vi er tydelige på at de alltid er velkomne. Synes det er koselig at de ønsker å tilbringe tid her.
 

Noen tar han alltid med til oss og med andre kamerater så foretrekker de og være hos dem. Har egentlig ikke falt meg inn å holde regnskap. Selv om vi har barn her store deler av uken så er det mulig det er skjevt andre veien for noen venner. Men det synes jeg barna ov de andre foreldrene får styre selv. 

Anonymkode: 8ae1f...64d

[AnonymBruker]

"Folk flest" trenger ikke å føre regnskap over slike ting.  Men når det er 100% den ene veien så blir det registrert uten at man trenger å "føre regnskap "

De som svarer slik står sannsynligvis ikke i en slik problemstilling og skjønner heller ikke problemet. Vi andre må få lov til å lure på hva som gjør at det er slik. 

Anonymkode: cffe4...275