Hvorfor inviterer dere ikke tilbake?

[AnonymBruker]

Da jeg gikk i 2. klasse klarte vi helt fint å avtale besøk til hverandre uten at foreldrene arrangerte det. Barnet mitt og hennes venner har praktisert akkurat den samme løsningen. Men det kan jo være derfor ditt barn ikke er invitert hjem av foreldrene til vennene sine, fordi foreldrene tenker at dette ordner barna opp i selv.

Anonymkode: 080a9...c5e

[AnonymBruker]

Jeg bruker tiden mine barn er hos andre til å rydde og ordne hjemme. Da har jeg på et vis barnevakt, uten at jeg har spurt om å ha barnevakt. Jeg liker ikke å ha andres barn inne hos oss, blir mye rot og skrål. Egne barn liker også godt å være hos andre, så de har heller ikke behov for å ha venner på besøk. Disse vennene her kommer nok til å byttes ut med årene, så jeg har heller ikke så behov for å bli godt kjent med de

Anonymkode: 4727f...09f

[AnonymBruker]

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

[AnonymBruker]

Husker jeg aldri ville være hjemme hos meg, pga foreldrene mine

Anonymkode: 1783c...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Men altså! Her må man som voksen innse at barnet mister venner fordi man ikke prioriterer å invitere barnets venn på besøk et par timer! Hva er du redd for at barnets foreldre skal si om hjemmet ditt? Og betyr det EGENTLIG noe? Er det ikke viktigst at barnet har venner, enn at du er redd for at noen voksne du ikke kjenner tenker et eller annet om stedet du bor? Og det at dine foreldre mener at alt skal være strøkent må du jo bare legge fra deg. 
 

Så lenge det bor barn i hjemmet ditt, så kan det umulig se SÅ jævlig ut? Og jeg skjønner til dels dette med helsa, men ungene kan da leke sammen? Eller må du passe på de de få timene med besøk?  
 

Og til spørsmålet til ts. Jeg er helt enig i at det faktisk blir irriterende etterhvert når barnet aldri blir spurt tilbake. Alle klarer noen timer mer besøk ei gang i blandt, man prioriterer det for barnas skyld. Så har man ekstreme tilfeller, men min erfaring der er at mange foreldre synes det er mer komfortabelt å bare sende ungene på besøk i stedet. 

Anonymkode: 86a3c...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er det som gjør at dere som sender barna bort hver gang tenker det er greit? Jeg må jo bare tenke det er greit for barna har det jo fint her og det er det som må til for at de skal få være sammen på fritiden. Stusser likevel. Det er også veldig oppegående foreldre men god økonomi og gode jobber. 

Mitt barn hadde en venn som ikke likte å være hos noen andre. Han var veldig hjemmekjær, men samme hvor mange ganger vi spurte han om å komme hit så ville han alltid være hjemme hos seg selv. For at barnet mitt skulle få leke med denne vennen så måtte han altså dra hjem til han. Det er ikke alltid ting er som man tror.

Anonymkode: b626f...a1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men altså! Her må man som voksen innse at barnet mister venner fordi man ikke prioriterer å invitere barnets venn på besøk et par timer! Hva er du redd for at barnets foreldre skal si om hjemmet ditt? Og betyr det EGENTLIG noe? Er det ikke viktigst at barnet har venner, enn at du er redd for at noen voksne du ikke kjenner tenker et eller annet om stedet du bor? Og det at dine foreldre mener at alt skal være strøkent må du jo bare legge fra deg. 
 

Så lenge det bor barn i hjemmet ditt, så kan det umulig se SÅ jævlig ut? Og jeg skjønner til dels dette med helsa, men ungene kan da leke sammen? Eller må du passe på de de få timene med besøk?  
 

Og til spørsmålet til ts. Jeg er helt enig i at det faktisk blir irriterende etterhvert når barnet aldri blir spurt tilbake. Alle klarer noen timer mer besøk ei gang i blandt, man prioriterer det for barnas skyld. Så har man ekstreme tilfeller, men min erfaring der er at mange foreldre synes det er mer komfortabelt å bare sende ungene på besøk i stedet. 

Anonymkode: 86a3c...0db

Nå er det ikke hennes feil at barnet hennes mister venner, det er vel heller de foreldrene som holder regnskap og skal passe på at barna er akkurat like mye i hvert hjem. De som ikke kan ta  ekstra hensyn til et barn som har vært mye sykt og der forholdene hjemme er vanskelige.

Anonymkode: bed19...680

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Da får du også oppsøke profesjonell hjelp, for dine problemet har nå også blitt barnet sine. Det er ugreit. Jeg forstår situasjonen din, men barnet skal ikke ta støyten for mor og fars problemer.

Anonymkode: 2360b...f4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Barn bryr seg veldig lite hvor ryddig og fint du har. Vi har regler at de kan leke på mitt barns soverom og stua og hvis jeg hadde sagt at de kan leke kun på soverommet til mitt sønn - det hadde også vært greit. Du trenger ikke å ha barn hele kvelden eller på overnatting, hvis det er 1-2 timer, det er også fint. Og foreldrene kommer ikke lengre inn enn gangen med mindre du inviterer dem inn. Derfor alle som ikke inviterer tilbake, jeg føler synd på deres barn fordi dere ødelegger for dem. 

Anonymkode: 7c736...fc8

[AnonymBruker]

Jeg tipper det er ulike grunner til det. Noen foreldre har ikke kapasitet pga usynlig sykdom, noen syns det er deilig med alenetid og tenker ikke over at andre også har behov for det, dårlig økonomi (med tanke på innkjøp av ekstra mat), barnet vil ikke ha med venner hjem fordi hen kanskje skjemmes over standard i eget hjem, barnet syns det er morsommere hjemme hos venner… Osv.. Alt som vises på sosiale media trenger ikke å være i nærheten av sannheten 😊 

Anonymkode: 1aa04...302

[AnonymBruker]

Her er det åpent hus hele uken så lenge ungene syns det er greit. 

Jeg disker opp med mat hvis de er sultne, og tar som regel med en unge eller to hvis vi skal noe. 

Vennene elsker det. Mine barn setter så pris på det at alle venner er velkommne uansett hva. De er 7 og 10. Har aldri avtalt med foreldrene. Her fikser ungene alt. 

Hva så om barna er 99% her og kanskje minimalt hos andre❓

Hva slag skade påfører det dere voksne? 

Jeg jobber, har fult opp til tider men venner er altid velkommne. De vennene som besøker hjem som deg TS merker godt at de ikke blir likt, men de kommer fordi de er vennen til barnet ditt ❤️

En dag er ungene så store at de flyr alle andre steder. Jeg vil legge tilrette for at de heller henger her sånn at jeg kjenner alle vennene og kan være der hvis noe skjer. 

De foreldrene som åpner opp for venner vil ha den beste kontrollen når de blir større. 

Sett pris på det TS. For den dagen kommer da ingen vil dukke opp. Med den holdningen du har vil det nok skje fortere enn du trur. Men da blir hvertfall du lykkelig. Ikke barna dine så klart. 

 

Anonymkode: c7eff...0d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Mitt barn hadde en venn som ikke likte å være hos noen andre. Han var veldig hjemmekjær, men samme hvor mange ganger vi spurte han om å komme hit så ville han alltid være hjemme hos seg selv. For at barnet mitt skulle få leke med denne vennen så måtte han altså dra hjem til han. Det er ikke alltid ting er som man tror.

Anonymkode: b626f...a1c

Jeg tror dette er veldig vanlig, jeg kjenner mange sånne barn.

Men TS, hvis sønnen din virkelig vil besøke noen, bør han ta kontakt selv. Bare ring dem (eller stikk bort og ring på døra hvis det ikke er langt) og la barna ta seg av snakkingen: "Hei Lars, vil du leke? Vi kan godt være hos deg!". Det er sånn barnebesøk arrangeres her i hvertfall, foreldrene er lite involvert ut over starten i førsteklasse før de blir godt kjent.

Anonymkode: bed19...680

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Trist å høre at dere har det så tøft! 
Har du noen gang tenkt på at det kan være lurt å fortelle litt om hvorfor dere ikke inviterer til foreldrene til barnas venner? F. eks bare si at dere står i en tøff periode i livet og har gjort det en stund og at det er det som er grunnen til at dere ikke inviterer hjem folk? Jeg har selv stått i beintøffe år i mitt liv og har kun møtt forståelse når jeg har åpnet litt opp. Det er mange som står i tøffe situasjoner, kanskje til og med foreldrene til barna dine sine venner. Bare i nabolaget mitt viste det seg at 4-5 andre foreldre var langtidssykmeldte, men ingen visste om det fordi vi hele tiden skal forsøke å holde fasaden. Det er ingen skam å ha dårlige perioder i livet, det er 100 % normalt. Ved å være den som åpnet litt opp og fortalte at ting var litt tøft, åpnet det dører som ledet til nærere vennskap, gode og støttende samtaler og en større forståelse for hverandre. Da kan man sammen finne løsninger som gjør at barna fortsatt kan være sammen uten at det kun går utover foreldrene som hele tiden har barna på besøk. 
 

Anonymkode: 1aa04...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er de som aldri inviterer, og jeg skammer meg veldig, fordi barnet det gjelder er bestevenn med barnet mitt. De leker utrolig godt sammen, aldri noe problem med de to. 

Grunnen til at vi ikke inviterer er fordi vi har over en lenger periode hatt det veldig vanskelig, mannen og jeg. 

Det har vært innleggelser på sykehus med barnet, langvarig sykemelding på mannen, problemer med familien og mye mer. I tillegg tar jeg en bachelor, som krever utrolig mye, spesielt nå som vi også har alt det andre. 

Jeg har hatt vansker med å bare komme meg ut døra, så det å skulle invitere venner hjem, og spesielt til et hjem som jeg skammer meg over - har vært vanskelig. 

Vi har en liten leilighet. Mannen er ikke handy, så det er jeg som må stå for all oppussingen. Det har stått halvferdig i over et år, fordi jeg rett og slett ikke har overskudd til å ta det. 

Jeg kommer også fra en familie hvor det er forventet at alt skal være strøkent og rent, ned til hver minste detalj. Denne sliter jeg veldig med å legge fra meg. 

Det har gjort at jeg bare har gitt helt opp. Jeg prøver å få ting i orden, for jeg vil så veldig gjerne invitere vennen til barnet mitt. Vi ønsker så gjerne at de skal fortsette å ha et godt forhold. Jeg stod i fire dager i strekk for å pusse opp soverommet til unga. På den fjerde dagen sovnet jeg på gulvet. 

Jeg står alene med alt ansvaret her hjemme, og har nå også blitt "pårørende" til en som sliter veldig med psyken. 

Så jeg klarer faktisk ikke.. 

Og jeg føler meg så dum over å alltid komme med unnskyldninger, som sikkert utad høres skikkelig teit ut. Akkurat nå har jeg bare gitt opp. 

Barnet mitt blir ikke invitert lenger, og det utrolig trist, for barnet sin del. Og jeg håper at ting stabiliserer seg litt mer for oss etterhvert, sånn at jeg kan være den som inviterer...

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Hvis ditt barn vil ha med venn inn, så kan de leke på barnets rom. Det er helt normalt. De trenger ikke å være rundt om i huset. De leker på rommet er par timer,  så går vennen hjem, eller de velger å gå ut. Det behøver ikke å være noe stress for deg. Jeg synes mange foreldre lager unødvendig mye styr med dette. Barna har som oftest lekene på rommet sitt, og de vil gjerne være i fred med sine venner. Foreldre skal ikke overstyre alt, gi barna fred og ikke stress med det. 

Anonymkode: 908b0...307

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Trist å høre at dere har det så tøft! 
Har du noen gang tenkt på at det kan være lurt å fortelle litt om hvorfor dere ikke inviterer til foreldrene til barnas venner? F. eks bare si at dere står i en tøff periode i livet og har gjort det en stund og at det er det som er grunnen til at dere ikke inviterer hjem folk? Jeg har selv stått i beintøffe år i mitt liv og har kun møtt forståelse når jeg har åpnet litt opp. Det er mange som står i tøffe situasjoner, kanskje til og med foreldrene til barna dine sine venner. Bare i nabolaget mitt viste det seg at 4-5 andre foreldre var langtidssykmeldte, men ingen visste om det fordi vi hele tiden skal forsøke å holde fasaden. Det er ingen skam å ha dårlige perioder i livet, det er 100 % normalt. Ved å være den som åpnet litt opp og fortalte at ting var litt tøft, åpnet det dører som ledet til nærere vennskap, gode og støttende samtaler og en større forståelse for hverandre. Da kan man sammen finne løsninger som gjør at barna fortsatt kan være sammen uten at det kun går utover foreldrene som hele tiden har barna på besøk. 
 

Anonymkode: 1aa04...302

Vi har vært veldig åpne hele veien, men etter så lang tid så føler jeg at det har blitt så mange grunner, at det kan oppfattes som at jeg bare kommer med dumme unnskyldninger - så derfor har jeg egentlig bare gitt det litt opp. Jeg føler kanskje at de tror at vi ikke er like interesserte i kontakt, på bakgrunn av alt. Men så er det jo egentlig motsatt. Vi ønsker veldig gjerne å få god kontakt med både barnet og foreldrene, men så føler vi ikke at vi er i en "fase" av livet hvor vi kan strekke til i den grad. 

De har vært utrolig snille og tatt med vårt barn hjem mange ganger, og jeg er utrolig takknemlig for at de har gjort det. Vi har aldri bedt de om å gjøre det, det har de tatt initiativ til helt selv. De er veldig snille og gode mennesker. Og det føles vondt at vi ikke kan gjøre det samme tilbake. 

Barna går fortsatt i barnehagen. 

Jeg ser at mange misforstår det jeg skriver, og tror at jeg ikke inviterer på bakgrunn av hvordan det ser ut her hjemme. Det er bare en liten del. Den største grunnen er jo at mannen min har det veldig tungt om dagen. Jeg har ansvaret for alt her hjemme, i tillegg til at jeg studerer på fulltid. Jeg strekker rett og slett ikke til. 

Anonymkode: 6d8a7...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis ditt barn vil ha med venn inn, så kan de leke på barnets rom. Det er helt normalt. De trenger ikke å være rundt om i huset. De leker på rommet er par timer,  så går vennen hjem, eller de velger å gå ut. Det behøver ikke å være noe stress for deg. Jeg synes mange foreldre lager unødvendig mye styr med dette. Barna har som oftest lekene på rommet sitt, og de vil gjerne være i fred med sine venner. Foreldre skal ikke overstyre alt, gi barna fred og ikke stress med det. 

Anonymkode: 908b0...307

Det er barnehagebarn. 

Anonymkode: 6d8a7...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg bruker tiden mine barn er hos andre til å rydde og ordne hjemme. Da har jeg på et vis barnevakt, uten at jeg har spurt om å ha barnevakt. Jeg liker ikke å ha andres barn inne hos oss, blir mye rot og skrål. Egne barn liker også godt å være hos andre, så de har heller ikke behov for å ha venner på besøk. Disse vennene her kommer nok til å byttes ut med årene, så jeg har heller ikke så behov for å bli godt kjent med de

Anonymkode: 4727f...09f

Du liker ikke rot og skrål, men tror du andre foreldre liker det da? Nei, men vi prioriterer likevel barna våre og deres sosial liv fremfor egne behov iblant. Og du har ikke behov for å bli kjent med vennene? Hvorfor er det relevant? Er det du eller barna dine som skal ha et forhold til vennene? 
Her beskriver du deg selv som en stor egoist. 

Anonymkode: 08bab...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Vi har vært veldig åpne hele veien, men etter så lang tid så føler jeg at det har blitt så mange grunner, at det kan oppfattes som at jeg bare kommer med dumme unnskyldninger - så derfor har jeg egentlig bare gitt det litt opp. Jeg føler kanskje at de tror at vi ikke er like interesserte i kontakt, på bakgrunn av alt. Men så er det jo egentlig motsatt. Vi ønsker veldig gjerne å få god kontakt med både barnet og foreldrene, men så føler vi ikke at vi er i en "fase" av livet hvor vi kan strekke til i den grad. 

De har vært utrolig snille og tatt med vårt barn hjem mange ganger, og jeg er utrolig takknemlig for at de har gjort det. Vi har aldri bedt de om å gjøre det, det har de tatt initiativ til helt selv. De er veldig snille og gode mennesker. Og det føles vondt at vi ikke kan gjøre det samme tilbake. 

Barna går fortsatt i barnehagen. 

Jeg ser at mange misforstår det jeg skriver, og tror at jeg ikke inviterer på bakgrunn av hvordan det ser ut her hjemme. Det er bare en liten del. Den største grunnen er jo at mannen min har det veldig tungt om dagen. Jeg har ansvaret for alt her hjemme, i tillegg til at jeg studerer på fulltid. Jeg strekker rett og slett ikke til. 

Anonymkode: 6d8a7...c6f

Så fint å høre at de er hyggelige mennesker som virker forståelsesfulle ❤️ Jeg skjønner at det føles vanskelig å hele tiden komme med «unnskyldninger» og jeg skjønner jo også dem om dem begynner å tvile på om ting er sant. De fleste mennesker har jo en tålmodighetsgrense/tålegrense. 
Det er veldig bra at du setter grenser for deg selv og hva du tåler også. I min verste periode med utmattelse pga sykdom kunne jeg aldri hatt barn i barnehagealder på besøk her. Selv om de kan leke for seg selv, så ville jeg følt mye mer ansvar når de er så små kontra det å ha større barn. 
Det viktigste oppi det hele vil jo være å opprettholde kontakten med vennen og familien på en eller annen måte mens stormen står på, for det vil jo komme bedre tider. ❤️

Anonymkode: 1aa04...302

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Her blir barnet av og til invitert til andre, vi inviterer aldri hit. Spør selvfølgelig heller aldri om å få komme til andre på besøk, men sier ja når andre spør.

Etter å ha vært på besøk hos andre med perfekte hus og hjem, så orker jeg ikke tanken på å vise frem huset vårt. Foreldrene kommer jo gjerne innom ved henting. Vi har et slitent hus som trenger oppussing, ikke flott interiør, ikke strøkent mtp. rot og støv. Andre har jo perfekte hjem og leker organisert i spesielle system?! 

Vi har ingen sykdom, ekstremt dårlig råd eller slikt å skylde på. Men har verken overskudd i hverdagen eller interesse av å skape et slikt «sterilt» hjem som «alle» andre har. Og da blir det flaut å være «den eneste» med et hjem som ikke er perfekt.

Hadde det vært veldig viktig for oss med besøk så hadde vi kanskje oversett det. Men vi er heller ikke de mest sosiale, så det er ikke et stort savn.

Barnet hadde nok likt å ha mer besøk, så kan gjerne kalle oss egoister om det får noen til å føle seg bedre.

Anonymkode: 51135...806

Bare for din egen del, så prøv å gjennomskue egne bortforklaringer og vær ærlig med deg selv. Hvis huset er bra nok for dere å bo i, er det også bra nok for en venn å oppholde seg i. Såpass må voksne mennesker kunne stå for hvordan de holder hjemmet sitt, med mindre det er sykdom involvert.

Det er ikke manglende interesse for å holde et «sterilt hjem» som stopper dere, men manglende interesse for å invitere. Så hensynene du må veie opp mot hverandre er barnets ønske om besøk mot ditt ønske om å slippe.

Du kan vurdere dine ønsker som viktigere enn barnets, men da bør du også forholde deg til at det er dette du gjør, og ikke fabrikere unnskyldninger til hvorfor det «må» bli slik. Om barnet din siden spør deg hvorfor det aldri fikk ha besøk, er det eneste ærlige svaret du kan gi at «vi gadd ikke».

Anonymkode: 26e37...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg bruker tiden mine barn er hos andre til å rydde og ordne hjemme. Da har jeg på et vis barnevakt, uten at jeg har spurt om å ha barnevakt. Jeg liker ikke å ha andres barn inne hos oss, blir mye rot og skrål. Egne barn liker også godt å være hos andre, så de har heller ikke behov for å ha venner på besøk. Disse vennene her kommer nok til å byttes ut med årene, så jeg har heller ikke så behov for å bli godt kjent med de

Anonymkode: 4727f...09f

Du bruker jo andre mennesker. Har du ikke samvittighet? 

Anonymkode: 5c630...540