Så lei av å jobbe med mennesker

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2024 den 1.09):

Jeg er så lei av å jobbe i helsevesenet. Samtidig føler jeg på skyld og skam. Skammer meg for å ha tatt en utdanning jeg nå ikke ønsker. Føler skyld ovenfor pasienter og kolleger fordi jeg vil slutte. 

Jeg har undersøkt ulike videreutdanninger. Har sjekket stillingsannonser for å se om noe kan friste. Men det er rett og slett ingenting som frister innenfor helsevesenet. Det frister ikke å bytte avdeling, begynne en annen arbeidsplass, søke meg til mer administrative stillinger eller andre stillinger hvor det kan være bruk for meg. 

Jeg er rett og slett bare veldig lei av å jobbe i helsevesenet. Jeg tør nesten ikke å si det høyt, men jeg er lei av å jobbe tett med mennesker. Jeg er sliten når jeg kommer hjem. Jeg har jobbet med dette i 18år nå. Føler jeg har tøyd strikken langt nok nå. 

Jeg har så lite motivasjon for å starte å studere noe helt annen. Har mann, to barn, to biler, hund....Vi har også dårligere økonomi nå grunnet økte renter, dyrere å leve osv. Eldste barnet har noen tilleggsvansker som gjør hverdagen litt mer slitsom og tidkrevende til tider. 

Jeg vil helst bare finne en annen jobb jeg liker uten å løfte en finger. Men jeg skjønner at det ikke er mulig. Er så frustrerende. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Råd kanskje? Hvilke yrker er ettertraktet for tiden? Må være mulig å løse med familie. Jeg spyr av turnuslivet. Har også jobbet på poliklinikk en periode, kun dagvakter, men orker rett og slett ikke å jobbe med mennesker lenger. Jeg mener ikke at jeg ikke kan møte andre mennesker på jobb, men jeg orker rett og slett ikke å ha ansvaret og måtte ta meg sammen hver dag for å late som jeg liker jobben. 

Anonymkode: a3cc9...8de

Dette var som å lese om meg selv, faktisk! Jeg tok skrittet og byttet jobb og angrer ikke et sekund. Jobber nå med salg, men kan bruke mye av utdanningen fra helsevesenet i den jobben- uten at man har det ansvaret ellers. 
Jeg var utbrent og klarte ikke å se for meg å komme tilbake til den jobben jeg hadde. Når man har omsorgsoppgaver utenfor det normale på hjemmebane i tillegg til en jobb som krever at man gir mye omsorg, kan det bli for mye.

Aktuelle stillinger man kan gå rett inn i uten å utdanne seg på nytt vokser kanskje ikke på trær, men tenk litt utenfor boksen så dukker det sikkert opp noe spennende. Søk på mange stillinger, dra på intervju og kjenn på magefølelsen når intervjuet er ferdig. Man trenger jo ikke å takke ja om man får en stilling man kjenner at man egentlig ikke har så lyst på likevel. Den muligheten er fin når man uansett har en jobb, da blir ikke stresset like stort når man skal på intervju 😊 

Anonymkode: e62f7...4f7

[rebella81]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men for faen slutt da! Jeg vil føl meg trygg på et sykehus. Ikke drittlei pleiere som gir faen I om jeg overlever på sykehuset. Fort gjort å gjøre en tabbe med pasientene.

Anonymkode: fa0b3...8b8

Eventuelt gi bedre arbeidsvilkår til de arme sykepleierne og helsearbeiderne som står i det slik at en ikke kollapser? 

[Janina1]

RaraA skrev (10 timer siden):

Har vært sykepleier i 7 år og tatt videreutdanning og jeg er også gørre lei - så det at du har holdt i 18 år tenker jeg ikke er noe å skamme seg for. Jeg tok på meg en midlertidig administrativ stilling som forløpskoordinator og det ble en skikkelig pust i bakken for min del hvor jeg fikk tenke litt på hva jeg egentlig ønsker. Ser du skriver at du ikke ønsker jobbe administrativt, men det kan være et avbrekk for en liten stund og man får likevel brukt kompetansen sin. Det kan jo være en mulighet til å kjenne litt på hva man ønsker og hva man passer til? For min del var det vanskelig å finne ut av hva neste steg var når jeg hadde fått nok for da føltes det ut som jeg kunne gjort hva som helst for å slippe å jobbe som sykepleier.

Jeg hadde et årsvikariat som operasjonskoordinator for noen år tilbake. Beste jobben jeg har hatt. Forholdt meg kun til operasjonsteam/kirurger og pasienter som kom inn til samtale/siste prøver/tester før operasjonen. Lærte også utrolig mye og fikk være med på mindre operasjoner og inngrep for å observere. 

Dessverre så er det svært sjeldent denne type stilling er utlyst. Folk tviholder på dem og det skjønner jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber også med mennesker, og forstår deg, Ts. Om man har barn skal man liksom trøste og bære både på jobb og hjemme. Det er lett å brenne seg ut på dette. Samtidig trenger jo samfunnet disse trøste og bære-folka.

Selv angrer jeg på å ha utdannet meg til et trøste og bære-yrke. Viktig å finne påfyll andre steder. Håper du lykkes med jobbskifte!

Anonymkode: 34054...cdb

[AnonymBruker]

Du kan være utbrent, eller i full fart på vei. Kanskje du kan snakke med leder om hvordan du har det, og se om det finnes noe administrativt du kan gjøre en stund, så får du tenkt deg om? Jeg jobber med mennesker selv og får totalt omsorgstretthet med jevne mellomrom. Mange hobbyer og å aldri jobbe overtid hjelper litt for min del, men noen perioder er det bare snakk om å holde ut. Det tærer veldig på å jobbe med mennesker, i lengden.

Anonymkode: a100a...514

[Gliffy]

Jeg skjønner deg godt, har selv følt på det samme etter lengre tid i et serviceyrke. Heldigvis skjedde det tidlig nok i livet for meg til at jeg fikk byttet karrierevei.

Karriereveiledning er nok ikke så dumt. Og hvis jeg forstår deg rett så er det pasientene du blir sliten av, så det finnes nok muligheter for jobber innen din bransje som ikke har pasientkontakt. Noe på laboratoriet for eksempel, eller forsikring somvar nevnt her. Håper du finner noe ganske raskt ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

videreutdanne deg

Anonymkode: a58e3...4dd

Mener du om jeg videreutdannet meg?

Nei, det har jeg ikke gjort. Men vurderer å ta noe it-relatert utdanning når barna er blitt større.

Anonymkode: 74cb7...95c