Savner eksmannen min så inderlig

[Thanos]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

De 2 beste. Spesielt dette med manglende omsorg da ts var syk.

Anonymkode: 1a1f7...fcb

Det kommer jo helt an på hvor mye omsorg ts krevde? Hvordan vet du at ikke hennes krav var hinsides og for mye å forvente av en partner? Hvor mye omsorg og pleie vet vi at mannen til ts gav? Noe sier meg at det ikke var så ille alikevel, siden hun nå nærmest er smådesperat etter å få ham tilbake.

Jeg så et intervju med en parterapeut for et par måneder siden. Hun hevdet det var et klart mønster i brudd hvor flest kvinner tok initsiativet til bruddet, der kvinnen har havnet i en følsesmessig lås hvor hun ikke selv finner utav sine egne følser. Og når hun ikke klarer å bearbeide og plassere sine egne følser, projiserer hun dem over på mannen, for hun er avhengig av at noen er årsaken til hvorfor hun føler det hun føler. Dette står også veldig i stil med årsakene kvinner flest oppgir som årsak til brudd. "Jeg følte meg ikke sett, hørt og verdsatt slik JEG ønsker".

[Thanos]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

«All in love is fair». Det er lov å angre seg, og det er lov å prøve å få eks-en tilbake.

Hvis han har gått videre, fått seg ny partner og (spesielt) hvis det er barn inne i bildet så kan det være uklokt, og sjansen for at TS blir såret og får dårligere relasjon med andre synes betydelig.

Anonymkode: 2b40e...e79

At man har lov betyr ikke at man må.

[AnonymBruker]

Thanos skrev (8 minutter siden):

Det kommer jo helt an på hvor mye omsorg ts krevde? Hvordan vet du at ikke hennes krav var hinsides og for mye å forvente av en partner? Hvor mye omsorg og pleie vet vi at mannen til ts gav? Noe sier meg at det ikke var så ille alikevel, siden hun nå nærmest er smådesperat etter å få ham tilbake...

Det skal mye til at ts sin mann var sinnsykt givende under hennes sykdom bare at hun dessverre ikke verdsatte det. Sykdom er lakmustesten i et forhold, en mann som ikke elsker høyt nok vil ikke klare det som kreves. 

Men hun kan såklart savne den hun trodde han var og nå ser tegn til nå som han har fått seg ny dame, uten at det betød at han ville blitt en god partner for henne nå. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb

[Thanos]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det skal mye til at ts sin mann var sinnsykt givende under hennes sykdom bare at hun dessverre ikke verdsatte det. Sykdom er lakmustesten i et forhold, en mann som ikke elsker høyt nok vil ikke klare det som kreves. 

Men hun kan såklart savne den hun trodde han var og nå ser tegn til nå som han har fått seg ny dame, uten at det betød at han ville blitt en god partner for henne nå. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb

Igjen, jeg baserer synspunktet mitt på hva både psykologer og en anerkjent parterapeut hevder. Så kan det selvfølgelig være at mannen til ts faktisk var dårlig på omsorg i dette tilfelle. Men poenget er at ingen av oss vet med sikkerhet. Da vil iallefall ikke jeg konkludere med at han ikke gav henne nok omsorg.

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tenker jo at jeg sikkert idylliserer det livet vi hadde, og glemmer bort det som ikke fungerte

Garantert. 

Du har romantisert alt det fine og glemt alt det vonde. Med tid og stunder bakes man inn i en falsk sorg rundt det man mistet av det aller beste fra forholdet, og gjerne ting som virker enda bedre enn det det var. 

Jeg tror du må minne deg på om at den sorgen du opplever nå er falsk. Den er ensporet og eventyrbasert. 

For å si det på en annen måte: Det livet du savner og sørger over vil du aldri få, selv ikke om dere skulle funne tilbake dere igjen.

Jeg tror du må minne deg på hvorfor du valgte å skille deg, og innse at det livet du hadde med han ikke er et alternativ lenger. Dere vil aldri gå tilbake til dit dere var. Og ihvertfall ikke dit du fantaserer nå om.

Derfor anbefaler jeg at du heller ikke åpner deg for mannen, slik du planlegger. For idyllen er ikke virkelighet, du vil neppe få noe godt igjen for det. Det ligger an til tidenes magaplask, uansett hvilken respons du får. 

I bunn og grunn tror jeg du savner noen. Ikke han, men noen. Og jeg tror du savner kjærlighet på generelt grunnlag, og ikke nødvendigvis kjærligheten fra han. Men siden han var din siste store, så er det han du savner og sørger over. Tror du må innse at det kanskje ikke er han du savner og sørger over, men noen, kjærlighet og at du nå lever i ensomhet. Dette er en helt annen sorg enn å sørge over en person, og den er også lettere å håndtere når du innser at det du savner og sørger over ikke kan adresseres mot en person. 

Ta noen runder med deg selv, og finn ut hva du faktisk sørger over. Og ikke minst, bring inn litt realitet både i savn, sorg og framtid! 

[AnonymBruker]

At du sier noe kan jo gjøre forholdet mellom deg og bf og hans nye kjæreste vanskelig. Vil tro at han kommer til å fortelle sin nye kjæreste om hva du har sagt. Og da kan det godt hende at hun ikke er komfortabel med at dere er alene sammen med barna på ting osv. 

Min eksmann kom krypende tilbake etter at jeg hadde fått meg en ny kjæreste. Jeg avviste han selvfølgelig høflig men bestemt. 

Jeg og min nye mann har ikke sånne hemmeligheter for hverandre så jeg fortalte han hva eksen hadde sagt og gjort. Dette falt ikke i god jord hos ny mann og det har faktisk komplisert et ellers greit samarbeid fordi det ikke føles like naturlig å omgås bf når han vil ha meg tilbake.

Anonymkode: 75bcf...f7c

[AnonymBruker]

Thanos skrev (31 minutter siden):

 

Jeg så et intervju med en parterapeut for et par måneder siden. Hun hevdet det var et klart mønster i brudd hvor flest kvinner tok initsiativet til bruddet, der kvinnen har havnet i en følsesmessig lås hvor hun ikke selv finner utav sine egne følser. Og når hun ikke klarer å bearbeide og plassere sine egne følser, projiserer hun dem over på mannen, for hun er avhengig av at noen er årsaken til hvorfor hun føler det hun føler. Dette står også veldig i stil med årsakene kvinner flest oppgir som årsak til brudd. "Jeg følte meg ikke sett, hørt og verdsatt slik JEG ønsker".

 

Dette er min erfaring også med alle de venninnene til samboer som har eller tenker på å gå fra mannen sin. Og det faktum at de forventer mer av mannen sin enn det de selv er villig til å investere i forholdet tilbake. 

Det går på personlighetstyper, de som sjelden er fornøyd med det meste, med sjefen, arbeidskollegaer, med venninner med mor, med ekser, med barnefar til barn nr 1 eller 2 osv.. 

Leste en annen artikkel som bekrefter mye av denne problemstillingen forleden dag, kvinner som har mye uoppgjort med sine mødre 

Marie Natten og Tuva Thorsons generasjonsskifte på Langedrag i den nye NRK-serien «Nytt blod» – Buskerud 

Døtre vil snakke om mamma hos terapeutene. 

 

Anonymkode: 92187...12d

[TomKrus]

Thanos skrev (2 timer siden):

Igjen, jeg baserer synspunktet mitt på hva både psykologer og en anerkjent parterapeut hevder. Så kan det selvfølgelig være at mannen til ts faktisk var dårlig på omsorg i dette tilfelle. Men poenget er at ingen av oss vet med sikkerhet. Da vil iallefall ikke jeg konkludere med at han ikke gav henne nok omsorg.

Du har jo helt rett, vi vet ikke noe om mannen og hva han har gjort eller ikke, og om det var innenfor det man må forvente eller om han ble utsatt for helt absurde krav. Vi vet ingen ting annet en TS sin versjon.  Og den kan godt stemme den, men husk en ting at en sak har alltid to sider.  Uansett angre i ettertid når man har valgt å skille seg er jo helt greit, men man får jo sjeldent gjort noe som helst med det når den andre har gått videre i livet og funnet seg en annen. Da er det hele kjørt !  Så kan man få en ny sjanse om det forholdet ryker også, men ikke regne med det. Som oftest når slike valg er tatt er de endelige, og spesielt når tiden har gått og den andre virkelig har fått reflektert over det han har gått igjennom. De fleste skygger da langt unna for all fremtid.

 

[AnonymBruker]

Thanos skrev (5 timer siden):

Igjen, jeg baserer synspunktet mitt på hva både psykologer og en anerkjent parterapeut hevder. Så kan det selvfølgelig være at mannen til ts faktisk var dårlig på omsorg i dette tilfelle. Men poenget er at ingen av oss vet med sikkerhet. Da vil iallefall ikke jeg konkludere med at han ikke gav henne nok omsorg.

De uttaler seg ikke om sykdom, og om de hadde gjort det, hadde de ikke kunnet ignorere statistikken som viser at menn forlater syke kvinner langt oftere enn motsatt. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb

[luxifine]

Det er så lett å idyllisere det som engang var, spesielt når det har gått en stund og du har fått alt på avstand. Sannheten et at dere fungerte ikke og han har gått videre, noe som stikker litt og vekker følelser hos deg. Greia er de følelsene du går og kjenner på er ikke *egentlig* for han, de er for fantasibildet av han som bor i ditt hode. 

 

[AnonymBruker]

Thanos skrev (10 timer siden):

Det kommer jo helt an på hvor mye omsorg ts krevde? Hvordan vet du at ikke hennes krav var hinsides og for mye å forvente av en partner? Hvor mye omsorg og pleie vet vi at mannen til ts gav? Noe sier meg at det ikke var så ille alikevel, siden hun nå nærmest er smådesperat etter å få ham tilbake.

Jeg så et intervju med en parterapeut for et par måneder siden. Hun hevdet det var et klart mønster i brudd hvor flest kvinner tok initsiativet til bruddet, der kvinnen har havnet i en følsesmessig lås hvor hun ikke selv finner utav sine egne følser. Og når hun ikke klarer å bearbeide og plassere sine egne følser, projiserer hun dem over på mannen, for hun er avhengig av at noen er årsaken til hvorfor hun føler det hun føler. Dette står også veldig i stil med årsakene kvinner flest oppgir som årsak til brudd. "Jeg følte meg ikke sett, hørt og verdsatt slik JEG ønsker".

Jeg krevde ingen pleie eller omsorg av mannen under min sykdom, men hadde behov for at han tok seg av barn og hus da jeg var sengeliggende og delvis sengeliggende over måneder av ganga. I den akutte fasen tok han ansvar for barna, og et minimalt nivå av huset. (Så ut som en fullstendig svinesti når jeg kom tilbake igjen) Og når jeg var på det dårligste, ga han følelsesmessig omsorg, så der var det ikke noe å klage på) Men så fort jeg var delvis på beina, gjorde han kanskje 10%. (Er frisk nå)  Han kjørte ungene i bhg når jeg ikke var i stand til å kjøre bil, men ellers lite der. Husarbeid gjorde han ingenting av, han kunne ta en oppvask i uka om jeg bad om det, men da var det det eneste han gjorde i løpet av en uke. Ikke vasket han klær, støvsugde, vasket bad, gulv osv. Klippe plen tok vi 50/50, annet utarbeidet tok vanligvis jeg, og oppussing var alltid meg både utvendig og innvendig, da han har ti tommeltotter. (Eller det ble satt bort til fagfolk)  Jeg er ikke et petimeter med støv på hjernen, så hadde i alle fall ikke urealistiske krav og for høye forventninger. 😂 Jeg har aldri gjort så lite husarbeid som nå, selv ikke de ukene jeg har ungene, og likevel er huset mer ryddig og rent enn når vi var sammen, så han rota mye. 

Det er nok mye sant i at jeg kanskje egentlig er mer klar for noe nytt enn å få han tilbake, men det føles nok skummelt og da er det tryggere å lengte tilbake til han.  Iblandet litt irritasjon/sorg over hvor mye han har endret seg. (Men det er jo også et tegn på at vi ikke fungerte, så det går jo på begge to)  Nå bidrar han med ungene og er sammen med de på fritida. (Når vi var gift var jeg alltid alene med ungene på fritida de siste årene) Men det er jo kjempeflott for barna å få et forhold til han igjen. (Han var der for ungene når de var små) Og at han og kjæresten har det livet sammen som jeg trodde vi skulle ha, og det er jo selvsagt litt sårt, og har nok stukket ekstra i det siste. 

 

Det har faktisk hjulpet å lese gjennom denne tråden, for det var gitt meg litt perspektiv. 🙂 Og så las jeg en annen tråd her inne, som i prinsippet handlet om menn som ikke bidro, og kvinner som maste. Og det var så kjent, at da kom realiteten tilbake igjen😂😂 Så nei, jeg ønsker han ikke tilbake egentlig. Men jeg kjenner jeg likevel sørger over det livet som ikke ble noe av. Og jeg savner han som venn. Og jeg har en veldig sorg over at barna må vokse opp i to hjem, da et av barna fortsatt sliter voldsomt med å takle det. 

Men jeg og eksen samarbeider godt om barna, og jeg har et godt forhold til kjæresten hans også, og vil ikke risikere noe der. Så jeg innser at det ikke er hverken lurt eller rett å si noe til han, selv om det ikke var for å "vinne han tilbake", jeg må få vekk følelsene på egenhånd. 👍

Sorgen over det som ikke ble, vil nok sitte i, men kjenner jeg har fått sortert litt, og ser litt lysere på det nå. 

Anonymkode: e96b2...22e

[AnonymBruker]

Jeg har vært skilt ca like lenge som deg. Det hender jeg får disse tankene du beskriver fordi jeg er lei av å være alene. Det var han som ville skilles, ikke meg. Husk at om man prøver å være sammen igjen så vil ofte de samme problemene komme tilbake. Og skulle det da bli slutt for 2. gang , det orker jeg ikke tenke på, engang . Derfor må livet gå videre men jeg skjønner det er vanskelig. 

Anonymkode: 44913...27f

[Thanos]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

De uttaler seg ikke om sykdom, og om de hadde gjort det, hadde de ikke kunnet ignorere statistikken som viser at menn forlater syke kvinner langt oftere enn motsatt. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb

Men i dette tilfelle var det hun som forlot ham.

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg krevde ingen pleie eller omsorg av mannen under min sykdom, men hadde behov for at han tok seg av barn og hus da jeg var sengeliggende og delvis sengeliggende over måneder av ganga. I den akutte fasen tok han ansvar for barna, og et minimalt nivå av huset. (Så ut som en fullstendig svinesti når jeg kom tilbake igjen) Og når jeg var på det dårligste, ga han følelsesmessig omsorg, så der var det ikke noe å klage på) Men så fort jeg var delvis på beina, gjorde han kanskje 10%. (Er frisk nå)  Han kjørte ungene i bhg når jeg ikke var i stand til å kjøre bil, men ellers lite der. Husarbeid gjorde han ingenting av, han kunne ta en oppvask i uka om jeg bad om det, men da var det det eneste han gjorde i løpet av en uke. Ikke vasket han klær, støvsugde, vasket bad, gulv osv. Klippe plen tok vi 50/50, annet utarbeidet tok vanligvis jeg, og oppussing var alltid meg både utvendig og innvendig, da han har ti tommeltotter. (Eller det ble satt bort til fagfolk)  Jeg er ikke et petimeter med støv på hjernen, så hadde i alle fall ikke urealistiske krav og for høye forventninger. 😂 Jeg har aldri gjort så lite husarbeid som nå, selv ikke de ukene jeg har ungene, og likevel er huset mer ryddig og rent enn når vi var sammen, så han rota mye. 

Det er nok mye sant i at jeg kanskje egentlig er mer klar for noe nytt enn å få han tilbake, men det føles nok skummelt og da er det tryggere å lengte tilbake til han.  Iblandet litt irritasjon/sorg over hvor mye han har endret seg. (Men det er jo også et tegn på at vi ikke fungerte, så det går jo på begge to)  Nå bidrar han med ungene og er sammen med de på fritida. (Når vi var gift var jeg alltid alene med ungene på fritida de siste årene) Men det er jo kjempeflott for barna å få et forhold til han igjen. (Han var der for ungene når de var små) Og at han og kjæresten har det livet sammen som jeg trodde vi skulle ha, og det er jo selvsagt litt sårt, og har nok stukket ekstra i det siste. 

 

Det har faktisk hjulpet å lese gjennom denne tråden, for det var gitt meg litt perspektiv. 🙂 Og så las jeg en annen tråd her inne, som i prinsippet handlet om menn som ikke bidro, og kvinner som maste. Og det var så kjent, at da kom realiteten tilbake igjen😂😂 Så nei, jeg ønsker han ikke tilbake egentlig. Men jeg kjenner jeg likevel sørger over det livet som ikke ble noe av. Og jeg savner han som venn. Og jeg har en veldig sorg over at barna må vokse opp i to hjem, da et av barna fortsatt sliter voldsomt med å takle det. 

Men jeg og eksen samarbeider godt om barna, og jeg har et godt forhold til kjæresten hans også, og vil ikke risikere noe der. Så jeg innser at det ikke er hverken lurt eller rett å si noe til han, selv om det ikke var for å "vinne han tilbake", jeg må få vekk følelsene på egenhånd. 👍

Sorgen over det som ikke ble, vil nok sitte i, men kjenner jeg har fått sortert litt, og ser litt lysere på det nå. 

Anonymkode: e96b2...22e

Tror det er veldig lurt å få ordnet tankene og forsøke gå videre. Det er det eneste som vil gavne begge parter på sikt. Lykke til.

[AnonymBruker]

Thanos skrev (53 minutter siden):

Men i dette tilfelle var det hun som forlot ham.

Ja, men poenget var vel at det viser at menn oftere ikke stiller opp for syk partner. 

Anonymkode: 319a5...133

[AnonymBruker]

Thanos skrev (22 timer siden):

At man har lov betyr ikke at man må.

Det er jeg helt enig i. Tvert imot så er det et stort spekter av handlinger som er lov og «lov» men som man antagelig bør avstå fra.

Anonymkode: 2b40e...e79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, men poenget var vel at det viser at menn oftere ikke stiller opp for syk partner. 

Anonymkode: 319a5...133

Hvis mannen forlater en syk partner: dårlig mann

Hvis en syk partner forlater mannen sin: dårlig mann

Anonymkode: 2b40e...e79

[Tradegy]

Ta noen samtaler med en god terapeut ❤️ Kjærlighet og avhengighet oppfører seg ofte likt. Du får ikke gått tilbake å laget en ny start, men du har mulighet til å starte i dag og lage deg en ny slutt.

Å fabulere om alt som kunne vært er nytteløst, for det setter bremseklossene for fremtiden din på.

Ville satt meg ned med penn og papir, skrevet et langt brev til han.

Og nei, dette er selvfølgelig ikke noe han skal ha. Kast det/brenn det og gi deg selv en avslutning.

Husk at det ligger mye kjærlighet I å gi slipp. Mye mer enn å tviholde så hardt at knokene blir blå. 

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Thanos skrev (23 timer siden):

Det kommer jo helt an på hvor mye omsorg ts krevde? Hvordan vet du at ikke hennes krav var hinsides og for mye å forvente av en partner? Hvor mye omsorg og pleie vet vi at mannen til ts gav? Noe sier meg at det ikke var så ille alikevel, siden hun nå nærmest er smådesperat etter å få ham tilbake.

Jeg så et intervju med en parterapeut for et par måneder siden. Hun hevdet det var et klart mønster i brudd hvor flest kvinner tok initsiativet til bruddet, der kvinnen har havnet i en følsesmessig lås hvor hun ikke selv finner utav sine egne følser. Og når hun ikke klarer å bearbeide og plassere sine egne følser, projiserer hun dem over på mannen, for hun er avhengig av at noen er årsaken til hvorfor hun føler det hun føler. Dette står også veldig i stil med årsakene kvinner flest oppgir som årsak til brudd. "Jeg følte meg ikke sett, hørt og verdsatt slik JEG ønsker".

Problemer eskalerer når de begynner å ”føle” det den andre ”føler” og ikke klarer ha direkt dialog med ord, uten å bruke ”intuisjonen” sin og sist men ikke minst når de opplever seg selv som den som er den ”gode” og gjør aldri noe feil — og opplever seg alltid som den sårbare, med null ansvar for hvordan dynamikken har utartet seg. 

Anonymkode: 91565...e22

[AnonymBruker]

Thanos skrev (7 timer siden):

Men i dette tilfelle var det hun som forlot ham.

Ja, hun tok til vettet da hun så at han ikke stilte opp.

Er vanvittig å la en sengeliggende våkne opp til et bomba hus, men sånn er dessverre en del menn; om så kona er hinsides syk, har hun ifølge dem hovedansvaret for hjemmet. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvis mannen forlater en syk partner: dårlig mann

Hvis en syk partner forlater mannen sin: dårlig mann

Anonymkode: 2b40e...e79

Hvis ei dame hadde oppført seg som ts sin mann, ville vi tolket henne ikke bare som en dårlig partner, men også ei dårlig mor. 

Anonymkode: 1a1f7...fcb