Foreldrerett når foreldrene ikke er sammen før barnet er født

[AnonymBruker]

Til TS:  

Jeg regner med at du ikke har barn fra før, og da er det ikke lett å vite hva som er best og anbefalt for deres situasjon, men jeg tror du skal fokusere på hva som er best for barnet. 
Det virker som du er mest opptatt av at far skal bli fornøyd enn å tenke på at barnet først skal bli født og hvordan du og barnet får til rutiner med søvn og amming og trivsel. 
De som nevner det med at en må vente til nærmere 3 års alder for 50/50 ordning har nok rett. 
Igjen så er det tryggheten og rutinene til barnet som veier tyngst . 
Far får pendle frem og tilbake , bo hos deg delvis om han vil se barnet ofte inntil det er gammelt nok til å være hos far over tid. 
 

Anonymkode: 6515b...5a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er han den eneste personen du skal ha med deg? For jeg vil gjøre deg oppmerksom på at det er utrolig viktig å ha noen der som har ditt beste i tankene, ikke bare å oppleve barnet. Sykehusene har nedbemannet så mye at du kan risikere å bli mye alene underveis. De som jobber der har også en tendens til å gå ut i fra at han fungerer som støtteperson for deg. Det høres ikke ut som om han er så innstilt på å se ting fra din side.

Anonymkode: 1b223...d40

Nettopp. Støttepersonen skal jo være med for å støtte og motivere deg, ikke hovedsakelig for å bivåne fødselen. Hen bør vite hva du ønsker og ikke ønsker så hen kan være ditt talerør dersom du ikke er i stand til det selv. Man kan bli overraskende fjern og inni egen boble underveis, ikke sikkert at man får med seg alt eller får formidlet hva man vil. Hvis din eks ikke er den personen for deg så hadde jeg heller tatt med en annen som sto nær deg.

Anonymkode: 470a1...672

[PGMVL]

On 3/28/2024 at 11:18 AM, AnonymBruker said:

Jeg håper virkelig han innser det etter hvert at det ikke er aktuelt, men pr. dags dato høres det ut som at han mener det er fult gjennomførbart. Vi har ingen barn fra før, men vi var i et forhold og samboere tidligere (for mange herrens år siden). Så jo, vi har allerede pratet om å kanskje flytte sammen for en periode, nettopp så han kan få være så delaktig som både han og jeg ønsker at han kan være for babyen fra dag 1. Men også der er det en konflikt, da han mener at jeg er den som skal slippe alt og flytte inn med alle dyrene mine hos han, fordi han har et noe nyere hus enn jeg har - dette også prøver jeg å si til han blir kaos, både fordi det da blir en krevende tilvenningsperiode for dyrene, i tillegg til alt annet de må venne seg til med en baby i hus, og fordi jeg faktisk er 7 mnd. gravid, så det er ikke akkurat så lett å bare pakke sammen og dra. Han bor også nærme nok til at han lett kan komme innom hver eneste dag hvis han ikke vil flytte inn her.  🙂

Anonymkode: c42a4...50a

Åja! Da misforstod jeg. Høres ut som dere i utgangspunktet har et fint grunnlag for samarbeid som atskilte foreldre men at han har litt urealistiske forventninger nå. Det er ikke helt uvanlig hos førstegangsfedre. Du får bare stå på ditt. Jeg tror også du har offentlige instanser på din side mtp resonnementet ditt.

[AnonymBruker]

On 3/28/2024 at 11:09 AM, AnonymBruker said:

Ja, jeg forstår dette med hvor viktig tilknytningen er, og det er nok derfor dette er så vanskelig for meg. Jeg vet hvor mye skade det også evt. kan gjøre, og jeg tror det er en av grunnene til at jeg ønsker at far er så mye involvert fra dag 1 som mulig. Som sagt, så ønsker jeg på ingen måte at barnet skal bli flyttet på så tidlig, det er derfor jeg spør om råd til hvordan vi kan løse dette på best mulig måte. 

Som jeg også skrev tidligere, så har vi snakket om å flytte sammen igjen for en periode så faren også har mulighet til å være der for barnet sitt fra start. 

Jeg fant dette https://www.advokatrm.no/pappaperm-ved-samlivsbrudd/

"Dersom foreldrene går fra hverandre før far har tatt sin pappaperm overføres pappapermen til mor, forutsatt at det er hun som har overtatt den daglige omsorgen for barnet (fast bosted).

Foreldrene har rett til å avtale at far fortsatt skal ta ut sin del av pappapermen, men da kreves det at foreldrene er enige om dette. Foreldrene må da søke NAV om dette, og ved søknaden er det krav om at det vedlegges bekreftelse fra mor på at far rent faktisk har omsorgen for barnet under permisjonsdagene."

Og det betyr vel at han kan ta permisjon han også, men som sagt, så er det en del av konflikten - hvordan vi evt. skal løse dette i praksis, da jeg sier at babyen ikke skal flytte vekk fra meg i 15 uker for at far ønsker å bo hos seg selv denne tiden. 

 

- TS 

Anonymkode: c42a4...50a

Du vet jo hva som er det rette? Får nesten et slags inntrykk av at du vil at noen skal ta eksen din i forsvar.. konflilt er kjipt men nå må du prioritere barnet ditt.

Anonymkode: 5fe26...f1d

[AnonymBruker]

Jeg var ikke sammen med barnefar da barnet vårt ble født, men han var involvert fra første dag. Vi delte på å passe barnet vårt, sov med ham på skift (barnet fikk flaske), og avlastet hverandre på dagtid. Han tok permisjon fra jobben. Senere byttet vi på å gå turer og være med barnet, men jeg hadde hovedansvaret siden jeg var den barnet vårt skulle bo hos. 

Barnefar var hos hos mange ganger i uken og avlastet meg i flere år før han hadde barnet hjemme hos seg. Dermed hadde barnet alltid en trygg base de første årene. Barn har ikke vondt av å være litt alene med far, dersom de har et nært og godt forhold.

For meg var det en selvfølge at vi delte på det, akkurat som vi ville ha gjort hvis vi bodde sammen.

Anonymkode: b5e3a...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg var ikke sammen med barnefar da barnet vårt ble født, men han var involvert fra første dag. Vi delte på å passe barnet vårt, sov med ham på skift (barnet fikk flaske), og avlastet hverandre på dagtid. Han tok permisjon fra jobben. Senere byttet vi på å gå turer og være med barnet, men jeg hadde hovedansvaret siden jeg var den barnet vårt skulle bo hos. 

Barnefar var hos hos mange ganger i uken og avlastet meg i flere år før han hadde barnet hjemme hos seg. Dermed hadde barnet alltid en trygg base de første årene. Barn har ikke vondt av å være litt alene med far, dersom de har et nært og godt forhold.

For meg var det en selvfølge at vi delte på det, akkurat som vi ville ha gjort hvis vi bodde sammen.

Anonymkode: b5e3a...6da

Det høres ut som en god løsning. Men, det funket jo fordi barnefar virket å ha realistiske forventninger og at han/dere begge strakk seg for å få det til å funke. TS sin er jo ikke helt der.

Anonymkode: 470a1...672

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2024 den 12.17):

Til TS:  

Jeg regner med at du ikke har barn fra før, og da er det ikke lett å vite hva som er best og anbefalt for deres situasjon, men jeg tror du skal fokusere på hva som er best for barnet. 
Det virker som du er mest opptatt av at far skal bli fornøyd enn å tenke på at barnet først skal bli født og hvordan du og barnet får til rutiner med søvn og amming og trivsel. 
De som nevner det med at en må vente til nærmere 3 års alder for 50/50 ordning har nok rett. 
Igjen så er det tryggheten og rutinene til barnet som veier tyngst . 
Far får pendle frem og tilbake , bo hos deg delvis om han vil se barnet ofte inntil det er gammelt nok til å være hos far over tid. 
 

Anonymkode: 6515b...5a0

Det er på ingen måte far sine ønsker og behov som skal bli prioritert, noe jeg allerede har sagt klart fra til han om. Men jeg ønsker helst ikke å starte samarbeidet med konflikter om det går an å unngå, så jeg ønsker heller tips for hvordan vi kan løse det sammen på best mulig måte. Vi skal jo tross alt samarbeide om denne ungen resten av livet vårt - på en eller annen måte 😛 Men jeg er også innstilt på å stå på det jeg mener er rett, og i verste fall gå lenger hvis han ikke innser hva som er best i lengden. 

- TS 

Anonymkode: c42a4...50a

[AnonymBruker]

PGMVL skrev (20 timer siden):

Åja! Da misforstod jeg. Høres ut som dere i utgangspunktet har et fint grunnlag for samarbeid som atskilte foreldre men at han har litt urealistiske forventninger nå. Det er ikke helt uvanlig hos førstegangsfedre. Du får bare stå på ditt. Jeg tror også du har offentlige instanser på din side mtp resonnementet ditt.

Ja, som sagt så gikk vi inn i dette med trua om at vi skulle klare samarbeidet på en god måte. Forhåpentligvis klarer han å se at forventningene hans ikke er helt realistiske selv også etter hvert 😛 

- TS 

Anonymkode: c42a4...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Du vet jo hva som er det rette? Får nesten et slags inntrykk av at du vil at noen skal ta eksen din i forsvar.. konflilt er kjipt men nå må du prioritere barnet ditt.

Anonymkode: 5fe26...f1d

Jeg ønsker på ingen måte at noen skal ta han i forsvar, jeg ønsker tips og erfaringer i forhold til hvordan andre har løst lignende situasjoner før. Det er selvfølgelig barnet som skal bli prioritert - ikke ønskene eller behovene til verken far eller meg selv, men jeg prøver å tenke litt langsiktig samtidig mtp. at vi skal samarbeide om denne ungen resten av livet vårt, ikke bare de første par årene. 

- TS

Anonymkode: c42a4...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg var ikke sammen med barnefar da barnet vårt ble født, men han var involvert fra første dag. Vi delte på å passe barnet vårt, sov med ham på skift (barnet fikk flaske), og avlastet hverandre på dagtid. Han tok permisjon fra jobben. Senere byttet vi på å gå turer og være med barnet, men jeg hadde hovedansvaret siden jeg var den barnet vårt skulle bo hos. 

Barnefar var hos hos mange ganger i uken og avlastet meg i flere år før han hadde barnet hjemme hos seg. Dermed hadde barnet alltid en trygg base de første årene. Barn har ikke vondt av å være litt alene med far, dersom de har et nært og godt forhold.

For meg var det en selvfølge at vi delte på det, akkurat som vi ville ha gjort hvis vi bodde sammen.

Anonymkode: b5e3a...6da

Så fint å høre at dere fikk det til på en så god måte! 🥰 Det er noe sånt jeg ønsket (og trodde) vi var enige om selv, men det høres ut som at det kan bli vanskelig å få faren med på laget der. Hvordan løste dere det i praksis med permisjonen og var du i full jobb på det tidspunktet? Og når du skriver at dere sov med han på skift (jeg regner med at det var snakk om annenhver natt?) bodde han hos deg de gangene det var hans tur til å sove sammen med baby, eller hvordan løste dere dette? 

- TS 

Anonymkode: c42a4...50a

[AnonymBruker]

Høres ut som dere planlegger å få dere en liten ping pong ball. En trygg, stabil og avslappende oppvekst 🫠

Kanskje dere burde vurdere å flytte sammen de første årene? Barnets behov, vel og ve kommer først.

 

Anonymkode: 4264e...3f7

[Andro]

Den kommende barnefaren kan åpenbart ingenting om hverken amming, kvinnekropper eller spedbarns behov.
Her foreslår jeg at du tar ham med til samtale på familierådgivning, og at du allerede nå søker allianse med jordmor og helsesøster, og forteller alt.

Babyens behov for trygghet skal overskygge alt, og det er ikke en eiendel som man skal dele etter hva voksne synes er "rettferdig".  En baby skal ha ett hjem. De som skal være babyens stabile voksenpersoner skal treffe barnet ofte, for å skape tilknytning.  I starten må samvær skje hos deg, eller med deg rett i nærheten. Amming er et akutt behov  og ikke alle kan pumpe.

Å forvente å ta med en baby under 6 mnd. på overnatting tenker jeg er en urealistisk forventning av ham.
At han gradvis kan ha barnet alene på dagtid fra 3-4 mnd. alder kan være realistisk: Begynne med en time eller to, og gradvis øke på til en dag når barnet er ca året. Da har du også en fin avlastning.

Jeg vil fraråde å bo sammen når han er så lite forståelsesfull på hva du og barnet trenger.
Dere må få det til å gå opp med ditt hjem som base; ikke gi slipp på det - han her ønsker kontroll.

Krev daglig omsorg alene, og skriftliggjør hvordan og hvor mye samvær skal skje.
Lag gjerne en gradering av økt alenetid med far fra en gitt alder, i samråd med familiekontoret.

Å kreve 50/50 for tidlig er ofte motivert av uvilje mot bidrag, like gjerne som genuint ønske om å ha 50% omsorg.
Det er i alle fall ikke for å ivareta barnets behov. 

Noe sier meg at denne faren vil gjøre retrett på en rekke områder idet han oppdager hva det vil si å være alene med et spedbarn gjennom noen timer. La ham gjøre 100% av oppgavene med barnet, utenom amming, i den tiden samværet varer. Å varme mat, rydde etter måltid, vaske etter bleieskift, ta ut søpla osv. hører også med til det å ha omsorg for babyen.
Ikke vær tjeneren til far når han kommer for å være sammen med barnet, eller når dere besøker ham. Slike mønstre setter seg.

 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg ønsker på ingen måte at noen skal ta han i forsvar, jeg ønsker tips og erfaringer i forhold til hvordan andre har løst lignende situasjoner før. Det er selvfølgelig barnet som skal bli prioritert - ikke ønskene eller behovene til verken far eller meg selv, men jeg prøver å tenke litt langsiktig samtidig mtp. at vi skal samarbeide om denne ungen resten av livet vårt, ikke bare de første par årene. 

- TS

Anonymkode: c42a4...50a

Jeg skjønner.

Anonymkode: 5fe26...f1d

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Andro said:

Den kommende barnefaren kan åpenbart ingenting om hverken amming, kvinnekropper eller spedbarns behov.
Her foreslår jeg at du tar ham med til samtale på familierådgivning, og at du allerede nå søker allianse med jordmor og helsesøster, og forteller alt.

Babyens behov for trygghet skal overskygge alt, og det er ikke en eiendel som man skal dele etter hva voksne synes er "rettferdig".  En baby skal ha ett hjem. De som skal være babyens stabile voksenpersoner skal treffe barnet ofte, for å skape tilknytning.  I starten må samvær skje hos deg, eller med deg rett i nærheten. Amming er et akutt behov  og ikke alle kan pumpe.

Å forvente å ta med en baby under 6 mnd. på overnatting tenker jeg er en urealistisk forventning av ham.
At han gradvis kan ha barnet alene på dagtid fra 3-4 mnd. alder kan være realistisk: Begynne med en time eller to, og gradvis øke på til en dag når barnet er ca året. Da har du også en fin avlastning.

Jeg vil fraråde å bo sammen når han er så lite forståelsesfull på hva du og barnet trenger.
Dere må få det til å gå opp med ditt hjem som base; ikke gi slipp på det - han her ønsker kontroll.

Krev daglig omsorg alene, og skriftliggjør hvordan og hvor mye samvær skal skje.
Lag gjerne en gradering av økt alenetid med far fra en gitt alder, i samråd med familiekontoret.

Å kreve 50/50 for tidlig er ofte motivert av uvilje mot bidrag, like gjerne som genuint ønske om å ha 50% omsorg.
Det er i alle fall ikke for å ivareta barnets behov. 

Noe sier meg at denne faren vil gjøre retrett på en rekke områder idet han oppdager hva det vil si å være alene med et spedbarn gjennom noen timer. La ham gjøre 100% av oppgavene med barnet, utenom amming, i den tiden samværet varer. Å varme mat, rydde etter måltid, vaske etter bleieskift, ta ut søpla osv. hører også med til det å ha omsorg for babyen.
Ikke vær tjeneren til far når han kommer for å være sammen med barnet, eller når dere besøker ham. Slike mønstre setter seg.

 

Lurt!

Anonymkode: 5fe26...f1d

[AnonymBruker]

Hadde beholdt foreldreretten alene, ellers ser jeg for meg at det kan bli x antall diskusjoner om det meste i oppveksten

Anonymkode: 68358...09a

[AnonymBruker]

Flott at dere ønsker å samarbeide Ts, det gir et godt utgangspunkt. Min søster fikk barn i en lignende situasjon. Hun ble gravid med sin ex (hadde vært slutt noen år, møttes tilfeldig på byen osvosvosv). De var begge single og godt voksne med god økonomi. De ville ikke at barnet skulle flytte frem og tilbake så de kjøpte tomannsbolig sammen. De første 6 månedene bodde far på gjesterommet hos søsteren min hver natt for å hjelpe til med baby. På dagtid jobbet han, og på ettermiddag var baby ofte inne hos han i hans del av boligen. Han hadde permisjon, og hadde da baby inne hos seg mens søsteren min jobbet. Så hadde hun babyen på kvelden og så vekslet de litt hvor ungen sov (barnet var jo ekstremt trygg på begge to og samsov uansett hvem av dem som hadde natten). De bodde slik frem til barnehagen da barnet var rundt 3 år (faren hadde god økonomi og jobbet redusert og mor turnus så barnet var lenge hjemme). Far fikk seg ny samboer etterhvert og nå bor søsteren min og barnefar i samme gate noen hus unna hverandre. Barnet er vel rundt 50/50 hos begge men jeg tror det er veldig flytende. Altså at barnet noen ganger er mer hos far, noen ganger mer hos mor. En trygg og glad unge, med foreldre som har prioritert barnet og aldri hatt store konflikter. Så kanskje tomannsbolig kan være noe for dere? 

Anonymkode: 06d34...fed