Hvordan responderer mennene deres dersom dere sier at dere er syke?

[AnonymBruker]

Min samboer svarer uten unntak "faaaen hvis eg blir syk nå"... Dette hvis jeg eller ett av barna blir syke. 

Altså går det an å bli mer egoistisk? Han er en ganske normal mann ellers, men ja, dette er turnoff.

Anonymkode: 5382e...80f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

«Kos deg»? 

Anonymkode: 92137...6db

Den reagerte jeg også på, hva i alle dager hehe.

 

Anonymkode: 26b3c...5a5

[AnonymBruker]

Min var som din. Det gikk greit i begynnelsen, jeg tenkte jeg klarte meg selv, helt til jeg ble alvorlig akutt syk. Han forsto ikke alvoret og lot meg være alene med barna som i bleiealder, da hadde jeg 40 i feber og klarte ikke stå på bena. Det holdt på å gå galt.  Det opplevdes som et stort svik og endte i skilsmisse etterhvert , så klart mange andre faktorer spilte inn men klarte ikke glemme dette. 

Anonymkode: cdfca...24d

[AnonymBruker]

Mannen min er mer bekymret for min helse enn jeg er selv. Han stilte på eget initiativ spørsmål rundt ting etter fødsel for eksempel. Jeg skalv veldig, dette tenkte jeg ikke på selv, men han oppsøkte jordmødrene og spurte om det var normalt. Viser alltid masse omsorg dersom jeg er dårlig. Nå har jeg aldri vært redd for at noe har vært alvorlig galt med meg da. Vet ikke hvordan han hadde reagert dersom han faktisk ble redd for meg. 

Anonymkode: 3ccf0...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

«Kos deg»? 

Anonymkode: 92137...6db

Ja jeg reagerte på den, han skrev det to kvelder på rad. Det var etter at jeg hadde skrevet «kos deg» som svar på noe han skulle gjøre, og han svarte «kos deg du også». Merkelig ting å si til noen som er dårlig, jeg ble nesten litt irritert.

Anonymkode: 1c8b0...a10

[AnonymBruker]

Jeg har MS og han kronisk migrene så her i huset ber vi pent den andre om det er noe vi vil ha. Om det er en klem eller mat. 

Vi er syke hele tiden så vi har ei praktisk innstilling til det. 

Men ts, si hva du trenger. Da vil han mest sannsynlig gi deg det. Si at du trenger gode ord. 

Anonymkode: fb6bf...d4f

[Hareena]

Det var ei her inne som skrev at hun hadde lært av psykologen at de som ikke hadde blitt møtt på en god måte av sine foreldre da de var barn tenderer til å ha urealistiske forventninger til omgivelsenes reaksjoner på deres problemer senere i livet.

Sier ikke at det er tilfellet i HI, men tenker på dette ofte når jeg leser tråder om dem som er skuffet over at partners/venninnes  reaksjoner ikke samsvarer med forventningene. 

[AnonymBruker]

Hareena skrev (7 timer siden):

Det var ei her inne som skrev at hun hadde lært av psykologen at de som ikke hadde blitt møtt på en god måte av sine foreldre da de var barn tenderer til å ha urealistiske forventninger til omgivelsenes reaksjoner på deres problemer senere i livet.

Sier ikke at det er tilfellet i HI, men tenker på dette ofte når jeg leser tråder om dem som er skuffet over at partners/venninnes  reaksjoner ikke samsvarer med forventningene. 

Så absolutt, sånn er det veldig mange som har det, inkludert meg selv, jeg er 100% klar over sammenhengen. Jeg ble ikke møtt på en dårlig måte av mine foreldre heller, men de var ikke så gode på den valideringen av følelser. Derfor kan mange gamle sår trigges i meg i relasjoner. Derfor har jeg også blitt veldig god på å validere andres følelser. Jeg trenger den type validering av følelser og emosjonell støtte i et forhold. Jeg vet at kjæresten min bare mener det vel, men det kan nok tenkes at han kanskje kan lære litt over tid om hvilke behov jeg har i forhold til dette, samtidig som jeg må lære meg at han bare mener det vel, selv om han ikke alltid klarer å vise støtte på den måten jeg ønsker. Jeg vet jo at han støtter meg så godt han kan, og at han er glad i meg. Ville bare høre andres tanker og erfaringer om lignende situasjoner😊

Anonymkode: 1c8b0...a10

[AnonymBruker]

Jeg hadde en gang en kjæreste som ikke tålte at jeg var syk på noe vis. Det var helt merkelig, omtrent som en kan tenke seg at et utrygt barn reagerer på at foreldrene er syke. 

Kjæresten nå er omtenksom, han ønsket meg nettopp god bedring (med andre ord) pga jeg er dårlig av pms akkurat nå. Jeg må imidlertid si ting rett ut, ikke hinte, for det skjønner han ikke. 

Anonymkode: e73b7...71b

[AnonymBruker]

Min eks ser på sykdom som en svakhet. Både på meg og andre. Jeg kunne gjerne få "tilsnakk" om jeg hadde hatt omgangssyken for lenge (her snakker vi oppkast og... ja). At nå var han lei. Han synes selvsagt bare det var kjipt at han måtte levere gutten på fotballtrening, og at jeg ikke klarte å lage mer fancy middag enn grandiosa eller pølser... Han kunne godt finne på å invitere gjester om jeg var syk. Joda, det måtte jeg da klare. Jeg måtte slutte å bruke sykdom som unnskyldning for å slippe besøk. (Nei, jeg var ikke så ofte syk, heldigvis. Et par ganger i året, kanskje)

Moren hans takket nei til en invitasjon (bare vanlig grilling) fordi hun var syk. Hun fikk klar beskjed om at HAN klarte da fint å gjøre ting når han var syk, og at det nok hun som hadde vondt i lysten.

Folk med usynlige sykdommer var selvsagt trygdesvindlere hele gjengen.

Hvis ungene var dårlige, så var det selvsagt for å skulke skolen.

Anonymkode: ecfd5...852

[AnonymBruker]

Mannen min sier i beste fall ingenting når jeg blir syk, men typisk er at han er tydelig oppgitt. Virker som han ser på sykdom som et svakhetstegn. Dette gjelder forkjølelse og lignende. Hvis jeg hadde blitt syk og det var mistanke om noe mulig alvorlig, ville han vist god omtanke.

Anonymkode: 6fd3e...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Min eks ser på sykdom som en svakhet. Både på meg og andre. Jeg kunne gjerne få "tilsnakk" om jeg hadde hatt omgangssyken for lenge (her snakker vi oppkast og... ja). At nå var han lei. Han synes selvsagt bare det var kjipt at han måtte levere gutten på fotballtrening, og at jeg ikke klarte å lage mer fancy middag enn grandiosa eller pølser... Han kunne godt finne på å invitere gjester om jeg var syk. Joda, det måtte jeg da klare. Jeg måtte slutte å bruke sykdom som unnskyldning for å slippe besøk. (Nei, jeg var ikke så ofte syk, heldigvis. Et par ganger i året, kanskje)

Moren hans takket nei til en invitasjon (bare vanlig grilling) fordi hun var syk. Hun fikk klar beskjed om at HAN klarte da fint å gjøre ting når han var syk, og at det nok hun som hadde vondt i lysten.

Folk med usynlige sykdommer var selvsagt trygdesvindlere hele gjengen.

Hvis ungene var dårlige, så var det selvsagt for å skulke skolen.

Anonymkode: ecfd5...852

 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Mannen min sier i beste fall ingenting når jeg blir syk, men typisk er at han er tydelig oppgitt. Virker som han ser på sykdom som et svakhetstegn. Dette gjelder forkjølelse og lignende. Hvis jeg hadde blitt syk og det var mistanke om noe mulig alvorlig, ville han vist god omtanke.

Anonymkode: 6fd3e...1cc

Så trist å høre! 😢 

Anonymkode: 1c8b0...a10

[Romilo]

Han passer på meg som en hauk og spør meg om jeg trenger noe, kommer og ser om meg, tar med seg ting.. det har han gjort siden før vi ble kjærester. Er kroniker i tillegg, så det er viktig for meg at en partner bryr seg  din høres ikke noe særlig ut, du burde kanskje si det til han? 

[PusheenPusheen]

Mannen min spør meg om han kan gjøre noe for meg, handler til meg hvis jeg trenger eller har lyst på noe, spør hvordan jeg føler meg. Det samme gjør jeg selvsagt for han.

[AnonymBruker]

Har sluttet å si når jeg er dårlig. Han skal alltid overgå meg og har mere vondt osv. Da barna var små ble han småirritert når jeg var syk. Det betydde jo at han måtte gjøre alt det jeg da ikke orket. Veldig lite sympati å få dessverre. 

 

Anonymkode: 7fa6b...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2024 den 22.56):

Legevakten var litt i tvil, men sa det ikke var vits å sende meg til sykehuset idag, for der skjedde det ikke noe på en palmesøndag uansett. Da kunne jeg like gjerne vente til fastlegekontoret åpnet igjen imorra, sa han. Dette er av en sånn art at det er litt bekymringsfullt, og jeg er litt engstelig rundt det og hadde hatt veldig godt av litt støtte fra kjæresten, gjerne en god, støttende samtale hadde gjort seg.

Anonymkode: 1c8b0...a10

Har du kommunisert det til han at du et engstelig og trenger litt kjærlighet, eller tenker du at han skal lukte seg frem til hva du trenger? Dere har kanskje ikke vært sammen så lenge?

Anonymkode: 00f7e...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2024 den 8.00):

Min var som din. Det gikk greit i begynnelsen, jeg tenkte jeg klarte meg selv, helt til jeg ble alvorlig akutt syk. Han forsto ikke alvoret og lot meg være alene med barna som i bleiealder, da hadde jeg 40 i feber og klarte ikke stå på bena. Det holdt på å gå galt.  Det opplevdes som et stort svik og endte i skilsmisse etterhvert , så klart mange andre faktorer spilte inn men klarte ikke glemme dette. 

Anonymkode: cdfca...24d

Ganske lik opplevelse her. Jeg var også veldig mye syk etter at vi fikk barn fordi jeg hele tiden var overbelastet med barn, hus og egen jobb, så kroppen tålte mindre. Han fokuserte kun på jobb og hadde veldig godt immunforsvar, så han ble stort sett bare litt snufsete en sjelden gang. Det ble en pinlig affære den gangen han faktisk fikk skikkelig influensa og ba meg ringe ambulansen. Han ble tatt med på sykehuset for sikkerhets skyld, men ble fort sendt hjem igjen. Han hadde lavere CRP enn det jeg hadde nesten en uke etter (vi ble syke samtidig) for da dro jeg og tok litt prøver fordi jeg fortsatt ikke var blitt syk (var borte fra jobb, men gjorde selvsagt alt hjemme). Han var på det tidspunktet helt frisk igjen og surmulte for at det ble ferdigmat til middag og nektet å tro på hva CRP-en viste.

Anonymkode: f2fd8...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ganske lik opplevelse her. Jeg var også veldig mye syk etter at vi fikk barn fordi jeg hele tiden var overbelastet med barn, hus og egen jobb, så kroppen tålte mindre. Han fokuserte kun på jobb og hadde veldig godt immunforsvar, så han ble stort sett bare litt snufsete en sjelden gang. Det ble en pinlig affære den gangen han faktisk fikk skikkelig influensa og ba meg ringe ambulansen. Han ble tatt med på sykehuset for sikkerhets skyld, men ble fort sendt hjem igjen. Han hadde lavere CRP enn det jeg hadde nesten en uke etter (vi ble syke samtidig) for da dro jeg og tok litt prøver fordi jeg fortsatt ikke var blitt syk (var borte fra jobb, men gjorde selvsagt alt hjemme). Han var på det tidspunktet helt frisk igjen og surmulte for at det ble ferdigmat til middag og nektet å tro på hva CRP-en viste.

Anonymkode: f2fd8...ed6

*Fortsatt ikke var blitt FRISK, skulle det selvsagt stå.

Anonymkode: f2fd8...ed6

[SPOCA]

Han er snill og omsorgsfull, steller med meg og spør hvordan det går. Ofte er det han som "kommanderer" meg i seng siden jeg er altfor dårlig til å lytte til kroppen når jeg er dårlig. Han er en fin mann som lager mat og ber meg ta det rolig.  

[Forvirret23]

Jeg har vært syk de siste 13 årene, mye smerter og enormt mye sterke migrene og klasehodepiner. Han blir litt "paralysert" når de verste anfallene står på, jeg tror ikke han egentlig vet hvordan han skal håndtere det. Skjønner jeg godt, vet ikke det selv. 
Han henter vann til meg når jeg kaster opp, holder håret om jeg ikke rakk å ta det vekk. Han er der under disse klasehodepinene, men sier ikke så mye og tar ikke så mye på meg da. Helt greit, selv om jeg kunne trengt noen trøstende ord. Han er ikke slik, men jeg ser jo at han prøver på sin måte. Slik som i dag har jeg fått mine anfallmedisiner på senga, og han setter alle sprøytene på meg. (Klarer ikke selv)

Blir også hjemme fra jobb når jeg ikke klarer våre barn alene. 

Endret 26. mars av Forvirret23