Hjelp - lyging, penger, damer osv

[AnonymBruker]

Andro skrev (2 timer siden):

Folk som er vant til å juge fortsetter å juge. Jeg hadde tuppa ham ut.

Ja, løgnere lyver, og slik er det bare. Ikke noe grunnlag for å gå rundt og håpe på at noen skal skifte personlighet. 

Anonymkode: 294ef...35c

[Com4t]

Løp.

[AnonymBruker]

Sånn var min eks også. Vårt ekteskap besto av betalingsanmerkninger og å aldri ha råd til noe. Han er nå 52 år og ennå ikke gjeldsfri.

Magefølelsen din har helt rett. Han kommer til å dra deg med i dragsuget. Jeg brukte hele pandemien til å nedbetale kredittkortgjeld han hadde påført meg....

Anonymkode: 0b316...3b3

[AnonymBruker]

luxifine skrev (På 22.3.2024 den 9.23):

Slenger inn en tanke: samboere er ikke ansvarlig for hverandre økonomisk. Dvs. Du kan hjelpe han å rydde opp, organisere finansene og få kontroll på alt, men så lenge dere ikke er gift faller ikke gjelden hans direkte på deg. Jeg skriver det sånn fordi indirekte påvirker det jo deg: mtp fremtidig lån, kjøp av hus, bil, ferier, osv osv. Men du blir ikke pliktig til å betale ned gjelden hans, kreditorer kommer ikke etter deg.

 

Om det er gammelt "dritt" som bobler opp KAN det muligens fikses om du tør satse og det blir mye jobb både økonomisk og med å gjenoppbygge tilliten dere i mellom. Om du ikke klarer dette er det helt forståelig om du går i fra han. 

Dette, TS. Jeg tenker at om du vil forholdet en sjanse til, så må du sette ned foten og stille noen krav. Og vær klar på at om han ikke følger opp, så drar du. Og det kan ikke være en tom trussel. Du må kreve at han er villig til å ta tak i sin egen situasjon. Du kan hjelpe ham, men du skal ikke gjøre jobben for ham. Du skal kreve rådgivning hos familievernkontoret, og han skal også snakke med en økonomisk rådgiver/gjeldsrådgiver i kommunen eller banken. Han bør dessuten snakke med en psykolog ang. lygingen. Han bør også undersøke muligheten for å øke inntekten sin. Du på din side må sørge for å sikre deg, slik at han ikke kan stifte ny gjeld i ditt navn. Og som AB over her skriver, så vil det koste deg. Er du klar til og villig til å påta deg det økonomiske ansvaret og legge ønskene om hus, bil og ferier på is i overskuelig framtid? 

Anonymkode: 6bca9...6ac

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 9.09):

Hei alle kvinneguidens helter, jeg trenger seriøst litt hjelp og råd her. 

Jeg vet jo egentlig hva jeg skal gjøre, men av og til tar følelsene mine overhånd og jeg klarer ikke se helt klart. 

Jeg har vært i et forhold med en fyr i tre år. Vi bor sammen. Han har to barn, jeg har ett. I starten ville jeg bruke tid på å bli kjent, se hverandres gode/dårlige sider, finne ut av ting osv. Han jaget mye på å flytte sammen og var så forelsket som han aldri hadde vært før. 

Etter ett år flyttet vi sammen og jeg følte vi hadde diskutert alt om fremtid, hva vi ønsket i livet, penger +++..
Jeg har en god jobb, ok+ med sparepenger på konto og ønsker meg opp og frem i livet. Han sa at han ikke hadde så mye på sparing, men han hadde ingen gjeld og klarte seg fint. 

Ett år til gikk, og jeg begynte å få en dårlig magefølelse... ting stemte ikke helt.. det var mye kaos. Jeg fikk frem detektiven i meg (som jeg gjør når noe skurrer - ikke skyt meg) 
Og når boblen sprakk - fy faen som den sprakk. Fyren har gjeld opp etter ørene. Det er så mye at jeg ikke vet hvor vi skal begynne en gang. Han har flørtet med damer på face, snap. Betalt for skitne sider på nett, og listen går langt. 

Vi hadde en skikkelig oppvask. Jeg sa at han måtte komme frem med alt, også fikk vi finne ut av det. Jeg satt i dager med regninger, mailer, inkassoer for å prøve å ta tak i ting. Vi finner en løsning og vi fikk i gang en betalingsplan og samlet alt. Gode greier tenkte jeg. Problemet er at det renner inn ting støtt og stadig. Nå kom det en heftig skattesmell, gjeld fra bidrag langt tilbake i tid. Et kredittkort fra 2018 som plutselig datt ned i postkassen.. og jeg fikser ikke dette. Han er helt stresset og vil bare at ting skal bli bra. Han er flau, styrer rundt og hater alt for tiden. Jeg begynner å se litt mørkt på om dette kommer til å gå bra.. 

Helt ærlig. Det er sikkert egoistisk å si, men jeg er redd for at denne fyren drar meg ned i driten sammen med seg selv. Jeg elsker han. Virkelig. Og jeg tror vi kunne hatt det bra, men nå har jeg egentlig bare lyst å gå. 

Jeg vet jo at flertallet kommer til å si: Løp. Løp nå. Og joda, jeg er jo egentlig enig. 
Men er det ingen lykkelige historier om folk som klarer å komme igjennom sånt, eller er det bare til å legge det dødt? 

Det er snakk om ganske mye i gjeld, og mange år med nedbetaling. Vi er over 30 år begge to. Jeg har lyst på hus, bil, mulighet til å reise osv...

Jeg vet ikke.. jeg er så lei meg og oppgitt over hvordan ting ble  

Anonymkode: 13c02...64c

En veninne av meg opplevde dette . Når sjokket og skuffelsen hadde lagt seg hjalp hun han i hodet og ræva med å skaffe nedbetalingsavtaler . De sleit i årevis med hans gamle gjeld . Måtte kjøpe rimeligere hus enn de hadde kunnet ( uten gjeld ) å fikk tre unger oppi hele smørja . Problemet var at han fortsette å være pengedum , å ønske å kjøpe /kjøpte ting de absolutt ikke trengte . En evig runddans . Til slutt ble hun lei hele manne -babyen . Å sitter igjen både irritert og utslitt etter årevis med problemer / gjeld . Du må se litt fremover i tid , når de rosa brillene er vekk. Om du virkelig vil investere tid og penger på mr pengedum . Det er et valg . 

[AnonymBruker]

Har vært i samme båt. Jeg hjalp også, og da trodde jeg det "bare"dreide seg om økonomi. Vi kom greit utav det (fordi jeg etter streng instruks fra banken inntok rollen som formynder og vaktbikkje), og holdt ut noen år til. Klart det ble tøffe tider og mye bekymringer, men "han er jo så god ellers"... Etter enda noen år gjorde han det slutt. Hadde møtt en annen. Har etterpå funnet ut MYE som var skjedd mens jeg satt det og styrte med hus/ hjem/ økonomi. Andre damer, et liv på nettet- bare rot. Han har rett og slett en "sånn" personlighet, jager etter noe på et vis, og ødelegger for seg selv og andre konstant. Han klarte seg ikke økonomisk etter bruddet, har namsmannen på nakken, har et ødelagt forhold bak seg og er nå i et nytt- med samme økonomiske kaos (man finner mye på kartverket). Jeg tror det er en diagnose et sted i dem, uten at jeg vet hva. Vi kan ikke egentlig hjelpe dem, og hver gang vi løser situasjoner de har satt seg i , gjør vi det mulig for dem å fortsette på samme vis. 

Ikke la deg dra lengre ned i dette, gå selv om det er tungt og når du har fått det hele litt på avstand vil du kjenne at skuldrene senker seg mye lengre ned enn du visste at de var blitt heist opp i alt stresset. 

Anonymkode: 9448d...b15

[AnonymBruker]

Mr.Anon skrev (På 22.3.2024 den 10.05):

Jeg kan forstå fortvilelsen din og jeg kan ikke støtte de økonomiske valgene hans men jeg kan fortelle deg litt om min situasjon så skal du se at du ikke er alene.

 

Jeg har hatt samboer siden 2012, vi gikk begge på videregående da. I 2015 fikk vi barn og jeg begynte i lære og mor ble kronisk syk og kunne aldri mer jobbe. Jeg fullførte læretiden men jobbtilbudet var ikke så bra så jeg omskolerte meg, på den tiden levde vi på NAV og Lånekassen.

2018 begynte jeg igjen som lærling i ett annet fag, i starten levde vi på 10000 i måneden totalt. Det var ikke mye hjelp vi fikk, så for å klare oss så måtte vi hamstre inn med kredittkort og lån, det ble så gale at vi måtte bare la være å betale noen regninger for å klare å leve, vi bodde i leilighet på den tiden og betalte 7000 med strøm og internett, så vi hadde 3000 igjen til mat og andre regninger og bil/transport. Hvordan vi klarte oss forstår jeg ikke selv men vi hadde ikke noe sosialt liv på den tiden. I tillegg hadde vi barnehageregninger på 4500 i måneden selv om vi søkte om moderasjon og fikk det godkjent men det hadde skjedd en feil i systemet deres og selv om vi fikk ordnet det så måtte vi bare betale full pris til moderasjonen gikk inn. 

6 måneder senere økte jeg i lønn og ting begynte å bli bitte litt bedre men fortsatt vanskelig, og sånt holdt det på frem til jeg var ferdig i lære i 2020. Jeg fikk fagbrev og jobbet der frem til 2023 med enormt mye overtidstimer og nattevakter for å prøve å hente meg inn økonomisk igjen men det var fryktelig vanskelig. Jo mer jeg betalte jo mer dukket det opp nye ting jeg skyldte.

Slutten av 2023 så fikk jeg ny og bedre jobb men jeg blir nå tvangstrukket i 12 måneder fra de regningene som vi valgte å ikke betale i 2018, vi satt og venta på at det skulle komme og i fjor fikk samboer en baksmell på skatten på 40000 pga hun nesten ikke betalte skatt året før fordi vi trengte hver en krone til å leve for og hente oss inn. Så vi sitter begge to nå med tvangstrekk i måneden, jeg skylder 60000 og hun skylder 40000 men vi står i og lar ikke dette knekke oss selv om det har vert veldig nærme flere ganger.

Det er svært ofte vi har måttet spørre om hjelp økonomisk og det er like flaut hver gang, men heldigvis har vi gode venner og familie som forstår situasjonen og hjelper oss når vi trenger det.

Jeg og samboeren har aldri hatt en ferie tur sammen for eksempel fordi vi har aldri hatt råd men ting begynner å se lyst ut. I snart 10 år har vi kjempet med tårer og mental styrke for å komme ut av gjeld og etter beregningene så er vi gjelds frie i 2025 og kan endelig først da tenke på å begynne å spare til hus.

 

Så mitt råd til deg/dere er at om dere elsker hverandre så heller hjelp hverandre og dere vil komme ut av det til slutt, men da bør han vise tydelig til forandring og ikke bruke mer penger på tull, ellers bør du komme deg bort. Det er sikkert ting og tang jeg og samboeren kunne gjort for å gjort ting litt lettere for oss selv men vi nektet å flytte fra hverandre for den grunn. Hun er en vakker dame som kunne blitt sammen med en millionær om hun ville hatt ett bedre liv men hun valgte å stå i dritten med meg og jeg har gitt tilbake med å jobbe 2 jobber, aldri tenkt egoistisk med pengebruken, alltid vist støtte og være den mannen hun fortjener, visst ikke det er kjærlighet så vet ikke jeg.

Vi står sammen selv om staten har fucka oss, arbeidslivet har fucka oss, Nav har fucka oss, Helsevesenet har fucka oss, osv. Men vi skal seire og vi skal vinne.

Håper min historie kan være med å bidra til hvordan du skal håndtere situasjonen deres og bare vit at dere er ikke alene. ❤️

Ingenting av dette er deres egen feil, tenker du? Dere har jo tatt noen dumme valg. Fått barn veldig tidlig, før du (dere?) var ferdig med utdannelsen og hadde fått jobb. Ta opp kredittkortgjeld når man er i en vanskelig økonomisk situasjon. Velge å ikke betale regninger uten å forsøke å få til avtale med kreditor. Det er en grunn til at man bør ha økonomien på stell før man får barn. 
Så er det ikke forbudt å ta dumme valg. Unge mennesker som kanskje ikke har god nok støtte i livet kan fort havne der. 

Men å skylde på «systemet» for ALT dette virker bare lite intelligent. La oss si dere ikke flytta hjemmefra for å bli samboere før dere var ferdige med videregående, og heller bodde gratis hjemme. At du gjorde ferdig utdanning og fikk deg en jobb. At sykdommen til samboeren din ble oppdaget før dere hadde deres egen husholdning og barn. Da kunne dere kanskje fått på plass økonomisk trygghet for henne, du med stødig jobb, DERETTER funnet ut hvor dere evt har råd til å bo, og OM dere har råd til barn. Dette ville vært helt uavhengig av «systemet». Dere ville fortsatt strevd med NAV og manglende avklaring for samboeren din, men alt annet ville dere hatt kontroll på selv.

Du blir sikkert sint av å lese dette, og nå er toget mitt snart framme så jeg har ikke tid til p lese over og finformulere, men poenget er - ja, dere har det vanskelig og dere burde få det bedre, men ALT er ikke andres feil.

Anonymkode: 63b70...aef

[AnonymBruker]

Mr Anon og andre i samme situasjob - bare et par tips til. Det er dumt å «sitte og vente på tvangstrekk», for rentene løper jo. Havner saken hos namsmannnen kan du søke om betalingsavtale. Og om det kommer til tvangstrekk kan du også søke om lavere trekk om du kan dokumentere at din økonomiske situasjon krever det.

Anonymkode: 63b70...aef