Dere som ikke får til amming

[AnonymBruker]

Med 1 ammet jeg en måned og trivdes godt med det, men hun la ikke på seg.

Nummer 2 satte tungen opp i ganen, så vi ble anbefalt å pumpe og gi flaske (måtte faktisk presse tunga ned med flaska for at hun skulle få suge)

Nummer 3 brukte puppene som smokk (1 time av og 1 time på puppen) så vi gikk over til morsmelk og morsmelkerstatning på flaske

Nummer 4 holdt på å dø i fødselen, så vi ble separert en stund pga dette, så det ble pumping og flaske der også.

Når nummer 5 kom så ville jeg rett og slett ikke amming, jeg trivdes bedre med pumping siden det hadde gått så bra med resten med pumping, så derfor fikk han aldri pupp 😅

Ellers så kan jeg legge til at den av de som fikk morsmelk lengst er den som har vært mest syk 🤪

Anonymkode: 79600...ee2

[AnonymBruker]

Hadde en kjempetøff fødsel, og barnet mitt fikk seg virkelig en hard start på livet. Gulsott fikk det og. Fikk ikke til ammingen, barnet ville bare ikke suge. Var på sykehuset i ti dager, fikk masse hjelp og prøvde alt, men ikke snakk om. Til slutt sa både jordmor og leger at det ikke var håp. Dro hjem med melkepumpe. Fortsatte å prøve med amming i noen uker, men det gikk ikke. 

Jeg derimot hadde melk til sikkert 3 babyer, så fullpumpet i ett år😅 Barnet tok heldigvis flaske etterhvert, men ble aldri noe matvrak, det er det enda ikke i en alder av 8 år😅 

Anonymkode: 04ac5...04f

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke noen skal kritisere eller dømme noen for at de ikke fikk til å amme, virker som noen alltid skal tenke at noen ikke har «orket» å amme, eller bare gitt opp uten å prøve - tro meg, mange mødre inkludert meg selv har prøvd ukesvis, månedsvis med amming - jeg hadde altfor lite melk og prøvde alt jeg kunne å pumpe, legge til, «vindusvasking amming», ringte amme hjelpen, forsøkte hjelpebryst - jeg prøvde alt, nektet å gi meg, ville ikke kjenne på «nederlaget» av å ikke få til ammingen - også hadde jeg ei venninne uten barn som satt og shamet meg for å ikke få det til - ja, _var_ en venninne, huff! Det er så sprøtt hvordan noen kan dømme noen opp og ned uten å vite de utallige timene, forsøkene, midler og krefter man har brukt for å få til amming. Og sånne ting kan også bli en slags sorg hvor man føler at en mister den nærheten som amming gir - jeg var så utrolig trist over det i noen uker før jeg tenkte og viste med meg selv at jeg har prøvd alt!! Og da klarte jeg heler å akseptere at det dessverre ikke ble amming, selvom det ikke var det jeg ønsket. Tenk dere om før dere kommer med sårende og unødvendige kommentarer!

Anonymkode: f74c4...f38

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Dette er ikke ment som noe kritikk, bare for å ha sagt det først som sist. Jeg har like mye respekt for ammende mødre som ikke ammende mødre. 

Hvorfor får du ikke til ammingen? Enkelte steder leser jeg at det sliter på psyken å amme,men hva er det som er grunnen til dette? Andre har for lite melk og får det rett og slett ikke til, og den er litt mer forståelig for meg.

Jeg er bare nysgjerrig 

Anonymkode: 37b76...b4f

Jeg tenker det er en viktig ting å oppklare her: det er ikke mor som ikke får til ammingen. Det skal man aldri hverken føle på eller tenke.

Anonymkode: 180a7...c58

[Gramma]

Babyen hadde feil sugetak. Dette får man heller ikke hjelp til på sykehuset/barselhotell, dessverre. Så får man det ikke til, står man ganske alene i det. Både jeg og babyen gråt i timesvis hver dag, så etter noen uker ble det morsmelkerstatning. Mye mer styr å ha flaskebarn, men er jo veldig glad for at det finnes alternativer til amming. Er gravid igjen nå, og er bedre forberedt på ammeproblemer og har lagt en plan med jordmor på helsestasjonen. Krysser fingrene for at det blir bedre denne gangen!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg syns ikke noen skal kritisere eller dømme noen for at de ikke fikk til å amme, virker som noen alltid skal tenke at noen ikke har «orket» å amme, eller bare gitt opp uten å prøve - tro meg, mange mødre inkludert meg selv har prøvd ukesvis, månedsvis med amming - jeg hadde altfor lite melk og prøvde alt jeg kunne å pumpe, legge til, «vindusvasking amming», ringte amme hjelpen, forsøkte hjelpebryst - jeg prøvde alt, nektet å gi meg, ville ikke kjenne på «nederlaget» av å ikke få til ammingen - også hadde jeg ei venninne uten barn som satt og shamet meg for å ikke få det til - ja, _var_ en venninne, huff! Det er så sprøtt hvordan noen kan dømme noen opp og ned uten å vite de utallige timene, forsøkene, midler og krefter man har brukt for å få til amming. Og sånne ting kan også bli en slags sorg hvor man føler at en mister den nærheten som amming gir - jeg var så utrolig trist over det i noen uker før jeg tenkte og viste med meg selv at jeg har prøvd alt!! Og da klarte jeg heler å akseptere at det dessverre ikke ble amming, selvom det ikke var det jeg ønsket. Tenk dere om før dere kommer med sårende og unødvendige kommentarer!

Anonymkode: f74c4...f38

Hvor er det du ser sårende kommentarer?

Anonymkode: 37b76...b4f

[luxifine]

Eldste fikk ikke til sugeteknikken, hun var veldig utålmodig og gikk ifistel når vi prøvde. Hun hadde en særdeles vond fødsel og mye vondt i etterkant. Kombinert med at jeg ikke hadde melk, var ny mamma, stresset og opphavet..  ble bare oppskriften på elendighet for oss begge. Gave fort opp.

 

Med minsten var det enklere: vanlig fødsel, rolig og tålmodig gutt, men fikk aldri mer enn noen få ml. 

Fikk ikke tilbud om medisiner eller nesespray, bare lån av pumpemaskin. Var mange som blandet seg og det hele ble bare vondt og mas, så vi droppet det etter en stund, husker ikke hvor lenge men det var noen uker.

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som BURDE ha gitt seg. Har du borret uten bedøvelse og kjent de nervesmertene? Jeg hadde det, og beit meg i hånda for å ikke lage lyd ved hver amming.

Jeg fikk en stressreaksjon hver gang baby ville ha mat, spesielt om natta. Skikkelig adrenalinkick. 
 

Utdrivningsrefleksen var veldig treig, så ammingen tok tid. Jeg hadde mye melk, men kom så å si ingenting ut når jeg pumpa.

Smertene gav seg etter ca 5 mnd når det endelig grodde. Slet med MYE knuter i brystene for jeg prøvde å la ene bryste gro med å ha mest mulig amming på det andre 🙈 Babyen min fikk nok av rosa melk, og brystvorten min så ut som en sopp. Det grodde helt fint igjen da til slutt.

Jeg følte 0 tilknytning. Og er overbevist om at ammingen hadde mye av skylda. Eneste jeg forbandt med babyen var vondt og ubehag. 
 

Det er veldig trist å tenke tilbake på. Har fått baby nr 2, og kjøpte inn mme og flasker på forhånd. Men har ammet i 6 mnd til nå, og det har gått overraskende bra. Så å si ingenting vondt fra start, masse melk, god utdrivningsrefleks og god tilknytning til baby. 
 

Mye av grunnen til at det har gått bra er nok fordi jeg var/er klar til å gå over på mme med første tegn til trøbbel. 

 

Med første baby ville jeg gjøre det som var "best", nemlig at baby skulle få morsmelk. Endte jo opp med at baby fikk en mor som ikke følte noen tilknytning overhodet, og som angret på barn. Ammet i 11 mnd første gangen. 

Pga denne opplevelsen blir jeg også skikkelig sinna når enkelte påstår at "amming er egoistisk" mtp far. Altså, all den smerten, søvnmangelen og fortvilelsen, fordi jeg ville gjøre det beste for baby, og så bli kallt "egoist" for det?? Off, sorry for avsporing 🙈

Anonymkode: 011a3...c7a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er en av dem som BURDE ha gitt seg. Har du borret uten bedøvelse og kjent de nervesmertene? Jeg hadde det, og beit meg i hånda for å ikke lage lyd ved hver amming.

Jeg fikk en stressreaksjon hver gang baby ville ha mat, spesielt om natta. Skikkelig adrenalinkick. 
 

Utdrivningsrefleksen var veldig treig, så ammingen tok tid. Jeg hadde mye melk, men kom så å si ingenting ut når jeg pumpa.

Smertene gav seg etter ca 5 mnd når det endelig grodde. Slet med MYE knuter i brystene for jeg prøvde å la ene bryste gro med å ha mest mulig amming på det andre 🙈 Babyen min fikk nok av rosa melk, og brystvorten min så ut som en sopp. Det grodde helt fint igjen da til slutt.

Jeg følte 0 tilknytning. Og er overbevist om at ammingen hadde mye av skylda. Eneste jeg forbandt med babyen var vondt og ubehag. 
 

Det er veldig trist å tenke tilbake på. Har fått baby nr 2, og kjøpte inn mme og flasker på forhånd. Men har ammet i 6 mnd til nå, og det har gått overraskende bra. Så å si ingenting vondt fra start, masse melk, god utdrivningsrefleks og god tilknytning til baby. 
 

Mye av grunnen til at det har gått bra er nok fordi jeg var/er klar til å gå over på mme med første tegn til trøbbel. 

 

Med første baby ville jeg gjøre det som var "best", nemlig at baby skulle få morsmelk. Endte jo opp med at baby fikk en mor som ikke følte noen tilknytning overhodet, og som angret på barn. Ammet i 11 mnd første gangen. 

Pga denne opplevelsen blir jeg også skikkelig sinna når enkelte påstår at "amming er egoistisk" mtp far. Altså, all den smerten, søvnmangelen og fortvilelsen, fordi jeg ville gjøre det beste for baby, og så bli kallt "egoist" for det?? Off, sorry for avsporing 🙈

Anonymkode: 011a3...c7a

Huff stakkar. Høres ut som et mareritt. Men hva gjør ikke en førstegangsmor som sikkert blir utsatt for masse press og føler rævva samvittighet og alt sånt.

Enig i at det siste du sier der er til å bli forbanna av

[AnonymBruker]

Baby fikk ikke tak, var ikke tålmodig nok til å vente på min dårlige utdrivningsrefleks og pga komplikasjoner under fødsel ble jeg medisinert slik at jeg ikke kunne amme de første 12 timene før medisinene var ute. Baby fikk da flaske med andres morsmelk i mellomtiden. Fikk ikke melken før 4 dager, så da ble det flaske frem til da med det lille som ble utpumpet+mme. Han ville ikke tilbake til brystet etterpå. Da melken kom, var det mye. For mye. Så en stund fikk han skikkelig mye på en gang, slapp taket vi jobbet lenge med å få til, og hylgrein. Søl over alt. 

Drev på slik i 4 mnd. Kom meg nesten ikke ut av huset... Var en stor sorg å legge vekk ammingen for godt. Pumpet i 2 mnd til, men orket ikke mer. Måtte pumpe, vaske, rense 6-8 ganger i døgnet. 

 

Rart hvordan jeg selv tenkte før fødsel at amming var lett. "Er jo bare å stappe puppen inn i munnen". Joke on me. 

Anonymkode: 000ff...d38

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg til ammingen til slutt, men slet de første 4 månedene. Pumpet for harde livet og måtte spe på med MME etter hvert. Herregud så mye styr. Babyen var prematur og fikk ikke til sugetaket. For liten baby og for store pupper, I guess 🤷‍♀️ Jeg prøvde hver-forbanna-dag fordi jeg ønsket å få det til, men det var bare rot. På sykehuset tok det laaang tid før de presenterte flaske som et alternativ i det hele tatt (barnet fikk sonde, men vi skulle øve på amming hver dag).

Jeg satte meg til slutt en grense om at babyen skulle være 1 måned korrigert alder før jeg ga opp amming. Hvis det ikke gikk til da, skulle vi gå over på kun flaske. Men plutselig, rett før fristen, så fikk baby det til. Det gikk på en uke  omtrent, først tak med brystskjold, og så uten brystskjold etter noen dager. Måtte bare bli større. 

Anonymkode: bfcc7...326

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Baby fikk ikke tak, var ikke tålmodig nok til å vente på min dårlige utdrivningsrefleks og pga komplikasjoner under fødsel ble jeg medisinert slik at jeg ikke kunne amme de første 12 timene før medisinene var ute. Baby fikk da flaske med andres morsmelk i mellomtiden. Fikk ikke melken før 4 dager, så da ble det flaske frem til da med det lille som ble utpumpet+mme. Han ville ikke tilbake til brystet etterpå. Da melken kom, var det mye. For mye. Så en stund fikk han skikkelig mye på en gang, slapp taket vi jobbet lenge med å få til, og hylgrein. Søl over alt. 

Drev på slik i 4 mnd. Kom meg nesten ikke ut av huset... Var en stor sorg å legge vekk ammingen for godt. Pumpet i 2 mnd til, men orket ikke mer. Måtte pumpe, vaske, rense 6-8 ganger i døgnet. 

 

Rart hvordan jeg selv tenkte før fødsel at amming var lett. "Er jo bare å stappe puppen inn i munnen". Joke on me. 

Anonymkode: 000ff...d38

Ikke rart du trodde det da. Jeg var på ammeveiledning på helsestasjonen før fødsel. De framstilte det som at det var det enkleste i verden. Var bare å legge baby til brystet rett etter det var kommet ut og så fant babyen brystet selv og bare fikk det til helt av seg selv så det ut som på den videoen de viste. De sa det tom på videoen, så jeg tenkte jo at dette blir ingen sak

[AnonymBruker]

Jeg hadde lite til ingen melk, barnet hadde gulsott, fikk ikke grep om brystet, kveltes av ammeskjold, jeg pumpet meg i hjel osv. Kombinasjonen av alt dette, og samtidig skulle ha en kropp som var helt ødelagt etter fødsel, gjorde at jeg fikk ekstremt mørke tanker om meg selv og babyen. Vi gikk over på flaske/MME fordi babyen dalte fort i vekt, og puppen var til ingen nytte.

Anonymkode: f639e...8a3

[Katten89]

Nå får du personlige historier, dette er hva fakta sier:
Hos noen handler det om reelle fysiologiske utfordringer hos mor - lite kjertelvev, hormonelle forstyrrelser osv, eller hos baby - stramt tungebånd, sugesvak, trøtt osv. Noe av dette kan man gjøre noe med, noe ikke. 

Men for de aller aller fleste handler det å "ikke få til amming" om manglende hjelp, støtte og  kunnskap. At ammingen ikke kommer i gang på en god måte fra starten av. Amming er naturlig, ja. Men både mor og barn skal lære seg dette og komme i gang rett etter fødsel. Man må og få hjelp med eventuelle problemer underveis. 

For noen handler det og om dårlige holdninger. De gidder ikke prøve skikkelig, gir opp for lett, har ikke troen på egen produksjon, gir seg uten å gjøre en innsats. Det er mange som ikke gidder å gjøre en innsats og raskt tyr til flaska

[AnonymBruker]

Katten89 skrev (Akkurat nå):

Nå får du personlige historier, dette er hva fakta sier:
Hos noen handler det om reelle fysiologiske utfordringer hos mor - lite kjertelvev, hormonelle forstyrrelser osv, eller hos baby - stramt tungebånd, sugesvak, trøtt osv. Noe av dette kan man gjøre noe med, noe ikke. 

Men for de aller aller fleste handler det å "ikke få til amming" om manglende hjelp, støtte og  kunnskap. At ammingen ikke kommer i gang på en god måte fra starten av. Amming er naturlig, ja. Men både mor og barn skal lære seg dette og komme i gang rett etter fødsel. Man må og få hjelp med eventuelle problemer underveis. 

For noen handler det og om dårlige holdninger. De gidder ikke prøve skikkelig, gir opp for lett, har ikke troen på egen produksjon, gir seg uten å gjøre en innsats. Det er mange som ikke gidder å gjøre en innsats og raskt tyr til flaska

Omg. Ja dette er en tråd om hvorfor man personlig ikke får til amming, ref første du skriver, å selvfølgelig må det da komme en med en ovenfra og ned holdning ala «noen GIDDER bare ikke» 🙄 

Anonymkode: 32192...7bb

[AnonymBruker]

Med min første så trengte hun litt mme på sykehuset pga hun skulle overvåkes osv. dette var da jeg ikke klarte å få ut noe med pumpen. Men etter noen uker ønsket jeg å fullamme. Babyen sovnet hele tiden ved puppen og jeg forsøkte å vekke. Jeg hadde på alarmer hver 3. time (baby sov mye) for å amme og for å pumpe. Hun flatet ut på kurven og etter 4 uker sa helsestasjonen at hun måtte ha mme. Jeg hørte på dem, men delammet ved siden av mme til hun var et halvt år og jeg måtte starte på noen medisiner man ikke skulle amme med. 
 

10 år senere møtte jeg på lignende problemer med neste baby. Hun sovnet hele tiden og gikk ikke nok opp i vekt. HS sa vi måtte supplere med mme. Men denne gangen hadde jeg mer kunnskap. Ammet hver time, powerpumpet, vindusviskeamming, ammeveileder, brystkompresjoner osv. etter noen uker så gikk hun opp i vekt! Nå går ammingen helt fint, bare «vanlige» utfordringer som litt kaving osv. Jeg prøvde mitt beste etter forholdene for 10 år siden, men jeg synes det er litt sårt å tenke på at om jeg bare hadde mer kunnskap den gangen, litt mer troen på meg selv og kanskje turte å gå litt «imot» rådene fra helsestasjonen så kanskje jeg hadde fått det til den gangen også da! 
 

jeg mener ikke med dette å si at alle kan fullamme, for det finnes mange forskjellige grunner til at det ikke går. Ville bare dele min opplevelse. 

Anonymkode: 09ddf...303

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Med min første så trengte hun litt mme på sykehuset pga hun skulle overvåkes osv. dette var da jeg ikke klarte å få ut noe med pumpen. Men etter noen uker ønsket jeg å fullamme. Babyen sovnet hele tiden ved puppen og jeg forsøkte å vekke. Jeg hadde på alarmer hver 3. time (baby sov mye) for å amme og for å pumpe. Hun flatet ut på kurven og etter 4 uker sa helsestasjonen at hun måtte ha mme. Jeg hørte på dem, men delammet ved siden av mme til hun var et halvt år og jeg måtte starte på noen medisiner man ikke skulle amme med. 
 

10 år senere møtte jeg på lignende problemer med neste baby. Hun sovnet hele tiden og gikk ikke nok opp i vekt. HS sa vi måtte supplere med mme. Men denne gangen hadde jeg mer kunnskap. Ammet hver time, powerpumpet, vindusviskeamming, ammeveileder, brystkompresjoner osv. etter noen uker så gikk hun opp i vekt! Nå går ammingen helt fint, bare «vanlige» utfordringer som litt kaving osv. Jeg prøvde mitt beste etter forholdene for 10 år siden, men jeg synes det er litt sårt å tenke på at om jeg bare hadde mer kunnskap den gangen, litt mer troen på meg selv og kanskje turte å gå litt «imot» rådene fra helsestasjonen så kanskje jeg hadde fått det til den gangen også da! 
 

jeg mener ikke med dette å si at alle kan fullamme, for det finnes mange forskjellige grunner til at det ikke går. Ville bare dele min opplevelse. 

Anonymkode: 09ddf...303

Problemet er vel snarere at mange lytter til helsepersonell i det uendelige til de utsletter seg selv; «du må få til amming», så jeg syns man skal oppfordre til å ta nettopp egne valg. Det er kjempefint det fungerte for deg og du følte det var riktig å «gå imot» rådene. Men de fleste jeg kjenner står i det mye lenger enn de burde når amming ikke fungerer. 

Anonymkode: 180a7...c58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.3.2024 den 20.57):

Omg. Ja dette er en tråd om hvorfor man personlig ikke får til amming, ref første du skriver, å selvfølgelig må det da komme en med en ovenfra og ned holdning ala «noen GIDDER bare ikke» 🙄 

Anonymkode: 32192...7bb

Alt dette er jo sant! For noen er det fysisk umulig, men for de fleste kan det gå med rett innstilling og god hjelp… jeg kan ærlig si jeg ga opp for fort med mitt første. Det var en kombinasjon av at det ble bare styr, og jeg trodde ikke jeg kunne produsere nok.. ga opp, angret og da var det umulig å begynne igjen for meg. Ble helt knust over det, og med neste barn hadde jeg en helt annen innstilling, og da gikk det. 
Helt greit å «ikke gidde» også, det er opp til hver enkelt.. 

Anonymkode: c6273...ded

[AnonymBruker]

Jeg følte meg presset av familie til å fullamme. Det var en forventning til at jeg skulle få det til, men babyen ble 11 uker for tidlig født så han klarte ikke helt å få til amming pga å være prematur. Prøvde å få til amming i 2 måneder, men etter det ga jeg opp. Det ble ingen suksess uansett hvor mye jeg prøvde, men flasken tok han med en gang uten problem. Nå pumper jeg og bruker noe mme.

Anonymkode: fa453...4f1

[AnonymBruker]

Blir kanskje feil av meg å svare for jeg ammet alle barna mine minst ett år. Men det ene barnet burde virkelig heller fått flaske, og jeg angrer på at jeg var så bastant på å fortsette ammingen. Baby hadde skikkelig feil sugetak så brystvortene ble til store sår rett slett. Smertene var ekstreme i minst tre mnd. Jeg var ung og livredd for at folk skulle tror jeg var en dårlig mamma om jeg ikke fikk det til, så jeg sto i det. Men den ammingen ødela mye det første det første halvåret og når jeg fikk de neste barna var jeg heldigvis mer voksen/trygg i meg selv så jeg ba om hjelp med en gang og hadde flaske og nan klar dersom samme problem kom da og.

Anonymkode: f158a...e75