Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (16 minutter siden):

Hva slags løgner er det hun sprer? Kan det være noe i det? Kanskje har hun hatt behov for andre ting, eller hun er en person som krever mer av foreldrene sine. 

I min familie er det to søstre som har vidt forskjellig forhold til foreldrene sine, den ene har brutt kontakten av forskjellige grunner. Jeg som ser det utenfra ser jo at den søsteren som ikke lenger er på talefot er krevende og har en mer vanskelig personlighet, hun kommer lettere i konflikt. Samtidig kan ikke jeg utenfra sitte og si at hennes opplevelse er "feil"

At den ene forelderen har vært voldelig. At det er familien som er dysfunksjonell ikke henne. 

Hm, jeg har aldri erfart noen av foreldrene mine som voldelig. Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting. Og når det gjelder at alle er dysfunksjonelle og ikke henne, basert på responsen i tråden så forstår jeg jo at mange antar at det er jeg og foreldrene mine som er kalde, dysfunksjonelle og emosjonelt avstumpet. Samtidig gir det ikke mening for meg, med tanke på hvordan vi fungerer på jobb, og ellers. 

Samtidig skal det jo sies at en ting jeg reagerer på i denne tråden er hvordan folk sier jeg burde snakke med min søster om følelser, og emosjonell omsorgssvikt, og jeg får helt fnatt av det. Jeg forstår ikke at det skulle være nødvendig, og synes det blir mye "føleri". Og det vil jo folk i 2024 si at ikke er godt nok, og kunne nok betegnes som dysfunksjonelt. Da forstår jeg ikke hvorfor jeg og mitt andre søsken opplever at vi har harmoniske familier og passer godt inn i svigerfamilier o.l. uten konflikter og masse føle-snakk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Synes du skal gi slipp på din søster jeg, hun har det bedre uten dere rett og slett. 
Jeg tenker du er litt kort når du ikke forstår at barn opplever barndom forskjellig, og foreldre kan utøve vold mot et barn og ikke de andre. Var du samme din søster 24 timer i døgnet alle årene dere bodde sammen? 
Jeg skrev at dere ikke hadde noe kjærlighet til din søster og du skriver et innlegg som bekrefter dette. Det er jo også mulig at du aldri har lært empati, at du har blir bedt om å gå på rommet med dine tårer at du aldri har blitt forstått på følelser. Du kom ut av det som litt følelses løs og kald med andre mennesker. Med ditt barn viser du forståelse og bekrefter til barnet? Selv om det er så vidt fingeren har en prikk eller er du den som sier nei det går bra, gjør ikke vondt.

Anonymkode: b42c9...6e3

Denne ble anonym, dette er meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ikke spør om de praktiske tingene. Ikke spør om jobb og reiser. Spør hvordan hun føler det. Når hun sier ting er tungt for tiden, spør henne hvordan det er for henne. Lytt til henne.

Ang. foreldrene deres så trenger du ikke være enig for å anerkjenne. Du kan anerkjenne at dette er slik det føles og oppleves for henne, selv om det ikke føles og oppleves slik for deg. 

Anonymkode: 9b804...4ef

Takk for konkret tips. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting.

Hva slags ting er det snakk om?

Anonymkode: 8c39b...cab

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

At den ene forelderen har vært voldelig. At det er familien som er dysfunksjonell ikke henne. 

Hm, jeg har aldri erfart noen av foreldrene mine som voldelig. Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting. Og når det gjelder at alle er dysfunksjonelle og ikke henne, basert på responsen i tråden så forstår jeg jo at mange antar at det er jeg og foreldrene mine som er kalde, dysfunksjonelle og emosjonelt avstumpet. Samtidig gir det ikke mening for meg, med tanke på hvordan vi fungerer på jobb, og ellers. 

Samtidig skal det jo sies at en ting jeg reagerer på i denne tråden er hvordan folk sier jeg burde snakke med min søster om følelser, og emosjonell omsorgssvikt, og jeg får helt fnatt av det. Jeg forstår ikke at det skulle være nødvendig, og synes det blir mye "føleri". Og det vil jo folk i 2024 si at ikke er godt nok, og kunne nok betegnes som dysfunksjonelt. Da forstår jeg ikke hvorfor jeg og mitt andre søsken opplever at vi har harmoniske familier og passer godt inn i svigerfamilier o.l. uten konflikter og masse føle-snakk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hvor mange ganger i tråden er det nevnt at selv om DU ikke har opplevd det sånn, kan din søster godt ha opplevd det. Og tenkt så innmari vondt det må være at ikke ens egen søster orker å bry seg om det, og bare avfeier det som løgn. Hvilke ting er det hun beskriver som vold? Blir veldig abstrakt så er jo vanskelig for oss andre å skjønne ditt standpunkt hvis vi vet så lite. Folk er uansett forskjellige, selv med likt utgangspunkt. Kanskje dette faktisk var vold for henne, selv om du ikke opplevde det sånn.

[Forvirret23]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

En annen foreslo å spør hva/om hun trenger hjelp til, det akter jeg å gjøre. Det er vel ikke arrogant å anta at en voksen person er kompetent til å ta vare på seg selv. Det hadde vært nedlatende å anta noe annet. 

Jeg er jo ikke psykologen til søstera mi. Hva mener du/dere med å "høre på det følesesmessige" hvorfor skal man ha så mange følelser? Er ikke det meningen man skal håndtere selv? 

Skal jeg spørre "er du trist? Er det trist å gå hjemme?" jeg forstår ikke hvordan du mener dette fungerer. Og siden du vet det så godt hva med å heller si det, enn å komme med slike angrep som du gjør. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Her har vi hele problemet, bare sånn at du vet det så har foreldrene dine gjort det samme med deg. Nei følelser er ikke noe vi skal håndtere selv, foreldre skal hjelpe til og familie skal være der for hverandre. 
Hvorfor så mange følelser? For mennesker er følelses styrt. Synes du skal lese deg litt opp før du faktisk ødelegger dine egne barn på samme måte som dine foreldre har gjort

[AnonymBruker]

Jeg synes synd i søsteren din, og du fremstår ufattelig egoistisk, null selvinnsikt og lite empatisk. 

Anonymkode: ab256...14a

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

At den ene forelderen har vært voldelig. At det er familien som er dysfunksjonell ikke henne. 

Hm, jeg har aldri erfart noen av foreldrene mine som voldelig. Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting. Og når det gjelder at alle er dysfunksjonelle og ikke henne, basert på responsen i tråden så forstår jeg jo at mange antar at det er jeg og foreldrene mine som er kalde, dysfunksjonelle og emosjonelt avstumpet. Samtidig gir det ikke mening for meg, med tanke på hvordan vi fungerer på jobb, og ellers. 

Samtidig skal det jo sies at en ting jeg reagerer på i denne tråden er hvordan folk sier jeg burde snakke med min søster om følelser, og emosjonell omsorgssvikt, og jeg får helt fnatt av det. Jeg forstår ikke at det skulle være nødvendig, og synes det blir mye "føleri". Og det vil jo folk i 2024 si at ikke er godt nok, og kunne nok betegnes som dysfunksjonelt. Da forstår jeg ikke hvorfor jeg og mitt andre søsken opplever at vi har harmoniske familier og passer godt inn i svigerfamilier o.l. uten konflikter og masse føle-snakk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Ja men vi kan oppleve samme miljø helt forskjellig. Kanskje har hun vært mer trassig enn deg og fått mer "reaksjoner".

Jeg har selv to barn og må innrømme at jeg har vært mye mer sint på den ene, rett og slett fordi barnet treffer noe i meg og har vært mer konfliktskapende. Vi foreldre er ikke perfekte, vi har ulike måter å håndtere ting på.

Jeg tror og at din søster kanskje har et mønster i å skylde på andre, det kan være både rett og galt. Kanskje har hun rett i noe av det hun sier og hun kunne hatt bedre uttelling i en annen familie, og kanskje har hun mye av skylden selv også for livet sitt.

[AnonymBruker]

Men er du sikker på at hun ikke kan ha en personlighetsforstyrrelse, som gjør at hun er som hun er overfor familien? Når hun har vært syk i så mange år, så er det jo ikke rart om hun har en diagnose. Har dere snakket om hvilken lidelse hun har, om det er depresjon eller angst eller noe mer/annet?

Anonymkode: 32e00...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du kan si: "Jeg forstår at dette er slik du har erfart det, men jeg har vanskelig for å se det samme selv, siden min erfaring er helt annerledes". Så kan du stille åpne og nysgjerrige spørsmål og forsøke å finne ut av hvorfor hun har en så annerledes oppfatning av barndommen deres enn deg.

Anonymkode: 9b804...4ef

Takk for konkret tips. Jeg skal forsøke det. Jeg blir mye sint, særlig av at dette snakkes om, så kanskje jeg skal vente litt med det.  Og heller snakke om noen andre ting, men om det kommer opp skal jeg prøve dette. 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du bør nok i allefall vurdere det, ja. Har du vurdert å prate med en profesjonell om dette? 

Anonymkode: ec0b6...bd8

Nei, aldri. Men jeg har lest fag og forstår ikke at det hun påstår er vold er det. 

xQueenKx skrev (8 minutter siden):

Nei, det er du ikke. Men man kan vel være raus likevel, være ydmyk og støttende? Og nei, ikke alle klarer å håndtere følelsene sine selv. Er en grunn til at det utdannes psykologer. Hvis du ikke skjønner hvordan du kan vise omsorg for henne, er det like greit at du lar henne være i fred.

Jeg forstår at jeg ikke forstår livet til min søster. Det er å være ydmyk. Jeg har forsøkt å hjelpe henne praktisk og økonomisk. Jeg har støttet henne i det hun har forsøkt, og hun mislykkes alltid. Jeg har støttet henne i at hun kan forsøke igjen senere. At det er ikke for seint. Jeg vil jo at hun skal ha det bra. 

fru Alving skrev (6 minutter siden):

Du kan jo rett og slett si at du ønsker å treffe henne, tilbringe tid med henne og at savner å ha henne rundt deg i familien. Jeg synes du skal si hva du ønsker, uten å anklage henne for ikke å stille opp for dere andre. Og om hun da sier at det er tungt osv så spør du om det er noe som helst du kan bidra med? 

Det er helt legitimt å savne søsteren sin. Men hun sliter nok med egne ting og folk som sliter psykisk blir og fort litt gående i egen misere. 

Takk for godt tips. Jeg skal forsøke dette. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det ironiske er at ts forventer at søster skal vise omsorg for sine besteforeldre og foreldre, men evner ikke å vise såpass omsorg for sin egen søster at hun vet hvordan hun skal snakke med henne om hvordan hun har det. Trodde det var ganske basic.

Anonymkode: 52a56...d35

Hvis det er så basic så kan jo du beskrive hvordan for meg.  

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Ja, det at du sier at "det er så mye føleri" er dysfunksjonelt, og forteller meg at din barndom nok ikke har vært så bra som du vil ha det til. Du har nok hatt en normal barndom med det hverdagslige, og dine foreldre har gjort det beste de kunne, men hadde de møtt deg på følelsene og anerkjent dem når du var barn, så hadde du vært i stand til å vise emosjonell omsorg for din søster. Noe du nå ikke er i stand til utfra hva du skriver.

Anonymkode: 9b804...4ef

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Anonymkode: 73c27...eca

Tro du meg, det er mulig. I tillegg kan jeg se for meg at det kan være veldig annerledes å vokse opp med deg som søster, enn motsatt.

Anonymkode: e339a...885

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

 

Jeg forstår at jeg ikke forstår livet til min søster. Det er å være ydmyk. Jeg har forsøkt å hjelpe henne praktisk og økonomisk. Jeg har støttet henne i det hun har forsøkt, og hun mislykkes alltid. Jeg har støttet henne i at hun kan forsøke igjen senere. At det er ikke for seint. Jeg vil jo at hun skal ha det bra. 

 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Men vil du forstå henne da? For det virker bare ikke sånn. Supert at du har hjulpet henne økonomisk osv, men hvis hun alltid mislykkes, er det jo noe mer bak. Altså at hun sliter med noe hun synes er kjempetungt. Og det er jo dette man må ta tak i. Tror ikke det føles godt for henne og hele tiden mislykkes, spesielt siden hun har fått økonomisk hjelp. Kanskje hun er flau og skammer seg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min søster har slitt med "seg selv" siden hun var ung tenåring. Hun er yngst av søsknene. Vi er alle over 30. Foreldrene våre er nylig blitt pensjonister og besteforeldre er begynt å bli syke, og dør nok snart. Min søster er stadig opptatt av egen helse. Hun har ikke utdanning, ikke jobb, og for tiden NAV-er hun. Mens jeg og vårt andre søsken har partner og barn og har mye med egen familie, og fulle jobber, er hun enslig og barnløs. 

Våre foreldre har mye stress i forbindelse med besteforeldre sin helse, og behov for hjelp. Min søster bidrar ingenting. Nå er det påske og hun har ikke engang tenkt å besøke dem, og har siste årene tatt mer og mer avstand. Jeg har kontakt med våre foreldre flere ganger i uka, vi får ikke så mye barnepass, og det er slitsomt, men vi greier oss selv. Enda har ikke de behov for noe hjelp, men det hadde trengtes litt at vi dro mer på besøk til syke besteforeldre, jeg får ikke gjort det siden jeg føler opp småbarn og ikke kan reise dit. Men min søster besøker sjelden. Hun følger heller ikke opp som tante. 

Jeg kan virkelig ikke fatte at det er mulig å være så egoistisk. Hva hun tenker på som bare prioriterer seg selv og eget liv i stedet for å bidra med å besøke våre besteforeldre. Jeg synes hun er utakknemlig og vet ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal bidra mer til familien. Hun har også noen ideer om at det ikke har vært så greit i barndommen og jeg synes det er vondt at hun bærer slik nag til våre foreldre som har gjort så mye for å hjelpe henne. Jeg forstår ikke hvordan vi kan ha vokst opp i samme familie og at hun har vokst opp til å bli så selvopptatt, og jeg ønsker å få henne til å ta til vett så vi kan ha mer kontakt og at hun kan være en del av familien, men det virker mest som at hun ikke ønsker å være en del av familien. Jeg synes hun er kravstor og ønsker at alle vi andre skal innrette oss hennes "historie" om hvordan hun hadde det vondt. Det er utrolig provoserende, og jeg skulle ønske jeg kunne få henne til å vokse opp! 

Noen råd til hvordan jeg kan få henne til å bidra mer, og å bli en skikkelig del av familien igjen? 

Anonymkode: 73c27...eca

Mest sannsynlig sliter hun med psykisk sykdom som hun ikke ønsker å dele med dere fordi dere er så A4 perfekte. Kan du ikke godta at hun har valgt et annet liv enn deg? Hun ber jo ikke om noe fra dere så hvorfor må hun stille opp?

Og ja, man kan ha helt forskjellig tanke om samme oppvekst. Spesielt om man er yngst og bodd lengre alene med foreldre. Hun har ideer du ikke godtar, så da forstår jeg godt at hun trekker seg unna.

Jeg har selv trukket meg unna egen familie. 

Anonymkode: 76618...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Får helt frysninger av å lese dette... det er jo som tatt ut av en case innen psykologi hvor man tar for seg en dysfunksjonell familie og det sorte fåret. Jo mer du skriver, jo mer virker dessverre søsteren din til å være den friskeste av dere. 

Anonymkode: e1b79...3c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg ser helt tydelig at mine søsken og jeg er blitt behandlet ulikt i oppveksten. Jeg fikk minst kjeft (jeg var mest "medgjørlig og enkel"), den andre fikk mest kjeft og den tredje fikk vel mer eller mindre en del hån og mindre affeksjon. Det er ikke uvanlig at feks ett barn i en søskenflokk blir "syndebukken". Det kan være den med en (ukjent) diagnose, som er mest lik sine foreldres dårlige side, den som er mest ulik eller den som bare trigger NOE hos foreldrene. Videre kan det ene barnet utvikle diverse problemer og egentlig være "symptomet" på at noe er galt i familien. Alle andre finner sine roller i en kald/rotete/kranglete/ruset/distansert familie, men så har man en som trenger litt mer enn det minste minimum og denne vil kunne utvikle feks psykisk sykdom. 

Anonymkode: 52a56...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

At den ene forelderen har vært voldelig. At det er familien som er dysfunksjonell ikke henne. 

Hm, jeg har aldri erfart noen av foreldrene mine som voldelig. Tingene hun beskriver som vold tenker jeg at er normale ting. Og når det gjelder at alle er dysfunksjonelle og ikke henne, basert på responsen i tråden så forstår jeg jo at mange antar at det er jeg og foreldrene mine som er kalde, dysfunksjonelle og emosjonelt avstumpet. Samtidig gir det ikke mening for meg, med tanke på hvordan vi fungerer på jobb, og ellers. 

Samtidig skal det jo sies at en ting jeg reagerer på i denne tråden er hvordan folk sier jeg burde snakke med min søster om følelser, og emosjonell omsorgssvikt, og jeg får helt fnatt av det. Jeg forstår ikke at det skulle være nødvendig, og synes det blir mye "føleri". Og det vil jo folk i 2024 si at ikke er godt nok, og kunne nok betegnes som dysfunksjonelt. Da forstår jeg ikke hvorfor jeg og mitt andre søsken opplever at vi har harmoniske familier og passer godt inn i svigerfamilier o.l. uten konflikter og masse føle-snakk. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Tenk på din søster og deg/dere som ved en trygghetssirkel. Dere er oppe på sirkelen og hun er nede på sirkelen. Så lenge dere oppe ikke klarer å ta henne i mot på hennes premisser så vil dere heller aldri få henne nær. 

Hva innebærer dette hun beskriver som vold og emosjonelt avstumpet, som du syns er normalt?

Anonymkode: 76618...8f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det at du sier at "det er så mye føleri" er dysfunksjonelt, og forteller meg at din barndom nok ikke har vært så bra som du vil ha det til. Du har nok hatt en normal barndom med det hverdagslige, og dine foreldre har gjort det beste de kunne, men hadde de møtt deg på følelsene og anerkjent dem når du var barn, så hadde du vært i stand til å vise emosjonell omsorg for din søster. Noe du nå ikke er i stand til utfra hva du skriver.

Anonymkode: 9b804...4ef

Jeg kjenner jeg blir skikkelig forbanna når jeg leser dette. Hehe. Vil bare skrike til dere alle sammen. Men hva faen betyr det her? "Møtt deg på følelsene og anerkjent dem"?

Jeg har to barn, de gråter og så trøster man, så går det over. Eller de er sint, og så forklarer man hvorfor de ikke kan spise Coco pops hver dag, gir de handlingsalternativer, hjelper de å finne mestring. Men de er barn. Er det mer hokuspokus? Min søster gråter ikke, det er ikke noe å trøste, hun "gnager", kanskje det er det man kaller angst, det er i alle fall grubling. Om hun gråt skulle jeg lyttet, gitt en klem, men hun gråter ikke. 

Hun kan si "jeg er kronisk syk, det er tungt for tiden" da sier jeg "det var leit", hva mer skal jeg gjøre? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (2 minutter siden):

Men vil du forstå henne da? For det virker bare ikke sånn. Supert at du har hjulpet henne økonomisk osv, men hvis hun alltid mislykkes, er det jo noe mer bak. Altså at hun sliter med noe hun synes er kjempetungt. Og det er jo dette man må ta tak i. Tror ikke det føles godt for henne og hele tiden mislykkes, spesielt siden hun har fått økonomisk hjelp. Kanskje hun er flau og skammer seg? 

En kan også spørre seg: hvem et det som mener hun mislykkes? Er det ts sin søster eller er det ts?

Anonymkode: 52a56...d35