Min søster er egoistisk og nedprioriterer familie

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ser dette mønsteret gå igjen i flere familier, den yngste blir rett og slett bortskjemt, og lærer ikke i like stor grad at andre også har behov og følelser. De lærer at sine behov er viktigst, og da er de fornøyde. 

Jeg hadde spart meg for energien, for du får nok dessverre ikke forandret henne så sent. Det er litt sent å lære empati i voksen alder. Fokuser heller på de andre søskenene, og at ditt yngste barn ikke skal bli slik selv. 

Anonymkode: e1b79...3c2

Jeg er eldst og har kuttet ut hele min familie 😛 Massive omsorgsoppgaver, der jeg ble ansett som "voksen og streng", mens jeg egentlig var full av angst og fikk altfor mye ansvar tidlig. Friheten av å slippe hele styret er nydelig! Jeg orker ikke være dørmatte mer. Ingen skjønner noenting, og jeg blir sett på som en sviker da. Spretter en champis i stedet jeg, endelig fri! 
(Fått profesjonell hjelp for å komme hit til at jeg tør å ta en slik avgjørelse)

Anonymkode: bb47c...7b8

[AnonymBruker]

Hvis hun er så vanskelig som du sier så er det vel bedre at hun ikke besøker foreldrene deres? Det vil vel bare gi dem enda mer stress

Anonymkode: aad15...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan starte med å lytte til henne. Spørre henne hvorfor hun tar avstand og oppriktig høre på og anerkjenne hennes syn og hennes side av saken. 

Anonymkode: 9b804...4ef

Sukk. Jeg vet ikke, kanskje det er noe feil med meg, men det er så grusomt mye føleri-følera i denne tråden. Og det er jo egentlig likt med hvordan min søster er. Men jeg skal forsøke, jeg ser jo at jeg er i mindretall her. Når du sier "lytte" til henne, hva mener du med det, hvorfor og hvordan kan jeg anerkjenne noe som jeg er fundamentalt uenig med og som jeg synes er riv ruskende frekt som faen? 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du mener mye om hva du synes hun burde få til av tid og bidrag men virker ikke til å ha noen form for innsikt i hva hun faktisk får til.

At du med barn og jobb får til ting betyr ikke stort mer enn at du får til ting.

Det er ikke overførbart til din søster med helt andre behov og utfordringer.

 

Anonymkode: 84337...88f

Du har rett, jeg har ingen innsikt i hva hun får til. Har vel egentlig tenkt at hun ikke får til så mye. Hun droppet ut av studiet hun begynte på langt oppi 20-åra, nå har hun vært hjemme i mange år. Men du har rett, mulig hun får til noe jeg ikke vet om. Kan jo spør om det. 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, det er ikke alltid naturlig å ha kontakt med familien sin som voksen!

Det er åpenbart ting i livet til søsteren din som du ikke vet om. Istedenfor å være mektig provosert og beskylde henne for forsøk på sverting av foreldrene deres bør du heller være ydmyk og la henne være i fred for disse tankene og ideene dine om at hun driter i og ikke bryr seg om familien sin! Du sier at hensikten din ikke er å klage på søsteren din, men utifra det du skriver her inne er jo nettopp det du gjør...

Istedenfor å spørre om jeg har det bra bør du heller spørre søsteren din, kanskje også legge inn et spørsmål om det er noe hun trenger hjelp til.

Anonymkode: e13e7...ecb

Jeg har spurt om hun har det bra. Da sier hun ting som "jeg er kronisk syk, og ting er veldig tungt for tiden" og sånn er det alltid. Har aldri spurt om det er noe hun trenger hjelp til, det kan jeg prøve! 

La meg forstå deg rett, det er mulig at hun gjør det hun gjør, lever det livet hun lever, og ikke bidrar, uten at det kommer fra et egoistisk sted? Noen beskrev det som å ta ansvar for seg selv. Men da reagerer jeg og tenker, men det er vel det minste man burde klare. Jeg vil ikke klage, jeg forstår at det nok er det jeg har gjort her nå. Jeg vil at ting skal være annerledes, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg vil at min søster skal være en del av familien og ikke isolere seg alene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

HALLOOOOO Det har jo tydligvis skjedd noe veldig vondt og alvorlig og du bare ignorerer det hele fordi du ser så veldig opp til foreldrene dine. Det er faktisk mulig å mishandle eller utøve omsorgssvikt for kun ett barn og behandle de to andre helt normalt og fint. Du høres heller ut som en person som ikke vil høre eller tro på noe du selv ikke har erfart. Det er veldig egoistisk og selvsentrert av deg.

Hun forsøker ikke å sette foreldrene i et dårlig lys, hun forsøker å fortelle sannheten. Du burde egentlig ha sett på det som et kompliment og en tillitserklæring at hun i det hele tatt har forsøkt å fortelle deg det. Hvis du vil bare overse det hele og støtte foreldrene uansett hva så er det din sak og du får la henne være. Kanskje hvis du slutter å bry deg kan hun endelig få ro til å jobbe med livet sitt på egenhånd. Forhåpentligvis har hun venner som kan være hennes ekte familie som utviser kjærlighet og omtanke. 

Anonymkode: 000be...1af

Hallo til deg også. 

Jeg har aldri tenkt at det går an å utøve omsorgssvikt til bare ett barn. Jeg var jo tilstede i min søsters oppvekst, da synes jeg det er vanskelig å tro på ting jeg aldri har enset. Og jeg ser ikke på det som egoistisk. For min del høres det ut som min søster driver med løgn. Og det sier jeg ikke for å være selvopptatt. Men fordi det er slik det erfares for meg. 

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Det er mange røde flagg med postene dine og fremtoningen din. Hadde jeg hatt det vondt hjemme, prøvd å fortelle det, blitt avvist og mistrodd, og deretter sykeliggjort på grunn av traumene de selv påførte meg, og forsøkt påtvunget skyld og skam på den måten du gjør. Ja, da hadde jeg virkelig sagt takk og farvel til familien selv.

Anonymkode: 0b9fc...024

[AnonymBruker]

Ikke spør om de praktiske tingene. Ikke spør om jobb og reiser. Spør hvordan hun føler det. Når hun sier ting er tungt for tiden, spør henne hvordan det er for henne. Lytt til henne.

Ang. foreldrene deres så trenger du ikke være enig for å anerkjenne. Du kan anerkjenne at dette er slik det føles og oppleves for henne, selv om det ikke føles og oppleves slik for deg. 

Anonymkode: 9b804...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sukk. Jeg vet ikke, kanskje det er noe feil med meg, men det er så grusomt mye føleri-følera i denne tråden. Og det er jo egentlig likt med hvordan min søster er. Men jeg skal forsøke, jeg ser jo at jeg er i mindretall her. Når du sier "lytte" til henne, hva mener du med det, hvorfor og hvordan kan jeg anerkjenne noe som jeg er fundamentalt uenig med og som jeg synes er riv ruskende frekt som faen? 

Du har rett, jeg har ingen innsikt i hva hun får til. Har vel egentlig tenkt at hun ikke får til så mye. Hun droppet ut av studiet hun begynte på langt oppi 20-åra, nå har hun vært hjemme i mange år. Men du har rett, mulig hun får til noe jeg ikke vet om. Kan jo spør om det. 

Jeg har spurt om hun har det bra. Da sier hun ting som "jeg er kronisk syk, og ting er veldig tungt for tiden" og sånn er det alltid. Har aldri spurt om det er noe hun trenger hjelp til, det kan jeg prøve! 

La meg forstå deg rett, det er mulig at hun gjør det hun gjør, lever det livet hun lever, og ikke bidrar, uten at det kommer fra et egoistisk sted? Noen beskrev det som å ta ansvar for seg selv. Men da reagerer jeg og tenker, men det er vel det minste man burde klare. Jeg vil ikke klage, jeg forstår at det nok er det jeg har gjort her nå. Jeg vil at ting skal være annerledes, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg vil at min søster skal være en del av familien og ikke isolere seg alene. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Basert på dette (og mye annet du har skrevet i denne tråden) skal du la din søster være i fred. 

Jeg kan ikke begripe hvorfor det er så viktig for deg å få henne inn i familien igjen, når du har den holdningen til henne som du viser her.

Tviler ikke på at barna dine kunne ha hatt stort utbytte av å bli kjent med henne, men hun kan ikke ta ansvar for det dersom hun sliter med å holde hodet over vannet selv.

Anonymkode: ec0b6...bd8

[AnonymBruker]

Forvirret23 skrev (11 minutter siden):

Din søster vil ikke komme nærmere denne familien, dere (eller du) har null kjærlighet til egen søster. Det dere har er forventninger om å hjelpe dere med deres ballast. Ikke i ett eneste innlegg fra deg har jeg lest jeg savner min søster, skulle ønske vi så hverandre mer, skulle ønske hun ble friskere kan jeg bidra til det, vise forståelse for  din søsters barndom. Eneste jeg leser her er hun gjør ikke det og det for oss, hun som har så mye tid burde være bedre søster, tante og datter. Og du kaller henne egoistisk?  

 

 

Jeg skulle ønske min søster hadde et annet liv. Det virker trist og kjipt å ikke lykkes med det hun forsøker. Jeg ønsker at hun skal være en del av familien, og delta på en hyggelig måte. 

En utfordring er at for meg virker det som det hun beskriver som årsak til at ting ikke fungerer for henne i hennes liv er ting jeg absolutt ikke får til å stemme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan forsøke å hjelpe henne med det, eller tro på henne på det, når jeg helt enkelt ikke tror på henne. Det blir at jeg lyver til henne, og det ønsker jeg ikke. Jeg og vi sier ikke at hun burde skjerpe seg, og vi sier ikke stygge ting, men ingen av oss kjenner oss igjen i hennes beskrivelse av oppveksten. 

Det handler ikke egentlig om hva hun skal gjøre, selv om jeg har hatt fokus på det, det trur jeg er mitt hjertesukk fordi jeg er frustrert og fortvilet fordi hun har et så tomt liv og det hun prøver på ikke lykkes med, det handler om at jeg ønsker at hun skal delta i familien, være med, for hun er jo en del av familien og jeg vil at hun skal ha det bra. For meg bare virker det som at hun ødelegger for seg selv. Men kanskje jeg ødelegger for henne med å ... jeg vet ikke hva jeg skal si, med å tro at hun bare har diktet opp masse vanskelig for seg selv. Jeg vil gjerne finne en måte å møte henne bedre, samtidig som jeg ikke kan endre hele min virkelighetsoppfatning om hva som har skjedd og ikke skjedd. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

PURE/HONEY skrev (15 minutter siden):

Yikes. Hvis man allerede ikke mestrer livet, så er jo det siste man vil å bli bombardert med spørsmål som dette. Hva hvis tilfellet er at hun ikke føler at hun klarer å jobbe, følge opp studiet sitt eller har penger til reiseplaner? Hvor artig er det å måtte svare nei til de spørsmålene? Spesielt til folk som åpenbart er dømmende, har forventninger til henne og som på toppen av det har "klart seg".

Nå får jeg litt opplevelsen av at alt vi gjør er feil da. Det hadde vært avvisende og uinteressert å ikke spørre om slike dagligdagse ting også. Men siden du vet bedre, hva er det da jeg skal spørre henne om? Og vise interesse for hennes liv? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[AnonymBruker]

Du kan si: "Jeg forstår at dette er slik du har erfart det, men jeg har vanskelig for å se det samme selv, siden min erfaring er helt annerledes". Så kan du stille åpne og nysgjerrige spørsmål og forsøke å finne ut av hvorfor hun har en så annerledes oppfatning av barndommen deres enn deg.

Anonymkode: 9b804...4ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

…

Hjelp meg å forstå dette, hun forteller meg at noe jeg ser på som helt normalt er vold, og så skal jeg tenke at det er vold? Og anerkjenne det? Jeg forstår ikke det jeg. Skal jeg se stygt på mine foreldre for at de har gjort så godt de kan fordi min ene søster sliter med seg selv? Skal hele familien i terapi og oppbrudd fordi min søster ikke fikk det til så godt i livet? 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Du bør nok i allefall vurdere det, ja. Har du vurdert å prate med en profesjonell om dette? 

Anonymkode: ec0b6...bd8

[AnonymBruker]

Hun er kronisk syk, og har vel mer enn nok med sin egen helse. Hvordan forventer du at en kronisk syk skal nedprioritere sin rgen helse for å bidra til friske foreldre? En som er syk klarer jo heller ikke å delta i sosiale sammenhenger på lik linje med friske.

Anonymkode: 7af90...e2a

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (16 minutter siden):

Herregud så arrogant du er, fy faen. Snakk om å være helt i sin egen verden. Ok, ja, hun er 30+. Du kan ta ikke tvinge et voksent menneske til å tilbringe tid med deg og dere hvis hun ikke vil. Og du har jo ikke sympati for henne, da vil hun vel kanskje heller ikke si hva hun plages med og trenger hjelp til. Hun får det jo ikke uansett? Og spørre om jobb og liv generelt har ingen verdi hvis ikke dere orker å høre på det følelsesmessige. Dere spør jo bare om overfladiske ting. Ikke ting som faktisk betyr noe.

En annen foreslo å spør hva/om hun trenger hjelp til, det akter jeg å gjøre. Det er vel ikke arrogant å anta at en voksen person er kompetent til å ta vare på seg selv. Det hadde vært nedlatende å anta noe annet. 

Jeg er jo ikke psykologen til søstera mi. Hva mener du/dere med å "høre på det følesesmessige" hvorfor skal man ha så mange følelser? Er ikke det meningen man skal håndtere selv? 

Skal jeg spørre "er du trist? Er det trist å gå hjemme?" jeg forstår ikke hvordan du mener dette fungerer. Og siden du vet det så godt hva med å heller si det, enn å komme med slike angrep som du gjør. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

[xQueenKx]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skulle ønske min søster hadde et annet liv. Det virker trist og kjipt å ikke lykkes med det hun forsøker. Jeg ønsker at hun skal være en del av familien, og delta på en hyggelig måte. 

En utfordring er at for meg virker det som det hun beskriver som årsak til at ting ikke fungerer for henne i hennes liv er ting jeg absolutt ikke får til å stemme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan forsøke å hjelpe henne med det, eller tro på henne på det, når jeg helt enkelt ikke tror på henne. Det blir at jeg lyver til henne, og det ønsker jeg ikke. Jeg og vi sier ikke at hun burde skjerpe seg, og vi sier ikke stygge ting, men ingen av oss kjenner oss igjen i hennes beskrivelse av oppveksten. 

Det handler ikke egentlig om hva hun skal gjøre, selv om jeg har hatt fokus på det, det trur jeg er mitt hjertesukk fordi jeg er frustrert og fortvilet fordi hun har et så tomt liv og det hun prøver på ikke lykkes med, det handler om at jeg ønsker at hun skal delta i familien, være med, for hun er jo en del av familien og jeg vil at hun skal ha det bra. For meg bare virker det som at hun ødelegger for seg selv. Men kanskje jeg ødelegger for henne med å ... jeg vet ikke hva jeg skal si, med å tro at hun bare har diktet opp masse vanskelig for seg selv. Jeg vil gjerne finne en måte å møte henne bedre, samtidig som jeg ikke kan endre hele min virkelighetsoppfatning om hva som har skjedd og ikke skjedd. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Har du ikke forståelse for at folk ikke orker å være med folk som ikke tror på dem, spesielt om det er noe vanskelig? Hun har jo null tillit til deg. Bare fordi dere ikke kjenner dere igjen, betyr det ikke at hun lyver. Hvis det er den følelsen hun får ved å være med dere, er det jo ikke rart at hun synes dere er slitsomme. 

Å ønske at hun hadde et annet liv har ingenting for seg, for hun har det livet hun har. Og hun får jo heller ikke hjelp fra dere til å endre det.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

En annen foreslo å spør hva/om hun trenger hjelp til, det akter jeg å gjøre. Det er vel ikke arrogant å anta at en voksen person er kompetent til å ta vare på seg selv. Det hadde vært nedlatende å anta noe annet. 

Jeg er jo ikke psykologen til søstera mi. Hva mener du/dere med å "høre på det følesesmessige" hvorfor skal man ha så mange følelser? Er ikke det meningen man skal håndtere selv? 

Skal jeg spørre "er du trist? Er det trist å gå hjemme?" jeg forstår ikke hvordan du mener dette fungerer. Og siden du vet det så godt hva med å heller si det, enn å komme med slike angrep som du gjør. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Jeg tror det beste du kan gjøre for din søster er å la henne være i fred. Du kan eller evner ikke å forstå hvordan å prate med et menneske på et seriøst og dypere nivå, og forsøke å sette deg inn og forstå hvordan de føler. 

Det er en ærlig sak, det, men da er det bedre at du bare holder deg unna fremfor å gjøre vondt verre.

Anonymkode: 9b804...4ef

[xQueenKx]

Just now, AnonymBruker said:

En annen foreslo å spør hva/om hun trenger hjelp til, det akter jeg å gjøre. Det er vel ikke arrogant å anta at en voksen person er kompetent til å ta vare på seg selv. Det hadde vært nedlatende å anta noe annet. 

Jeg er jo ikke psykologen til søstera mi. Hva mener du/dere med å "høre på det følesesmessige" hvorfor skal man ha så mange følelser? Er ikke det meningen man skal håndtere selv? 

Skal jeg spørre "er du trist? Er det trist å gå hjemme?" jeg forstår ikke hvordan du mener dette fungerer. Og siden du vet det så godt hva med å heller si det, enn å komme med slike angrep som du gjør. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Nei, det er du ikke. Men man kan vel være raus likevel, være ydmyk og støttende? Og nei, ikke alle klarer å håndtere følelsene sine selv. Er en grunn til at det utdannes psykologer. Hvis du ikke skjønner hvordan du kan vise omsorg for henne, er det like greit at du lar henne være i fred.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det handler ikke om at jeg krever at hun skal gjøre det JEG vil, men det finnes jo forventninger naturligvis. Å unnlate å ringe våre foreldre, å ikke møte dem gjennom året, eller plukke opp telefonen, ikke hjelpe når våre foreldre står i vanskelige situasjoner det er ikke noe annet enn egoisme. Hun kan gjøre hva hun vil hun, men hun burde jo også bidra til familien og vise takknemlighet for alt våre foreldre har gjort for henne gjennom årene. At jeg vil at hun skal hjelpe foreldre og besteforeldre kan umulig være egoisme, det er ikke MEG jeg forventer at hun skal hjelpe. 

Jeg kan ikke fatte og forstå at folk mener det er greit at hun nedprioriterer familie på denne måten, og får det til å virke som om vi alle har gjort noe galt, i stedet for å ta litt grep om livet sitt så hun både kan bidra til familie og samfunnet. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Hva har disse folkene gjort for henne?

1. Hun har opplevd sin oppvekst som for dårlig. Det er ikke noe du kan protesterer på, for du er ikke henne. Dessuten er hun yngst og det er garantert ulike opplevelser for dere. 

2. Som enslig og barnløs tante/voksent barn og barnebarn havnet man gjerne litt på sidelinja. Tantebarna kommer inn i fsmilien som små stjerner og får all oppmerksomhet. Tantebarnas besteforeldre og oldeforeldre er kanskje mer ivrige på å ta kontakt og vise interesse for de med barn. 

Du og jeg har noen likheter og jeg har aldri forventet at mitt søsken som i perioder melder seg helt ut, skal gjøre nor annet. Jeg ønsker utelukkende at mitt søsken skal gjøre det hen trenger for å ha det bra. Jeg har forventninget til meg selv mtp å bidra opp mot gamle besteforeldre og foreldre, men jeg kan da ikke legge disse føringene over på andre og mene st de skal gjøre som meg😳

Anonymkode: 52a56...d35

[fru Alving]

Du kan jo rett og slett si at du ønsker å treffe henne, tilbringe tid med henne og at savner å ha henne rundt deg i familien. Jeg synes du skal si hva du ønsker, uten å anklage henne for ikke å stille opp for dere andre. Og om hun da sier at det er tungt osv så spør du om det er noe som helst du kan bidra med? 

Det er helt legitimt å savne søsteren sin. Men hun sliter nok med egne ting og folk som sliter psykisk blir og fort litt gående i egen misere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg skulle ønske min søster hadde et annet liv. Det virker trist og kjipt å ikke lykkes med det hun forsøker. Jeg ønsker at hun skal være en del av familien, og delta på en hyggelig måte. 

En utfordring er at for meg virker det som det hun beskriver som årsak til at ting ikke fungerer for henne i hennes liv er ting jeg absolutt ikke får til å stemme. Jeg forstår ikke hvordan jeg kan forsøke å hjelpe henne med det, eller tro på henne på det, når jeg helt enkelt ikke tror på henne. Det blir at jeg lyver til henne, og det ønsker jeg ikke. Jeg og vi sier ikke at hun burde skjerpe seg, og vi sier ikke stygge ting, men ingen av oss kjenner oss igjen i hennes beskrivelse av oppveksten. 

Det handler ikke egentlig om hva hun skal gjøre, selv om jeg har hatt fokus på det, det trur jeg er mitt hjertesukk fordi jeg er frustrert og fortvilet fordi hun har et så tomt liv og det hun prøver på ikke lykkes med, det handler om at jeg ønsker at hun skal delta i familien, være med, for hun er jo en del av familien og jeg vil at hun skal ha det bra. For meg bare virker det som at hun ødelegger for seg selv. Men kanskje jeg ødelegger for henne med å ... jeg vet ikke hva jeg skal si, med å tro at hun bare har diktet opp masse vanskelig for seg selv. Jeg vil gjerne finne en måte å møte henne bedre, samtidig som jeg ikke kan endre hele min virkelighetsoppfatning om hva som har skjedd og ikke skjedd. 

TS

Anonymkode: 73c27...eca

Synes du skal gi slipp på din søster jeg, hun har det bedre uten dere rett og slett. 
Jeg tenker du er litt kort når du ikke forstår at barn opplever barndom forskjellig, og foreldre kan utøve vold mot et barn og ikke de andre. Var du samme din søster 24 timer i døgnet alle årene dere bodde sammen? 
Jeg skrev at dere ikke hadde noe kjærlighet til din søster og du skriver et innlegg som bekrefter dette. Det er jo også mulig at du aldri har lært empati, at du har blir bedt om å gå på rommet med dine tårer at du aldri har blitt forstått på følelser. Du kom ut av det som litt følelses løs og kald med andre mennesker. Med ditt barn viser du forståelse og bekrefter til barnet? Selv om det er så vidt fingeren har en prikk eller er du den som sier nei det går bra, gjør ikke vondt.

Anonymkode: b42c9...6e3

[AnonymBruker]

xQueenKx skrev (1 minutt siden):

Nei, det er du ikke. Men man kan vel være raus likevel, være ydmyk og støttende? Og nei, ikke alle klarer å håndtere følelsene sine selv. Er en grunn til at det utdannes psykologer. Hvis du ikke skjønner hvordan du kan vise omsorg for henne, er det like greit at du lar henne være i fred.

Det ironiske er at ts forventer at søster skal vise omsorg for sine besteforeldre og foreldre, men evner ikke å vise såpass omsorg for sin egen søster at hun vet hvordan hun skal snakke med henne om hvordan hun har det. Trodde det var ganske basic.

Anonymkode: 52a56...d35