De fineste filmskattene.

[Within my guitar]

Må prate litt om en film til. Denne er ikke så veldig rost opp i skyene. Snarere tvert imot. Og det er forståelig ,for den er spesiell.Og den appellerer kanskje ikke til så stort publikum(selv om den absolutt burde det). Men den var en film jeg trengte å se. Og kanskje det har noe med hvor jeg er i livet. Kanskje filmen er for dramatisk eller brutal hvis man ikke er "der" i livet at man kan sette seg inn i historiene. Men det er jeg altså. Men, jeg hadde likt filmen uansett. Det er noe med det sære og smale, som ikke griper et stort publikum, som griper meg.

Men, jeg tror.. At denne filmen, er en så veldig personlig opplevelse. Nettopp derfor er det bare såvidt jeg skriver om den her. Fordi jeg vil ikke la meg påvirke av noen andres mening om den. For ingen film har skapt en så stor reaksjon hos meg, som denne. Og jeg vil ha den opplevelsen for meg selv.

Jeg fant denne artikkelen om filmen. Og det var akkurat som jeg skulle sagt det selv. Akkurat sånn føles det for meg også.

http://www.thefilmexperience.net/Reviews/d...rinthedark.html

Anyway:

Filmen er altså:

Dancer In The Dark av Lars Von Trier.

Björk spiller hovedrollen Selma. Det er jo i seg selv veldig spesielt, i og med at dama er veldig spesiell. Men jeg tror ikke man må like musikken hennes for å like filmen. For selv om hun synger her, så er det ikke HUN som er i fokus. Hun er ingen stjerne her. Hun ER Selma. Og hun ikke bare spiller Selma, hun FØLER henne. Det fanget meg med en gang: hvor utrolig nær hun var i rollen. Hun var den. Veldig veldig sjelden får jeg den følelsen når jeg ser film. Det blir veldig tydelig at man inntar en rolle, at man kler på seg en maske, og sier ord man ikke vanligvis ville sagt. Det er det som er skuespill. Men Björk føler. Hun føler alle følelsene Selma går igjennom. Hun går igjennom dem selv, fra start til slutt. Jeg leste et sted at Björk ble syk, etter å ha spilt inn denne filmen.

Nettopp fordi hun VAR i rolle så sterkt.

Selma er tsjekkisk immigrant, som lever i en grå og kald verden.Hennes kjærlighet for musicaler, hjelper henne å flykte fra denne fargeløse verden. Og kontrasten er stor. Hun finner rytmer overalt, og bruker dem til å forsvinne inn i musikken bare hun kan høre. Og der er farger. Farger Selma må huske.For snart kan hun ikke se dem mer. Øynene blir svakere og svakere. Det er hemmeligheten hun går og bærer på. Og da er det bare den indre fargerike verden som kan holde henne oppe.

Ting utvikler seg på en veldig overraskende og vond måte.Og det er ingen behagelig film å se på. Det skal sies. Selv om man føler befrielsen når Selma flykter inn i verden sin.Og man blir med i sangen og rytmene.

Det gjorde vondt å se den. Men det gjorde godt. Jeg trengte det. Akkurat denne filmen, som aldri har blitt lagd før. Ikke noe lignende. Jeg trengte å se at noen fortalte hennes historie. At hun fortjente å bli hørt.

Det er vondt. Men det er så sterk livsglede. Og sprudlende kjærlighet for musikk. Det er evnen til å se det vakre. Når det egentlig ikke er noe vakkert å se.

Om det er lov å banne: Fy faen.

[Within my guitar]

Festen

Regi: Thomas Vinterberg.

Dansk mirakel av en film. Ribbet for krimskrams. En såkalt dogmefilm, som innebærer at den skal være så realistisk som mulig. Kamera skal være håndholdt, det skal ikke være lagt til filmmusikk, skuespillerprestasjonene og manus skal være i fokus.

Hvis man skal se en film her i livet, så ser man denne. Hvis man må velge.

Fy søren så viktig den er. Og så viktig det er at folk åpner øynene! Mer enn det kan jeg ikke si. For man må bare se denne. Det nytter ikke å bare prate om den.

Åpne øynene!! SE den!!!

SE den!!

[Anglofil]

Vet ikke helt om jeg vil se Festen på film. Så nemlig teaterstykket i London og det var noe av det beste jeg noen gang har sett. Har ikke lyst til å ødelegge den opplevelsen, hvis du skjønner hva jeg mener..

Mvh Yvonne

[Donnie Darko]

hvis ikke denne er nevnt enda: The usual suspects. Knall film.

[Within my guitar]

Vet ikke helt om jeg vil se Festen på film. Så nemlig teaterstykket i London og det var noe av det beste jeg noen gang har sett. Har ikke lyst til å ødelegge den opplevelsen, hvis du skjønner hva jeg mener..

Svarer det samme her som i den andre tråden. Jeg skjønner deg veldig godt jeg. Sånn har jeg når det gjelder flere filmer/bøker/teaterstykker.Og selv om jeg er sikker på at teaterstykket du så, sikkert er kjempefint, så vil jeg heller ikke ødelegge film-opplevelsen min. Sånne opplevelser vil jeg ta vare på

B.

[Anglofil]

Jepp, det er slik det er. Hadde jeg ikke sett teaterstykket, hadde jeg definitivt sett filmen.

Mvh Yvonne

[Within my guitar]

Nok en Lars Von Trier-film. Og dette er akkurat min type film. Enda en film man enten elsker eller hater.

Breaking The Waves

Bess bor på et bittelite sted i Skottland. Hun er dypt religiøs, og er overbevist om at Gud prater til henne. Bess er ikke helt som alle andre.Hun er er sårbar sjel, og lever ikke i den samme virkeligheten som folk flest. Men hun er verdens snilleste, og ofrer alt for de hun elsker. Når hun gifter seg med oljearbeideren Jan, forandrer alt seg. Og når Jan blir lam i en arbeidsulykke, er Bess overbevist om at det er Guds måte å straffe henne på, for at hun ønsker seg for mye.

Det som er så spesielt med denne filmen, er hvor langt Bess er villig til å strekke seg for å "redde" ektemannen. Han overbeviser henne om at hvis hun går ut og har sex med andre menn, og forteller han om opplevelsen etterpå, vil det redde livet hans. Og siden Bess kunne gjort hva som helst for han, vikler hun seg inn i et farlig og sykt spill.

Dette er den ytre handlingen. Men det jeg finner utrolig fascinerende ved denne filmen er framstilling av hovedpersonen Bess, og forandringene hun gjennomgår. Filmens første halvdel er på mange måter en helt annen film enn den andre halvdelen. Filmen setter fokus på menneskesinnet på en helt unik måte, og utfordrer seeren til å ta stilling til måten menneskene blir behandlet på.

Den utrolige nære skildringen av menneskene og forholdet dem imellom, samt de dataskapte naturbildene og musikken som binder de forskjellige kapitlene sammen, gjør denne filmen til en film som ikke ligner noe annet. Den er sjokkerende og voldsom, men forteller om det vakre i mennesket.

B.