Kompani Lauritzen 2024

[Jenki]

Grüner skrev (16 timer siden):

Det er mange andre deltakere der på hans alder, og de prøver i alle fall. Det er ikke det at han er ung og mangler selvtillit som er problemet her, men at han gir seg når han kjenner ubehag. 

Nå er jo ikke Alex en ungdom akkurat, han er 28 år (men virker så umoden at det nesten er vanskelig å tro...)

[Lawyam]

refill skrev (3 timer siden):

Min datter på 21 jobber i tillegg til studie, og har nettopp kjøpt leilighet med kjæresten. Begge eier bil de har kjøpt selv. Nå var jeg sånn ufyselig mor 😂😂😂  

Men Aleks, han og Martine bor ikke i lag? Hvor bor han når han ikke er hos henne? Leier/eier han noe selv eller er det hos foreldrene? 

Han har leilighet og eier den.

[dårligbrukernavn]

Ctrl skrev (17 timer siden):

...

Ellers synes jeg at øvelse hurramegrundt er i overkant for vanlig mennesker. Nær et døgn med kontinuelig blodslit uten mat eller hvile. Skjønner at det er kjelleren deltakerne skal gå i, men å trigge deltakerne mot kollaps bør ikke være målet. Jeg er ganske sikker på at læringen oppnås på et mye tidligere punkt enn på toppen av fjellet, og ironisk nok kan det å pushe deltakerne for hardt være imot sin hensikt fordi det skaper negative assosiasjoner til å pushe grenser.

Det var da også skrekkelig å se Klouman oppleve kuldesjokk der hun mistet kontroll på seg selv. Synes det understreker uforsvarligheten i programmet. Men at Rotan klarte å gjennomføre svømmingen så nervøs som hun var, og etter å ha sett Kloumans anfall, var imponerende. 

...

Jeg er uenig. Jeg tenker at folk har blitt altfor godt vant når de kollapser av å gå et døgn uten mat eller hvile, og at flere burde lære seg at å presse seg ikke er farlig, som tydeligvis veldig mange i befolkningen går rundt og tror. 

Altså, jeg kan ikke engang telle hvor mange ganger jeg har hørt folk uttale at de merker at de har hoppet over ett måltid, at de har spist lite frokost, at de spiste en liten middag i går, at de "bare" spise xx eller yy da eller da, at de ikke spiste mer enn xx til xx-måltid osvosvosv, og akkurat det samme når det gjelder søvn - sov "bare" xx og xx i går, natt til i dag, xx timer siste uke eller blablabla. Det skremmer livskiten av meg. Hva hvis det faktisk blir krig, eller noe alvorlig inntreffer - naturkatastrofer, strømbrudd, kriser... Hvis hele befolkningen skal kollapse fordi de måtte spise en litt rask frokost, ikke rakk frokost, ikke fikk sovet alle de 8 timene de innbiller seg at de MÅ ha hver eneste natt etc er vi for faen ille ute, og ikke minst et jæææævlig enkelt mål. Det er ganske unikt her vi lever at man ikke har kjent på å en gang hoppe over et måltid, måltider en hel dag for den del eller søvnmangel. Jeg begriper det altså ikke... Kroppene våre er designet for å overleve. Vi kan gå uker uten mat, og mange dager uten søvn. Jeg har vært mye syk i mitt liv og derfor gått lange perioder med lite eller ingen mat, og også lite eller ingen søvn... At man hopper over et eller tre eller tolv måltider, sover tre, tolv eller femten timer for lite kvalifiserer ikke til ubehag en gang. Da er man jo så langt unna rustet for noe som helst form for ubehag at det er faktisk skremmende. Mennesker tåler SÅ mye!! Det er et disgrace mot resten av verden og alt som foregår rundt om i verden at vi ikke en gang VET at kroppene våre tåler både ubehag. Alle mennesker har sparemodus, designet ene og alene for å ivareta oss når ressursene skorter (som også alle dyr har). FAEN hvor skremmende priviligert man er hvis man tror man faktisk blir UVEL av å gå uten frokost en dag eller sove litt lite!!!!!

Jeg kunne skrevet en evig lang rant om dette, men egentlig er det essensielle det jeg allerede har sagt:
- Vi er designet for å overleve
- Vi tåler så UTROLIG MYE MER enn tydeligvis folk er i nærheten av klar over
- Ubehag er ikke farlig, tvert imot, å kunne tåle ubehag er faktisk både viktig og i mange tilfeller høyst nødvendig, og om ikke annet: Veldig fordelaktig!!!
- Vi har sparemodus, altså kroppene våre har utallige funksjoner som fordeler ressurser fornuftig når vi mangler de
- Hvis du tror du blir dårlig av å hoppe over 1-12 måltider eller sove mindre i noen dager, da må du tro om igjen! Det er faktisk ren innbilning, og sitter i hodet

Jeg begriper heller ikke hvordan så mange har gått gjennom livet uten å finne ut av dette... 
I mitt eget liv, i tillegg til å være syk, er det da mange perioder eller dager eller tider hvor jeg har gått uten søvn og/eller mat i langt større grad enn det de opplever på Kompani Lauritzen, og jeg forstår egentlig ikke helt hva slags liv man har levd om man tror man merker at man har hoppet over ett måltid... Da håper jeg i det minste disse individene er KLAR over hvor ENORMT priviligert man er, og hvor utrolig viktig og nyttig det kunne vært å faktisk både øve og kjenne litt på alternativene - både for å kunne forstå hvordan mengder av mennesker har det, men også for å være litt rustet, iallefall vite og være klar over at man ikke går i stykker av lite mat/søvn i perioder. Det takler kroppen vår så godt, spesielt om psyken vår har fått erfaring og opplevelser av det.

At folk har så utrolig liten terskel for å tåle ubehag syns jeg er virkelig skremmende, og ikke bare det, men man "misser" skikkelig ut også. Jeg ville faktisk anbefale alle å prøve å oppleve, og å lære seg å stå i ubehag, både fordi det er nyttig hvis man plutselig ikke har noe valg, men også fordi det er enormt mye å hente på det, man kan vokse veldig mye og blir utrolig mye sterkere hvis man finner ut og får tryggheten det gir å vite at man faktisk takler ubehag og motgang. Det er altså min oppfordring med dette.

[Lillemor_Meg]

Janzypants skrev (10 timer siden):

100% enig! 👏 Jeg tenkte også at det der besvimelsesgreiene var spill for galleriet og kanskje  et håp om at befalet skulle tro at han var såpass dårlig at han måtte tas ut. Jeg mener, når Karin Klouman får fortsette etter å ha vært hypoterm, så tar de ikke ut Aleks pga (i verste fall) et blodtrykksfall 😅 Nei, treningssentermuskler ER noe annet enn å ha opparbeidet seg styrke gjennom hardt arbeid! 

Jeg tror på at han besvimte. 
Men jeg tror også at han melket hendelsen for alt det var verd, og at han "brukte" besvimelsen selv etter at han hadde kommet seg og hadde begynt å få litt overskudd igjen.
Jeg er enig i at han sannsynligvis håpet at besvimelsen ville føre til at han ble tatt ut av oppgaven/programmet.

Grunnen til at jeg tror det er at jeg la merke til at det virket som om Aleksander hadde et helt annet overskudd da han ikke visste at han ble filmet.
(En annen deltaker var i fokus før siste oppgave.  I bakgrunnen så vi Aleksander stå alene mens han gliste og lo, før han helt plutselig la merke til kameraet og ble alvorlig og nedbrutt igjen.  Det tok ikke mange sekundene etter at han oppdaget kameraet før han gikk bort fra stedet der kameraet kunne fange ham opp)

Det kunne ha vært tilfeldig selvfølgelig, men der så han ikke like sliten ut som resten av kompaniet gjorde.

 

 

 

 

 

 

Endret 18. mars 2024 av Lillemor_Meg

[MyCupOfTea]

Det ble ikke mye mann av Aleksander gitt. Synd, jeg hadde håpet å få se han utvikle seg gjennom oppholdet. 

[Linemo]

refill skrev (9 timer siden):

Min datter på 21 jobber i tillegg til studie, og har nettopp kjøpt leilighet med kjæresten. Begge eier bil de har kjøpt selv. Nå var jeg sånn ufyselig mor 😂😂😂  

Men Aleks, han og Martine bor ikke i lag? Hvor bor han når han ikke er hos henne? Leier/eier han noe selv eller er det hos foreldrene? 

Dette har jo ikke noe betydning, om man eier/leier bolig, bil etc.

[refill]

Linemo skrev (28 minutter siden):

Dette har jo ikke noe betydning, om man eier/leier bolig, bil etc.

Ifht uavhengighet, curlingforeldre og hvor håpløs "dagens unge" er? Det har vel absolutt betydning. Man kan ikke drive å babye ungene til de nærmer seg 30. 

[Ctrl]

dårligbrukernavn skrev (6 timer siden):

Jeg er uenig. Jeg tenker at folk har blitt altfor godt vant når de kollapser av å gå et døgn uten mat eller hvile, og at flere burde lære seg at å presse seg ikke er farlig, som tydeligvis veldig mange i befolkningen går rundt og tror. 

Altså, jeg kan ikke engang telle hvor mange ganger jeg har hørt folk uttale at de merker at de har hoppet over ett måltid, at de har spist lite frokost, at de spiste en liten middag i går, at de "bare" spise xx eller yy da eller da, at de ikke spiste mer enn xx til xx-måltid osvosvosv, og akkurat det samme når det gjelder søvn - sov "bare" xx og xx i går, natt til i dag, xx timer siste uke eller blablabla. Det skremmer livskiten av meg. Hva hvis det faktisk blir krig, eller noe alvorlig inntreffer - naturkatastrofer, strømbrudd, kriser... Hvis hele befolkningen skal kollapse fordi de måtte spise en litt rask frokost, ikke rakk frokost, ikke fikk sovet alle de 8 timene de innbiller seg at de MÅ ha hver eneste natt etc er vi for faen ille ute, og ikke minst et jæææævlig enkelt mål. Det er ganske unikt her vi lever at man ikke har kjent på å en gang hoppe over et måltid, måltider en hel dag for den del eller søvnmangel. Jeg begriper det altså ikke... Kroppene våre er designet for å overleve. Vi kan gå uker uten mat, og mange dager uten søvn. Jeg har vært mye syk i mitt liv og derfor gått lange perioder med lite eller ingen mat, og også lite eller ingen søvn... At man hopper over et eller tre eller tolv måltider, sover tre, tolv eller femten timer for lite kvalifiserer ikke til ubehag en gang. Da er man jo så langt unna rustet for noe som helst form for ubehag at det er faktisk skremmende. Mennesker tåler SÅ mye!! Det er et disgrace mot resten av verden og alt som foregår rundt om i verden at vi ikke en gang VET at kroppene våre tåler både ubehag. Alle mennesker har sparemodus, designet ene og alene for å ivareta oss når ressursene skorter (som også alle dyr har). FAEN hvor skremmende priviligert man er hvis man tror man faktisk blir UVEL av å gå uten frokost en dag eller sove litt lite!!!!!

Jeg kunne skrevet en evig lang rant om dette, men egentlig er det essensielle det jeg allerede har sagt:
- Vi er designet for å overleve
- Vi tåler så UTROLIG MYE MER enn tydeligvis folk er i nærheten av klar over
- Ubehag er ikke farlig, tvert imot, å kunne tåle ubehag er faktisk både viktig og i mange tilfeller høyst nødvendig, og om ikke annet: Veldig fordelaktig!!!
- Vi har sparemodus, altså kroppene våre har utallige funksjoner som fordeler ressurser fornuftig når vi mangler de
- Hvis du tror du blir dårlig av å hoppe over 1-12 måltider eller sove mindre i noen dager, da må du tro om igjen! Det er faktisk ren innbilning, og sitter i hodet

Jeg begriper heller ikke hvordan så mange har gått gjennom livet uten å finne ut av dette... 
I mitt eget liv, i tillegg til å være syk, er det da mange perioder eller dager eller tider hvor jeg har gått uten søvn og/eller mat i langt større grad enn det de opplever på Kompani Lauritzen, og jeg forstår egentlig ikke helt hva slags liv man har levd om man tror man merker at man har hoppet over ett måltid... Da håper jeg i det minste disse individene er KLAR over hvor ENORMT priviligert man er, og hvor utrolig viktig og nyttig det kunne vært å faktisk både øve og kjenne litt på alternativene - både for å kunne forstå hvordan mengder av mennesker har det, men også for å være litt rustet, iallefall vite og være klar over at man ikke går i stykker av lite mat/søvn i perioder. Det takler kroppen vår så godt, spesielt om psyken vår har fått erfaring og opplevelser av det.

At folk har så utrolig liten terskel for å tåle ubehag syns jeg er virkelig skremmende, og ikke bare det, men man "misser" skikkelig ut også. Jeg ville faktisk anbefale alle å prøve å oppleve, og å lære seg å stå i ubehag, både fordi det er nyttig hvis man plutselig ikke har noe valg, men også fordi det er enormt mye å hente på det, man kan vokse veldig mye og blir utrolig mye sterkere hvis man finner ut og får tryggheten det gir å vite at man faktisk takler ubehag og motgang. Det er altså min oppfordring med dette.

Er enig i at kroppene tåler mye og at kroppen er designet for faste.

Men jeg synes du drar det litt langt, og setter det i kontekster som ikke er relevant.

Kroppene våre venner seg til både mat og aktivitetsnivå som foregår over tid. Spiser man alltid frokost og flere måltider i løpet av dagen så "forlanger" kroppen det av deg, og gjerne til de tidspunktene som du bruker å spise. Da opplever man ubehaget både mentalt og fysisk, og det er en ekte opplevelse. Og hvordan folk merker og tåler ubehaget er ganske så forskjellig. Synes ikke vi skal undergrave følelsen eller kalle folk priviligert.

Skal man bli en bedre versjon av seg selv så handler det aller mest om mentalitet, og ikke den fysiske kroppen. Selv om kroppen både tåler og overlever en slik hurramegrundt, så handler det mest om assosiasjoner, opplevelser, tanker og følelser. Trigger man en rekke dårlige følelser og opplevelser der man presses til ytterpunktet så blir det ikke en god opplevelse av det, og utviklingen blir dårlig, på tross for at man kommer i mål. Deltakerne vil se på den dagen og den fjellturen som noe av det verste de har opplevd, og noe de aldri kunne tenkt å gjøre igjen, nettopp fordi den bikket over til å bli for ille. Dessuten tar ikke øvelsen hensyn til individualitet. Jeg er ganske sikker på at Nora traff kjelleren mye, mye tidligere enn Mikkel, og sitter igjen med en mye vondere tur av det.

Som sagt, hvis målet er personlig utvikling så er ikke det å presse deltakerne til kollaps den beste veien å gå. Man kan ikke undergrave mestring, og så erstatte det med press og nedturer. Jeg er ganske sikker på at mange som kom opp på fjelltoppen ikke kjente på mestring av å nå opp i det hele tatt, men heller hadde en tveegget følelse fordi presset opp til toppet hadde så stor bismak, der gleden av å føle seg ferdig var større enn mestringen av å klare det. Og skjer dette så har den personlige utviklingen blitt nådd på et mye tidligere tidspunkt, og nærmest bikket over til å bli destruktiv underveis. Det er sikkert noen som vil tenke at de aldri skal gå på et fjell igjen fordi de assosierer fjellturer med de vonde følelsene de assosierte turen med.

Jeg synes KL kunne med fordel erstattet mye av ubehaget med mestring. Og mye av ubehaget de utsettes for er overdrevent og unødvendig. Var det nødvendig å ha 15 kg sand og en delstokk på 6-10 kg på armen opp fjellsiden etter den dagen de hadde vært igjennom og med tanke på det de skulle igjennom? Nei, synes jeg. Fjellturen i seg selv er utfordrende nok, og ekstra belastning gjør at ubehaget blir for voldsomt, som kan være imot sin hensikt.

Endret 18. mars 2024 av Ctrl

[solsolsol]

Jeg følte også Aleks overdrev litt og var litt vel pinglete. Men det med å besvime kan man liksom ikke styre. Husker da jeg var tenåring og det var kult å "døgne", jeg kunne aldri det. De gangene jeg prøvde besvimte jeg i løpet av natta. Besvimer også av det jeg selv skjønner at er bare litt vondt (som å slå hammeren på tommelen, lilletåa i bordbeinet og sånt), det er helt meningsløst, og jeg rekker alltid å tenke "ta deg SAMMEN". Så selv om kroppene våre er lagd for å tåle krig og what not er ikke alle kropper like. 

[Linemo]

refill skrev (2 timer siden):

Ifht uavhengighet, curlingforeldre og hvor håpløs "dagens unge" er? Det har vel absolutt betydning. Man kan ikke drive å babye ungene til de nærmer seg 30. 

Trenger jo ikke eie bolig og bil for det?

Mange måter å leve selvstendig på  

[knooters]

Å presse seg er en ting, men det bør jo ha et formål og ikke i en setting hvor man føler at man blir presset fordi man er hamsteren til befalet - som slipper unna slitet selv.

Forsåvidt et interessant spørsmål om lagånd, det der. Gir det gode lagspillere om den som kommanderer folk rundt og gir dem vanskelige utfordringer selv har det i "easy mode"? Neppe.

[Mrs Robinson]

knooters skrev (17 minutter siden):

Å presse seg er en ting, men det bør jo ha et formål og ikke i en setting hvor man føler at man blir presset fordi man er hamsteren til befalet - som slipper unna slitet selv.

Forsåvidt et interessant spørsmål om lagånd, det der. Gir det gode lagspillere om den som kommanderer folk rundt og gir dem vanskelige utfordringer selv har det i "easy mode"? Neppe.

Tenker du at befalet har blitt plassert inn på campen uten å ha gjennomgått samme trening (x 10) selv? 

Formålet med militært regime er jo nettopp å lære å adlyde beskjeder blindt - lære seg å presse kroppen og å stå i ubehagelige situasjoner litt uten mål og mening. Målet er jo at man skal kunne stille i krig, hvor nettopp de egenskapene må være på plass for å kunne være en medsoldat å stole på i krig.

Er det noen som misforstår hele konseptet her eller?

[dårligbrukernavn]

Ctrl skrev (2 timer siden):

Er enig i at kroppene tåler mye og at kroppen er designet for faste.

Men jeg synes du drar det litt langt, og setter det i kontekster som ikke er relevant.

Kroppene våre venner seg til både mat og aktivitetsnivå som foregår over tid. Spiser man alltid frokost og flere måltider i løpet av dagen så "forlanger" kroppen det av deg, og gjerne til de tidspunktene som du bruker å spise. Da opplever man ubehaget både mentalt og fysisk, og det er en ekte opplevelse. Og hvordan folk merker og tåler ubehaget er ganske så forskjellig. Synes ikke vi skal undergrave følelsen eller kalle folk priviligert.

Skal man bli en bedre versjon av seg selv så handler det aller mest om mentalitet, og ikke den fysiske kroppen. Selv om kroppen både tåler og overlever en slik hurramegrundt, så handler det mest om assosiasjoner, opplevelser, tanker og følelser. Trigger man en rekke dårlige følelser og opplevelser der man presses til ytterpunktet så blir det ikke en god opplevelse av det, og utviklingen blir dårlig, på tross for at man kommer i mål. Deltakerne vil se på den dagen og den fjellturen som noe av det verste de har opplevd, og noe de aldri kunne tenkt å gjøre igjen, nettopp fordi den bikket over til å bli for ille. Dessuten tar ikke øvelsen hensyn til individualitet. Jeg er ganske sikker på at Nora traff kjelleren mye, mye tidligere enn Mikkel, og sitter igjen med en mye vondere tur av det.

Som sagt, hvis målet er personlig utvikling så er ikke det å presse deltakerne til kollaps den beste veien å gå. Man kan ikke undergrave mestring, og så erstatte det med press og nedturer. Jeg er ganske sikker på at mange som kom opp på fjelltoppen ikke kjente på mestring av å nå opp i det hele tatt, men heller hadde en tveegget følelse fordi presset opp til toppet hadde så stor bismak, der gleden av å føle seg ferdig var større enn mestringen av å klare det. Og skjer dette så har den personlige utviklingen blitt nådd på et mye tidligere tidspunkt, og nærmest bikket over til å bli destruktiv underveis. Det er sikkert noen som vil tenke at de aldri skal gå på et fjell igjen fordi de assosierer fjellturer med de vonde følelsene de assosierte turen med.

Jeg synes KL kunne med fordel erstattet mye av ubehaget med mestring. Og mye av ubehaget de utsettes for er overdrevent og unødvendig. Var det nødvendig å ha 15 kg sand og en delstokk på 6-10 kg på armen opp fjellsiden etter den dagen de hadde vært igjennom og med tanke på det de skulle igjennom? Nei, synes jeg. Fjellturen i seg selv er utfordrende nok, og ekstra belastning gjør at ubehaget blir for voldsomt, som kan være imot sin hensikt.

Hvordan har jeg dratt det langt? Eller satt det i kontekster som ikke er relevant?

Hvis man i det hele tatt opplever noen form for "ubehag" av å ikke spise ETT måltid f. eks., så tenker jeg det i aller høyeste grad er relevant å utsette seg for det, nettopp fordi da blir man jo ekstremt sårbar, om man ikke engang tåler det, eller faktisk syns det kvalifiserer til ubehag. Kan ikke se at jeg har undergravd noe? Heller oppfordret folk til å øve seg på å tåle eventuelt ubehag hvis de faktisk opplever det av så små ting som å hoppe over et måltid eller sove litt mindre. Jeg kan ikke komme på noen argumenter for hvorfor man ikke bør tåle å hoppe over et måltid eller kunne sove et par timer mindre en gang iblant uten å gå i kjelleren eller oppleve det som "ubehag", for det er jo nesten umulig å komme gjennom livet uten å oppleve det også. 
Det ER jo å være priviligert. Det kommer man ikke utenom. 

Etter hva jeg har fått med meg så er det jo tvert imot:
Av hva jeg har fått med meg, både etter Kompani Lauritzen, 71 grader nord, Robinson, 16 ukers helvete, Farmen og andre programmer der man erfarer at man tåler ubehag, de fleste opplever mestring (slike prestasjoner som Alex i KL og f. eks. Isabel Raad, Fetisha & AnneMA i 71GN, som gir seg ved minste form for motstand og ikke rekker å oppleve mestring er jo ekstremt sjeldne, og de aller fleste blir værende og får oppleve både at de tåler og mestrer ubehag) og mange av disse har jo gått ut og fortalt at de er blitt mer glad i naturen, de er blitt tøffere, de gjør meg friluftsgreier, har fått nye hobbyer, går på fjellturer med andre deltakere, telter med familien, går på ski osvosvosv i etterkant. Det harmonerer jo ikke med det du sier, om at de skulle se på det som det verste de har opplevd (hvis å gå en fjelltur med lite mat og søvn en gang er det verste du har opplevd er du jammen heldig, og jeg håper de som har det slik setter pris på det og er klar over hvor heldige de er, men ser også gjerne kilder på dette for noe slikt har jeg aldri sett noen av de uttale - snarere tvert imot) og aldri gjør det igjen. Og om så skulle være tilfellet: Det kan fortsatt være mye nyttig lærdom i å stå i ubehag, gjennomføre ting, mestre ting, bli presset og tåle det. Jeg tenker ikke det tar fra erfaringen eller mestringen OM de eventuelt ikke skulle ønske å gjøre det igjen... Hva så, egentlig? Om det er tilfellet tipper jeg de ikke gjorde det før heller. Jeg har aldri sett noen uttale at de har angret på det, at det ikke har vært verdt det, at de ikke har kommet sterkere/bedre ut av det, at det har vært forgjeves eller noe slikt? Finnes det noen som har uttalt noe slikt? (Jeg spør oppriktig ettersom jeg kun har sett mye av det motsatte altså, og for egen del kommer jeg heller ikke på noe i eget tilfelle eller gjennom erfaringer gjort sammen med andre, lest/hørt om eller lignende, jeg mangler i så tilfelle eventuelle eksempler på der det ikke har vært nyttig/gått bra/vært verdt det/ført til anger eller generelt negative konsekvenser i det hele tatt. Det er jo ikke akkurat sånn at de får varige mèn, blir traumatiserte, er i fare, blir utsatt for helseskadelige ting eller lignende... Som jeg vil mene er argument for at det også er "innafor"/at de ikke tar det for langt. Vanligvis er jo alt kjendiser deltar på veldig trygt, sikkert, lite risiko og de får all nødvendig oppfølging og mer til både før, underveis og etter utifra hva jeg har hørt/lest/sett/fått med meg. Altså, akkurat det har jeg sett nevnt veldig mange ganger ihvertfall).

Etter hva jeg har lært/kan er det vel helst om man ikke klarer ting man får dårlige opplevelser, men det er vel også noe begrenset hvor dårlig opplevelse det er mulig å ha av å være sliten/sulten. Det er mulig jeg er naiv, men å være sliten, sulten, trøtt og gjerne også har opplevd å bli presset/være stresset/måttet gjøre ting man ikke orker tross det som utgangspunkt er en del av livet, og noe "alle" opplever fra tid til annen, men jeg tar kanskje feil da... Jeg vet ikke. Jeg har tenkt på det som harmløst og ikke mulig å bli traumatisert av liksom, men som sagt: Finnes det noe som tyder på det motsatte er jeg all ears altså. Så langt har jeg heller bare hørt at man vokser på sånne ting, at det er positivt, fører til utvikling, mestring, at man blir sterkere, tøffere, tåler mer, at å lære seg å tåle ubehag er viktig og nødvendig etc, samt. ulemper, problemer og negative konsekvenser med det motsatte. 

Tenker også som jeg skrev tidligere i tråden at selvfølgelig det optimale er at de får oppleve mestring. Jeg husket ikke at de røk ut så fort (har ikke sett ferdig de forrige sesongene, så vel kanskje 1. og 2., men tror jeg bare så de første episodene av de mellom der og den som går, mulig jeg også av den grunn kan ha blandet litt med de Tropp 1 og 2-programmene, for de var vel litt annerledes på den måten?), men jeg skrev f. eks. tidligere i tråden at jeg håpet Aleksander og Ismail fikk oppleve mestring før de ryker. Noe av problemet med kjendisversjonen er vel at de ikke nødvendig er med fordi de faktisk ønsker å utvikle seg eller er motiverte, men pga pengene de får for å delta f. eks., så det er jo en uheldig side ved kjendiskonseptet. I utgangspunktet er jo dette mest optimalt for de som ønsker å utfordre seg selv og bli sterkere, selvom det ikke alltid er de som kanskje trenger det mest og hadde hatt mest nytte av det (som i dette tilfellet kanskje kunne omfattet f. eks. Aleksander og Ismail). 

Jeg vet ikke om det er nyttig å diskutere på detaljnivå, jeg har heller ikke fordypet meg nok i det til å ha en mening om hvorvidt stokken var "nødvendig", men på generelt grunnlag kan jeg si at jeg forstår konseptet, hva som er tanken med det, jeg er i utgangspunktet fan av det, men som sagt er det jo det beste hvis deltakerne selv ønsker å bli utfordret. Man ser jo hva som skjer, at det går litt i vranglås, for de som ikke er det, og da kan de jo ende med å reise hjem med at de bare har opplevd litt ubehag og ikke fått så mye ut av det (men igjen, det er de jo i stor grad også skyld i selv da, og man kan jo diskutere om det da var så lurt/verdt å bli med i utgangspunktet - det er jo ikke sånn at de ikke visste hva de gikk til/hadde mulighet til å sjekke det ihvertfall. Det er vel kanskje der jeg ikke helt har så mye sympati heller, for de kan trekke seg når som helst og de kunne for all del ha både binget de forrige sesongene, lest hva de som har vært med tidligere har uttalt og burde vel også vært i stand til å avgjøre hvorvidt dette var noe for de. Hadde de vært tvunget er det selvfølgelig en helt annen sak, men det er de jo ikke). Ellers er mitt inntrykk at konseptet gjør nytten for de fleste, det er de færreste som reiser hjem uten noe utbytte (og da kan man som sagt lure på om de burde blitt med til å begynne med/hvilken motivasjon de hadde for å være der... Altså, var de der kun for pengene fikk de jo det de ville ha likevel og kom sånn sett ikke så verst ut av det likevel, tenker jeg, for jeg tror ikke at å ha vært litt sulten, sliten, trøtt, eventuelt til og med, for de, kanskje utslitt, presset, så tror jeg ikke det har gjort noen skade akkurat. Da vil de jo ha lært at de blir seg selv igjen med mat og hvile, og om ikke annet er det jo greit å vite det om de faktisk ikke visste det fra før. Å få betalt for det i tillegg er vel ikke så dumt heller, så jeg tror ikke konseptet gjør skade på noen) og jevnt over tror jeg det fungerer slik det er tiltenkt å gjøre.

PS: For ordens skyld:
Innlegget mitt var vel egentlig ment generelt (altså det forrige), mens dette er vel mest om KL/som svar til deg jeg siterer. Men, det første var altså ikke kun ment om KL, men generelt i livet også.
(I så måte er det kanskje litt forskjell på hvordan man ser det - altså, personlig utvikling er en ting, men jeg har tenkt at det er en livsnødvendighet å kunne tåle et minimum av ubehag... Men det er mulig jeg bare har vært uheldig og hatt mer ubehag enn hva som er normalt også, i mitt liv har det vært uungåelig å ikke kunne stå i ubehag. Hvis det er overflødig i alle andres liv er jo det første  innlegget mitt mindre relevant, hvis dette i dag kun faktisk er personlig utvikling, og ikke lenger nødvendig i det hele tatt for noen her til lands. Altså, haha, jeg vet ikke, jeg ble usikker.)

Endret 18. mars 2024 av dårligbrukernavn

[Keiko99]

Mrs Robinson skrev (7 minutter siden):

Er det noen som misforstår hele konseptet her eller?

Ja, helt klart

[knooters]

18 minutter siden, Mrs Robinson said:

Tenker du at befalet har blitt plassert inn på campen uten å ha gjennomgått samme trening (x 10) selv? 

Formålet med militært regime er jo nettopp å lære å adlyde beskjeder blindt - lære seg å presse kroppen og å stå i ubehagelige situasjoner litt uten mål og mening. Målet er jo at man skal kunne stille i krig, hvor nettopp de egenskapene må være på plass for å kunne være en medsoldat å stole på i krig.

Er det noen som misforstår hele konseptet her eller?

Det er noe annet om de er i leiren selv, der og da.

I en krig, har man jo gjerne et mål og mening - fremfor at det virker som at man blir "satt på prøve" litt etter innfallsmetoden og hvor informasjon holdes tilbake med overlegg.

Språket er også klossete. Det heter "en grønn lue", ikke "lue, type grønn" for fucks sake. Sikkert gøyalt på soverommet, det der. "Operasjon samleie. Korpulering type misjonær. Iverksett!"

Snakk norsk for faen! Folk er ikke idioter.

Endret 18. mars 2024 av knooters

[Keiko99]

knooters skrev (3 minutter siden):

Det er noe annet om de er i leiren selv, der og da.

I en krig, har man jo gjerne et mål og mening - fremfor at det virker som at man blir "satt på prøve" litt etter innfallsmetoden og hvor informasjon holdes tilbake med overlegg.

Språket er også klossete. Det heter "en grønn lue", ikke "lue, type grønn" for fucks sake. Sikkert gøyalt på soverommet, det der. "Operasjon samleie. Korpulering type misjonær. Iverksett!"

Snakk norsk for faen! Folk er ikke idioter.

Du har ikke skjønt en ting

[Ctrl]

dårligbrukernavn skrev (4 minutter siden):

men på generelt grunnlag kan jeg si at jeg forstår konseptet, hva som er tanken med det, jeg er i utgangspunktet fan av det, men som sagt er det jo det beste hvis deltakerne selv ønsker å bli utfordret.

Konseptet er at deltakerne skal "bli den beste versjonen av seg selv" gjennom militært regime. Dette er det viktigste av alt.

Programmets fokus handler derfor om å gi trening, perspektiv, inntrykk og press som skal sørge for personlig utvikling og som skal forandre deltakerne til et bedre mennesker, da gjennom militære prøvelser.

Jeg forstår at de militære prøvelsene må være utfordrende og harde, men med tanke på personlig utvikling så mener jeg at prøvelsene er for utfordrende og hard gitt de deltakerne som er satt i det.

Det er noe annet å være frivillig deltaker i et realityprogram enn å være en som skal bedrive militærtjeneste i Forsvaret. Sistnevnte innehar gjerne helsesjekk, helseattest og opptakskrav.

Slik jeg ser det så er effekten av deltakelse på Kompani Lauritzen lav. Tidvis fraværende. Det er mer en opplevelse enn utvikling og starten på varig endring. Veldig få, om noen, tar med seg "læringen" fra kompaniet med seg i livet. Det leser man gjennom intervjuer i ettertid. Ting sklir rett tilbake til gamle uvaner og uorden så snart de kommer hjem. Jeg tenker derfor at de prøvelsene de blir satt i, og det i behaget de må igjennom, er for stort med tanke på utgangspunktet deres. Det byr ikke opp til personlig utvikling, men heller en følelse av at det var en opplevelse de er glad for å ha overstått og at de aldri skal utsette seg for slikt igjen. Virker som at de mentale sperrene enten er uberørt eller i verstefall vokser fordi de har fått påfyll av negative assosiasjoner.

Og fra et underholdningsperspektiv så kan jeg ikke si at jeg blir særlig begeistret over å se kuldesjokkanfall, risikofylte aktiviteter og at fine mennesker kollapser i løypene som følge av ubehag og belastning. Faktisk reagerer jeg på det. For da har strikken blitt strukket for langt. 

Men det er mine meninger om det, greit at folk er uenige  

[dårligbrukernavn]

Ctrl skrev (3 minutter siden):

Konseptet er at deltakerne skal "bli den beste versjonen av seg selv" gjennom militært regime. Dette er det viktigste av alt.

Programmets fokus handler derfor om å gi trening, perspektiv, inntrykk og press som skal sørge for personlig utvikling og som skal forandre deltakerne til et bedre mennesker, da gjennom militære prøvelser.

Jeg forstår at de militære prøvelsene må være utfordrende og harde, men med tanke på personlig utvikling så mener jeg at prøvelsene er for utfordrende og hard gitt de deltakerne som er satt i det.

Det er noe annet å være frivillig deltaker i et realityprogram enn å være en som skal bedrive militærtjeneste i Forsvaret. Sistnevnte innehar gjerne helsesjekk, helseattest og opptakskrav.

Slik jeg ser det så er effekten av deltakelse på Kompani Lauritzen lav. Tidvis fraværende. Det er mer en opplevelse enn utvikling og starten på varig endring. Veldig få, om noen, tar med seg "læringen" fra kompaniet med seg i livet. Det leser man gjennom intervjuer i ettertid. Ting sklir rett tilbake til gamle uvaner og uorden så snart de kommer hjem. Jeg tenker derfor at de prøvelsene de blir satt i, og det i behaget de må igjennom, er for stort med tanke på utgangspunktet deres. Det byr ikke opp til personlig utvikling, men heller en følelse av at det var en opplevelse de er glad for å ha overstått og at de aldri skal utsette seg for slikt igjen. Virker som at de mentale sperrene enten er uberørt eller i verstefall vokser fordi de har fått påfyll av negative assosiasjoner.

Og fra et underholdningsperspektiv så kan jeg ikke si at jeg blir særlig begeistret over å se kuldesjokkanfall, risikofylte aktiviteter og at fine mennesker kollapser i løypene som følge av ubehag og belastning. Faktisk reagerer jeg på det. For da har strikken blitt strukket for langt. 

Men det er mine meninger om det, greit at folk er uenige  

Spør igjen jeg: Har du kilder på noe av det negative du hevder? 
Som jeg sa tidligere også: Spør fordi det overrasker meg, ettersom jeg kun har lest, hørt og sett akkurat det motsatte av det du sier her... Jeg prøvde å google det også, men kan ikke finne noen som sier noe av det du påstår, snarere tvert imot..?

Ellers er jo Kompani Lauritzen som du sier: Et frivillig realityprogram, som de også får betalt for å være med på...

Ser at vi også oppfatter programmet forskjellig... Etter å ha sett sååå mange episoder til sammen, av både KL og Tropp-versjonen, kan jeg bare huske at EN av ufattelig mange deltakere har fått "kuldesjokkanfall", risikofylte aktiviteter kan jeg ikke huske å ha sett og at noen kollapser kan jeg heller ikke huske å ha sett... 

[Ctrl]

dårligbrukernavn skrev (3 minutter siden):

Spør igjen jeg: Har du kilder på noe av det negative du hevder? 
Som jeg sa tidligere også: Spør fordi det overrasker meg, ettersom jeg kun har lest, hørt og sett akkurat det motsatte av det du sier her... Jeg prøvde å google det også, men kan ikke finne noen som sier noe av det du påstår, snarere tvert imot..?

Ellers er jo Kompani Lauritzen som du sier: Et frivillig realityprogram, som de også får betalt for å være med på...

Ser at vi også oppfatter programmet forskjellig... Etter å ha sett sååå mange episoder til sammen, av både KL og Tropp-versjonen, kan jeg bare huske at EN av ufattelig mange deltakere har fått "kuldesjokkanfall", risikofylte aktiviteter kan jeg ikke huske å ha sett og at noen kollapser kan jeg heller ikke huske å ha sett... 

Kilder finner du på begge deler om du bare søker. Jeg refererer til noen som har blitt intervjuet på God Morgen Norge i en viss tid etterpå, samt at jeg indirekte kjenner en som har vært med.
Effekten er størst rett etter programmet, som en placebo, og da snakker deltakerne varmt om det, noe mediene suger seg på. Men så snart hverdagen har falt tilbake så dabber effekten helt bort for de aller fleste. Og de som var redd vann er fortsatt redd vann, og kanskje enda reddere nå enn før fordi de ble tvunget ut i iskaldt vann som ga de negative assosiasjoner. F.eks. Og jeg tviler for at de som hadde en ille fjelltur ender opp som fjellgåere etter en slik negativ opplevelse.

Ja, vi oppfatter nok programmet forskjellig, ser jeg. Greit nok.

[mammamia1]

dårligbrukernavn skrev (8 timer siden):

Jeg er uenig. Jeg tenker at folk har blitt altfor godt vant når de kollapser av å gå et døgn uten mat eller hvile, og at flere burde lære seg at å presse seg ikke er farlig, som tydeligvis veldig mange i befolkningen går rundt og tror. 

Altså, jeg kan ikke engang telle hvor mange ganger jeg har hørt folk uttale at de merker at de har hoppet over ett måltid, at de har spist lite frokost, at de spiste en liten middag i går, at de "bare" spise xx eller yy da eller da, at de ikke spiste mer enn xx til xx-måltid osvosvosv, og akkurat det samme når det gjelder søvn - sov "bare" xx og xx i går, natt til i dag, xx timer siste uke eller blablabla. Det skremmer livskiten av meg. Hva hvis det faktisk blir krig, eller noe alvorlig inntreffer - naturkatastrofer, strømbrudd, kriser... Hvis hele befolkningen skal kollapse fordi de måtte spise en litt rask frokost, ikke rakk frokost, ikke fikk sovet alle de 8 timene de innbiller seg at de MÅ ha hver eneste natt etc er vi for faen ille ute, og ikke minst et jæææævlig enkelt mål. Det er ganske unikt her vi lever at man ikke har kjent på å en gang hoppe over et måltid, måltider en hel dag for den del eller søvnmangel. Jeg begriper det altså ikke... Kroppene våre er designet for å overleve. Vi kan gå uker uten mat, og mange dager uten søvn. Jeg har vært mye syk i mitt liv og derfor gått lange perioder med lite eller ingen mat, og også lite eller ingen søvn... At man hopper over et eller tre eller tolv måltider, sover tre, tolv eller femten timer for lite kvalifiserer ikke til ubehag en gang. Da er man jo så langt unna rustet for noe som helst form for ubehag at det er faktisk skremmende. Mennesker tåler SÅ mye!! Det er et disgrace mot resten av verden og alt som foregår rundt om i verden at vi ikke en gang VET at kroppene våre tåler både ubehag. Alle mennesker har sparemodus, designet ene og alene for å ivareta oss når ressursene skorter (som også alle dyr har). FAEN hvor skremmende priviligert man er hvis man tror man faktisk blir UVEL av å gå uten frokost en dag eller sove litt lite!!!!!

Jeg kunne skrevet en evig lang rant om dette, men egentlig er det essensielle det jeg allerede har sagt:
- Vi er designet for å overleve
- Vi tåler så UTROLIG MYE MER enn tydeligvis folk er i nærheten av klar over
- Ubehag er ikke farlig, tvert imot, å kunne tåle ubehag er faktisk både viktig og i mange tilfeller høyst nødvendig, og om ikke annet: Veldig fordelaktig!!!
- Vi har sparemodus, altså kroppene våre har utallige funksjoner som fordeler ressurser fornuftig når vi mangler de
- Hvis du tror du blir dårlig av å hoppe over 1-12 måltider eller sove mindre i noen dager, da må du tro om igjen! Det er faktisk ren innbilning, og sitter i hodet

Jeg begriper heller ikke hvordan så mange har gått gjennom livet uten å finne ut av dette... 
I mitt eget liv, i tillegg til å være syk, er det da mange perioder eller dager eller tider hvor jeg har gått uten søvn og/eller mat i langt større grad enn det de opplever på Kompani Lauritzen, og jeg forstår egentlig ikke helt hva slags liv man har levd om man tror man merker at man har hoppet over ett måltid... Da håper jeg i det minste disse individene er KLAR over hvor ENORMT priviligert man er, og hvor utrolig viktig og nyttig det kunne vært å faktisk både øve og kjenne litt på alternativene - både for å kunne forstå hvordan mengder av mennesker har det, men også for å være litt rustet, iallefall vite og være klar over at man ikke går i stykker av lite mat/søvn i perioder. Det takler kroppen vår så godt, spesielt om psyken vår har fått erfaring og opplevelser av det.

At folk har så utrolig liten terskel for å tåle ubehag syns jeg er virkelig skremmende, og ikke bare det, men man "misser" skikkelig ut også. Jeg ville faktisk anbefale alle å prøve å oppleve, og å lære seg å stå i ubehag, både fordi det er nyttig hvis man plutselig ikke har noe valg, men også fordi det er enormt mye å hente på det, man kan vokse veldig mye og blir utrolig mye sterkere hvis man finner ut og får tryggheten det gir å vite at man faktisk takler ubehag og motgang. Det er altså min oppfordring med dette.

Dette 👏👏👏