Hvorfor fødes det så få barn i Norge?

[AnonymBruker]

Jeg har endelig funnet han jeg vil ha barn med i en alder av 32, er gravid og 34 nå. Jeg hadde ikke for høye krav, men det er vanskelig å finne den rette kjemien, og i tillegg har jeg tatt noen dumme valg. Vi er jo bare mennesker og det er vanskelig å gjøre alt perfekt.

Mine venninner som enda ikke har barn er barnløse pga de ikke har en partner. Jeg vil ikke si de er for kresne, langt ifra, men de ønsker jo den kjemien og tiltrekningen som må være et minimum for et forhold. Og det er ikke så lett å finne. 

Anonymkode: 97667...4af

[umAxa]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det var jo en lys måte å se det på, talsmann for fremtiden 😄

Ser det mer hverdagslig. Måler barneønsket opp mot hva det innebærer å oppdra dem, lage dem, å huff og nei, føde dem. 

Anonymkode: 36264...3b3

Absolutt er det jeg sier en "svevende" måte å se det på, men det er også derfor det er mer en underliggende kjerneverdi som da noe mer konkret og hverdagslige ting kan bygges oppå.

Det er langt lettere å gjenkjenne seg selv i de mer jordnære konkrete og hverdagslige argumenter. De mest typiske er det er så dyrt å ha barn, jeg vil ikke ødelegge min fremtid/kropp/tid osv. Alle disse hverdagslige unnskyldningene er bygget på pessimistiske utsikter, altså fravær av håp. Noe jeg frastår fra, men you do you som sagt.

I min litt bastante og naive tone, så tror jeg at jeg kan tilføre verden noe godt og derfor prøver å tilføre verden noe godt mens jeg enda er her.  Og om denne naive kjerneverdien har faktisk noe for seg i fremtiden, så er det å videreføre den med mine barn en av måtene å gjøre det på.  Så da må man ha troen, og da må man ha håpet - for barn er faktisk fremtiden.

 

Endret 2. januar 2024 av umAxa

[AnonymBruker]

Boligprisene er for høye, mange går fra vikariat til vikariat og mange menn vil være ung og fri til de nærmer seg 40. Kravene til å følge opp egne barn er helt sinnsyke. Mange overivrige fotball- og korpsforeldre kan gå i seg selv. 

Anonymkode: f9162...222

[AnonymBruker]

Fordi kvinner må igjennom en smertefull fødsel.

Anonymkode: 8da54...3b8

[AnonymBruker]

umAxa skrev (18 minutter siden):

Absolutt er det en "svevende" måte å se det på, men det er også derfor det er mer en kjerneverdi som noe mer konkret kan bygges oppå.

Det er langt lettere å gjenkjenne seg selv i de mer jordnære konkrete og hverdagslige argumenter. Den mest typiske er det er så dyrt å ha barn, jeg vil ikke ødelegge min fremtid/kropp/tid osv. Alle disse hverdagslige unnskyldningene er bygget på pessimistiske utsikter, altså fravær av håp. Noe jeg frastår fra, men you do you som sagt.

I min litt bastante og naive tone, så tror jeg at jeg kan tilføre verden noe godt og derfor prøver å tilføre verden noe godt mens jeg enda er her. Denne troen og kjerneverdien ønsker jeg å videreføre til mine barn om det skulle være tilfellet.

 

Det er bra du er som du er, bra noen vil ha barn. 

Tenker også på hvordan hverdagen, sånn, dagene endres. Har fått mitt første tantebarn og ser jo med egne øyne hvor mye det innebærer. Ikke at jeg trodde det var lett før, men det har åpnet øynene mine for hvor mye som kreves for å oppdra et barn og hvor mye som kan gå galt og hvor mange som ikke har det bra. Og hvor mange som har det bra også, men tenker på barn som ikke får nok oppmerksomhet foreksempel. 

Anonymkode: 36264...3b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er bra du er som du er, bra noen vil ha barn. 

Tenker også på hvordan hverdagen, sånn, dagene endres. Har fått mitt første tantebarn og ser jo med egne øyne hvor mye det innebærer. Ikke at jeg trodde det var lett før, men det har åpnet øynene mine for hvor mye som kreves for å oppdra et barn og hvor mye som kan gå galt og hvor mange som ikke har det bra. Og hvor mange som har det bra også, men tenker på barn som ikke får nok oppmerksomhet foreksempel. 

Anonymkode: 36264...3b3

Tantebarnet har det veldig bra! Som plommen i egget 💛

Anonymkode: 36264...3b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tantebarnet har det veldig bra! Som plommen i egget 💛

Anonymkode: 36264...3b3

Nei!! Haha! Oi med tanke på hva et egg er, var det ikke riktig kommentar! 🤣🤣

Anonymkode: 36264...3b3

[umAxa]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er bra du er som du er, bra noen vil ha barn. 

Tenker også på hvordan hverdagen, sånn, dagene endres. Har fått mitt første tantebarn og ser jo med egne øyne hvor mye det innebærer. Ikke at jeg trodde det var lett før, men det har åpnet øynene mine for hvor mye som kreves for å oppdra et barn og hvor mye som kan gå galt og hvor mange som ikke har det bra. Og hvor mange som har det bra også, men tenker på barn som ikke får nok oppmerksomhet foreksempel. 

Anonymkode: 36264...3b3

Å oppdra barn er absolutt en stor jobb. Ansvaret og oppmøtet som man ikke ta en pause fra er en belastende oppgave som ingen kan oppriktig glede og smile seg gjennom i 18 år.

Det triste og ironiske er at jo færre barn familier i samfunnet har, jo mindre nettverk får man personlig til å lene seg på for avlasting. Dette treffer hardest aleneforeldre (hei Norge), men det treffer også dem som kanskje en dag ønsker seg barn, fordi det er skrekkende å se og høre hvor mye arbeid og ansvar det er. Og når de velger å ikke ha barn, så blir også nettverket mindre nok en gang,  og nedover-spiralen fortsetter...

Gammeldagse meg er en troer av at "it takes a village to raise a child" bokstavelig talt - fordi med mange onkler og tanker, brødre og kusiner så er det mange som kan bidra til barnets oppvekst og avlaste foreldrene slik at man ikke må ofre hele sitt liv for oppfostre ungene.

Endret 2. januar 2024 av umAxa

[AnonymBruker]

umAxa skrev (3 timer siden):

Jeg ser mange gode utredelser og unnskyldninger på hvorfor man har synkende fødsler nå til dags, og flere beskriver samfunnet i dystopiske ord som får meg til å tenke:

Barn har alltid vært et symbol på håp.

Barn symboliserer fremtiden.

Barn symboliserer optimisme.

Håp, fremtid og optimisme kommer fra det faktum at vi ikke kan spå fremtiden, som alltid vil være en mørk ukjent sted for menneskeheten å forsiktig gå gjennom. Å stoppe å holde denne troen vil være å stoppe oss for å bevege oss, å få barn, og dø ut. Dette sier seg selv er ikke ett alternativ så vi må holde optimismen og håpet oppe, og innenfor rammen av hva enkelt personer kan gjøre: få familie og barn.

Jeg tror inntoget av internett, globalisme der dårlige nyheter sprer seg langt raskere og fortere enn gode nyheter: farger av på vårt syn om en håpefull fremtid. Vi alle hører rystende nyheter som krig her og der, dyretider, dårlig politikk, klimakatastrofer, kvinenhat, mannehat, rasime også videre. Egentlig ikke overraskende at "vår" generasjon mistet troen på en fremtid da.

Alle skal selvsagt velge sine livssyn og livssituasjoner. Personlig er jeg mer av troen av at vi må ikke havne i en pessimistisk og kynisk syn på fremtiden. Så selv om det er veldig realistiske utfordringer som kommer til å treffe neste generasjonen, så er det mitt ansvar å overføre troen på at mine barn kommer til å takle det og finne en løsning, og fortsette kursen, fremfor å stoppe opp.

 

Barn har alltid vært noe man fikk fordi det ikke fantes pålitelig prevensjon, og fordi det var et ekstremt sterkt samfunnsmessig press om å få dem.

Anonymkode: f6d6d...77e

[Mandagsunge]

Personleg: Fordi det å vere forelder i dag framstår så SINNSYKT krevjande kontra foreldregenerasjonen min. Vi hadde organiserte fritidsaktivitetar kanskje ein gong i veka (maks to), det var utenkeleg at foreldra skulle bivåne trening eller øving, cup og konkurransar kanskje ein gong i halvåret. Vi sprang sjølv til naboungane for å leike, kom oss for eigen masking til trening, øving og skule - veret var ikkje så mykje betre på nittitalet, men likavel var det aldri bilkø foran skulen. Kontakt med skule var via brev heim i ny og ne. Å ringe lærarar på kveldstid for å diskutere kven som var på gruppe med kven eller kva vurdering poden fekk på førre prøve var sånn som gale amerikanarar heldt på med, innhaldet i matpakka var uinteressant utover kven som fekk ha nugatti på brødskiva og kven som ikkje gjorde det; gjennom ti års grunnskule kjente eg eitt barn med allergi, og det var laktose. 

Eg jobbar sjølv i skulen, og det er bokstaveleg talt ein del av jobben min å kjenne på kor mykje av sin eigen identitet dagens foreldre legg i ungane sine. Det, meir enn noko anna, har vore grunnen til at eg var skeptisk til å få barn. 

Endret 2. januar 2024 av Mandagsunge

[AnonymBruker]

Mandagsunge skrev (3 minutter siden):

Personleg: Fordi det å vere forelder i dag framstår så SINNSYKT krevjande kontra foreldregenerasjonen min. Vi hadde organiserte fritidsaktivitetar kanskje ein gong i veka (maks to), det var utenkeleg at foreldra skulle bivåne trening eller øving, cup og konkurransar kanskje ein gong i halvåret. Vi sprang sjølv til naboungane for å leike, kom oss for eigen masking til trening, øving og skule - veret var ikkje så mykje betre på nittitalet, men likavel var det aldri bilkø foran skulen. Kontakt med skule var via brev heim i ny og ne. Å ringe lærarar på kveldstid for å diskutere kven som var på gruppe med kven eller kva vurdering poden fekk på førre prøve var sånn som gale amerikanarar heldt på med, innhaldet i matpakka var uinteressant utover kven som fekk ha nugatti på brødskiva og kven som ikkje gjorde det; gjennom ti års grunnskule kjente eg eitt barn med allergi, og det var laktose. 

Eg jobbar sjølv i skulen, og det er bokstaveleg talt ein del av jobben min å kjenne på kor mykje av sin eigen identitet dagens foreldre legg i ungane sine. Det, meir enn noko anna, har vore grunnen til at eg var skeptisk til å få barn. 

Dette

Husker da barnet våres begynte i første klasse, det var en person som spurte hvilke fritidsaktiviteter barna gikk på, jeg ble lamslått av hva de sa, 6 åringer som går på 2-3 fritidsaktiviteter i tillegg til skolen, det virker som om mange av dagens foreldre lever ut sine egne tapte drømmer i barna sine, her skal det ikke være noe dødpunkt i hverdagen, hver time skal fylles med læring, håpet er å drive fram en ny nora mørk eller martin ødegård virker det som.

På skolen så er det ikke bare de obligatoriske foreldremøtene lengre, neida har skal man ha mingletreff før og etter hvert semester, alt for å framstå som mest mulig engasjert i barnas hverdag.

Lurer på hvordan det blir å gå med endel av de barna når mor og far ikke lengre pusher på i bakgrunn.

Anonymkode: d020d...e28

[Thanos]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2023 den 10.44):

Fordi alle tror de må ha høyere utdanning, og bruker årevis av livet sitt på det. Etterpå tenker de at de må eie hus og vil og ha alt på stell før et barn kommer til. Og vipps, rekker de ikke å få mer enn ett barn før de er for gamle. 

I tillegg legger vi til oss en så høy levestandard at vi ikke føler vi har råd til å ha barn, eller har råd til å jobbe mindre for å faktisk ta vare på barna. 

Og permisjonsordningen idag er lite tilpasset biologien, og mer tilpasset likestillingen. 

Anonymkode: 08d89...18f

Dette oppsummerer nok det meste av hvorfor fødselsraten går ned. Personlig tenker jeg at det å få barn nå de neste årene, nesten er å regne for galskap. Verden vil være en skikkelig fæl galeanstalt om bare et par tiår, så unner ingen barn å være barn når alt av frihet og rettigheter blir tatt bort.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har endelig funnet han jeg vil ha barn med i en alder av 32, er gravid og 34 nå. Jeg hadde ikke for høye krav, men det er vanskelig å finne den rette kjemien, og i tillegg har jeg tatt noen dumme valg. Vi er jo bare mennesker og det er vanskelig å gjøre alt perfekt.

Mine venninner som enda ikke har barn er barnløse pga de ikke har en partner. Jeg vil ikke si de er for kresne, langt ifra, men de ønsker jo den kjemien og tiltrekningen som må være et minimum for et forhold. Og det er ikke så lett å finne. 

Anonymkode: 97667...4af

Tror nok mange av veninnene dine for lengst har funnet den kjemien, men at de hadde fortventet umiddelbar eksplosjonsartet forelskelse og kribling. Man tillater seg liksom ikke lenger å bli glad i noen. Å tillate at ikke alt er på plass fra dag 1, men å ta seg tid til å bygge den skikkelig gode, ekte og intense kjærligheten.

[AnonymBruker]

Det er mange krav, og det ligger i kortene at du må ha det meste på stell og være litt perfekt. 

Jeg ble gravid som student og tenkte " det løser seg". Mine jenter er studenter og de tenker vel som de fleste andre at dette er for mye arbeid. De har vel sett på oss at det koster, og har selv lest om alle krav til dagens foreldre. Det er jo bare arbeid  og høye regninger, stress med karriere osv. Så jeg vil tro at det skremmer dem. 

Slik tenkte ikke jeg. Vi bor I Norge, og det var ikke noe problem å få lån og hus, ta utdanning når du var mor osv. Det var jo ikke mange som gjorde det, men nå er det vel nesten uhørt. 

Så kravene, kostnader osv har endret seg, og da blir det vel mindre koselig tanke å få barn og mer skremmende. Vi er jo aldri gode nok. 

Anonymkode: 52d97...036

[AnonymBruker]

For staten blander seg i permisjonsdelingen

Anonymkode: e777a...588

[Mandagsunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For staten blander seg i permisjonsdelingen

Anonymkode: e777a...588

Og likavel fekk folk like mange ungar når foreldrepermisjonen var på 20 veker. 

[AnonymBruker]

Mandagsunge skrev (2 timer siden):

Personleg: Fordi det å vere forelder i dag framstår så SINNSYKT krevjande kontra foreldregenerasjonen min. Vi hadde organiserte fritidsaktivitetar kanskje ein gong i veka (maks to), det var utenkeleg at foreldra skulle bivåne trening eller øving, cup og konkurransar kanskje ein gong i halvåret. Vi sprang sjølv til naboungane for å leike, kom oss for eigen masking til trening, øving og skule - veret var ikkje så mykje betre på nittitalet, men likavel var det aldri bilkø foran skulen. Kontakt med skule var via brev heim i ny og ne. Å ringe lærarar på kveldstid for å diskutere kven som var på gruppe med kven eller kva vurdering poden fekk på førre prøve var sånn som gale amerikanarar heldt på med, innhaldet i matpakka var uinteressant utover kven som fekk ha nugatti på brødskiva og kven som ikkje gjorde det; gjennom ti års grunnskule kjente eg eitt barn med allergi, og det var laktose. 

Eg jobbar sjølv i skulen, og det er bokstaveleg talt ein del av jobben min å kjenne på kor mykje av sin eigen identitet dagens foreldre legg i ungane sine. Det, meir enn noko anna, har vore grunnen til at eg var skeptisk til å få barn. 

Sånn var det kanskje for deg, men ikke for alle. Jeg og flere venninner hadde aktiviteter eller trening hver dag, foreldre kjørte i helger, de var med på masse dugnad, var med på cuper/utenlandsturer/leirskole/skoleturer.  På ungdomsskolen kjørte de meg på trening 2 mil unna 1-3 ganger i uka (hentet 3, men kunne ta bussen til) Det var mer samtaler med lærere enn du tror. Mamma var klassekontakt i mange år og har fortalt. Klassen min gikk omplassert lærer så det var mye møtevirksomhet og annet mellom foreldre og skolen. 

Jeg var mye ute i skog og mark med foreldre, lærte å spikke, lage seljefløyter, fiske, og gå på ski. Min manns foreldre fant på med noe med min mann og broren hver helg og de gikk Besseggen og masse andre fjellturer og skirenn hver helg og far som leder i idrettsgruppa og trener for barna. 

Kanskje fler som ikke gjorde noe, men jeg synes det var masse engasjerte foreldre rundt meg. 

Allergi, kjente flere med allergi, diabetes og annet og ikke uvanlig med tilpasset mat, smøreregimer ved overnatting osv. 

Forskjellen er at flere barn er aktive og flere foreldre engasjerer seg, men for min del ikke sååå stor forskjell. 

Anonymkode: c49f8...918

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (På 31.12.2023 den 10.40):

Hvorfor fødes det så få barn i Norge?

Anonymkode: cdb6b...d33

Jeg vil tro kombinasjonen av at en gjerne forventes, og forventer, å ha en "ungdomsfase" gjennom mesteparten av 20-årene samtidig som en gjerne vil være etablert og "ha ting på stell" før en får barn innskrenker perioden der det er aktuelt å få barn drastisk for svært mange. Det at boligmarkedet i dag i større grad er tilpasset par der begge har hatt inntekt over tid bidrar nok til å utsette etableringsfasen for mange, samtidig som denne økte kjøpekraften gjør at en får betraktelig mindre igjen for pengene. I tillegg er det nok en fare for at kravet om to fulle inntekter for å betjene lån og forsørge familien gjør at mange rett og slett ikke har kapasitet eller overskudd til flere barn. 

Det slo meg nylig da jeg hørte om flere relativt unge, velutdannede kvinner med gode jobber og familie som rett og slett slet med å komme  seg gjennom hverdagen og syntes det ble for mye, men der en ikke har råd til å gå ned i stilling. Disse har brukt mange år i utdanningssystemet, virkelig jobbet hardt for å få gode resultater for å komme seg inn på og gjennom svært krevende utdannelser, deretter jobbet hardt for å få en god jobb, men finner så at tilværelsen de har jobbet så beinhardt for og kanskje ofret en del for på veien, er en tilværelse de strever med å stå i. Enda flere barn i en slik situasjon frister nok ikke, og det får meg til å undres over hvor mange som er i tilsvarende situasjoner der en opplever at fruktene en høster av sitt harde arbeid er stadig mer arbeid.

Kanskje er det rett og slett ikke realistisk at flertallet skal stå i full jobb og samtidig få flere barn, og kanskje gir tidligere undersøkelser som har vist at et flertall kvinner med barn skulle ønske de kunne jobbe deltid en indikasjon på at vi har lagt opp samfunnet etter en livsførsel svært mange egentlig ikke ønsker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette

Husker da barnet våres begynte i første klasse, det var en person som spurte hvilke fritidsaktiviteter barna gikk på, jeg ble lamslått av hva de sa, 6 åringer som går på 2-3 fritidsaktiviteter i tillegg til skolen, det virker som om mange av dagens foreldre lever ut sine egne tapte drømmer i barna sine, her skal det ikke være noe dødpunkt i hverdagen, hver time skal fylles med læring, håpet er å drive fram en ny nora mørk eller martin ødegård virker det som.

På skolen så er det ikke bare de obligatoriske foreldremøtene lengre, neida har skal man ha mingletreff før og etter hvert semester, alt for å framstå som mest mulig engasjert i barnas hverdag.

Lurer på hvordan det blir å gå med endel av de barna når mor og far ikke lengre pusher på i bakgrunn.

Anonymkode: d020d...e28

Jeg er født i 75 og hadde 2-3 aktiviteter i uka (flere dager dobbelt)  når jeg startet på skolen og hele oppveksten, det bare endret seg hva, men aldri mindre enn 3 ukedager (og gjerne helg i tillegg). Foreldre i styrer, klassekontakt. Mødre laget syklubb blant klassevenner. Det var litt sosialt med kaffe og bakst på foreldremøter. På min skole ble foreldremøter holdt i lærernes sofagrupper. Foreldre ble med på skoleturer, foreldre arrangerte klassefester. Foreldre malte og pusser opp klasserom, foreldre laget kulisser til forestillinger, foreldre sydde kostymer til karneval, foreldre var med på leirskole, foreldre med på juleverksted.  Ja, det var mange av de samme foreldrene som gjorde mye. Men jeg husker masse engasjerte foreldre. 

Mine barn har fått velge aktiviteter og de har valgt mye. Frem til 7. trinn 2, noen år tre aktiviteter og noen dager dobbelt samme dag. Jeg og mannen min trente et barn hver. Vi synes det er gøy å se barna utvikles- handler ikke om å leve ut min drøm. Jeg syntes det var kjempegøy å trene ene barnets venner og dermed også bli kjent med andre foreldre.  Yngste har valgt idrettsungdomsskole og har med det og kvelds/helgtrening 8-10 økter pr uke. Drar på trening 3 dager i uka rett etter skolen. Ville ikke gjort dette om hun ikke hadde villet det. Driver med idrett jeg såvidt har vært innom. 

Mine barn valgte trening og aktiviteter fremfor SFO. Med en gang de sluttet på SFO fikk de masse energi og til aktiviteter, lekser. Yngste gikk kun 1 år på Skole SFO, men gikk 1-2 dager i uka 2-7 trinn på FFO/Fotballakademi (mat ble servert, og leksehjelp (de årene det ikke var fredag. Hjemom for liten matbit og så videre til neste trening. 

Vanlig SFO var bare masse støy, kjedelig, masse krangel rundt de og de likte seg ikke, var også slitne når heg hentet 1530-1600 og det tok evigheter å hente. Kun trening og ellers tidlig hjemme og de hadde masse energi.?

Anonymkode: c49f8...918

[umAxa]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Barn har alltid vært noe man fikk fordi det ikke fantes pålitelig prevensjon, og fordi det var et ekstremt sterkt samfunnsmessig press om å få dem.

Anonymkode: f6d6d...77e

Det er så mye feil med denne setningen at jeg ikke vet en gang hvor å begynne med deg.

[AnonymBruker]

Thanos skrev (17 timer siden):

Dette oppsummerer nok det meste av hvorfor fødselsraten går ned. Personlig tenker jeg at det å få barn nå de neste årene, nesten er å regne for galskap. Verden vil være en skikkelig fæl galeanstalt om bare et par tiår, så unner ingen barn å være barn når alt av frihet og rettigheter blir tatt bort.

 

Tror nok mange av veninnene dine for lengst har funnet den kjemien, men at de hadde fortventet umiddelbar eksplosjonsartet forelskelse og kribling. Man tillater seg liksom ikke lenger å bli glad i noen. Å tillate at ikke alt er på plass fra dag 1, men å ta seg tid til å bygge den skikkelig gode, ekte og intense kjærligheten.

Det dummeste man kan gjøre er å gå inn i et forhold med noen man ikke elsker, og håpe at følelsene kommer av seg selv senere. Utrolig idiotisk opplegg.

Anonymkode: 93b28...967