Utslitt i ferien pga utagerende barn

[Marie Antoinette]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2023 den 23.52):

Nå bare spør jeg, for jeg vet ikke.. men hva skjedde med den gode, gamle oppdragelsen? Klare rammer og regler, tydelige grenser, og konsekvenser / sanksjoner for brudd på reglene? 
 

Føler at folk bare lar ungene sine oppføre seg helt jævlig, også skylder de på at ungene har en eller annen form for diagnose.. Man må da for faen kunne oppdra ungene selvom de har adhd eller andre utfordringer?

 

Les deg opp på elementær atferdspsykologi. Forsterkning av god atferd, svekking av dårlig atferd. Vær konsekvent, ellers forstår barnet fort at du bare kommer med tomme trusler eller frister med belønning som ungen faktisk aldri får.

Anonymkode: 81926...0aa

Straff og belønning ? Ikke spesielt moderne forskning du har lest du heller da, med andre ord?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.7.2023 den 20.08):

Ungene kan oppdras - men ikke nødvendigvis med de teknikkene du bruker på dine gjennomsnittsbarn, og vanligvis ikke innenfor samme tidsramme som gjennomsnittsbarn.

Anonymkode: a2b9b...b32

Så kinesere og franskmenn kan ikke oppdra unger? Det er helt tilfeldig at akkurat disse barna sitter pent ved bordet og oppfører seg? Det er ingen der som har ADHD? 

Må du kutte ut! Ja, det var urolige barn som hadde ADHD da vi vokste opp. De kunne lage litt krøll, og bli kjeftet på. Men de slo ikke! Klikket og oppførte seg som galninger! DET hadde blitt plukket av deg. 

Teknikkene vi bruker i Norge for tiden, viser en ting- og det er at de ikke fungerer. For så mange unger med problemadferd har det aldri vært. Så jeg tenker at vi må finne nye teknikker, eventuelt gamle. 

Anonymkode: a2440...00a

[Marie Antoinette]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

HahahaHAHAHAhaha! 🤣 Ja det er jo sååå mye enklere å ha ansvar for 15 barn, alene, der MINIMUM ett av de utagerer jevnlig. Og det er når alle er på jobb 😅. 

Anonymkode: ff616...6e2

Ja, det er mye enklere. Det er stor forskjell på å være flere, forhåpentligvis relativt kompetente mennesker på jobb, enn å være alene hjemme med et barn som er skiplet pga av brudd på rutiner siden det er ferie. Å være mor til et utagerende barn er ekstremt krevende og alle vi andre burde ha stor respekt for jobben de gjør. 

[Tradegy]

Ville hørt med ppt, evt forsøkt å få til en uformell samtale med barnevernet. Det kan finnes ressurser der.

[AnonymBruker]

Føler med deg TS. Samme situasjon her. Anbefaler å ta kontakt med Barne og Familiehjelpen. De har dessverre lang ventetid som alt annet, men vi har fått god hjelp der. Utrolig deilig å bli sett og hørt når man er i ferd med å brenne lyset i begge ender…

Anonymkode: 00485...5e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2023 den 23.52):

Nå bare spør jeg, for jeg vet ikke.. men hva skjedde med den gode, gamle oppdragelsen? Klare rammer og regler, tydelige grenser, og konsekvenser / sanksjoner for brudd på reglene? 
 

Føler at folk bare lar ungene sine oppføre seg helt jævlig, også skylder de på at ungene har en eller annen form for diagnose.. Man må da for faen kunne oppdra ungene selvom de har adhd eller andre utfordringer?

 

Les deg opp på elementær atferdspsykologi. Forsterkning av god atferd, svekking av dårlig atferd. Vær konsekvent, ellers forstår barnet fort at du bare kommer med tomme trusler eller frister med belønning som ungen faktisk aldri får.

Anonymkode: 81926...0aa

🤦🏻‍♀️

Anonymkode: dcc63...d55

[AnonymBruker]

Marie Antoinette skrev (1 time siden):

Gratulerer med å komme med det mest uopplyste og minst hjelpsomme innlegget noensinne her på KG.

👏

Anonymkode: dcc63...d55

[AnonymBruker]

Marie Antoinette skrev (1 time siden):

Ja, det er mye enklere. Det er stor forskjell på å være flere, forhåpentligvis relativt kompetente mennesker på jobb, enn å være alene hjemme med et barn som er skiplet pga av brudd på rutiner siden det er ferie. Å være mor til et utagerende barn er ekstremt krevende og alle vi andre burde ha stor respekt for jobben de gjør. 

Altså, jeg har all sympati for TS, men her rosemaler du virkelig. På Sfo hos oss er det ca tre ansatte på 90 barn. De har i beste fall utdanning som barne- og ungdomsarbeider, de har ikke spesialkompetanse på barn med adferdsvansker De kan heller ikke på noen måte skjerme de andre barna fra de utagerende. 

Anonymkode: 3e368...44f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så kinesere og franskmenn kan ikke oppdra unger? Det er helt tilfeldig at akkurat disse barna sitter pent ved bordet og oppfører seg? Det er ingen der som har ADHD? 

Må du kutte ut! Ja, det var urolige barn som hadde ADHD da vi vokste opp. De kunne lage litt krøll, og bli kjeftet på. Men de slo ikke! Klikket og oppførte seg som galninger! DET hadde blitt plukket av deg. 

Teknikkene vi bruker i Norge for tiden, viser en ting- og det er at de ikke fungerer. For så mange unger med problemadferd har det aldri vært. Så jeg tenker at vi må finne nye teknikker, eventuelt gamle. 

Anonymkode: a2440...00a

I flere land i Asia er det helt vanlig at folk kjøper adhd- medisiner til barn, uten at de har vært gjennom en slik utredning som vi har her. Det er vanlig for foreldre å gå til en lege å få medisin for barn som er utagerende og som ikke skikker seg på skolen, uten annet enn et enkelt legebesøk der foreldre forteller om plagene. 
 

Dette vet jeg fordi jeg i jobben min har møtt foreldre og besteforeldre fra andre land som synes at vi burde si til foreldrene at de burde gå til legen å få tak i « medisin av valgfritt navn» slik at barnet ble lettere å kontrollere i barnehagen, fordi det er vanlig i deres hjemland. 

Anonymkode: ac76f...f40

[Anonymaaaa]

TS her!

ser tråden har sport litt av. Ser også at de som kritiserer har mistet hovedpoenget så jeg gjentar det igjen jeg:

Barnet utagerer på meg ved grensesetting!!! Å nei jeg gir meg ikke, og da går utageringen over i fullstendig klikking, også kan det holde på. Repeterer igjen jeg  fordi som ikke leser hver linje. Barnet utagerer fordi det grensesettes. 
Kanskje jeg må skrive det igjen? 

[Marie Antoinette]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altså, jeg har all sympati for TS, men her rosemaler du virkelig. På Sfo hos oss er det ca tre ansatte på 90 barn. De har i beste fall utdanning som barne- og ungdomsarbeider, de har ikke spesialkompetanse på barn med adferdsvansker De kan heller ikke på noen måte skjerme de andre barna fra de utagerende. 

Anonymkode: 3e368...44f

Jeg rosemaler overhodet ikke, jeg er fullstendig klar over hvordan livet på en gjennomsnitts Sfo er. Jeg reagerte på at en person i kommentarfeltet her prøvde å få TS til å skamme seg for at hun så frem til å kunne levere barnet sitt på Sfo , med begrunnelsen om at det er synd i de ansatte osv.  Jeg mener at foreldrene til barn med særskilte behov ikke skal måtte bekymre seg over at de muligens gjør arbeidsdagen til de ansatte på Sfo tyngre ved å levere barnet sitt der. 

En liten ps til slutt; De ansatte er ikke utdannede spesialpedagoger men mange har ekstremt mye verdifull realkompetanse , det må vi ikke glemme. De gjør en viktig jobb og vi må ikke alltid bagatellisere den ved å fokusere på at de ikke har en Master.

[AnonymBruker]

Ser at det er mange bedrevitere her som foreslår det ene og andre. Antar du allerede har et system satt i gang rundt barnet jeg. 
 

Jeg har det nemlig ganske likt. Min er ikke så fysisk alltid, men det kan godt være angrep, roping, hyling og at han sier ting som ikke stemmer. Han reagerer også ekstremt ved grensesetting. Han har en ustoppelig vilje og skal KNUSE de grensene vi setter opp. Og vi må holde på den grensesettingen knallhardt. 
For vår del har det hjulpet med mange års knallhardt arbeid, det har blitt mye bedre med årene. Det tilrettelegges mye både hjemme og på skolen så hverdagen går ganske greit. 

Men nå har jeg hatt ferie alene med barna i flere uker og denne uka var jeg tilbake på jobb. Herrefred så deilig! Vi har kost oss masse i ferien, jeg elsker han med hele mitt hjerte og jeg vet jeg er en sabla bra mamma - men den tiden for meg selv på jobb? Nydelig! 
 

Det er tungt å stå i TS. Må le litt av de i denne tråden som mener «det er bare å være tydelig, hva med klare grenser, må passe på at ungene oppfører seg». Joda.. lett å si, men de har nok ikke slike barn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har løfter han opp fra bakken og bært han hylende i bilen eller ut av butikken mens jeg har tenkt at nå ringer noen politiet snart… men fokuset mitt der og da er ikke hva alle andre rundt tenker. Det er det beste for barnet mitt og det er jeg som best vet hva det er. 
 

Mitt beste tips? Jeg sliter ut ungene. Forbereder dem godt på hva vi skal neste dag, står i ramaskriket det blir av at han ikke er enig i hva vi skal likevel (men han er glad når vi kommer oss av gårde), er mye ute, så fungerer det mye bedre mellom alle når vi kommer hjem igjen. Samtidig må man balansere så ungen ikke blir overstimulert. Ha oppfinnsomme søskenregler for å prøve å unngå krangling. F.eks om vi kjører bil og de begynner å kjekle så må de sitte og se ut av hvert sitt vindu. Følger de ikke regelen henger jeg opp «skillevegg» i baksetet. Dårlig oppførsel har konsekvens (lærdom for livet det..).

Ville egentlig bare skrive at du ikke er alene om å ha det slik. Jeg er selv utdannet spesialpedagog og jobber i skolen, men kjenner på følelsen av å komme til kort når man står i det dag etter dag. Det er en grunn til at det rulleres på miljøterapeuter som går 1:1 på enkeltelever i skolehverdagen. Man blir fullstendig utslitt og da er man ikke den beste versjonen av seg selv. Kanskje går det greit ellers for dere, men blir for mye når dere er sammen hele tiden i ferier. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Nå vet jeg ikke om ferien din er over nå, men et råd er å ha tid til deg selv. Gjør noe du koser deg med, noe om lader dine batterier så du er rustet. 

Et siste tips: Ved utagering kan man se for seg at hodet er i eksplosjon og man når ikke inn der og da. Hovedoppgave nr.1 er da at barnet må roe seg ned og få kontroll over følelser og kropp, så må man ta praten om det etterpå.  Jeg har god erfaring med å lære barn andre reaksjonsmønstre når de blir sint. Det tar lang tid, så det vil kanskje ikke hjelpe her og nå.
Men f.eks start i det små med konkrete regler som: ikke hyle, ikke rope, ikke slå. Alle mennesker blir sinte av og til, men det hjelper ikke å reagere med slag eller rop fordi man ikke får snakket sammen. Ha en samtale om dette med barnet. Det er klart barnet heller ikke liker å bli så sint og frustrert, så hva kan man gjøre for å løse dette på en bedre måte? La barnet fundere litt selv. 
Deretter kom med et forslag: når du blir så sint at du føler det skal eksplodere så er det ikke lov å slå/sparke folk. Men det går an å hyle i puta eller slå i sengen. Gi barnet lov til å velge en annen handlingsmåte. Det er snakk om store følelser ved utagering og det kan hjelpe barnet på vei mot å håndtere følelsene ved å foreslå en konkret måte. 

Ved neste raserianfall: oppfordre til det dere har planlagt sammen med rolig stemme: nå ser jeg at du er veldig sint, husker du planen vår, hyl i puta, kom igjen, gjør det! Oppfordre til å følge planen. Da bryter man mønstret, barnet blir kanskje litt «satt ut», og får slått ut sinnet sitt. Hvis dere ikke er hjemme kommer du med et annet forslag, står dere i en situasjon mer på gaten får barnet til et «sikkert sted». 
 

Det viktigst er å snakke om dette i etterkant. Hvis det ikke fungerte, si at det går bra og oppfordre til å prøve igjen neste gang det skjer. Kanskje må det repeteres mye før det skjer en endring. Dersom det fungerte: SKRYT!!!!! Gi masse ros for en annen måte å reagere på, fokuser på at det er bra for barnet selv. Tenk for en mestringsfølelse for et barn som sikkert har hatt mye dårlig samvittighet for å utagere mot andre klarer å bli sint, men også roe seg ned. Dersom utagering skjer i forbindelse med grensesetting så må man i samtalen etterpå forklare hvorfor grensen er viktig. 
 

Etter hvert som barnet blir eldre kan man gå over til f.eks «ser du trenger en time-out, vil du gå på rommet og roe deg ned så snakker vi sammen etterpå?». Men helt ærlig å slå ut frustrasjon kunne vel alle voksne tenke seg iblant.. Det er mye vinning i å lære barnet å snu seg vekk fra den intense situasjonen og målet (deg) og heller velge å gå mot noe som ikke er farlig (ei pute). Forhåpentligvis kan barnet ta det med seg videre i klasserommet (blir man sint kan man gå ut, evt. til et på forhånd avtalt sted med lærer for å roe seg ned). 

Anonymkode: 6d1e0...712

[AnonymBruker]

Ingen dømmende ord eller tanker fra meg, bare sympati! Vi har ikke utagerende barn, men nok at utfordringer pga div diagnoser hos ett av barna. Jeg er utslitt etter en sommerferie som "brannmann" og 14tusen konflikter. Men sånn er livet mitt, sånn har det vært i mange år og vil forsatt være i mange år. Klart jeg får dårlig samvittighet, men det er mest ovenfor søsken. Barnet med diagnoser har sine grunner. Vi har 2 barn. 

Vi legger lista lavt og har lave forventinger til dagene. Ofte blir vi positivt overrasket og andre ganger helt oppgitt. Men vi er to foreldre så vi kan dele barna og tid hver for oss. 

Hvor gammelt er ditt barn? 

Kan det være det er en årsak til utagering utover det vanlige? Hva sier magefølelsen din? 

 

Barnet ditt utagerer ikke fordi h*n ønsker å være stygg mot deg. Har du hørt om COS? 

Stor klem til deg! 

Anonymkode: 34241...5b8