Godta at han har barn fra før

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 13.03):

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ett år, og han har et barn på 4 år fra tidligere forhold. Jeg sliter med å ha positive følelser til at han har barn. Særlig de siste månedene har det vært vanskelig. Ja, jeg vet at om jeg skal ha han må jeg ta hele pakken. Ja, jeg vet barnet alltid vil komme før meg og det må jeg bare godta. Jeg er ute etter å høre om noen her har slitt med at kjæresten har barn fra før, og at det har blitt bedre, og at man har klart å akspetere det. Det irriterer meg at jeg ikke helt får til det. Jeg vil så gjerne.. Jeg har prøvd å ha kvalitetstid alene med datteren hans, og det hjelper litt på de dumme tankene.. 

Anonymkode: 02f8b...e3b

Hva  er det som er så vanskelig med det? Liker du ikke barnet ? Er det vanskelig at han har et livslangt livslangt samarbeid med eksen ? Har han full omsorg ? Er eksen vrang ? Jeg datet en  mann med en datter engang , nå liker jeg datteren bedre enn han 😂🥰 ( har fortsatt kontakt med datteren , herlig jente)  ❤️

[AnonymBruker]

Selv kunne jeg aldri vært sammen med en mann som hadde barn. Har flere venninner som ikke har fått det til å funke med de mennene de har vært sammen med pga dette, eller som har det som største konfliktområde. 

Anonymkode: d53c1...5d7

[AnonymBruker]

Ts, hva har du tenkt i ettertid? Tenker du å bli?

Anonymkode: 50137...a17

[AnonymBruker]

Kommer an på hva som er grunnen. Er det sjalusi, kan det jobbes med. Er det slike idiotiske tanker som enkelte her fremmer; at du aaaaldri blir hans førsteprioritet, da er det bare å bevege seg videre til den neste. Selvsagt er du førstepri - voksen førstepri. Barn kommer allltid foran, men på de områdene dere to har valgt hverandre, er dere hverandres førstepri. Jeg vil redde barnet mitt fra et brennende hus før mannen, fordi barnet er avhengig av meg. Jeg er mamma hele døgnet, men når barnet sover er jeg kjæreste. Da er mannen førstepri. 
 

Jeg er stemor, by the way. Jeg har vært det i 12 år. Jeg elsker mitt stebarn som mitt eget, jeg har svært godt samarbeid med barnets mor og ville aldri valgt noe annet. Og jeg har aldri følt at jeg ikke har vært min manns førsteprioritet, selv om han hadde barn fra før. Er det virkelig ikke nok kjærlighet og oppmerksomhet til mer enn ett menneske? 

Anonymkode: bdf67...b96

[MLy92]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 13.03):

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ett år, og han har et barn på 4 år fra tidligere forhold. Jeg sliter med å ha positive følelser til at han har barn. Særlig de siste månedene har det vært vanskelig. Ja, jeg vet at om jeg skal ha han må jeg ta hele pakken. Ja, jeg vet barnet alltid vil komme før meg og det må jeg bare godta. Jeg er ute etter å høre om noen her har slitt med at kjæresten har barn fra før, og at det har blitt bedre, og at man har klart å akspetere det. Det irriterer meg at jeg ikke helt får til det. Jeg vil så gjerne.. Jeg har prøvd å ha kvalitetstid alene med datteren hans, og det hjelper litt på de dumme tankene.. 

Anonymkode: 02f8b...e3b

Hva er det som gjør at du synes det er vanskelig? at du må dele oppmerksomheten, at du ikke kommer over ens med barnet, at du ikke liker barn og ikke ønsker barn i livet ditt, at det er konflikter med barnemoren,  eller noe annet? 

[Vera]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 17.56):

Jeg har aldri helt blitt fortrolig med barna hans. Han hadde 40- 60 første årene, gikk opp til 50-50, men dette fungerte dårlig etter at vi ble samboere. Gradvis ned, nå er det vanlig samvær annenhver helg pluss en dag i uken. Det er ikke alltid de kommer helgene pga cuper etc. Vi har to felles barna nå og det er en helt annen ro når kun kjernefamilien er hjemme. Det merker mannen min også. 
 

Jeg ble rådet til å gå ut av forholdet, glad jeg ikke gjorde det

Anonymkode: 1f034...154

Fy faen..

[Vera]

Når du allerede nå sliter med å godta situasjonen - se for deg hvordan situasjonen blir om dere får felles barn. Da vil barnet du sliter ifht bli mer og mer skvist ut av deres kjernefamilie - fordi du vil ha enda vanskeligere for å godta situasjonen. 
 

Gjør barnet en tjeneste, gå ut av forholdet, og finn deg noen som er på samme ståsted som deg selv i livet. 

[AnonymBruker]

Vera skrev (2 minutter siden):

Når du allerede nå sliter med å godta situasjonen - se for deg hvordan situasjonen blir om dere får felles barn. Da vil barnet du sliter ifht bli mer og mer skvist ut av deres kjernefamilie - fordi du vil ha enda vanskeligere for å godta situasjonen. 
 

Gjør barnet en tjeneste, gå ut av forholdet, og finn deg noen som er på samme ståsted som deg selv i livet. 

Enig synes det høres forferdelig dårlig gjort mot barnet

Anonymkode: 50137...a17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 17.56):

Jeg har aldri helt blitt fortrolig med barna hans. Han hadde 40- 60 første årene, gikk opp til 50-50, men dette fungerte dårlig etter at vi ble samboere. Gradvis ned, nå er det vanlig samvær annenhver helg pluss en dag i uken. Det er ikke alltid de kommer helgene pga cuper etc. Vi har to felles barna nå og det er en helt annen ro når kun kjernefamilien er hjemme. Det merker mannen min også. 
 

Jeg ble rådet til å gå ut av forholdet, glad jeg ikke gjorde det

Anonymkode: 1f034...154

Å fy faen, du frøs faktisk ut hans egne barn 😳 Var du den største mobberen på ungdomsskolen også?

Anonymkode: f6556...4c8

[AnonymBruker]

Jeg er stemor og det er en krevende rolle. Alt i livet mitt er i stor del styrt av andre. Ikke minst av hans eks som valser over alle for å få det som hun vil. Har vi planer, kan du garantere for at hun finner på noe for å ødelegge. Og hun har stort sett planer og slipper av barna hos oss. Vi har som regel å alltid ta de imot. Men jeg må si at det holder hardt noen ganger. Mor får all kjærligheten til barna og blir skrytt opp i skyene, men jeg betaler og ordner alt det praktiske rundt dem. Hadde jeg valgt om igjen, så hadde jeg valgt en mann uten barn. Eller i alle fall en mann med litt mer ryggrad som hadde satt noen grenser ifht eksen. 

Anonymkode: e5a10...2d7

[Gerd Karin]

Det er helt turnoff at en mann jeg syns er pen/kjekk nok til at jeg for en gangs skyld blir forelsket har barn fra før. Hadde han derimot valgt og ikke i det hele tatt hatt kontakt med barna hadde han vært en superbra mann for meg. Jeg tåler ikke menn som er opptatt av barna sine, men at jeg eller eventuelt kjæledyr må ha førsteprioritet. Forelsket meg sterket i en veldig pen og kjekk mann i fjor. Dessverre viste det seg at han dessverre var gift igjen og hadde barn fra et tidligere forhold. Følelsene for han fikk en kraftig oppsving fra min side da han fortalte meg at han ikke hadde noen kontakt med barna. Jeg klarer ikke menn som er opptatt av barn og jeg ville aldri blitt noen god reservemor/stemor for en mann med barn. Er straks 49 år og frivillig barnløs, trives som singel. Er veldig kresen av meg, faller for en sporty livsstil, langt hår, pent utseende og langt hår. Men å bo med barn, fytti rakkern.