Du som tok avstand fra noen som har opplevd dødsfall, hvorfor?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2023 den 22.20):

Søsteren min døde brått og uventet, jeg var mildt sagt i sjokk og fortvilelse. Sjokket var verre da jeg oppdaget at noen av de beste vennene mine,  de som gjerne stilte opp når det var gode tider, latter og glede,  ikke en gang ringte eller kom i begravelsen. Jeg fikk snakke med kriseteam og de sa det ofte er vanlig at man mister venner med dødsfall,  at de ikke vet hva de skal si eller ikke klarer å ta det innover seg. 

Noen av de kom tilbake i ettertid og liksom luska seg tilbake med å starte samtaler uten å gå innpå temaet eller en gang spør hvordan jeg har det. Føler vennskapene er ødelagt. 

Dårlige tider viser visst virkelig hvem dine venner er. 

Anonymkode: bb8fc...449

Jeg står i det samme nå, og hun jeg anser som en av mine nærmeste har send en mld og thats it. Jeg har prøvd ringe henne, men hun tar ikke tlf. 
hun skriver bare at hun regner med vi er samlet som familie nå.. jeg skriver tilbake at det er vi, men vi trenger også venner og andre rundt oss nå, så vi får avlastet hverandre også. 
at jeg blir glad når venner kommer på besøk. Ikke hørt en lyd… hun skrev hun skulle ringe meg dagen etter, dette er mange dager siden, ikke hørt et pip.. 

men så ser jeg de som tar kontakt og som er der. 
denne venninnen min vil jeg nok fortsette å beholde, men hun er langt bak i rekka av de jeg anser som nære, og den jeg vil ha nær. 

Anonymkode: 8efdc...cbe

[AnonymBruker]

Dere som spør om jeg har stilt like mye opp for de vennene og om ikke de har egne problemer i livet, og at jeg burde ha proff hjelp. Ja proff hjelp har jeg,  men det gjør ikke opp at bestevenninnen din gjennom 18 år er totalt fraværende, en person jeg kjenner inn og ut og vet at ikke er overlemret med egne problemer på tidspunktet eller måneder etter. Når hennes nærmeste døde så var jeg med og planla begravelsen, jeg var med og valgte blomster og bidro med å skrive tale fordi hun bare lå i fanget mitt og gråt. Jeg anser ikke vennskap som transaksjoner,  så jeg sier ikke at fordi jeg gjorde det,  så skal hun gjøre det,  men det er hva jeg stilte opp med blant annet. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg står i det samme nå, og hun jeg anser som en av mine nærmeste har send en mld og thats it. Jeg har prøvd ringe henne, men hun tar ikke tlf. 
hun skriver bare at hun regner med vi er samlet som familie nå.. jeg skriver tilbake at det er vi, men vi trenger også venner og andre rundt oss nå, så vi får avlastet hverandre også. 
at jeg blir glad når venner kommer på besøk. Ikke hørt en lyd… hun skrev hun skulle ringe meg dagen etter, dette er mange dager siden, ikke hørt et pip.. 

men så ser jeg de som tar kontakt og som er der. 
denne venninnen min vil jeg nok fortsette å beholde, men hun er langt bak i rekka av de jeg anser som nære, og den jeg vil ha nær. 

Anonymkode: 8efdc...cbe

Forstår deg veldig godt,  er lei meg for det du går gjennom og en sånn behandling fra nærmeste venner er sten til byrden når man allerede står hardt i det. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 7.00):

Jeg tror grunnen til at noen trekker seg unna er fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere situasjonen og man er redd for å si noe feil. For det kan man så absolutt gjøre. Da min mor døde ringte folk samme daglig dagen etter, og mange sa mye dumt. Hun hadde vært syk en stund og da kommer alltid en eller annen ned «det var sikkert til det beste»- kommentaren.  Noe man absolutt ikke bør si når man ikke vet hele historikken.

Jeg opplevde at noen ventet en uke og mer med å ringe, og synes det var mye bedre enn de som tar kontakt med en gang og maser og komme med «gode råd». Jeg synes det å snakke med folk i forbindelse med dødsfall er vanskelig selv. Fordi det ER mye «feil» og mye dumt og upassende man kan komme til å si.

Men det er selvsagt også de som unngår kontakt fordi de synes døden er ubehagelig og trist, og bare vil være rundt folk som er happy. Slike medgangsvenner som kun er tilgjengelig når alt går bra i livet hadde jeg bare blitt glad for å bli kvitt tror jeg. Og lurer de seg tilbake ville jeg vurdert å fase de ut litt. 

Anonymkode: 250fd...1e5

Du sier noe her.  Det hevdes at man ikke kan si noe feil, men, som du sier, det kan man definitivt gjøre.  Også; Det som oppfattes som "riktig" fra A kan bli fullstendig feil fra B.  Tidspunkt, måten man sier det på, hvilken relasjon man har i utgangspunktet spiller også inn.

Min onkel døde.  Jeg sendte en melding til barna hans der jeg skrev noe sånt som at det var trist at en fin mann var gått bort, og at vi følte med dem i sorgen.  Mitt søsken (som har hatt mindre kontakt med onkel) skrev noe i samme retning.  Der kona til en av sønnene hans ble rasende på meg fordi jeg "blandet meg", ble hun veldig rørt av min søsters melding.  Det må jo gå på relasjonen de har seg imellom, at min søster blir oppfattet som mer omsorgsfull i utgangspunktet.  Alt tolkes inn i det forholdet man har til den personen, og hvilket inntrykk man har av ham/henne.

Etter dette har jeg blitt veldig redd for å trenge meg på.  Dette gjelder selvfølgelig ikke i forhold til mine aller beste venner, da.

 

Anonymkode: 6b8d6...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 1.29):

Jeg reagerer så sterkt på dødsfall og andres smerte, at jeg blir helt ødelagt av det. Jeg klarer ikke tenke på annet, og blir desperat etter å fortrenge det som har skjedd. Tror det må være en form for traumereaksjon, opplevde mange dødsfall som barn. 
 

Uansett så har jeg dessverre mistet venner av det, fordi jeg ikke takler det i det hele tatt. Jeg føler så med vennene mine som har mistet noen at det kjennes som meg selv. Og det hjelper heller ikke med tid for meg, så noen har jeg ikke snakket med i ettertid, enda det er flere år siden  Skjønner jo at de har det verre enn meg, men jeg klarer bare ikke forholde meg til det.

Anonymkode: f12d3...5c0

 

AnonymBruker skrev (På 6.3.2023 den 1.47):

Det vet jeg. Det er selvsagt verre for de som mister noen nære. Det skriver jeg også i innlegget mitt. Likevel er ikke jeg så sterk at jeg klarer å ta meg sammen, jeg velger heller å miste venner. Helt greit å mene at det er forkastelig. 

Anonymkode: f12d3...5c0

For vennene dines skyld så tror jeg det er bedre at du informerer dem om det generelt at du er sånn og har mistet venner på den måten. Det er en helt unødvendig belastning for dem å finne ut av det når de står i sorgen. Sånn som du beskriver det høres det ut som "Pytt pytt, jeg tåler å miste noen venner, jeg", men det er en motpart her som ikke fortjener dette.

Anonymkode: 154b5...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Mista babyen min for litt over 1,5 år siden. Det var (og er) naturligvis ekstremt tøft, og jeg havnet langt ned i kjelleren. Ble sykemeldt fra jobb i lang tid, klarte såvidt å fungere i hverdagen den første tiden.

Hadde en liten vennekrets før hun døde. Etter dødsfallet fikk jeg et par meldinger den første uka, men hørte aldri noe mer fra de etter det. 

Veldig skuffende, og sårt. Forventet ikke at de skulle sette livet sitt på pause og besøke meg hver dag, absolutt ikke. Men blomster, frokost på døra, evt egenbakst/mat (mange sliter med å få i seg mat når man er i sorg), en melding i ny og ne, bare et eller annet som viser at man bryr seg og er der, hvis man ønsker det, hadde utgjort en så stor forskjell.

Kunne så klart ha tatt kontakt selv, men telefonene våre plinget i ett sett. Vi fikk så mange meldinger og telefoner fra folk, at det å ta opp mobilen for å sende en melding og selv ta initiativ til å møtes/prate var på det tidspunktet bare ekstremt slitsomt.

Sitter her 1,5 år etterpå, og har møtt noen av de et par ganger. Vært på trening sammen, shopping, gått turer osv. Men aldri har de spurt om hvordan det går. Virker som de later som ingenting og fortsetter som før. Resten av gjengen har jeg ikke hørt noe fra.

Skjønner at man ikke vet hva man skal si/gjøre/spørre om, men NOE er bedre enn absolutt ingenting. Det var når jeg var på mitt verste og mest deprimert jeg trengte vennene mine, men trodde ikke jeg måtte be de om støtte og omsorg selv... 

 

Anonymkode: 9af48...c98

Først så sier du folk sluttet å ta kontakt. Deretter sier du at dere ble nedrent av kontakt.

Jeg mener ikke å være frekk her, siden du har gått gjennom noe veldig kjipt og jeg har ikke lyst til å være en anonym dust på nett, men jeg får ikke disse to avsnittene til å henge sammen, så du må gjerne oppklare for å gi en bedre forståelse av hva du mente.

Anonymkode: c25c0...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Først så sier du folk sluttet å ta kontakt. Deretter sier du at dere ble nedrent av kontakt.

Jeg mener ikke å være frekk her, siden du har gått gjennom noe veldig kjipt og jeg har ikke lyst til å være en anonym dust på nett, men jeg får ikke disse to avsnittene til å henge sammen, så du må gjerne oppklare for å gi en bedre forståelse av hva du mente.

Anonymkode: c25c0...576

Dårlig formulert av meg ja, beklager 😊

Har en liten vennekrets, de sluttet å ta kontakt. 

De vi ble "nedringt" av (føltes hvertfall sånn da) var familie, slektninger, naboer, vennene til samboer, gamle og nye kollegaer, naboer, gamle bekjente, gamle klassekamerater osv. Stort sett bare en engangsmelding, typ:"kondolerer, tenker på dere".

Vi "annonserte" dødsfallet på facebook for at flest mulig skulle få det med seg slik at vi slapp å svare på samme spørsmål 100 ganger. Derfor var det mange som fikk det med seg, og sendte sin kondolanse. Men hørte minimalt fra min nærmeste vennegjeng. 

Anonymkode: 9af48...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dårlig formulert av meg ja, beklager 😊

Har en liten vennekrets, de sluttet å ta kontakt. 

De vi ble "nedringt" av (føltes hvertfall sånn da) var familie, slektninger, naboer, vennene til samboer, gamle og nye kollegaer, naboer, gamle bekjente, gamle klassekamerater osv. Stort sett bare en engangsmelding, typ:"kondolerer, tenker på dere".

Vi "annonserte" dødsfallet på facebook for at flest mulig skulle få det med seg slik at vi slapp å svare på samme spørsmål 100 ganger. Derfor var det mange som fikk det med seg, og sendte sin kondolanse. Men hørte minimalt fra min nærmeste vennegjeng. 

Anonymkode: 9af48...c98

Da forstår jeg bedre. Huff, for en fæl situasjon. Har selv en gutt på halvannet år...💔

Anonymkode: c25c0...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mista babyen min for litt over 1,5 år siden. Det var (og er) naturligvis ekstremt tøft, og jeg havnet langt ned i kjelleren. Ble sykemeldt fra jobb i lang tid, klarte såvidt å fungere i hverdagen den første tiden.

Hadde en liten vennekrets før hun døde. Etter dødsfallet fikk jeg et par meldinger den første uka, men hørte aldri noe mer fra de etter det. 

Veldig skuffende, og sårt. Forventet ikke at de skulle sette livet sitt på pause og besøke meg hver dag, absolutt ikke. Men blomster, frokost på døra, evt egenbakst/mat (mange sliter med å få i seg mat når man er i sorg), en melding i ny og ne, bare et eller annet som viser at man bryr seg og er der, hvis man ønsker det, hadde utgjort en så stor forskjell.

Kunne så klart ha tatt kontakt selv, men telefonene våre plinget i ett sett. Vi fikk så mange meldinger og telefoner fra folk, at det å ta opp mobilen for å sende en melding og selv ta initiativ til å møtes/prate var på det tidspunktet bare ekstremt slitsomt.

Sitter her 1,5 år etterpå, og har møtt noen av de et par ganger. Vært på trening sammen, shopping, gått turer osv. Men aldri har de spurt om hvordan det går. Virker som de later som ingenting og fortsetter som før. Resten av gjengen har jeg ikke hørt noe fra.

Skjønner at man ikke vet hva man skal si/gjøre/spørre om, men NOE er bedre enn absolutt ingenting. Det var når jeg var på mitt verste og mest deprimert jeg trengte vennene mine, men trodde ikke jeg måtte be de om støtte og omsorg selv... 

 

Anonymkode: 9af48...c98

Jeg tror jeg vet hvem du er. Isåfall har du glatt oversett minst en av oss nære venner som prøvde hardt og ikke bare sa ting men gjorde ting  for at du skulle vite jeg/vi var her. Vi vurderte å reise opp til deg og omtrent kidnappe deg for å ta deg med på noe som kunne glede deg. Det var ikke mulig å få møte deg. Du var livredd for  feks corona i tillegg. Hele tida. Alle forslag eller forsøk sabla du ned. Ville ikke treffe noen. Du sendte masse bilder av barnet og grav og delte veldig mørke tanker. Vi prøvde å nå ut. Men alt ble serva tilbake med nei, det går ikke og vil være i fred. Så endte du opp med å overse oss. Såre oss. Gaver lagt på grava ble kasta. Om det ikke var «pent» nok. 
hva andre gikk igjennom ville vi knapt informere om. For det var for ille å klage følte vi. Vi gikk sammen med deg i traumaet. Men vi måtte gjøre det på avstand. Avstand du holdt. Ikke tro et øyeblikk at vi ikke tenker på sorgen og hva du må ha gått gjennom og fremdeles gjør. Den dag i dag. Tenker på deg og den lille hver dag. Men nå er du lykkelig igjen med nytt barn og ingen kontakt med oss gamle venner. Og vi er så glad for å se deg lykkelig. Men vi glemmer ikke hva du har gått gjennom. Og er her. 

Anonymkode: 1718b...0eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mista babyen min for litt over 1,5 år siden. Det var (og er) naturligvis ekstremt tøft, og jeg havnet langt ned i kjelleren. Ble sykemeldt fra jobb i lang tid, klarte såvidt å fungere i hverdagen den første tiden.

Hadde en liten vennekrets før hun døde. Etter dødsfallet fikk jeg et par meldinger den første uka, men hørte aldri noe mer fra de etter det. 

Veldig skuffende, og sårt. Forventet ikke at de skulle sette livet sitt på pause og besøke meg hver dag, absolutt ikke. Men blomster, frokost på døra, evt egenbakst/mat (mange sliter med å få i seg mat når man er i sorg), en melding i ny og ne, bare et eller annet som viser at man bryr seg og er der, hvis man ønsker det, hadde utgjort en så stor forskjell.

Kunne så klart ha tatt kontakt selv, men telefonene våre plinget i ett sett. Vi fikk så mange meldinger og telefoner fra folk, at det å ta opp mobilen for å sende en melding og selv ta initiativ til å møtes/prate var på det tidspunktet bare ekstremt slitsomt.

Sitter her 1,5 år etterpå, og har møtt noen av de et par ganger. Vært på trening sammen, shopping, gått turer osv. Men aldri har de spurt om hvordan det går. Virker som de later som ingenting og fortsetter som før. Resten av gjengen har jeg ikke hørt noe fra.

Skjønner at man ikke vet hva man skal si/gjøre/spørre om, men NOE er bedre enn absolutt ingenting. Det var når jeg var på mitt verste og mest deprimert jeg trengte vennene mine, men trodde ikke jeg måtte be de om støtte og omsorg selv... 

 

Anonymkode: 9af48...c98

Først og fremst - Kondolerer så mye.

Men her forventer du at andre skal være tankelesere, man må faktisk ta kontakt selv og si hva man trenger. Om du nå leser over meldingen skal du se at veldig mange av de sier "du må bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre" Og tilbud om både tur og mat. 

Men folk er redd for å trå feil. Og det kan de lett gjøre. For her leser jeg at du ønsker noe helt annet enn hva mitt behov var/er. 

Jeg mistet moren min brått i en ulykke. I likhet med for deg haglet det inn meldinger, men ingen telefoner. 

Noen få kom på døra med blomster. Det hatet jeg. Jeg ville ikke møte mennesker når jeg først var gjennom alt det praktiske, jeg trengte tid, og mannen min, ingen andre. 

Om noen hadde kommet med mat hadde jeg lurt på om de kjente meg i det hele tatt. Når jeg trenger å få ut følelser står jeg på kjøkkenet. Var nesten slik at jeg kunne sendt rundt mat til mine venninner, da jeg gjerne skulle bakt mer. 

Fortsatt ett år etterpå er det verste jeg vet at folk tar opp temaet, eller spør hvordan det går. Jeg vil styre når jeg ønsker å snakke, og hvem jeg ønsker å dele med. 

Anonymkode: 3b63a...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg vil styre når jeg ønsker å snakke, og hvem jeg ønsker å dele med. 

Anonymkode: 3b63a...28a

Her er du inne på noe sentralt - vi reagerer alle forskjellig på sorg. Å forvente at andre skal være tankelesere, det går rett og slett ikke.

Anonymkode: c25c0...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Først og fremst - Kondolerer så mye.

Men her forventer du at andre skal være tankelesere, man må faktisk ta kontakt selv og si hva man trenger. Om du nå leser over meldingen skal du se at veldig mange av de sier "du må bare si fra hvis det er noe jeg kan gjøre" Og tilbud om både tur og mat. 

Men folk er redd for å trå feil. Og det kan de lett gjøre. For her leser jeg at du ønsker noe helt annet enn hva mitt behov var/er. 

Jeg mistet moren min brått i en ulykke. I likhet med for deg haglet det inn meldinger, men ingen telefoner. 

Noen få kom på døra med blomster. Det hatet jeg. Jeg ville ikke møte mennesker når jeg først var gjennom alt det praktiske, jeg trengte tid, og mannen min, ingen andre. 

Om noen hadde kommet med mat hadde jeg lurt på om de kjente meg i det hele tatt. Når jeg trenger å få ut følelser står jeg på kjøkkenet. Var nesten slik at jeg kunne sendt rundt mat til mine venninner, da jeg gjerne skulle bakt mer. 

Fortsatt ett år etterpå er det verste jeg vet at folk tar opp temaet, eller spør hvordan det går. Jeg vil styre når jeg ønsker å snakke, og hvem jeg ønsker å dele med. 

Anonymkode: 3b63a...28a

 Har lest gjennom mange av meldingene i senere tid, og ja, de fleste sier nettopp det. "Si hvis jeg kan gjøre noe". De aller fleste meldingene kom de første ukene etter hun døde, folk sendte som regel melding med en gang de fikk vite det. Men på den tiden var jeg rett og slett ikke tilstedet. Måtte innse hva som faktisk hadde skjedd, i tillegg til å planlegge begravelsen. Så mitt svar var stort sett at jeg selv ikke visste hva jeg trengte/hva de kunne gjøre. 

Forventer aldri at folk er tankelesere, kommunikasjon er viktig. Det jeg derimot forventer, er at mine nærmeste venninner gjennom mange år kjenner meg såppas godt at de vet hva som kan gjøre dagen min litt mindre vond, evt få meg på andre tanker.

Det jeg nevnte med blomster og mat osv var hovedsaklig bare eksempler på ting man kan gjøre for å vise omsorg, ikke ting jeg nødvendigvis trengte. Hvis noen i min nære krets går gjennom noe tøft er min første tanke: "hva kan jeg gjøre for at dagen til h*n skal bli litt lettere, evt hva kan jeg gjøre for å glede h*n i en så tøff periode?". Kjenner man noen godt nok skal det være ganske enkelt, mener jeg. Men der mener man forskjellig, å det er greit! 

Når en av mine nærmeste venninner tar kontakt etter et halvår for å trene sammen, og har ikke enda den dag idag spurt meg om hvordan jeg har det, det må jeg få føle at er litt dårlig gjort. Hun plaprer ivei om sine problemer (dårlig sjef, kranglet med kjæresten om husarbeid, mistet hunden sin). Å såklart er det ordentlige problemer for henne, men for meg er det filleting som jeg bryr meg null om. Skulle gjort hva som helst for å kun ha de bekymringene i hverdagen. 

Forventer ikke at folk skal snakke om barnet mitt etter så lang tid. Men, det at folk velger å snakke om henne er det jeg setter mest pris på i hele verden. Det viser at folk fortsatt tenker på henne, og det betyr alt for meg. 

Men de fleste vet vel at alle sørger forskjellig og har forskjellige behov. 

Anonymkode: 9af48...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Forventer aldri at folk er tankelesere, kommunikasjon er viktig. Det jeg derimot forventer, er at mine nærmeste venninner gjennom mange år kjenner meg såppas godt at de vet hva som kan gjøre dagen min litt mindre vond, evt få meg på andre tanker.

Det jeg nevnte med blomster og mat osv var hovedsaklig bare eksempler på ting man kan gjøre for å vise omsorg, ikke ting jeg nødvendigvis trengte. Hvis noen i min nære krets går gjennom noe tøft er min første tanke: "hva kan jeg gjøre for at dagen til h*n skal bli litt lettere, evt hva kan jeg gjøre for å glede h*n i en så tøff periode?". Kjenner man noen godt nok skal det være ganske enkelt, mener jeg. Men der mener man forskjellig, å det er greit! 

Når en av mine nærmeste venninner tar kontakt etter et halvår for å trene sammen, og har ikke enda den dag idag spurt meg om hvordan jeg har det, det må jeg få føle at er litt dårlig gjort. Hun plaprer ivei om sine problemer (dårlig sjef, kranglet med kjæresten om husarbeid, mistet hunden sin). Å såklart er det ordentlige problemer for henne, men for meg er det filleting som jeg bryr meg null om. Skulle gjort hva som helst for å kun ha de bekymringene i hverdagen. 

Forventer ikke at folk skal snakke om barnet mitt etter så lang tid. Men, det at folk velger å snakke om henne er det jeg setter mest pris på i hele verden. Det viser at folk fortsatt tenker på henne, og det betyr alt for meg. 

Men de fleste vet vel at alle sørger forskjellig og har forskjellige behov. 

Anonymkode: 9af48...c98

Igjen reagerer jeg på dine forventninger.

Om du hadde spurt meg selv hva jeg hadde trengt i den situasjonen før det skjedde, så hadde jeg faktisk ikke svart riktig.

Jeg brukte for eksempel morgenen før vi "slo av bryteren" til å ringe og sortere jobb, og delegere oppgaver. Jeg trengte å fylle opp hodet med noe. Samtidig hadde jeg en nærstående som var apatisk og bare måtte få beskjeder, en som stresset med husarbeid, og en som hadde knekt sammen og egentlig var den eneste som hadde behov for å prate. 

Møter både med kollegaer og venner ble ofte møtt med en spøk (ikke et trist ansikt), og at jeg tok opp et konkret tema. En ganske tydelig beskjed om at dødsfallet var en ikke-sak for vår samtale. 

Det er på ingen måte lett å være veninne/kollega i en slik situasjon. 

Du må begynne å si fra om hva du trenger. 

 

Anonymkode: 3b63a...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Igjen reagerer jeg på dine forventninger.

Om du hadde spurt meg selv hva jeg hadde trengt i den situasjonen før det skjedde, så hadde jeg faktisk ikke svart riktig.

Jeg brukte for eksempel morgenen før vi "slo av bryteren" til å ringe og sortere jobb, og delegere oppgaver. Jeg trengte å fylle opp hodet med noe. Samtidig hadde jeg en nærstående som var apatisk og bare måtte få beskjeder, en som stresset med husarbeid, og en som hadde knekt sammen og egentlig var den eneste som hadde behov for å prate. 

Møter både med kollegaer og venner ble ofte møtt med en spøk (ikke et trist ansikt), og at jeg tok opp et konkret tema. En ganske tydelig beskjed om at dødsfallet var en ikke-sak for vår samtale. 

Det er på ingen måte lett å være veninne/kollega i en slik situasjon. 

Du må begynne å si fra om hva du trenger. 

 

Anonymkode: 3b63a...28a

Nå har aldri jeg mistet min mor, og jeg håper du ikke har mistet et barn. For det kan ikke sammenlignes. Derfor reagerer ikke jeg på hvordan du takler sorgen din, for det kan jeg faktisk ikke sette meg inn i og ei heller da forstå. Vi takler sorg forskjellig, åpenbart, å det må være greit.

Anonymkode: 9af48...c98

[AnonymBruker]

Jeg var der i alle fall noen år. Men vennen min forandret personlighet, ble mer sint og negativt innstilt til alt rundt seg. Og virket som om personen følte at hen hadde enerett på å ha det vanskelig. Mye baksnakking av andre og jeg følte meg dratt ned på et nivå jeg ikke ønsket å være.

Til slutt kjente jeg at jeg var blitt direkte utslitt av å måtte forholde meg til personen etter å ha blitt kjeftet på for bagateller. Da ble det mer og mer utfasing for min del og jeg trakk meg bort for å skjerme meg selv om min egen psyke. Jeg hadde og har selv mitt eget å stri med.

Jeg forstår at tapet hen opplevde var grusomt. Og jeg skulle ønske jeg kunne være der for hen fortsatt. Men jeg tror aldri jeg hadde greid å føle meg trygg på personen igjen, så føler det er best å bare gå videre i livet på hver vår kant.

Anonymkode: afa38...8b5

[Million]

Min ene venninne sa noe lignende under og etter kreftsykdommen som rammet henne. Da viste det seg hvem som var ekte venner og ikke. Jeg stilte opp. Hun fortalte at hun bl.a. opplevde at folk snudde og gikk en annen vei i butikken om de møtte på henne da hun gikk med skaut over sitt hårløse hode, pga kreftbehandlingen. 

Hva får egentlig folk til å gjøre sånt mot en de tidligere har pratet og ledd med og vært en venn eller i alle fall nærmere bekjente? 

Hun sa hun var utrolig takknemlig til meg for alle meldingene jeg sendte i hverdagen da hun var syk, med spørsmål om hvordan det går, hvordan gikk den og den behandlingstimen (jeg husket sånne ting) hadde gått, hvordan føler du deg, dette kommer til å gå bra osv.  Selv følte jeg ofte på det at jeg "maste" med alle meldingene mine hele tiden, men jeg klarte ikke la være å bry meg. Det viste seg heldigvis at hun var kjempeglad for det, og sa at "det er gjennom sånt man oppdager hvem de virkelige vennene dine er".

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Nå har aldri jeg mistet min mor, og jeg håper du ikke har mistet et barn. For det kan ikke sammenlignes. Derfor reagerer ikke jeg på hvordan du takler sorgen din, for det kan jeg faktisk ikke sette meg inn i og ei heller da forstå. Vi takler sorg forskjellig, åpenbart, å det må være greit.

Anonymkode: 9af48...c98

 

I det du sammenligner sorg illustrerer du bare poenget mitt om at du kun ser deg selv, og forventer at venninnene dine skal forstå deg. 

Dette er ikke en tråd om hvem som har det verst. Da finnes det også de som har opplevd noe mye verre enn deg, for eksempel mødrene til jentene i baneheia, som har utvist en styrke jeg synes er helt hinsides. Og enda verre, om vi beveger oss ut av dette landet. 

Dette er en tråd om hvor vanskelig det er å være pårørende når noen har mistet noen de er nær. Og vi diskuterer ulike reaksjonsmønstre. 

Du er fastlåst i et spor, og jeg håper du får hjelp til å komme ut av det slik at du finner tilbake til nære vennskap. 

Anonymkode: 3b63a...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg var der i alle fall noen år. Men vennen min forandret personlighet, ble mer sint og negativt innstilt til alt rundt seg. Og virket som om personen følte at hen hadde enerett på å ha det vanskelig. Mye baksnakking av andre og jeg følte meg dratt ned på et nivå jeg ikke ønsket å være.

Til slutt kjente jeg at jeg var blitt direkte utslitt av å måtte forholde meg til personen etter å ha blitt kjeftet på for bagateller. Da ble det mer og mer utfasing for min del og jeg trakk meg bort for å skjerme meg selv om min egen psyke. Jeg hadde og har selv mitt eget å stri med.

Jeg forstår at tapet hen opplevde var grusomt. Og jeg skulle ønske jeg kunne være der for hen fortsatt. Men jeg tror aldri jeg hadde greid å føle meg trygg på personen igjen, så føler det er best å bare gå videre i livet på hver vår kant.

Anonymkode: afa38...8b5

Jeg kjenner meg 100% igjen. Noen blir bitre og sinte og føler de har enerett på å ha det vondt, som du skriver. Det er fullstendig utslitende og selvutslettende å holde på er slikt vennskap. Det er selvfølgelig forferdelig det personen opplevde, men det betyr likevel ikke at man får grønt lys til å behandle andre dårlig.

Anonymkode: fafcd...dfd

[Daria]

Da en god venninne mistet et nært familiemedlem, sendte samboeren hennes meg en melding og informerte om dødsfallet og la til at X vil sikkert sette pris på om du har tid til å prate med henne en av de nærmeste dagene. En så konkret beskjed om hva som var ønsket var kjempedeilig og selvfølgelig noe jeg ryddet plass til umiddelbart. De aller fleste av oss vil jo gjerne stille opp, men det er vanskelig å vite hva som er riktig og hva den enkelte trenger og har behov for. Det er ikke så enkelt som at gode venner burde vite - jeg vet ofte ikke selv hva jeg trenger og setter pris på fra andre når jeg har det vanskelig, og svaret vil dessuten være avhengig av både hvem som spør og når de spør. Da kan jeg ikke forvente at andre skal gjøre de riktige tingene, og det gjør også at jeg skjønner at noen heller venter på et tegn om at de trengs og er ønsket enn å risikere å trå feil og legge stein til byrden. Jeg vet tross alt at vennene mine vil meg vel og at de ikke tar de valgene de gjør med ondt i sinne, selv om jeg av og til hadde ønsket at de valgte annerledes. Man skal også huske på at selv om noe er overveldende stort i ens eget liv, er det ganske perifert i andres og kan fort gå i glemmeboka igjen i en travel hverdag. Jeg vet faktisk ikke om jeg husket å spørre min nærmeste venninne om hvordan det gikk da det hadde gått et par uker etter at hun mistet moren min, men jeg stoler på at hun hadde sagt fra om hun hadde behov for å snakke om det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

 

I det du sammenligner sorg illustrerer du bare poenget mitt om at du kun ser deg selv, og forventer at venninnene dine skal forstå deg. 

Dette er ikke en tråd om hvem som har det verst. Da finnes det også de som har opplevd noe mye verre enn deg, for eksempel mødrene til jentene i baneheia, som har utvist en styrke jeg synes er helt hinsides. Og enda verre, om vi beveger oss ut av dette landet. 

Dette er en tråd om hvor vanskelig det er å være pårørende når noen har mistet noen de er nær. Og vi diskuterer ulike reaksjonsmønstre. 

Du er fastlåst i et spor, og jeg håper du får hjelp til å komme ut av det slik at du finner tilbake til nære vennskap. 

Anonymkode: 3b63a...28a

Hvor har jeg skrevet at jeg har det verst? Hvordan ser jeg kun meg selv?  Og hvilket spor mener du jeg er fastlåst i?

Det første innlegget skrev jeg kun for å vise at det ikke er unormalt at folk tar avstand. Noe som forsåvidt ikke var svar på det TS lurte på, men er ikke alene om å fortelle egen historie i tråden her ser jeg. Skrev derimot ikke innlegget mitt for at folk skulle diskutere mine forventninger etter mitt barns død.

Det finnes ingen fasit ,verken på sorgreaksjon eller forventninger, tanker og meninger etter et dødsfall. Om mine forventninger er annerledes enn dine er det helt greit, folk er trossalt forskjellige, men det betyr ikke at det er noe galt med mine tanker/forventninger. Jeg har jo mine forventninger av en grunn. 

 

Anonymkode: 9af48...c98