Du som tok avstand fra noen som har opplevd dødsfall, hvorfor?

[AnonymBruker]

Søsteren min døde brått og uventet, jeg var mildt sagt i sjokk og fortvilelse. Sjokket var verre da jeg oppdaget at noen av de beste vennene mine,  de som gjerne stilte opp når det var gode tider, latter og glede,  ikke en gang ringte eller kom i begravelsen. Jeg fikk snakke med kriseteam og de sa det ofte er vanlig at man mister venner med dødsfall,  at de ikke vet hva de skal si eller ikke klarer å ta det innover seg. 

Noen av de kom tilbake i ettertid og liksom luska seg tilbake med å starte samtaler uten å gå innpå temaet eller en gang spør hvordan jeg har det. Føler vennskapene er ødelagt. 

Dårlige tider viser visst virkelig hvem dine venner er. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke energi til å være til hjelp. 

Anonymkode: d756f...3c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde ikke energi til å være til hjelp. 

Anonymkode: d756f...3c4

Sa du det?  Jeg hadde blitt lei meg, men forstått om det var slik med mine venner og,  men de sa ingenting så effekten var at jeg ble sittende nesten alene og takle tapet. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

Jeg synes de i kriseteamet har gitt deg et godt svar. Ikke "godt" på den måtes at det føles noe bedre, men det er en slags forklaring. I slike situasjoner får man klarhet i hvem som er ens ekte venner og ikke. Samtidig, de kan ha sitt og ikke være i stand til å hjelpe. Det er ikke alltid svart/hvitt.

Anonymkode: 7ae4c...c7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Sa du det?  Jeg hadde blitt lei meg, men forstått om det var slik med mine venner og,  men de sa ingenting så effekten var at jeg ble sittende nesten alene og takle tapet. 

Anonymkode: bb8fc...449

Jeg har ME alle vet det. 

Anonymkode: d756f...3c4

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri forventet at mine beste venner skulle trå til og "hjelpe" ved dødsfall i nær familie, men en sms eller telefon er det minste man kan gjøre. Hadde stusset om noen trakk seg unna...

Anonymkode: 45b0f...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes de i kriseteamet har gitt deg et godt svar. Ikke "godt" på den måtes at det føles noe bedre, men det er en slags forklaring. I slike situasjoner får man klarhet i hvem som er ens ekte venner og ikke. Samtidig, de kan ha sitt og ikke være i stand til å hjelpe. Det er ikke alltid svart/hvitt.

Anonymkode: 7ae4c...c7f

Ja det var jo et svar, og jeg skjønner, men det endte jo med at jeg satt alene med en stor sorg og så en over at de jeg trodde var mine nærmeste, gjennom flere år,  ikke en gang spurte hvordan jeg har det. Vi snakker flerårig vennskap her. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ME alle vet det. 

Anonymkode: d756f...3c4

Jeg hadde aldri tenkt at noen med ME ikke stilte opp. Leit å høre at du har det. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde aldri forventet at mine beste venner skulle trå til og "hjelpe" ved dødsfall i nær familie, men en sms eller telefon er det minste man kan gjøre. Hadde stusset om noen trakk seg unna...

Anonymkode: 45b0f...375

Ja, enig. Det var ikke noe noen kunne gjøre for meg, men å bare vite at nære venner tenkte på meg og tok kontakt, hadde betydd mye. Men jeg har andre venner som gjorde det og mer til.

Men to av de som ikke gjorde det, så jeg på som mine beste venner gjennom mange år.

Anonymkode: bb8fc...449

[Endorfin]

Vær glad de er vekke, om de ikke klarer og vise ett minimum av omsorg som en sms eller noe så er de ikke noe og samle på

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja det var jo et svar, og jeg skjønner, men det endte jo med at jeg satt alene med en stor sorg og så en over at de jeg trodde var mine nærmeste, gjennom flere år,  ikke en gang spurte hvordan jeg har det. Vi snakker flerårig vennskap her. 

Anonymkode: bb8fc...449

Det skjønner jeg at er vondt, og jeg har opplevd det selv. Samtidig, man vet ikke nødvendigvis hva som rører seg i andres liv. Livet er i det store og det hele en ganske ensom affære.

Anonymkode: 7ae4c...c7f

[AnonymBruker]

Kondolerer, så vondt 💔😞

Nei her stiller vi opp for hverandre når en nær dør. Vi sender blomster, ringer, sender melding og blir med i begravelse hvis ønskelig. 

Men ja, mange tar avstand når andre går igjennom smertefulle tider eller alvorlig sykdom, folk blir usikre. Det er de som viser omsorg og støtte man bør holde tett til brystet. Også kanskje ta en prat med disse venninnene dine. Det kan være at de ønsker å gi deg rom eller er svært usikre på hele situasjonen. Eller kanskje de ikke er så nære. 

Anonymkode: 39920...b42

[AnonymBruker]

Endorfin skrev (9 minutter siden):

Vær glad de er vekke, om de ikke klarer og vise ett minimum av omsorg som en sms eller noe så er de ikke noe og samle på

Jeg klarer ikke å bare gå tilbake til å være venn mer nei...

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det skjønner jeg at er vondt, og jeg har opplevd det selv. Samtidig, man vet ikke nødvendigvis hva som rører seg i andres liv. Livet er i det store og det hele en ganske ensom affære.

Anonymkode: 7ae4c...c7f

Ja, det har jeg virkelig forstått det siste året.. 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

Min samboer har mistet en nær venn ganske nylig. Vi stilte mye opp i begynnelsen for familien til den nå avdøde, men det var svært vanskelig med tiden. Konen min «ble utestengt» fra å møte vennen sin den siste tiden, og den hjelpen vi kunne bidra med ville de ikke ha (men sa heller ikke i fra, følte det ble dårlig stemning av det). Hun fikk ikke prosessert hva som skjedde selv ettersom hun ikke fikk møte sin syke venn. Nå stiller jeg opp for henne, men hun selv klarer ikke å stille opp for familien til avdøde. Det blir for vanskelig, spesielt siden hun føler seg svært dårlig behandlet og ikke latt komme til når vennen levde. Er derfor svært kompliserte følelser å håndtere. Desverre er det nok sånn for mange. 

Anonymkode: 09de0...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min samboer har mistet en nær venn ganske nylig. Vi stilte mye opp i begynnelsen for familien til den nå avdøde, men det var svært vanskelig med tiden. Konen min «ble utestengt» fra å møte vennen sin den siste tiden, og den hjelpen vi kunne bidra med ville de ikke ha (men sa heller ikke i fra, følte det ble dårlig stemning av det). Hun fikk ikke prosessert hva som skjedde selv ettersom hun ikke fikk møte sin syke venn. Nå stiller jeg opp for henne, men hun selv klarer ikke å stille opp for familien til avdøde. Det blir for vanskelig, spesielt siden hun føler seg svært dårlig behandlet og ikke latt komme til når vennen levde. Er derfor svært kompliserte følelser å håndtere. Desverre er det nok sånn for mange. 

Anonymkode: 09de0...a9e

Det forstår jeg godt, leit å høre! 

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

Ab litt over her. Må presisere at vi har deltatt på mye og stilt opp som best vi kan, men fra den andre siden tviler jeg på at det blir oppfattet som godt nok. 
Det er veldig synd med venenne dine TS,  og kondolerer så mye. 

Anonymkode: 09de0...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ab litt over her. Må presisere at vi har deltatt på mye og stilt opp som best vi kan, men fra den andre siden tviler jeg på at det blir oppfattet som godt nok. 
Det er veldig synd med venenne dine TS,  og kondolerer så mye. 

Anonymkode: 09de0...a9e

Takk for det, dere har gjort mye, synd det ikke blir verdsatt. Jeg hadde blitt svært glad for så mye støtte selv. 

Anonymkode: bb8fc...449

[Solstrålen.]

Bestemoren til bestevenninnen min døde. Hun var veldig viktig for min venninne. Jeg sa ikke noe, av den barnslige grunn at jeg ikke viste hva jeg skulle si. Jeg tok ikke kontakt og sa ingenting fordi jeg var veldig redd for å si noe feil eller dumt. 

Det var akkurat som at jeg fikk en slags "frys" reaksjon. Og jo lengre tid det gikk jo mer skammet jeg meg og det ble mer og mer vanskelig å ta det opp. 

Jeg begynte å observere hvordan andre rundt håndterte slike situasjoner og tvingte meg selv til å gjøre det på deres måte når nye dødsfall kom. Altså at jeg tok kontakt, spurte om det gikk bra å sa kondolerer. Det var jo fordi jeg skjønte at jeg hadde håndtert ting helt feil før. Og jeg så jo at når jeg ble vant til å ta kontakt så var det ikke så viktig hva jeg sa, bare jeg sa noe. 

Ca 1 år etter at bestemoren til min venninne døde sa hun til meg at hun hadde det veldig tøft og ble veldig lei seg av at jeg tok avstand. Vi fikk snakket ut om det og jeg fikk sagt unnskyld og hun tilga meg. 

Jeg tror grunnen til at folk trekker seg unna er at døden er ubehagelig. Og da er det kanskje av og til enklere å bare trekke seg vekk. Dessverre gjør det jo bare ting verre. Og det er urettferdig mot den som har mest vondt, den som mistet en nær venn/familiemedlem. 

[AnonymBruker]

Solstrålen. skrev (2 minutter siden):

Bestemoren til bestevenninnen min døde. Hun var veldig viktig for min venninne. Jeg sa ikke noe, av den barnslige grunn at jeg ikke viste hva jeg skulle si. Jeg tok ikke kontakt og sa ingenting fordi jeg var veldig redd for å si noe feil eller dumt. 

Det var akkurat som at jeg fikk en slags "frys" reaksjon. Og jo lengre tid det gikk jo mer skammet jeg meg og det ble mer og mer vanskelig å ta det opp. 

Jeg begynte å observere hvordan andre rundt håndterte slike situasjoner og tvingte meg selv til å gjøre det på deres måte når nye dødsfall kom. Altså at jeg tok kontakt, spurte om det gikk bra å sa kondolerer. Det var jo fordi jeg skjønte at jeg hadde håndtert ting helt feil før. Og jeg så jo at når jeg ble vant til å ta kontakt så var det ikke så viktig hva jeg sa, bare jeg sa noe. 

Ca 1 år etter at bestemoren til min venninne døde sa hun til meg at hun hadde det veldig tøft og ble veldig lei seg av at jeg tok avstand. Vi fikk snakket ut om det og jeg fikk sagt unnskyld og hun tilga meg. 

Jeg tror grunnen til at folk trekker seg unna er at døden er ubehagelig. Og da er det kanskje av og til enklere å bare trekke seg vekk. Dessverre gjør det jo bare ting verre. Og det er urettferdig mot den som har mest vondt, den som mistet en nær venn/familiemedlem. 

Takk, jeg velger å tro at de følte det samme, at de også frøs eller bare ikke visste. Det må ha vært vanskelig for deg. Du har rett,  det er ikke nøye hva folk sier, jeg husker jo ikke alt det. Jeg bare husker hvem som skrev eller ringte. 

Anonymkode: bb8fc...449

[Solstrålen.]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk, jeg velger å tro at de følte det samme, at de også frøs eller bare ikke visste. Det må ha vært vanskelig for deg. Du har rett,  det er ikke nøye hva folk sier, jeg husker jo ikke alt det. Jeg bare husker hvem som skrev eller ringte. 

Anonymkode: bb8fc...449

Ja, det er skikkelig urettferdig å trekke seg vekk på den måten. Jeg tenker at det var min egen usikkerhet og umodenhet på den tiden. Det var også vanskelig å skulle bryte ut av det. Kjente veldig på det når jeg begynte å ta kontakt med andre som opplevde dødsfall senere. 

Ja, det var ubehagelig for meg. Men jeg synes også at det er viktig at man som venn setter sitt eget ubehag i andre rekke slik at man får prioritert den personen som faktisk har det mest vondt og jævlig. Nemlig den som har opplevd dødsfallet. Jeg er veldig takknemlig for at min venninne tilga meg for dette, for jeg kan aldri ta tilbake at jeg ikke var der for henne når hun trengte meg mest. 

Endret 5. mars 2023 av Solstrålen.
Gramatikk