Du som tok avstand fra noen som har opplevd dødsfall, hvorfor?

[AnonymBruker]

Solstrålen. skrev (1 minutt siden):

Ja, det er skikkelig urettferdig å trekke seg vekk på den måten. Jeg tenker at det var min egen usikkerhet og umodenhet på den tiden. Det var også vanskelig å skulle bryte ut av det. Kjente veldig på det når begynte å ta kontakt med andre som opplevde dødsfall senere. 

Ja, det var ubehagelig for meg. Men meg synes også at det er viktig at man som venn setter sitt eget ubehag i andre rekke slik at man får prioritert den personen som faktisk har det mest vondt og jævlig. Nemlig den som har opplevd dødsfallet. Jeg er veldig takknemlig for at min venninne tilga meg for dette, for jeg kan aldri ta tilbake at jeg ikke var der for henne når hun trengte meg mest. 

Veldig fine refleksjoner og tanker du deler med meg, om mine venner kommer og ber meg om unnskyldning og forklarer det med noe, før eller senere, så skal jeg også tilgi dem om det er grobunn for å ta det videre. Slik dere hadde. Jeg skjønner deg. Men hadde mine venner kommet og sagt unnskyld så tror jeg det hadde det lindret svært mye for meg, slik det nok gjorde for venninnen din selv om det kom senere. 

Anonymkode: bb8fc...449

[Solstrålen.]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Veldig fine refleksjoner og tanker du deler med meg, om mine venner kommer og ber meg om unnskyldning og forklarer det med noe, før eller senere, så skal jeg også tilgi dem om det er grobunn for å ta det videre. Slik dere hadde. Jeg skjønner deg. Men hadde mine venner kommet og sagt unnskyld så tror jeg det hadde det lindret svært mye for meg, slik det nok gjorde for venninnen din selv om det kom senere. 

Anonymkode: bb8fc...449

Tusen takk! 

Jeg håper vennene dine også reflekterer over dette og at du får den unnskyldningen du fortjener. Det kan ikke ha vært en god følelse for deg å sitte med den avvisningen i tillegg til å ha mistet noen du var glad i. Håper det går bedre etterhvert ❤️

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme, har nesten ingen venner igjen og det selvom jeg aldri engang snakket om dødsfallet. De bare sluttet å svare og ta kontakt, bestevenner jeg har hatt i mer enn 25 år. Møtes vi tilfeldig i dag så er vi som to fremmede, hilser knapt, en kort overfladisk prat med tydelig ubehag før de sier de må gå videre. Jeg sliter mye med det og føler at alle syns det er noe galt med meg, at jeg ikke er bra nok og at jeg ikke er verdt å leve jeg heller.. 

Anonymkode: 799f6...757

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤

Har opplevd det samme når min bror døde brått i en ulykke, men da var vi 16-17 år gamle.

Har opplevd at venner forsvinner når man blir rammet av alvorlig sykdom/skader, og ikke klarer å fungere som før.

Anonymkode: 96765...659

[AnonymBruker]

Jeg reagerer så sterkt på dødsfall og andres smerte, at jeg blir helt ødelagt av det. Jeg klarer ikke tenke på annet, og blir desperat etter å fortrenge det som har skjedd. Tror det må være en form for traumereaksjon, opplevde mange dødsfall som barn. 
 

Uansett så har jeg dessverre mistet venner av det, fordi jeg ikke takler det i det hele tatt. Jeg føler så med vennene mine som har mistet noen at det kjennes som meg selv. Og det hjelper heller ikke med tid for meg, så noen har jeg ikke snakket med i ettertid, enda det er flere år siden  Skjønner jo at de har det verre enn meg, men jeg klarer bare ikke forholde meg til det.

Anonymkode: f12d3...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg reagerer så sterkt på dødsfall og andres smerte, at jeg blir helt ødelagt av det. Jeg klarer ikke tenke på annet, og blir desperat etter å fortrenge det som har skjedd. Tror det må være en form for traumereaksjon, opplevde mange dødsfall som barn. 
 

Uansett så har jeg dessverre mistet venner av det, fordi jeg ikke takler det i det hele tatt. Jeg føler så med vennene mine som har mistet noen at det kjennes som meg selv. Og det hjelper heller ikke med tid for meg, så noen har jeg ikke snakket med i ettertid, enda det er flere år siden  Skjønner jo at de har det verre enn meg, men jeg klarer bare ikke forholde meg til det.

Anonymkode: f12d3...5c0

Det er jo ikke verre for deg enn den som er rammet av dødsfall i nær familie.

Ta deg sammen!

Anonymkode: 96765...659

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd akkurat det samme når bestevennen min døde. Vennene mine (som ikke kjente han på samme måte) trakk seg unna. En ser virkelig hvem som er ekte venner, når sånt skjer.

Anonymkode: 4ec2d...c35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er jo ikke verre for deg enn den som er rammet av dødsfall i nær familie.

Ta deg sammen!

Anonymkode: 96765...659

Det vet jeg. Det er selvsagt verre for de som mister noen nære. Det skriver jeg også i innlegget mitt. Likevel er ikke jeg så sterk at jeg klarer å ta meg sammen, jeg velger heller å miste venner. Helt greit å mene at det er forkastelig. 

Anonymkode: f12d3...5c0

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at det var mye usikkerhet, de visste ikke hvordan de skulle være der, og de ville ikke være invaderende. Det dukket opp blomster og smser fra mange flere enn jeg hadde trudd, så jeg visste jo at de ville. Så fikk jeg jo en del "hvordan går det?" i begynnelsen, før man raskt var tilbake til vanlige samtaler som at ingenting hadde skjedd. 

Jeg forstår det egentlig, det er et vanskelig tema. Og jeg opplevde også at alle var der om jeg var den som tok initiativet til å prate. 

Anonymkode: 3b63a...28a

[AnonymBruker]

Jeg tror grunnen til at noen trekker seg unna er fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere situasjonen og man er redd for å si noe feil. For det kan man så absolutt gjøre. Da min mor døde ringte folk samme daglig dagen etter, og mange sa mye dumt. Hun hadde vært syk en stund og da kommer alltid en eller annen ned «det var sikkert til det beste»- kommentaren.  Noe man absolutt ikke bør si når man ikke vet hele historikken.

Jeg opplevde at noen ventet en uke og mer med å ringe, og synes det var mye bedre enn de som tar kontakt med en gang og maser og komme med «gode råd». Jeg synes det å snakke med folk i forbindelse med dødsfall er vanskelig selv. Fordi det ER mye «feil» og mye dumt og upassende man kan komme til å si.

Men det er selvsagt også de som unngår kontakt fordi de synes døden er ubehagelig og trist, og bare vil være rundt folk som er happy. Slike medgangsvenner som kun er tilgjengelig når alt går bra i livet hadde jeg bare blitt glad for å bli kvitt tror jeg. Og lurer de seg tilbake ville jeg vurdert å fase de ut litt. 

Anonymkode: 250fd...1e5

[AnonymBruker]

For meg var det slik at de var der første halvår og så forsvant de. Man er ikke ferdig med sorg etter et halvår og da er det kjipt å bli alene. 

Anonymkode: 3be70...476

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For meg var det slik at de var der første halvår og så forsvant de. Man er ikke ferdig med sorg etter et halvår og da er det kjipt å bli alene. 

Anonymkode: 3be70...476

Man kan da ikke forvente at et forhold er så ensidig månedsvis etter et dødsfall? Dine venninner har sitt liv, og du og din sorg kan ikke være deres fokus i så lang tid.

Selvfølgelig er de der om jeg ønsker å prate, eller trenger litt omsorg. Men på det jevne må jo jeg tåle at livet går videre, at vi snakker om det samme som før når vi møtes, at latteren sitter løst, at de snakker om sine mødre. 

Så om du hadde mange som var der et halvt år, men nå er alene, så bør du virkelig ta grep nå. Ellers vil du bare fortsette å være alene, tross at det høres ut som om du har en fin omgangskrets. 

Anonymkode: 3b63a...28a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Har, som deg, mistet søsteren min brått og uventet. Jeg tror at for mange blir sånne ting for tungt å forholde seg til. De har nok med sitt. Men det er ingen som spør lenger og mange jeg ikke hørte fra. Virker som det er vanlig.

Trist å høre at du har opplevd dette! 

Anonymkode: 1304c...934

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen. Har, som deg, mistet søsteren min brått og uventet. Jeg tror at for mange blir sånne ting for tungt å forholde seg til. De har nok med sitt. Men det er ingen som spør lenger og mange jeg ikke hørte fra. Virker som det er vanlig.

Trist å høre at du har opplevd dette! 

Anonymkode: 1304c...934

Det var trist å høre. Men jeg tror det er for mye forlangt å forvente at andre skal spørre jevnlig om hvordan det går.
Jeg tror det er lurt å bli medlem av en sorggruppe/støttegruppe hvor man treffer likesinnede som har opplevd det samme. Da kan man lettere få støtte fra og snakke med noen som forstår hvordan det føles. Venner kan ikke brukes som psykologer eller støttegruppe i lengden, med mindre de har opplevd det samme tapet.

Anonymkode: fafcd...dfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen. Har, som deg, mistet søsteren min brått og uventet. Jeg tror at for mange blir sånne ting for tungt å forholde seg til. De har nok med sitt. Men det er ingen som spør lenger og mange jeg ikke hørte fra. Virker som det er vanlig.

Trist å høre at du har opplevd dette! 

Anonymkode: 1304c...934

Deler sorgen, tapet og smerten din! 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var trist å høre. Men jeg tror det er for mye forlangt å forvente at andre skal spørre jevnlig om hvordan det går.
Jeg tror det er lurt å bli medlem av en sorggruppe/støttegruppe hvor man treffer likesinnede som har opplevd det samme. Da kan man lettere få støtte fra og snakke med noen som forstår hvordan det føles. Venner kan ikke brukes som psykologer eller støttegruppe i lengden, med mindre de har opplevd det samme tapet.

Anonymkode: fafcd...dfd

Jeg tenker ikke at det er det,  faktisk.  Nære og gode venner er interessert i hverandres liv, når man spør de hvordan de har det og hvordan det går, så har jeg lyttet og holdt de. Til slutt sluttet de å snakke om tapet på en jevn basis, og det ble mer på minnedager og høytider,  og det er bra at de får det på avstand. Å si at en ikke kan forvente at folk som kalles nære venner skal spørre, spør en ikke hverandre hvordan en har det mer?

Anonymkode: bb8fc...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Deler sorgen, tapet og smerten din! 

Jeg tenker ikke at det er det,  faktisk.  Nære og gode venner er interessert i hverandres liv, når man spør de hvordan de har det og hvordan det går, så har jeg lyttet og holdt de. Til slutt sluttet de å snakke om tapet på en jevn basis, og det ble mer på minnedager og høytider,  og det er bra at de får det på avstand. Å si at en ikke kan forvente at folk som kalles nære venner skal spørre, spør en ikke hverandre hvordan en har det mer?

Anonymkode: bb8fc...449

Jo, jeg spør alltid mine venner om hvordan det går. Men jeg spør ikke konkret etter flere år, «hvordan føler du deg etter tapet av din nære slektning». Eller en gang i blant, men ikke jevnlig. Jeg fikk inntrykk av at det var det h*n mente. Det er vanskelig å vite hva noen i en slik situasjon ønsker. Jeg har ikke opplevd tap på den måten, men har opplevd noe annet trist og vanskelig. Jeg ønsker ikke å bli spurt om det. Jeg snakker med mannen min og annen nær familie om det. Vil ikke at venner skal spørre og grave.

Anonymkode: fafcd...dfd

[Reign]

AnonymBruker skrev (På 5.3.2023 den 22.20):

Søsteren min døde brått og uventet, jeg var mildt sagt i sjokk og fortvilelse. Sjokket var verre da jeg oppdaget at noen av de beste vennene mine,  de som gjerne stilte opp når det var gode tider, latter og glede,  ikke en gang ringte eller kom i begravelsen. Jeg fikk snakke med kriseteam og de sa det ofte er vanlig at man mister venner med dødsfall,  at de ikke vet hva de skal si eller ikke klarer å ta det innover seg. 

Noen av de kom tilbake i ettertid og liksom luska seg tilbake med å starte samtaler uten å gå innpå temaet eller en gang spør hvordan jeg har det. Føler vennskapene er ødelagt. 

Dårlige tider viser visst virkelig hvem dine venner er. 

Anonymkode: bb8fc...449

Har du tenkt på at dine venner har egne, dype problemer som gjør at de så vidt kommer seg gjennom hverdagen, men som de ikke har belemret deg med, fordi du ikke er helsepersonell?

Jeg har sett dette skje nemlig. Et søsken har en venn der moren døde mens hun var ung voksen. Denne vennen var allerede litt selvsentrert fra før, men etter dødsfallet så har det blitt helt ekstremt, og det har tæret helt ekstremt på hele vennekretsen hennes. Og hun har unnlatt å oppsøke helsehjelp, for det mener hun at hun ikke trenger.

Få ut følelsene dine hos en profesjonell i stedet. Du kommer mye lenger med det enn å legge det på vennene dine som kanskje har nok last på skuldrene fra før.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så glad i utrykk av typen «det er når vanskelige ting skjer at du ser hvem dine virkelige venner er». Fordi jeg synes det er en litt urettferdig tilnærming. Man vet aldri hva som foregår i andres liv. Det er ikke sikkert at ens egen personlige krise er det eneste som foregår - andre kan slite med sykdom, traumer, økonomiske problem, problemer i ekteskapet, problemer mer barna eller tusen andre ting.

Det er klart det er sårt når venner ikke stiller opp når man trenger dem mest, men hvis man ellers har vært gode venner i mange år så synes jeg man skal prøve å være raus. Er man helt sikker på at man selv har stilt opp når det har vært motsatt? Jeg vet i alle fall at jeg ikke har vært en perfekt venn i alle situasjoner. Men det betyr ikke at jeg er en dårlig venn totalt sett. 

Anonymkode: f0603...8af

[AnonymBruker]

Reign skrev (15 minutter siden):

Har du tenkt på at dine venner har egne, dype problemer som gjør at de så vidt kommer seg gjennom hverdagen, men som de ikke har belemret deg med, fordi du ikke er helsepersonell?

Jeg har sett dette skje nemlig. Et søsken har en venn der moren døde mens hun var ung voksen. Denne vennen var allerede litt selvsentrert fra før, men etter dødsfallet så har det blitt helt ekstremt, og det har tæret helt ekstremt på hele vennekretsen hennes. Og hun har unnlatt å oppsøke helsehjelp, for det mener hun at hun ikke trenger.

Få ut følelsene dine hos en profesjonell i stedet. Du kommer mye lenger med det enn å legge det på vennene dine som kanskje har nok last på skuldrene fra før.

Godt skrevet, jeg har opplevd omtrent nøyaktig det samme med en barndomsvenninne. Man må oppsøke profesjonell hjelp og andre som er i samme situasjon, så de kan støtte hverandre.

Anonymkode: fafcd...dfd

[AnonymBruker]

Mista babyen min for litt over 1,5 år siden. Det var (og er) naturligvis ekstremt tøft, og jeg havnet langt ned i kjelleren. Ble sykemeldt fra jobb i lang tid, klarte såvidt å fungere i hverdagen den første tiden.

Hadde en liten vennekrets før hun døde. Etter dødsfallet fikk jeg et par meldinger den første uka, men hørte aldri noe mer fra de etter det. 

Veldig skuffende, og sårt. Forventet ikke at de skulle sette livet sitt på pause og besøke meg hver dag, absolutt ikke. Men blomster, frokost på døra, evt egenbakst/mat (mange sliter med å få i seg mat når man er i sorg), en melding i ny og ne, bare et eller annet som viser at man bryr seg og er der, hvis man ønsker det, hadde utgjort en så stor forskjell.

Kunne så klart ha tatt kontakt selv, men telefonene våre plinget i ett sett. Vi fikk så mange meldinger og telefoner fra folk, at det å ta opp mobilen for å sende en melding og selv ta initiativ til å møtes/prate var på det tidspunktet bare ekstremt slitsomt.

Sitter her 1,5 år etterpå, og har møtt noen av de et par ganger. Vært på trening sammen, shopping, gått turer osv. Men aldri har de spurt om hvordan det går. Virker som de later som ingenting og fortsetter som før. Resten av gjengen har jeg ikke hørt noe fra.

Skjønner at man ikke vet hva man skal si/gjøre/spørre om, men NOE er bedre enn absolutt ingenting. Det var når jeg var på mitt verste og mest deprimert jeg trengte vennene mine, men trodde ikke jeg måtte be de om støtte og omsorg selv... 

 

Anonymkode: 9af48...c98