Hva kan gjøres for å inngå at folk tar selvmord?

[skreppamedleppa]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Jeg respekterer også de som tar sitt liv, men mtp hvor mange som har prøvd å ta sitt liv og som senere er glad de overlevde så er jeg glad vi har et system i Norge hvor vi prøver å hindre det. 

For øvrig er ikke mine problemer til å leve med enda. Men det går an å velge bort selvmord likevel. Av ulike grunner. 

Jeg ønsker bare at ingen skal ta sitt eget liv som kanskje kunne fått det bedre. Det er så tragisk når sånt skjer. 

Vi mener bare fundamentalt forskjellige ting og det er greit det. Jeg har selv satt i en begravelse til noen som hadde tunge psykiske diagnoser, dette mennesket hadde vært syk i over 20 år og det var null sjangse for bedring allerede da hun fikk diagnosene, det ville bare bli værre og det ble det. Hun tok ikke livet sitt men i begravelsen sa alle "endelig og heldigvis", slik en sier om noen som dør etter lang tids sykdom, endelig fikk hun slippe smertene, endelig fikk hun slippe å lide mer. Jeg hadde sagt farvel til hun mange år før hun fysisk døde for hun var bare et tomt skall på slutten. Det finnes mange sjebner, men viss hun jeg snakker om hadde valgt å tatt sitt eget liv fremfor å leve slik hun levde hadde jeg absolutt hatt full forståelse for det, og det hadde vært en helt forståelig handling ut i fra hennes sjebne. Og det sier jeg og mener jeg oppriktig uten noe kynisme! Hadde hun på noe tidspunkt i løpet av disse 20 årene sagt at hun planla et selvmord hadde jeg aldri fått hun tvangsinnlagt for igjen, i min bok finnes det være ting enn å dø. 

Vi kan selvsagt forholde oss til selvmord slik vi gjør i dag: 0 visjon, behandling med tvang der det er stor fare fordi ingen skal dø og slik bare gjøre det hele til mer tabu for de menneskene som faktisk ønsker dette.. Men med å forholde seg til selvmord på denne naive måten så dør det også omlag 650 mennesker av selvmord hvert år, og disse dør aleine gjerne uten å drøfte det med noen, uten å kunne nevne det for helsepersonell... De som ønsker å dø, de dør uavhengig av hjelpetiltak, en kan aldri tvinge noen til å leve over tid, ønsker en å dø så vil det alltid fines muligheter for det, men jeg tviler sterkt på at tvang er rett medesin på dette spm.

Endret 21. februar 2023 av skreppamedleppa

[Purple_Pixiedust]

skreppamedleppa skrev (7 timer siden):

Vi mener bare fundamentalt forskjellige ting og det er greit det. Jeg har selv satt i en begravelse til noen som hadde tunge psykiske diagnoser, dette mennesket hadde vært syk i over 20 år og det var null sjangse for bedring allerede da hun fikk diagnosene, det ville bare bli værre og det ble det. Hun tok ikke livet sitt men i begravelsen sa alle "endelig og heldigvis", slik en sier om noen som dør etter lang tids sykdom, endelig fikk hun slippe smertene, endelig fikk hun slippe å lide mer. Jeg hadde sagt farvel til hun mange år før hun fysisk døde for hun var bare et tomt skall på slutten. Det finnes mange sjebner, men viss hun jeg snakker om hadde valgt å tatt sitt eget liv fremfor å leve slik hun levde hadde jeg absolutt hatt full forståelse for det, og det hadde vært en helt forståelig handling ut i fra hennes sjebne. Og det sier jeg og mener jeg oppriktig uten noe kynisme! Hadde hun på noe tidspunkt i løpet av disse 20 årene sagt at hun planla et selvmord hadde jeg aldri fått hun tvangsinnlagt for igjen, i min bok finnes det være ting enn å dø. 

Vi kan selvsagt forholde oss til selvmord slik vi gjør i dag: 0 visjon, behandling med tvang der det er stor fare fordi ingen skal dø og slik bare gjøre det hele til mer tabu for de menneskene som faktisk ønsker dette.. Men med å forholde seg til selvmord på denne naive måten så dør det også omlag 650 mennesker av selvmord hvert år, og disse dør aleine gjerne uten å drøfte det med noen, uten å kunne nevne det for helsepersonell... De som ønsker å dø, de dør uavhengig av hjelpetiltak, en kan aldri tvinge noen til å leve over tid, ønsker en å dø så vil det alltid fines muligheter for det, men jeg tviler sterkt på at tvang er rett medesin på dette spm.

Ja vi er nok uenig. Altså jeg er enig i at det for noen vil være best å få dø, men jeg er veldig opptatt av alle disse som tror at døden er en løsning. Det har jeg også trodd. Og jeg har en mor som aksepterte at det nok ville bli mil skjebne. Men heldigvis har jeg overlevd. Selv om ting ennå er skikkelig vanskelig..faktisk ligger jeg på sykehus i skrivende stund. Jeg vil ikke at liv som senere ville angret skal gå tapt. 

Derfor er jeg imot aktiv dødshjelp for psykiske lidelser. Jeg hadde sikkert fått det innvilget da jeg var på mitt verste. Hvor skal de liksom trekke grensen på "du kan ikke bli bedre så du skal få dø" og de som ikke får det. 

Men jeg forstår perspektivet ditt.

[skreppamedleppa]

Purple_Pixiedust skrev (16 minutter siden):

Ja vi er nok uenig. Altså jeg er enig i at det for noen vil være best å få dø, men jeg er veldig opptatt av alle disse som tror at døden er en løsning. Det har jeg også trodd. Og jeg har en mor som aksepterte at det nok ville bli mil skjebne. Men heldigvis har jeg overlevd. Selv om ting ennå er skikkelig vanskelig..faktisk ligger jeg på sykehus i skrivende stund. Jeg vil ikke at liv som senere ville angret skal gå tapt. 

Derfor er jeg imot aktiv dødshjelp for psykiske lidelser. Jeg hadde sikkert fått det innvilget da jeg var på mitt verste. Hvor skal de liksom trekke grensen på "du kan ikke bli bedre så du skal få dø" og de som ikke får det. 

Men jeg forstår perspektivet ditt.

Mens jeg er imot aktiv dødshjelp både ved somatiske og psykiske lidelser men om det åpnes opp for aktiv dødshjelp ved somatiske sykdommer ser jeg på det som helt rett og rimelig og veldig naturlig og rettferdig at det åpnes opp for det ved psykiske også. Nettopp fordi vi vet at psykiske sykdomer kan være like kroniske  og et smerte helvete for den det gjelder. At noen skal få en barmhjertighetsavliving fordi de har vondt og max 6 måneder igjen å leve mens andre som har 20 år igjen med  tortur ikke blir vurdert på samme måte er bare helt koko spør du meg.  Selv om aktiv dødshjelp er en vanskelig og særdeles omfattende tema som jeg ikke tror det er så lett å bare si ja eller nei til fordi det er en endeløs gråskala av variabler, slik det er og skal være når menneskeliv diskuteres. Og det er jo også forsåvidt en annen debatt.

Vi sier ikke om kreft i seg selv er en uhelbredelig eller helbredelig sykdom fordi en vet at kreft kan en bli frisk fra, en kan også leve med kreft i lengre tider og dø av noe helt annet, men en kan også dø av kreft. Det finnes mennesker som blir frisk av schizofreni og det finnes de som blir oppspist av sykdommen og etterlater seg et tomt skall igjen, med absolutt 0 og niks av det menneske som før var der bortsett fra åndedrett. Det finnes mennesker som blir frisk av depresjon og det finnes de som lever med det til dess de dør av noe helt annet, men mange dør av depresjon, det er ofte en dødelig sykdom. Men uavhengig av sykdommer (fysiske eller psykiske) og uavhengig av om tilfriskning sjangsene er store eller små så er det individet som bestemmer til enhver tid og det er her vi er fundamentalt uenige. Jeg er enig med deg at det å ville dø er ikke alltid noe som blir bestemt en gang og så varer den følelsen/tanken/bestemmelsen livet ut, men vi er uenige i at en skal holde ut og holde ut itilfelle det faktisk er lys i tunnelen og ikke toget som kommer. Hvor mye og hvor lenge noen ønsker å holde ut er individuelt og en bestemmelserett jeg ser på som naturlig å opprettholde for det enkelte individ uten å blande inn tvangspsragrafer og umyndiggjøring. 

Også må jeg jo selvsagt føye til at jeg håper du personlig blir bedre, jeg ønsker deg virkelig all mulig bedring og jeg har sett flere svar av deg i andre tråder der du virker å ha en god og posetiv stemme på dette forumet. Så selv om jeg har min inderlige personlige mening om dette temaet kanskje nettopp fordi jeg selv har vært pårørende til noen med tunge psykiske diagnoser og vet så alt for godt at når det bare er hjerte som slår men ellers er menneske bak den fysiske kroppen bare.... fullstendig borte men også med depresjon og andre psykiske sykdommer så er det mange som aldri blir bra, aldri får et verdig liv ikke pga helsevesenet eller andre ytre faktorer men pga sykdommen alene så er det også greit å si innimellom at det å velge å ta sitt eget liv faktisk er ok. Men det er det ingen andre enn den selv som bestemmer. Men det er greit å være uenige😊 Du ser ting fra ditt perspektiv, med dine briller, jeg fra mitt perspektiv med mine briller. 

[anno19]

Et smil i hverdagen kan bety alt for noen. Vi har fått et kaldt samfunn som ikke inkluderer alle. Mange føler seg ensomme og utenfor både på jobb, skole og fritid. 

[Purple_Pixiedust]

skreppamedleppa skrev (11 timer siden):

Mens jeg er imot aktiv dødshjelp både ved somatiske og psykiske lidelser men om det åpnes opp for aktiv dødshjelp ved somatiske sykdommer ser jeg på det som helt rett og rimelig og veldig naturlig og rettferdig at det åpnes opp for det ved psykiske også. Nettopp fordi vi vet at psykiske sykdomer kan være like kroniske  og et smerte helvete for den det gjelder. At noen skal få en barmhjertighetsavliving fordi de har vondt og max 6 måneder igjen å leve mens andre som har 20 år igjen med  tortur ikke blir vurdert på samme måte er bare helt koko spør du meg.  Selv om aktiv dødshjelp er en vanskelig og særdeles omfattende tema som jeg ikke tror det er så lett å bare si ja eller nei til fordi det er en endeløs gråskala av variabler, slik det er og skal være når menneskeliv diskuteres. Og det er jo også forsåvidt en annen debatt.

Vi sier ikke om kreft i seg selv er en uhelbredelig eller helbredelig sykdom fordi en vet at kreft kan en bli frisk fra, en kan også leve med kreft i lengre tider og dø av noe helt annet, men en kan også dø av kreft. Det finnes mennesker som blir frisk av schizofreni og det finnes de som blir oppspist av sykdommen og etterlater seg et tomt skall igjen, med absolutt 0 og niks av det menneske som før var der bortsett fra åndedrett. Det finnes mennesker som blir frisk av depresjon og det finnes de som lever med det til dess de dør av noe helt annet, men mange dør av depresjon, det er ofte en dødelig sykdom. Men uavhengig av sykdommer (fysiske eller psykiske) og uavhengig av om tilfriskning sjangsene er store eller små så er det individet som bestemmer til enhver tid og det er her vi er fundamentalt uenige. Jeg er enig med deg at det å ville dø er ikke alltid noe som blir bestemt en gang og så varer den følelsen/tanken/bestemmelsen livet ut, men vi er uenige i at en skal holde ut og holde ut itilfelle det faktisk er lys i tunnelen og ikke toget som kommer. Hvor mye og hvor lenge noen ønsker å holde ut er individuelt og en bestemmelserett jeg ser på som naturlig å opprettholde for det enkelte individ uten å blande inn tvangspsragrafer og umyndiggjøring. 

Også må jeg jo selvsagt føye til at jeg håper du personlig blir bedre, jeg ønsker deg virkelig all mulig bedring og jeg har sett flere svar av deg i andre tråder der du virker å ha en god og posetiv stemme på dette forumet. Så selv om jeg har min inderlige personlige mening om dette temaet kanskje nettopp fordi jeg selv har vært pårørende til noen med tunge psykiske diagnoser og vet så alt for godt at når det bare er hjerte som slår men ellers er menneske bak den fysiske kroppen bare.... fullstendig borte men også med depresjon og andre psykiske sykdommer så er det mange som aldri blir bra, aldri får et verdig liv ikke pga helsevesenet eller andre ytre faktorer men pga sykdommen alene så er det også greit å si innimellom at det å velge å ta sitt eget liv faktisk er ok. Men det er det ingen andre enn den selv som bestemmer. Men det er greit å være uenige😊 Du ser ting fra ditt perspektiv, med dine briller, jeg fra mitt perspektiv med mine briller. 

Ja, jeg forstår hvor du kommer fra. Det gjør jeg.

Takk for det.

Dette er jo et skikkelig stort tema og man skal ha respekt for begge sider av den, men man er jo ikke nødvendigvis enig i alt nei. 

[Anonymburker]

anno19 skrev (På 21.2.2023 den 20.32):

Et smil i hverdagen kan bety alt for noen. Vi har fått et kaldt samfunn som ikke inkluderer alle. Mange føler seg ensomme og utenfor både på jobb, skole og fritid. 

Det er så sant.

Jeg er til de grader utenfor. Går på jobb, men føler meg alene imens alle andre har god kjemi seg i mellom. Kommer hjem, er alene. Ikke noen kjæreste, ingen barn. Har ikke noe nettverk annet enn søsken og forelder. Personligheten min kompliserer det meste, jeg klarer ikke gjøre de tingene som er best for meg. Kan ikke bare melde meg på noe frivillig for å utvide nettverk. Klarer ikke det alene, ironisk nok.

Har nok tanker om å dø hver eneste dag, på et eller annet vis. Noen dager med mer alvor enn andre. Alle sier at ting blir bedre, men det gjør jo aldri det. For jeg kjenner meg selv best.

[Gjest Bieter]

Vi må prioritere lokal sosialisering. Vi må motivere og oppfordre til lokal sosialisering. Det må bli vanlig og en prioritet at det finnes tilbud i ens lokale miljø å samles. Mennesker er flokkdyr, sosiale vesener, dette er noe som burde være på toppen av prioritet i alle kommuner. Individer trenger en flokk. Gi dem en flokk.

Ikke en kult x<

Endret 23. februar 2023 av Bieter

[Motelvibes]

Ikke la noen som er i faresonen for å gjøre noe sånt, være alene. Altså, aldri.
 

[Anonymburker]

Bieter skrev (2 timer siden):

Vi må prioritere lokal sosialisering. Vi må motivere og oppfordre til lokal sosialisering. Det må bli vanlig og en prioritet at det finnes tilbud i ens lokale miljø å samles. Mennesker er flokkdyr, sosiale vesener, dette er noe som burde være på toppen av prioritet i alle kommuner. Individer trenger en flokk. Gi dem en flokk.

Ikke en kult x<

 

Motelvibes skrev (2 timer siden):

Ikke la noen som er i faresonen for å gjøre noe sånt, være alene. Altså, aldri.
 

Jeg tror ikke det er mulig at alle blir sett. Folk har nok med seg selv i dagens samfunn. At de som sliter skal samles er ikke nødvendigvis en god match, da mange av oss er innadvendte. Som meg.

Er selv definitivt i faresonen da jeg er mye alene og mange destruktive tanker. Hadde jeg hatt en tablett som "fikset biffen" uten smerter eller risiko for å overleve, hadde jeg tatt den uten å nøle på de verste dagene.

Vi må ikke glemme at det er overfladiske grunner til at noen havner utenfor. Jeg hører sjelden om rike, suksessfulle mennesker som ikke har mennesker rundt seg, ikke har kjæreste, barn eller venner.

Money talks.

[Blåttvann]

La de som ønsker å dø få dø på en verdig måte.

Ellers burde vi ha et bedre psykisk helsevesen. Nå må man gå så lenge syk før man får hjelp at det blir alvorlig. Hvorfor ikke få hjelp tidlig?

[Blåttvann]

Purple_Pixiedust skrev (På 21.2.2023 den 19.28):

Ja vi er nok uenig. Altså jeg er enig i at det for noen vil være best å få dø, men jeg er veldig opptatt av alle disse som tror at døden er en løsning. Det har jeg også trodd. Og jeg har en mor som aksepterte at det nok ville bli mil skjebne. Men heldigvis har jeg overlevd. Selv om ting ennå er skikkelig vanskelig..faktisk ligger jeg på sykehus i skrivende stund. Jeg vil ikke at liv som senere ville angret skal gå tapt. 

Derfor er jeg imot aktiv dødshjelp for psykiske lidelser. Jeg hadde sikkert fått det innvilget da jeg var på mitt verste. Hvor skal de liksom trekke grensen på "du kan ikke bli bedre så du skal få dø" og de som ikke får det. 

Men jeg forstår perspektivet ditt.

Jeg er såpass pragmatisk at jeg tenker at den som dør ikke har noe å angre på, man er jo død uansett og ingen døde har følelser.

Mange sliter såpass psykisk at det ville vært det beste å dø. Men det gjelder selvfølgelig ikke alle psykisk syke. De fleste har vel et slags ønske om å leve, hvertfall et ønske om å unngå døden.

Og jeg synes det må være opp til hver enkelt om man vil ta sjansen på å gå i behandling og lide i 20år for å oppleve noen gode år før man dør. Det er ikke verdt det for alle. Men det er jo en sjanse å ta, for man vet jo ikke om det tar 20år. Men har man vært syk i 30år så er det jo lute sannsynlig at man får et særlig godt liv noen gang, så hvorfor ta sjansen på å holde ut bare "fordi"?

Den lille gruppen som ønsker å dø burde få muligheten til å ta farvel til livet på en verdig måte.

Døden er ikke farlig i seg selv, det er kulturen vår som har gitt oss en kollektiv tanke om at døden er det verste et menneske kan oppleve. Men det er jo ikke det. Å få fred fra alle vonde tanker og lidelser, det er jo egentlig bare en befrielse. Selv i religiøse tekster skrives det om hvor herlig det er i himmelriket.

Nå tror jeg på et liv etter døden da, en bedre dimensjon (ikke religiøs), så det er vel derfor jeg ser på døden som noe fint. 

[Motelvibes]

Anonymburker skrev (16 minutter siden):

 

Jeg tror ikke det er mulig at alle blir sett. Folk har nok med seg selv i dagens samfunn. At de som sliter skal samles er ikke nødvendigvis en god match, da mange av oss er innadvendte. Som meg.

Er selv definitivt i faresonen da jeg er mye alene og mange destruktive tanker. Hadde jeg hatt en tablett som "fikset biffen" uten smerter eller risiko for å overleve, hadde jeg tatt den uten å nøle på de verste dagene.

Vi må ikke glemme at det er overfladiske grunner til at noen havner utenfor. Jeg hører sjelden om rike, suksessfulle mennesker som ikke har mennesker rundt seg, ikke har kjæreste, barn eller venner.

Money talks.

Sier ikke at de skal samles mange sammen. Én person kan være nok. En som potensielt er suicidal må ikke være alene. Kan være mange faktorer til at de tar de valgene, men enig i at mangelen på penger og gjeld kan påvirke slike valg… 

 

[Purple_Pixiedust]

Blåttvann skrev (11 timer siden):

Jeg er såpass pragmatisk at jeg tenker at den som dør ikke har noe å angre på, man er jo død uansett og ingen døde har følelser.

Mange sliter såpass psykisk at det ville vært det beste å dø. Men det gjelder selvfølgelig ikke alle psykisk syke. De fleste har vel et slags ønske om å leve, hvertfall et ønske om å unngå døden.

Og jeg synes det må være opp til hver enkelt om man vil ta sjansen på å gå i behandling og lide i 20år for å oppleve noen gode år før man dør. Det er ikke verdt det for alle. Men det er jo en sjanse å ta, for man vet jo ikke om det tar 20år. Men har man vært syk i 30år så er det jo lute sannsynlig at man får et særlig godt liv noen gang, så hvorfor ta sjansen på å holde ut bare "fordi"?

Den lille gruppen som ønsker å dø burde få muligheten til å ta farvel til livet på en verdig måte.

Døden er ikke farlig i seg selv, det er kulturen vår som har gitt oss en kollektiv tanke om at døden er det verste et menneske kan oppleve. Men det er jo ikke det. Å få fred fra alle vonde tanker og lidelser, det er jo egentlig bare en befrielse. Selv i religiøse tekster skrives det om hvor herlig det er i himmelriket.

Nå tror jeg på et liv etter døden da, en bedre dimensjon (ikke religiøs), så det er vel derfor jeg ser på døden som noe fint. 

Jeg er helt med på hva du sier, men som en person som valgte døden, men som har overlevd (det var flaks, og jeg har skader fra det) og på et senere tidspunkt endret syn på det, at jeg ønsker å jobbe med å få det bedre, så ønsker jeg dette for andre også. Jeg tenker på at jeg kunne vært død nå, faktisk har jeg nesten dødd flere ganger. Alle trodde jeg kom til å dø. Ingen trodde jeg ville komme dithen at jeg ville leve. Og jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg har det fortsatt ikke bra. Jeg ligger på sykehus nå pga mine psykiske lidelser. Så jeg føler jeg kan uttale meg med litt tyngde om dette temaet. Uten at jeg sitter med noen fasit. 

Jeg ønsker bare ikke at noen skal dø også var det egentlig feil. Noen er kanskje rett at får dø, men de fleste kan få det bedre. Og jeg mener at det er ikke verdt det at man hjelper noen i 20-årene å dø, som i løpet av 30-årene mye mulig ville fått det bedre. Som et eksempel. 

Dette er jo en sårbar debatt og jeg respekterer ditt syn på det. 

[Blåttvann]

Purple_Pixiedust skrev (1 minutt siden):

Jeg er helt med på hva du sier, men som en person som valgte døden, men som har overlevd (det var flaks, og jeg har skader fra det) og på et senere tidspunkt endret syn på det, at jeg ønsker å jobbe med å få det bedre, så ønsker jeg dette for andre også. Jeg tenker på at jeg kunne vært død nå, faktisk har jeg nesten dødd flere ganger. Alle trodde jeg kom til å dø. Ingen trodde jeg ville komme dithen at jeg ville leve. Og jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg har det fortsatt ikke bra. Jeg ligger på sykehus nå pga mine psykiske lidelser. Så jeg føler jeg kan uttale meg med litt tyngde om dette temaet. Uten at jeg sitter med noen fasit. 

Jeg ønsker bare ikke at noen skal dø også var det egentlig feil. Noen er kanskje rett at får dø, men de fleste kan få det bedre. Og jeg mener at det er ikke verdt det at man hjelper noen i 20-årene å dø, som i løpet av 30-årene mye mulig ville fått det bedre. Som et eksempel. 

Dette er jo en sårbar debatt og jeg respekterer ditt syn på det. 

Du fikk det bedre og godt er det, men det må være opp til hver enkelt om man ser lyset i enden av tunnellen eller om man ønsker å ta sjansen på at det kommer et lys etterhvert dersom man ikke ser det. For mennesker som ønsker å dø er det bekmørkt, som du jo vet.

Høres ut som du får mye hjelp, den hjelpen får ikke alle. Og nettopp derfor synes jeg det er riktig at en som ikke får nok hjelp skal få lov til å slippe å lide et langt liv. Det er selvfølgelig dumt at man velger å avslutte fordi hjelpetilbuder er dårlig, men når det er realiteten så må man forholde seg til det.

Og hvis man hjelper noen til døden som hadde fått det bedre hvis den personen levde lenger så tenker jeg de har det bedre på den andre siden uansett og derfor er det ikke et tap for den døde.

Min tro om livet etter døden påvirker min mening sterkt. Det kan bli bedre på jorden, men det er garantert bedre på andre siden. Kan jo legge til at jeg ikke ser verdien av dette fysiske livet i seg selv, så det hjelper vel. Den beste forklaringen jeg har er at vi er her for å erfare og lære. Men thats it, og det er ikke en god nok grunn for meg rett og slett. Ser ikke poenget. 😅

[Purple_Pixiedust]

Blåttvann skrev (2 timer siden):

Du fikk det bedre og godt er det, men det må være opp til hver enkelt om man ser lyset i enden av tunnellen eller om man ønsker å ta sjansen på at det kommer et lys etterhvert dersom man ikke ser det. For mennesker som ønsker å dø er det bekmørkt, som du jo vet.

Høres ut som du får mye hjelp, den hjelpen får ikke alle. Og nettopp derfor synes jeg det er riktig at en som ikke får nok hjelp skal få lov til å slippe å lide et langt liv. Det er selvfølgelig dumt at man velger å avslutte fordi hjelpetilbuder er dårlig, men når det er realiteten så må man forholde seg til det.

Og hvis man hjelper noen til døden som hadde fått det bedre hvis den personen levde lenger så tenker jeg de har det bedre på den andre siden uansett og derfor er det ikke et tap for den døde.

Min tro om livet etter døden påvirker min mening sterkt. Det kan bli bedre på jorden, men det er garantert bedre på andre siden. Kan jo legge til at jeg ikke ser verdien av dette fysiske livet i seg selv, så det hjelper vel. Den beste forklaringen jeg har er at vi er her for å erfare og lære. Men thats it, og det er ikke en god nok grunn for meg rett og slett. Ser ikke poenget. 😅

Jeg synes det er så vanskelig fordi at ønsket om å dø ofte er et resultat av sykdom og ikke noe en vil gjøre hvis en blir bedre. Som oftest hvis personen hadde blitt garantert at det snart ville bli bedre, så ville den ikke fortsatt ønske å dø. 

Ikke alle får hjelpen de burde fått nei. ❤ 

Ja jeg vil tro din mening påvirkes av hva du tenker skjer etter døden. Jeg tror dette livet er alt vi har. Energien vår vil fortsette å eksistere, men ikke bevisstheten vår. Derfor er jo livet svært verdifullt. Men jeg ser ikke meningen i det såkalte verdifulle livet da. Det gir kanskje ikke helt mening. 😅

[Blåttvann]

Purple_Pixiedust skrev (45 minutter siden):

Jeg synes det er så vanskelig fordi at ønsket om å dø ofte er et resultat av sykdom og ikke noe en vil gjøre hvis en blir bedre. Som oftest hvis personen hadde blitt garantert at det snart ville bli bedre, så ville den ikke fortsatt ønske å dø. 

Ikke alle får hjelpen de burde fått nei. ❤ 

Ja jeg vil tro din mening påvirkes av hva du tenker skjer etter døden. Jeg tror dette livet er alt vi har. Energien vår vil fortsette å eksistere, men ikke bevisstheten vår. Derfor er jo livet svært verdifullt. Men jeg ser ikke meningen i det såkalte verdifulle livet da. Det gir kanskje ikke helt mening. 😅

Ja, jeg tror nok tanken om hva som skjer etter døden er med på å påvirke ens mening her. Bare se hva selvmordsbombere gjør for å oppnå høyest rangert etterliv... 🤬 

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at energien fortsetter å eksistere dersom ikke bevisstheten gjør det? Hvordan fortsetter energien? Regner med du ikke mener det fysiske med at vi går over til karbon? 🤗 Men det er uansett ikke nok for deg til å tenke at du har det bedre i energiform enn bevissthetsform og det er selvfølgelig helt greit. Når du tenker at det livet vi har er vår eneste sjanse så skjønner jeg jo at det gjør det viktig å kjempe for. 🤗 Selv om du ikke ser verdien i det, var det det du mente?

Jeg ser ikke verdien i livet i seg selv. Jeg mener t.o.m at alle mennesker, hvertfall de aller fleste, burde forsvinne og overlate jordkloden til dyrene og plantene. Vi har ødelagt så mye av den vakre kloden vår og det er så ufattelig trist. 

Mener ikke å være konfronterende, er bare nysgjerrig, hvis det var en tvil på tross av smileys. 🤗 

Endret 24. februar 2023 av Blåttvann

[Purple_Pixiedust]

Blåttvann skrev (1 time siden):

Ja, jeg tror nok tanken om hva som skjer etter døden er med på å påvirke ens mening her. Bare se hva selvmordsbombere gjør for å oppnå høyest rangert etterliv... 🤬 

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at energien fortsetter å eksistere dersom ikke bevisstheten gjør det? Hvordan fortsetter energien? Regner med du ikke mener det fysiske med at vi går over til karbon? 🤗 Men det er uansett ikke nok for deg til å tenke at du har det bedre i energiform enn bevissthetsform og det er selvfølgelig helt greit. Når du tenker at det livet vi har er vår eneste sjanse så skjønner jeg jo at det gjør det viktig å kjempe for. 🤗 Selv om du ikke ser verdien i det, var det det du mente?

Jeg ser ikke verdien i livet i seg selv. Jeg mener t.o.m at alle mennesker, hvertfall de aller fleste, burde forsvinne og overlate jordkloden til dyrene og plantene. Vi har ødelagt så mye av den vakre kloden vår og det er så ufattelig trist. 

Mener ikke å være konfronterende, er bare nysgjerrig, hvis det var en tvil på tross av smileys. 🤗 

Nysgjerrighet er bare fint. 😊 

Jeg mener det med at energien fra oss kan jo ikke bare bli borte. Jeg tror vi blir en del av naturen. Regn, vind, gress osv. Men at vi ikke lenger har bevisste tanker. Kan vel kalle energien for sjelen da for å forenkle det. At sjelene til de som dør er rundt oss, men de er ikke bevisste visner lenger. Derfor man kan kjenne nærværet til sine kjære. Tror jeg. At vi blir en del av atmosfæren på en måte. Jeg er ikke helt sikker i min tro, så den kan kanskje virke usammenhengende. Jeg er ikke ferdig med å finne ut av det. 😛 Jeg ser ikke noen klar mening i livet nei, men fordi livet er det vi har i evigheten så har det verdi. Gir det mening? 

Ja vi har absolutt ødelagt mye. 

 

[Samfunnsengasjert]

Purple_Pixiedust skrev (På 24.2.2023 den 12.21):

Jeg er helt med på hva du sier, men som en person som valgte døden, men som har overlevd (det var flaks, og jeg har skader fra det) og på et senere tidspunkt endret syn på det, at jeg ønsker å jobbe med å få det bedre, så ønsker jeg dette for andre også. Jeg tenker på at jeg kunne vært død nå, faktisk har jeg nesten dødd flere ganger. Alle trodde jeg kom til å dø. Ingen trodde jeg ville komme dithen at jeg ville leve. Og jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg har det fortsatt ikke bra. Jeg ligger på sykehus nå pga mine psykiske lidelser. Så jeg føler jeg kan uttale meg med litt tyngde om dette temaet. Uten at jeg sitter med noen fasit. 

Jeg ønsker bare ikke at noen skal dø også var det egentlig feil. Noen er kanskje rett at får dø, men de fleste kan få det bedre. Og jeg mener at det er ikke verdt det at man hjelper noen i 20-årene å dø, som i løpet av 30-årene mye mulig ville fått det bedre. Som et eksempel. 

Dette er jo en sårbar debatt og jeg respekterer ditt syn på det. 

Jeg er enig i det du skriver.

Jeg er alvorlig traumatisert , med traumer som begynte i spedbarnsalder med psykotisk omsorgsperson og videre vold og seksuelt misbruk fra 2 års alder. Som følge av traumatiseringen har jeg utviklet anoreksia som tilleggslidelse til CPTSD.

Ble ganske nylig skrevet ut fra somatisk avdeling etter mange døgn der pga hjerterytmeforstyrrelse og syreforgiftning bl.a, men det var ingen ordentlig ettervern i psykiatrien slik sykehuset hadde håpet på. Det gikk veldig feil vei da jeg ble skrevet ut, gikk mange dager uten å få i meg næring og ba om psykiatrisk innleggelse. Møtte bare stengte dører i dagevis og ble da suicidal. Jeg sa, og mente det oppriktig, at jeg kom til å ta livet mitt samme natt hvis ingenting skjedde. Jeg hadde hele planen klar for hvordan jeg skulle dø. Jeg ville heller dø momentant enn å pines ihjel , alene uten hjelp, over tid pga anoreksia. Bedre å gjøre kort prosess enn å lide til kroppen tilslutt gir opp og hjertet stopper.

Da reagerte psykiatrien og tok meg på psykiatrisk avdeling. Selvmordstankene forduftet i det jeg kom inn på avdelingen, for da fikk jeg hjelp og slapp å pines alene og vente på at jeg igjen skulle ende på medisinsk overvåkning pga somatiske komplikasjoner. Jeg klarer ikke å spise hjemme, og på avdelingen har jeg fått hjelp til å få i meg litt næringsdrikker. Er nå innlagt på ubestemt tid, nå DPS og skal til spesialavdeling for spiseforstyrrelser neste uke. Hadde jeg blitt sendt hjem fra legevakten den natta hadde jeg vært død i dag, for jeg klarer ikke å spise hjemme, og jeg vil ikke tortureres til døde uten hjelp over uker og måneder før døden inntreffer av seg selv. Jeg må ha hjelp til å snu dette, eller så vil jeg heller dø enn å sakte sulte meg  ihjel.

Tror mange suicidale ikke egentlig vil dø hvis de faktisk får tilbud om hjelp. Men livet er så uutholdelig at de ikke klarer å leve på egen hånd. Får de ikke hjelp, ser de ingen annen utvei enn å dø. Det er desperasjon som driver de og sånne som meg. Helsevesenet er dessverre i forfall og bygges stadig ned. Der har man antagelig mye av årsaken til selvmordstallene. Liv kan reddes hvis man bare har ressurser til å hjelpe de som ikke klarer å hjelpe seg selv. Og liv er verdt å reddes. Selv om ikke alle kan bli friske, tror jeg at alle kan få bedre livskvalitet med rett hjelp.

Endret 26. mars av Samfunnsengasjert

[Vinterjenta]

Bedre psykisk helse. Bedre økonomiske hjelpetiltak fra nav. Implementere tiltak som hindrer utenforskap. 

Men 1) psykisk sykdom er det blitt trendy å undergrave i det siste, og 2) nav vil ikke hjelpe. 

 

[Granitta]

Hvis utestenging kunne reduseres hadde mye vært gjort men barn lærer sv sine foreldre.