Hva kan gjøres for å inngå at folk tar selvmord?

[Rødstrupa]

Hva kan gjøres for å unngå så mye som mulig at folk tar livet sitt?  Unge som eldre. Folk sliter på så mange måter. Psykiske lidelser, rus, legning,  you name it…
Er personlighet avgjørende? Noen mennesker er introvert /ekstrovert  Har arv og miljø noe å si, hva man er vokst opp med og er vant til?

Har man ulike forventninger til ungene sine? Gutter skal ikke skal gråte mm. og flink/snill pike syndrom.                                                                   Har foreldre et ansvar gjennom åpenhet, toleranse og samtaler? Dersom barn og unge voksne er trygge på at de kan komme til sine foreldre og bli møtt med toleranse, respekt og masse kjærlighet, så kan det hende færre ville valgt siste utvei? Vissheten  om at man er elsket og ønsket uansett er vel noe av  det viktigste for alle mennesker?

En ting er iallefall sikkert. Dersom de det gjelder i større grad gir uttrykk  for/er ærlige på hvordan de EGENTLIG har det, ville det være mulig å hjelpe flere og på den måten fått ned selvmordsstatistikken.

Hva er dine tanker om emnet?

Endret 26. mars av Rødstrupa

[Gjest ATLAS6]

Money, money, money

Vi må bruke oljepenga til å styrke helsevesenet og psykologitilbudet, gi alle elever psykologitilbud via skolen, og innføre bedre lavterskelstilbud i kommunen slik at færre blir avviste. De fleste trenger faktisk bare 1 time for å lufte tankene sine. Gir vi det til folk innen en 2 ukers tid så har vi redusert mye plager.

[Topsi]

Å sørge for at barn har gode oppvekstvilkår, både i hjemme og på skolen er viktig. Det samme er et godt behandlingstilbud. Åpenhet i samfunnet for at.folk er ulike. Aksept for adferd, forhold og utseende som er utenom det normale likeså. Samt at det blir normalisert å prate om vonde ting, kanskje særlig for menn.

Et samfunn som ivaretar grunnleggende behov og gode helsetjenester. Gode holdninger blant ansatte i helsetjenesten. At et av sykehusene i Oslo nå vil legge ned tilbudet for mennesker med "selvmordssmerter" knyttet til nerver i ribbeina er jo et helt horribelt skritt i feil retning 

Endret 18. februar 2023 av Topsi

[Tradegy]

Psykisk helse burde inn som eget fag. Bli sett og å føle seg verdifulle og elsket, ville gjort at færre hadde behov for å utagere og mobbe for å føle falsk trygghet. 

Det burde ikke være en kamp om hvem som skal bytte skole, men hvilken ledelse som ikke gjør jobben sin. 

Ellers er det jo å slutte å legge ned psykiatriske sykehus og avdelinger. Et tilbud som følges opp, så man ikke mister så mange mellom institusjon og hjem. 

[skreppamedleppa]

Jeg tenker litt sånn tja kall det gjerne kynisk da.. rundt dette. Joda selvsagt i en utopisk verden så har alle lyst til å leve livet sitt til de blir haug gamle og dør lykkelig og tilfreds og alt er bare fryd.. 

Samtidig, så mener jeg oppriktig at hver og en av oss må få bestemme om vi ønsker å dø. Jeg synes ikke alltid det er rett og rimelig at en skal holde liv i noen som ønsker å dø, og jeg er heller ikke overbevist om at det å dø er det værste med livet.

Vi vet at når mennesker er suicidal så forteller de det ikke. Når en går til psykolog så får en mast hodet sitt fullt av spm som skal avdekke selvmordsfare, på hjelpetelefon er det det aller første en skal kartlegge om mennesker som ringer er suicidal, men vi vet at mennesker som har suicidal tendenser ikke sier noe til noen. En bruker mye kartlegging, tid, resurser, penger på et tema som de som er suicidal dekker over av helt naturlige grunner.. Og en kan ikke tvinge noen til å leve.

En kan selvsagt ha en 0 visjon ang selvmord, men jeg tenker at det er for utopisk. Men selvsagt, åpenhet ang psykisk helse, slutte stigmatisering, ha en åpenhetskultur både hjemme og på skolen... 

Ps kom på noe annet som jeg tenker er viktig.. mange som er suicidal frykter hjelp, fordi den "hjelpen" er så omfattende.. selv om døgnbehandling har gått igjennom en drastisk og svært beklagelig nedleggelse de siste tiår der det er lagt opp til at alle skal klare seg ute. Noe som overhode ikke er realistisk (og viss noen så "Norge bak fasaden" om psykriatri så vet dere hva jeg snakker om ) så er det jo også slik at en kan bli tvangsinnlagt om en er til fare for seg selv. Dette er et svært hinder tenker jeg kontra å ha en åpen og ærlig samtale med hjelpeapparatet, der en kan si og fortelle hva en tenker uten å være redd for at den andre skal for all del ungå et selvmord med tvang. Dette er nok svært kontroversiellt og det vet jeg også men i og med at jeg er "for selvmord" i den forstand at jeg f.eks er for abort, (altså at jeg ikke står å heier frem at noen verken skal ta sitt eget liv eller ta abort men at individet skal kunne velge selv) så tenker jeg også at det hadde vært enklere å drøfte dette med hjelpeapparatet om en kunne ha hatt en åpen, ærlig og ufiltrert samtale om det kontra slik det er nå med at en har dette overhengende utrygge "faremomente" med tvangsinleggelse over seg bare en nevner at en tenker på tanken. Men jeg vet også at dette er kontroversiellt, men jeg tenker at det er bedre enn slik det er nå; et tabu både å snakke om i forhold til hjelpeapparatet og til sine venner/familie/ nære og kjære.

Endret 18. februar 2023 av skreppamedleppa

[Flintis]

Jeg tenker at det er svært vanskelig. Og at omgivelsene ikke bør lastes for selvmordet. 

Slik jeg forstår det i skrivende stund dreier det seg om å håndtere de tankene og følelsene som kommer.

Hvordan det skal gjøres og om en trenger hjelp til dette og om hjelpen er der er kanskje spørsmålet.

En annen side er om vi som samfunn legger til rette for gode liv. 

Eller om vi definerer gode liv som noe som er svært perfekt.

Den som velger selvmord har jo kommet til at det ikke er noen utvei. Kanskje et utveissenter hadde vært noe. Mange ser på psykiatri med innleggelse som behandling og det tilbudet er såvidt jeg forstår sprengt og egentlig for sent. Men om en som går med slike tanker kunne tatt en tur til utveissenteret og lært å leve for den tiden det tar så kunne en forebygget litt før ting går galt.

[Gjest ATLAS6]

skreppamedleppa skrev (40 minutter siden):

Jeg tenker litt sånn tja kall det gjerne kynisk da.. rundt dette. Joda selvsagt i en utopisk verden så har alle lyst til å leve livet sitt til de blir haug gamle og dør lykkelig og tilfreds og alt er bare fryd.. 

Samtidig, så mener jeg oppriktig at hver og en av oss må få bestemme om vi ønsker å dø. Jeg synes ikke alltid det er rett og rimelig at en skal holde liv i noen som ønsker å dø, og jeg er heller ikke overbevist om at det å dø er det værste med livet.

Vi vet at når mennesker er suicidal så forteller de det ikke. Når en går til psykolog så får en mast hodet sitt fullt av spm som skal avdekke selvmordsfare, på hjelpetelefon er det det aller første en skal kartlegge om mennesker som ringer er suicidal, men vi vet at mennesker som har suicidal tendenser ikke sier noe til noen. En bruker mye kartlegging, tid, resurser, penger på et tema som de som er suicidal dekker over av helt naturlige grunner.. Og en kan ikke tvinge noen til å leve.

Er både enig og uenig med deg. Tenker at det er mange med flyktige, eller situasjonsbaserte, selvmordstanker som hadde hatt nytte av å kunne prate med noen som kunne satt ting i perspektiv. Selvmord skjer ofte i affekt, og hvis man kunne hjulpet noen som - egentlig - ikke ønsker å dø men ikke ser en annen løsning så hadde det kunne hatt en forebyggende effekt. De som har et oppriktig ønske om å dø vil gjennomføre det uansett. 

[Rødstrupa]

Flintis skrev (31 minutter siden):

Jeg tenker at det er svært vanskelig. Og at omgivelsene ikke bør lastes for selvmordet. 

Slik jeg forstår det i skrivende stund dreier det seg om å håndtere de tankene og følelsene som kommer.

Hvordan det skal gjøres og om en trenger hjelp til dette og om hjelpen er der er kanskje spørsmålet.

En annen side er om vi som samfunn legger til rette for gode liv. 

Eller om vi definerer gode liv som noe som er svært perfekt.

Den som velger selvmord har jo kommet til at det ikke er noen utvei. Kanskje et utveissenter hadde vært noe. Mange ser på psykiatri med innleggelse som behandling og det tilbudet er såvidt jeg forstår sprengt og egentlig for sent. Men om en som går med slike tanker kunne tatt en tur til utveissenteret og lært å leve for den tiden det tar så kunne en forebygget litt før ting går galt.

Den som velger har ikke alltid ‘’kommet frem til’’ at det er siste utvei. En del skjer i affekt…

[Flintis]

Rødstrupa skrev (3 minutter siden):

Den som velger har ikke alltid ‘’kommet frem til’’ at det er siste utvei. En del skjer i affekt…

Handlinger i affekt kommer en kanskje ikke utenom?

[Cisco]

Alt er midlertidig uansett. Når man tar selvmord kan ikke trykke på angreknappen. 

[skreppamedleppa]

ATLAS6 skrev (12 minutter siden):

Er både enig og uenig med deg. Tenker at det er mange med flyktige, eller situasjonsbaserte, selvmordstanker som hadde hatt nytte av å kunne prate med noen som kunne satt ting i perspektiv. Selvmord skjer ofte i affekt, og hvis man kunne hjulpet noen som - egentlig - ikke ønsker å dø men ikke ser en annen løsning så hadde det kunne hatt en forebyggende effekt. De som har et oppriktig ønske om å dø vil gjennomføre det uansett. 

Tenker absolutt at en kan gjøre nytte av å sette ting i perspektiv men da må også hjelpeapparatet være åpen for en dialog, pros and cons ut i fra situasjonen og ikke ut ifra et utopisk virkellighetsfjernt perspektiv der en skal ungå selvmord for enhver pris, når vi vet at det skjer selvmord hver eneste dag. Mer åpenhet betyr også mer åpenhet mot valgfrihet, mere ufiltrert samtaler der en ikke er redd for tvang. Også er det mange som lever med diagnosen "kronisk suicidal tendenser... " Selvmord kan ofte skje i affekt men ofte er det noe som ligger der og har lagt der over lang tid. Men til syvende og sist tenker jeg at alle bør kunne velge å leve eller ta sitt eget liv, det er et valg hver og en av oss tar hver dag igrunn.

Endret 18. februar 2023 av skreppamedleppa

[Gjest ATLAS6]

skreppamedleppa skrev (5 minutter siden):

Tenker absolutt at en kan gjøre nytte av å sette ting i perspektiv men da må også hjelpeapparatet være åpen for en dialog, pros and cons ut i fra situasjonen og ikke ut ifra et utopisk virkellighetsfjernt perspektiv der en skal ungå selvmord for enhver pris, når vi vet at det skjer selvmord hver eneste dag. Mer åpenhet betyr også mer åpenhet mot valgfrihet, mere ufiltrert samtaler der en ikke er redd for tvang. Også er det mange som lever med diagnosen "kronisk suicidal tendenser... " Selvmord kan ofte skje i affekt men ofte er det noe som ligger der og har lagt der over lang tid. Men til syvende og sist tenker jeg at alle bør kunne velge å leve eller ta sitt eget liv, det er et valg hver og en av oss tar hver dag igrunn.

Det kan jeg være tildels enig i. Man er ikke suicidal når man har PMDD, men man har suicidale tanker. Da må man kunne si det til legen uten at man tvangsinnlegges hver 4. uke. Jeg lærte om aktive og passive suicidale tanker en gang, aktive hvor man faktisk ønsker å ta sitt liv, og passive hvor "det ikke gjør noe om man blir påkjørt og dør". Sistenevnte er jo ikke oppriktige suicidale tanker men et ønske om hjelp til hvorfor man føler det slik. 

[Eleusinskemysteri]

skreppamedleppa skrev (1 time siden):

Jeg tenker litt sånn tja kall det gjerne kynisk da.. rundt dette. Joda selvsagt i en utopisk verden så har alle lyst til å leve livet sitt til de blir haug gamle og dør lykkelig og tilfreds og alt er bare fryd.. 

Samtidig, så mener jeg oppriktig at hver og en av oss må få bestemme om vi ønsker å dø. Jeg synes ikke alltid det er rett og rimelig at en skal holde liv i noen som ønsker å dø, og jeg er heller ikke overbevist om at det å dø er det værste med livet.

Vi vet at når mennesker er suicidal så forteller de det ikke. Når en går til psykolog så får en mast hodet sitt fullt av spm som skal avdekke selvmordsfare, på hjelpetelefon er det det aller første en skal kartlegge om mennesker som ringer er suicidal, men vi vet at mennesker som har suicidal tendenser ikke sier noe til noen. En bruker mye kartlegging, tid, resurser, penger på et tema som de som er suicidal dekker over av helt naturlige grunner.. Og en kan ikke tvinge noen til å leve.

En kan selvsagt ha en 0 visjon ang selvmord, men jeg tenker at det er for utopisk. Men selvsagt, åpenhet ang psykisk helse, slutte stigmatisering, ha en åpenhetskultur både hjemme og på skolen... 

Ps kom på noe annet som jeg tenker er viktig.. mange som er suicidal frykter hjelp, fordi den "hjelpen" er så omfattende.. selv om døgnbehandling har gått igjennom en drastisk og svært beklagelig nedleggelse de siste tiår der det er lagt opp til at alle skal klare seg ute. Noe som overhode ikke er realistisk (og viss noen så "Norge bak fasaden" om psykriatri så vet dere hva jeg snakker om ) så er det jo også slik at en kan bli tvangsinnlagt om en er til fare for seg selv. Dette er et svært hinder tenker jeg kontra å ha en åpen og ærlig samtale med hjelpeapparatet, der en kan si og fortelle hva en tenker uten å være redd for at den andre skal for all del ungå et selvmord med tvang. Dette er nok svært kontroversiellt og det vet jeg også men i og med at jeg er "for selvmord" i den forstand at jeg f.eks er for abort, (altså at jeg ikke står å heier frem at noen verken skal ta sitt eget liv eller ta abort men at individet skal kunne velge selv) så tenker jeg også at det hadde vært enklere å drøfte dette med hjelpeapparatet om en kunne ha hatt en åpen, ærlig og ufiltrert samtale om det kontra slik det er nå med at en har dette overhengende utrygge "faremomente" med tvangsinleggelse over seg bare en nevner at en tenker på tanken. Men jeg vet også at dette er kontroversiellt, men jeg tenker at det er bedre enn slik det er nå; et tabu både å snakke om i forhold til hjelpeapparatet og til sine venner/familie/ nære og kjære.

Vær obs på at det er en myte at folk som sier høyt at de skal ta livet sitt, ikke egentlig mener det… De fleste som tar selvmord har gitt hint eller sagt noe om det. 

[skreppamedleppa]

ATLAS6 skrev (34 minutter siden):

Det kan jeg være tildels enig i. Man er ikke suicidal når man har PMDD, men man har suicidale tanker. Da må man kunne si det til legen uten at man tvangsinnlegges hver 4. uke. Jeg lærte om aktive og passive suicidale tanker en gang, aktive hvor man faktisk ønsker å ta sitt liv, og passive hvor "det ikke gjør noe om man blir påkjørt og dør". Sistenevnte er jo ikke oppriktige suicidale tanker men et ønske om hjelp til hvorfor man føler det slik. 

Tja, til dels enig. Men det er nok ikke alltid slik at en ønsker hjelp i den sistnevnte fasen heller.. Selv om det er større sjanse for å få hjelp i denne fasen, fordi en lever med dette på daglig basis, og her er det mange ting en person kan eller ikke kan gjøre, som f.eks å kjøre uten sele, etc og at grensen mellom pasiv og aktiv selvmordstanker ofte er mer flytende enn det ene eller det andre.

Eleusinskemysteri skrev (29 minutter siden):

Vær obs på at det er en myte at folk som sier høyt at de skal ta livet sitt, ikke egentlig mener det… De fleste som tar selvmord har gitt hint eller sagt noe om det. 

Det har jeg heller aldri hevdet, det kan være mange rop om hjelp på mange forskjellige måter. Her skiller jeg på impulsive og planlagte selvmord og i den siste gruppen så vil det være mange faser.. Men når avgjørelsen og planleggingsfasen er tatt så blir mange svært lettet og en kan se personen slettes ikke være bekymret, ha en håpløshet osv. ved seg, men tvert om virke og føle seg oppstemt, glad, lettet... Det eksisterer så mange eksempler på at familien har vært støttende og psykologer har løftet temaet om suicidalitet rett før noen tok sitt eget liv og personen virker glad og tilfreds og fremstår helt uten suicidale tanker og tendenser i det hele tatt, mens de selv vet at f.eks to timer etterpå så er de død. Folk som ønsker hjelp gir hint, skriker nærmest på sitt språk og likevel tar de sitt eget liv, fordi de ikke føler de får den hjelpen de trenger eller ikke føler de ønsker å belaste noen. Alle som tar sitt eget liv har sin egen skjebne, men de som er sikker og planlegger dette og vet at de skal ta sitt eget liv, de fleste her i denne kategorien sier ingenting i den siste og avgjørende fasen om dette til noen. De vet at de skal dø og har funnet fred med valget sitt og det tenker jeg at de skal de også få lov til. Ikke alle ønsker å bli reddet. 

Kari Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har stått bak et landsdekkende forskningsprosjekt om etterlatte til unge som har tatt sitt liv.- Svært mange nære etterlatte uttrykker at deres unge hverken hadde vært i kontakt med psykiatrien eller behandlingsapparatet før de tok sitt liv, forteller hun. -Betegnelsen "det skjedde som lyn fra klar himmel" brukes igjen og igjen om tragedien.

Også bagatelliserer jeg verken det ene eller det andre, (selv om min personlige mening er at det å dø er noe alle mennesker bestemmer selv om og hvordan og hvorfor de ønsker det er opp til de og at det er helt forståelig og til og med greit at folk tar sitt eget liv) og det er viktig å ta på alvor alle som sier, gir hint eller gjør noe som en tenker at her er det fare for.. 

[Nana]

Vanskelig tema. Jeg har dog tro på at det ville hjulpet å få dette på dagsorden i skolen, i form av et fag der man lærer å takle vonde følelser, får verktøy for å håndtere disse og normaliserer det å både snakke med venner og helsepersonell.

Tidligere statistikker (usikker på om det fremdeles er gjeldende), viste at det kun var et lite mindretall av selvmord som ble utført av mennesker med allerede etablerte psykiatriske diagnoser.
 

De mest vanlige kjente grunnene var samlivsbrudd, dårlig økonomi, miste jobben, tap av status, dødsfall i nær familie, ensomhet og følelse av utenforskapshet og lignende ting som de aller fleste er borti (en eller flere av nevnte årsaker) gjennom livet.

Den mest vanlige alderen var 47, mener jeg? Evt kan dette ha vært medianalder, siden det også er skrevet mye om at unge og pensjonister/eldre utpeker seg på statistikkene.

Uansett; gitt at det stemmer at overvekten av selvmord skyldes livsbelastninger, så burde man lære mer om å håndtere og normalisere det.

Ikke minst ruste opp lavterskeltilbud som «Rask psykisk helsehjelp» (RPH) som gir både individuell samtaleterapi og gruppeterapi uten ventetid. Det har vist seg at dette er et tilbud som blir benyttet av menn i større grad enn andre tilbud, og det er tross alt menn som er overrepresentert på selvmordsstatistikken (2 av 3)

Statistikken for selvmord ligger mellom 600-700 per år, samtidig som antallet selvmordsforsøk per år er rundt 6000. Mørketall kommer i tillegg.

Psykiske helsetilbud av alle arter bør selvfølgelig opprustes også, kortere ventelister, lavere terskel, lengre liggetid/behandlingstid etc etc.

Men tror det er mye å hente ved å ha fokus på å lære å håndtere, og hvordan få hjelp til å håndtere, livsutfordringer fra lav alder. Normalisere det å ha vanskelige faser og få hjelp før det utvikler seg til å bli uoverkommelig for den det gjelder.

Jeg svarer som kvinne som har opplevd selvmord i nær krets og familie, men det er vel gjerne menn som sitter på fasiten for hva som skal til - siden de dominerer statistikken.

 

 

[Mwanafunzi]

Rødstrupa skrev (På 18.2.2023 den 17.41):

Hva kan gjøres for å unngå så mye som mulig at folk tar livet sitt?  Unge som eldre. Folk sliter på så mange måter. Psykiske lidelser, rus, legning,  you name it…
Er personlighet avgjørende? Noen mennesker er introvert /ekstrovert  Har arv og miljø noe å si, hva man er vokst opp med og er vandt til?

Har man ulike forventninger til ungene sine? Gutter skal ikke skal gråte mm. og flink/snill pike syndrom.                                                                   Har foreldre et ansvar gjennom åpenhet, toleranse og samtaler? Dersom barn og unge voksne er trygge på at de kan komme til sine foreldre og bli møtt med toleranse, respekt og masse kjærlighet, så kan det hende færre ville valgt siste utvei? Vissheten  om at man er elsket og ønsket uansett er vel noe av  det viktigste for alle mennesker?

En ting er iallefall sikkert. Dersom de det gjelder i større grad gir uttrykk  for/er ærlige på hvordan de EGENTLIG har det, ville det være mulig å hjelpe flere og på den måten fått ned selvmordsstatistikken.

Hva er dine tanker om emnet?

Jeg mener det handler om at samfunnet/folk ikke er inkluderende og raust nok. 

Og jeg er helt uenig i at det ville hjulpet på selvmordsstatistikken å fortelle hvordan man EGENTLIG har det, som du sier. Ganske mange har verken noen å fortelle det til eller noen som bryr seg. 

Endret 20. februar 2023 av Rhodiola
for å fjerne sitering av slettet innlegg - Rhodiola, adm.

[Lenelarsen]

Alt handler om penger. 

Vi lever også en digital verden som drives mennesker fra hverandre, vi lever ikke naturlig lenger.

Tenk også på hvor mange som tar selvmord i møte med helsevesenet og NAV, det bryr ikke staten seg om. Er du nederst i samfunnet har du minst verdi for samfunnet. Måten regjeringen behandler de svakeste i samfunnet er en skandale.

Så de fleste selvmord står staten bak.

[Gjest Adobyen]

Økonomisk desperasjon kan få uante og tragiske konsekvenser. Når inntekten ikke strekker til og folk gir opp.  
https://www.webpsykologen.no/video/nav-angst-okonomisk-utrygghet/

Endret 19. februar 2023 av Adobyen

[Gjest Velvia]

Bekjempe anti-woke.

[Drizzt]

Bekjempe mobbing helt og fjerne fenomenet influencer helt.