Savner alle barna sine...?

[Yildiz]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det er jeg nok kanskje? En sosial og utadvendt introvert, om det finnes 🙃

Anonymkode: 205a2...2a9

Ja da er du selektiv introvert. Er mange av oss😊  Håper du finner ut av savn delen<3

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvor gammel er barne dine ? 

Anonymkode: d7e5f...20b

4 og 9

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har ei jente med høytfungerende autisme, og hun er flink sosial. Har flere bestevenner på forskjellige arenaer. Det som er hovedvanskene hennes er at hun er sensitiv. Hun går gjerne gjennom situasjoner i ettertid for å finne ut hva hun burde gjøre bedre neste gang og et stort behov for å trekke seg tilbake hvis det har skjedd mye en dag. Altså stort behov for alenetid etter mye sosial omgang.  Autismespekteret har blitt veldig bredt siste årene og det som ofte bare ville bli sett på som sjenert eller innadvent har større sjanse for å få en diagnose.

Anonymkode: 4a387...aea

Ja, jeg må nok lese meg mer opp på dette. Jeg analyserer mye i etterkant og er følsom for avvisning. Kjenner meg igjen i behov for timeout etter mye folk, mange baller i lufta osv. Men jeg er ikke det spor sjenert. Helt motsatt egentlig. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

var borte i nesten 4 dager. Jeg var travel alle dagene, med både kurs og mye sosialt til sene kvelden. Jeg tenkte ikke over før i bilen på vei hjem at jeg ikke hadde ringt hjem i løpet av oppholdet.

Hvordan reagerte barna mens du var borte? Ønsket de å ringe deg? Ga de uttrykk for å savne deg? 

Anonymkode: 7dddd...075

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan reagerte barna mens du var borte? Ønsket de å ringe deg? Ga de uttrykk for å savne deg? 

Anonymkode: 7dddd...075

Vet ikke hva de har sagt om det til pappaen sin. De ringte ikke meg heller, så jeg antar at de ikke har spurt om det. De ble glade og løp mot meg da jeg kom hjem. Men var ikke veldig klengete eller noe. Gikk fort tilbake i lek. De er ganske vant til at jeg er borte noen dager i strekk da. Ikke veldig ofte, men det blir gjerne 3-4 turer i halvåret. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[servitrise&suppe]

Jeg begynner å bli lei den tendensen til å diagnostisere folk her inne. I hver eneste tråd hvor noen avviker fra det liksom normale. Men skal ikke si mer om det.

Nå lurer jeg heller på om du har høyere iq enn gjennomsnittet. Det er ikke alltid positivt å ha det, ikke for en selv og ikke for andre rundt. Det du sier om at du tenker at du gjør ting på grunn av fasade er jo heller at du vet hvilke forventninger man har til det å være forelder, og det er det du lever opp til ute blant andre, og det du gjør når du må. Hjemme slipper du å bevise noe, og da trekker du deg unna. Barn er barn uansett om de er våre eller andres, og ikke alle kan være på nivå med barn som i å like og delta og leke på deres nivå. Spesielt intelligente mennesker kan ha problemer med akkurat det, for de krever mer stimuli intellektuelt. Du beskriver barna som herlige barn, du føler stort ansvar og du klarer ikke tanken på at det skjer dem noe. Du liker å se at de koser seg sammen. Alt dette er jo klare tegn på at du er glad i dem! 

Når det er sagt så vil jeg si at du bør kanskje forbedre deg litt på å involvere dem i fine aktiviteter.? Lær de å lage mat, eller ta de litt med innenfor "skallet" ditt. Barn blir tryggere når foreldre viser hvem de er, mer enn at de leker og har egentid i stor grad. Jeg regner også med at du sier at du er glad i dem. De ser ut som harmoniske barn, og faren og du utfyller hverandre.

Syns ikke at du skal gruble mer over om du ikke savner dem. Du sier jo også selv noe vesentlig som at du jo heller ikke har vært borte fra dem så lenge! Ikke sant? Så tror du kan forbedre litt, og så får du nok muligens mer "utbytte" av dem når de vokser opp til mer selvstendige tenkende mennesker.

 

Endret 10. februar 2023 av servitrise&suppe

[AnonymBruker]

Dette blir jo anekdotisk, men beskrivelsen du ga i et av innleggene dine stemmer helt med det jeg fikk beskrevet av en ung kvinne med asperger/høyt fungerende autisme.

Hun sa akkurat det samme som du, at når hun ikke var sammen med folk (familiemedlemmer, venner), så ofret hun dem ikke en tanke. Savnet dem aldri. Ute av øye, ute av sinn.

Men ts - jeg tenker at du bør gå til en psykolog. Ikke nødvendigvis for å få en merkelapp, men for å grave litt i hvor problemet ligger. Forstår det som om du alltid har følt det slik, og at det ikke gjelder barna dine spesielt, men at det er nå med barna at du begynner å forstå at du ikke føler som andre.

Jeg synes du skal ta det på alvor. Dine egne følelser… Barna dine trenger deg sånn, og kanskje du kan få hjelp. Ikke til å endre følelsene dine, men til å bli bevisst samhandlingen, hva barna dine trenger, og hvilke tiltak du kan gjøre for å gjøre barnas liv lettere og bedre.

Anonymkode: c2e3a...428

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut. I denne alderen er barn travle, og du som mor trenger ikke aktivisere de hele tiden. 
Når de blir litt eldre blir det annerledes. 
Du er sikkert sliten etter jobb og trenger litt tid for deg selv. 
At barn ser at - nå skal mamma lese avisa eller ta seg et bad, eller stikke å trene er bra for barn. 
Barn som har foreldre som sitter på kne hele deres våkne tid er faktisk usunt for barn, dette er forsket på. 
Tipper du gjør masse mer sammen med barna dine enn du tror. 
Og all familie idyllen du ser på insta er bare bilde.. du kan fint ta samme bildene selv og få de andre til å tenke at du bruker all tid med barna.. 

Anonymkode: 7abcc...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Takk for er ærlig innlegg. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, utenom at jeg kan kose meg skikkelig i samvær med dem også. Om jeg er i god form og opplagt (har en sykdom som fort gjør meg sliten).
De er derimot i en utfordrende alder mht temperament og aktivitetsnivå, så jeg kjenner rett og slett på at jeg blir fort sliten sammen med dem. Også etter lange koselige familiedager. Skal innrømme mannen min er best her.

Jeg tror mye handler om at jeg er høysensitiv og svært introvert i personlighet i bunn. Noen timer med barna gjør meg temmelig utslitt. Perioder jeg særlig merker og føler jeg ikke er en så god mor som dagens samfunn mener jeg blr være er feks ifm sykt barn dager. Særlig på dagene de nesten er friske, og har samme energinivå tross litt feber. Da skal jeg innrømme jeg har lav terskel for skjermbruk som avlastning. Noe de foretrekker selv også, kanskje ikke overraskende. Men kjenner på dårlig samvittighet over at jeg lar dem se serier i 4 timer i stedet for at jeg gjør noe aktivt med dem. I tillegg jobber jeg nattevakter og sover dårlig om natten når jeg har fri, noe jeg tar igjen dagtid. Så det hender jeg dupper av 1-2 timer i mens barnet ser tv (5 og 6 år). Og nei, jeg orker ikke å ligge på sofaen med dem når de ser tv, jeg foretrekker å være i et annet rom.

Når dette er sagt, så prøver jeg å finne på noe med dem hver eneste dag. Lese, spille spill, få dem med på matlaging, litt lek osv. Leser og synger alltid for dem ved leggetid.

Det blir derimot sjeldent mer enn 20-30 min daglig.

Ang reising savner jeg dem om det går flere dager. 4 dager er det meste jeg har vært borte fra dem ifm langhelg byferie. Da savnet jeg dem veldig.

Anonymkode: 89c47...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, det kan være det. Jeg har en annen diagnose som også gjør meg sliten. Så jeg tilskriver en del av irritabiliteten til det. Men ja, det kan være jeg er deprimert også. Trodde før at det var en først om en ikke kom seg opp av senga omtrent, og aldri følte på noe glede. Men har lest i senere tid at en kan ha en høyfunksjonsdepresjon eller noe sånnt? At man går på jobb og har gode dager og stunder også. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg har nettopp startet behandling for depresjon, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Legen min tror at jeg hadde en fødselsdepresjon som fortsatt henger ved etter fire år. Kan det være noe slikt? Nå tenker jeg på dette med irritabilitet, vil helst være i fred og de tingene der.

Jeg savner heller ikke barna når jeg er borte, eller noen andre egentlig, men tenker det er delvis normalt. Jeg er maks borte noen dager, og koser meg med egentid uten dårlig samvittighet. Blir veldig glad for å se dem igjen da, men får ikke noe mer lyst til å leke med dem av dem grunn.

Anonymkode: d565f...570

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg er også en person som ikke sliter med savn når jeg er borte fra de jeg er glad i.  Vet jeg at de har det bra, har jeg det bra, uansett om vi er sammen eller ikke, men jeg må vite at de har det bra, så en telefonsamtale på kvelden er viktig for meg.
 

Det var en periode at jeg følte meg unormal som ikke følte det samme savnet som alle andre gjorde, spesielt når jeg hadde mange rundt meg som viste veldig tydelig at de savnet barna sine allerede FØR de hadde gått ut døren, men etter å ha snakket med flere som hadde det som meg, ser jeg at begge deler er normalt.

Personlig er jeg så vant til at mennesker forsvinner fra livet mitt for en periode, for så å komme tilbake igjen.  Det har vært normalen for meg så lenge jeg kan huske. 
Det blir stille rundt meg de første timene etter at de har reist, da er jeg rastløs, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men så går det over.

I den perioden de er borte har jeg små øyeblikk der jeg tenker "skulle ønsket de var her", og like raskt som tanken kom er den borte igjen.
Men når det nærmer seg tiden når vi skal møtes igjen, da blir jeg rastløs, hektisk, og gleder meg VELDIG til å se dem igjen.

 

Men når du begynner å unngå barna, unngå familietid, bevisst holder deg borte, da tenker jeg det ligger noe mer eller annet bak enn bare mangel på savn.
Er du sliten eller syk, og ikke orker mere forventninger og krav?
Kan det være grunnen til at du distanserer deg fra de du er glad i, selv når du er sammen med dem?

 

Anonymkode: a626e...42e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 

Det er jo ingen voksne som faktisk synes det er gøy å hoppe rundt og leke krig! Her har dere misforstått noe vesentlig, voksne gjør det alikevel fordi vi vet at det er bra for barn at foreldre deltar i leken. Trodde du virkelig vi andre voksne koste oss i leken og var på nivå med småbarn? Barn er barn og liker andre ting en voksne, og det er våres ansvar å vise interesse. 

Anonymkode: 39b1f...c52

Her er det nok du som har misforstått. Det er helt ok å leke med barna enten man liker det eller ikke. Men det er ikke bra for barna å bli underholdt fra morgen til kveld. Jeg har barn i familien og det første de spør voksne om når de kommer inn døren er om de vil leke med dem. Man trenger faktisk ikke leke så mye med barna for å være en god forelder. Hvis du ikke forstår hva jeg mener så har du ikke fulgt med i utviklingen og forventningene til både foreldre og barn nå for tiden.

Anonymkode: 75640...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Innlegget handler egentlig ikke om leking. Jeg vet at de fleste foreldre ikke er med i barbieleken. Det handler om alle typer aktiviteter og at jeg er redd for at jeg gjør det jeg føler jeg bør som oppegående mor. Skitur i marka, museum osv. At det blir en fasadegreie og at jeg egentlig ikke trives så godt rundt barna. Og når vi kommer hjem har jeg bare mest lyst til å være i fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Er du veldig sliten, ikke alltid man merker det selv, men dersom jeg tøyler strikken veldig langt så blir jeg slik at jeg helst bare vil være alene. 

Er du kanskje sensitiv for støy? Eller et stort alenebehov? Deprimert? 

Kanskje dersom du finner årsaken til har det som det er, så kan du gjøre noe med det og videre finne glede i å være mer med barna dine. 

Anonymkode: a17da...06f

[Gjest Bieter]

9 hours ago, servitrise&amp;suppe said:

Jeg begynner å bli lei den tendensen til å diagnostisere folk her inne. I hver eneste tråd hvor noen avviker fra det liksom normale. Men skal ikke si mer om det.

Nå lurer jeg heller på om du har høyere iq enn gjennomsnittet. Det er ikke alltid positivt å ha det, ikke for en selv og ikke for andre rundt. Det du sier om at du tenker at du gjør ting på grunn av fasade er jo heller at du vet hvilke forventninger

 

Du sier først du er lei av diagnostisering, men rett etter på forsøker jo du selv å "diagnostisere" problemet, forsøke finne ut hvilken faktor som gjør at ts kanskje oppfatter/ føler på ting annerledes enn mange andre.

Det er jo det som ligger bak generell diagnostisering. Forsøke finne grunnen til problemet. Noen ganger kan det være diagnoser, andre ganger kan det være traumeskader, andre ganger igjen kan det være bare en periode med stress. osv

[AnonymBruker]

Jeg elsker barna mine, men jeg synes det er gørr kjedelig å leke med de, spille spill med de og jeg går heller ikke rundt og savner de når de sover borte ei helg, f.eks. Noe særlig lenger enn det, så kjenner jeg at jeg savner de. Man må ikke være aktivt med i leken deres dagen lang for å være en god og kjærlig mamma  

Anonymkode: fa454...118

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det kan være at totalen blir for mye for det, med hverdag, jobb og barn. Når man er konstant sliten og ikke føler seg ovenpå så blir jo barna også et "slitsomt, tidskrevende prosjekt." Det handler jo ikke om at du ikke bryr deg om ungene, men du har liksom ikke det ekstra giret. Jeg har det ikke heller. Når jeg er hjemme med minste på 5. dagen med sykdom, dårlig søvn og mas da vil jeg også bare være i fred. Tenker det er helt menneskelig. Vet ikke alder på dine, men småbarnsfasen er det som suger mest ut av meg. Jo eldre jo bedre. Men les litt om høysensitivitet. 

Anonymkode: b710a...fb6

Dette kjenner jeg meg også godt igjen i.

Kan det være at du er høysensitiv, TS? Det er jeg, og jeg trenger generelt mye tid på å lade/hente meg inn igjen, ellers blir jeg helt mentalt utmattet. Det krever veldig mye av meg å henge med på alt og kombinere jobb og familieliv, men det fungerer greit når jeg tar (forebyggende) pauser og tid for meg selv. 

Anonymkode: 53790...786

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Nei, jeg trodde ikke det. Det var et svar til den som skrev at hun heller ikke lekte med barna sine. Men det er jo ikke bare leking jeg unngår. Jeg unngår å være med dem uavhengig av aktiviteten. Jeg føler ikke for å spille kort heller. Eller ha dem med på mine hobbyer og gjøremål. Sier jeg må jobbe, og sitter egentlig å scroller på tiktok... vil bare ha fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg har 7 barn, jeg har fulgt opp barna mine som små. Hjelpt med lekser gitt dem mat, passet på hygiene og fulgt opp skole og fritidsaktiviteter. 

Har aldri lekt med noen av dem spesielt lenge, liker ikke å spille spill med dem før dem selv har lært seg reglene i spill. Blir minimalt like vel.

Liker ikke å ha noen på kjøkkenet samtidig som jeg er der selv ikke en gang min mann. Dei 2 yngste får holde på alene på kjøkkenet, det fikk aldri dei 5 eldste. Orket ikke rotet, blitt eldre og mer avslappet nå.

Da barna var små var jeg lite borte fra dem, men det kom ikke av savn men av ansvarsfølelse. Bekymret for om at alt det praktiske og mat ville blir bra nok.

Savner ikkje barna når fem av dem nå har flyttet ut av hjemmet. Ser dem nå og da. Åpent hus om dem vil komme på besøk, kjekt når dem kommer og kjekt når dem reiser igjen.

Har aldri savnet å tilbringe tid med hverken mine foreldre eller søsken når jeg ikke er sammen med dem. Har ingen ting i mot å møte noen av dem egentlig, men mangler følelse av savn.

Tenker på min mor nå og da og besøker henne ca annen hver mnd. men mest fordi hun nå er blitt eldre og kjenner mer et ansvar en et savn.

God mulig at jeg har autisme eller noe annet. Jeg føler meg drevet mest av pliktfølelse og ansvar i min måte å være på enn svulmende kjærlighet.

Anonymkode: c05c6...ca5

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (12 timer siden):

Jeg begynner å bli lei den tendensen til å diagnostisere folk her inne. I hver eneste tråd hvor noen avviker fra det liksom normale. Men skal ikke si mer om det.

Nå lurer jeg heller på om du har høyere iq enn gjennomsnittet. Det er ikke alltid positivt å ha det, ikke for en selv og ikke for andre rundt. Det du sier om at du tenker at du gjør ting på grunn av fasade er jo heller at du vet hvilke forventninger man har til det å være forelder, og det er det du lever opp til ute blant andre, og det du gjør når du må. Hjemme slipper du å bevise noe, og da trekker du deg unna. Barn er barn uansett om de er våre eller andres, og ikke alle kan være på nivå med barn som i å like og delta og leke på deres nivå. Spesielt intelligente mennesker kan ha problemer med akkurat det, for de krever mer stimuli intellektuelt. Du beskriver barna som herlige barn, du føler stort ansvar og du klarer ikke tanken på at det skjer dem noe. Du liker å se at de koser seg sammen. Alt dette er jo klare tegn på at du er glad i dem! 

Når det er sagt så vil jeg si at du bør kanskje forbedre deg litt på å involvere dem i fine aktiviteter.? Lær de å lage mat, eller ta de litt med innenfor "skallet" ditt. Barn blir tryggere når foreldre viser hvem de er, mer enn at de leker og har egentid i stor grad. Jeg regner også med at du sier at du er glad i dem. De ser ut som harmoniske barn, og faren og du utfyller hverandre.

Syns ikke at du skal gruble mer over om du ikke savner dem. Du sier jo også selv noe vesentlig som at du jo heller ikke har vært borte fra dem så lenge! Ikke sant? Så tror du kan forbedre litt, og så får du nok muligens mer "utbytte" av dem når de vokser opp til mer selvstendige 

Ja, jeg har høyere enn snittet.

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange fine svar! Sjeldent å se en så konstruktiv og vennlig tråd her inne synes jeg 💜

Jeg har fått litt å tenke på etter å ha lest det dere skriver. Jeg vet at sykdommen min gjør meg sliten og at jeg har for stor totalbelastning. Har en lederjobb og har egentlig lenge tenkt at jeg burde få en stilling med mindre ansvar. Men det sitter langt inne å gå nedover i gradene også. Jeg tenker at jeg må ta en grundig vurdering av hva jeg kan fjerne av belastning i livet mitt.

Jeg tror det kan være fornuftig å forfølge flere av de tingene dere nevner. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha en depresjon som henger i fra fødsel for 3.5 år siden. Og jeg må kanskje lese meg mer opp på autisme. Det finnes vel grader av dette, og kanskje jeg er et sted på spekteret selv om jeg ikke er typisk? Og at det sammen med belastning gjør at jeg ikke håndterer relasjonene mine så godt. Psykolog er sikkert veien å gå her.

Jeg kjenner meg også igjen i dette med at det kan være en forsvarsmekanisme. At jeg lager meg et skall og blokkerer ut følelser. Jeg har de siste årene tenkt på at jeg føler mindre enn jeg gjorde før. Orker ikke å forholde meg til andres problemer og kjenner meg litt kald når ting ikke går inn på meg. Jeg pleide å se på meg selv som veldig empatisk. Nå lurer jeg på om jeg har sluttet å være det eller om jeg kanskje aldri var det.. 

Og så er jeg veldig glad for at dere også skriver at mye av dette er normalt og at jeg tross alt gjør en del riktig også. Det har blitt en litt negativ spiral der jeg innimellom tenker at jeg er en forferdelig mor, og det er uutholdelig. 

TS

Anonymkode: 205a2...2a9

[servitrise&suppe]

Bieter skrev (3 timer siden):

Du sier først du er lei av diagnostisering, men rett etter på forsøker jo du selv å "diagnostisere" problemet, forsøke finne ut hvilken faktor som gjør at ts kanskje oppfatter/ føler på ting annerledes enn mange andre.

Det er jo det som ligger bak generell diagnostisering. Forsøke finne grunnen til problemet. Noen ganger kan det være diagnoser, andre ganger kan det være traumeskader, andre ganger igjen kan det være bare en periode med stress. osv

Jeg skjønner hva du mener, men en diagnose er jo mer å sykeligjøre mennesker. Det er også påfallende at svar kommer så fort fordi de vet om noen som..og at det er noe feil på hi som i at hun bør oppsøke psykolog osv. Det er jo en viss forskjell på det og anta at noen har høyere iq.

Samtidig er det faktisk utfordringer ved det også som kan skape problemer for både de som har det og de rundt, men det er et veldig tabu emne som ikke kan snakkes noe særlig om iom at alle mener at det er en ønsket side/egenskap, og å snakke om utfordringer man kan møte med det vil bli oppfattet som et såkalt luksusproblem. Det er heller ingenting man bør få hjelp for, men mer å bli klar over og så søke likesinnede. Det er mange som ikke engang vet at de er mer intelligente enn folk flest før de selv eller andre gjenkjenner sider ved det.