Savner alle barna sine...?

[AnonymBruker]

Bieter skrev (2 minutter siden):

Jepp. Spesielt om du er 30-40 år gammel og fra en tid da man knapt visste hva asperger var for noe

Hm. Dette er helt nytt for meg. Nå googler jeg som bare det her, og det er jo mye gjenkjennbart. Særlig dette med autistisk burnout. Men overalt finner jeg også at det må foreligge litt sosiale utfordringer også. At det er et hovedtrekk. Og at man gjerne har følt at man ikke passet inn, og kjent på at en ikke helt skjønte andre. Og det kjenner jeg meg ikke igjen i. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[Gjest Bieter]

2 minutter siden, jabx said:

Alle? Har du så mange altså? Kanskje ikke rart du ikke klarer å knytte så tette bånd til dem da.

Hva mener du med det? Er det begrenset hvor mange mennesker man kan knytte seg til og bli glad i?

[Gjest Bieter]

Just now, AnonymBruker said:

Hm. Dette er helt nytt for meg. Nå googler jeg som bare det her, og det er jo mye gjenkjennbart. Særlig dette med autistisk burnout. Men overalt finner jeg også at det må foreligge litt sosiale utfordringer også. At det er et hovedtrekk. Og at man gjerne har følt at man ikke passet inn, og kjent på at en ikke helt skjønte andre. Og det kjenner jeg meg ikke igjen i. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Har du prøvd å google jenter/ kvinner og asperger? Jeg ville fokusert på det. Der er noen kjønnsforskjeller

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Og jeg liker veldig godt å leke med ungene og bli barnslig og rar stort sett, men relaterer også til mye annet du beskriver. Særlig det med å ha en personlighet utad og en annen hjemme. Blir veldig korrekt i oppdragelsen utenfor hjemmet og mer tålmodig. Hjemme kan jeg være kort og avvisende hvis jeg er sliten, og bli brå når ingen hører etter. Dette er jo noe jeg jobber veldig bevisst med, og føler at det hjelper veldig. Hadde nok vært en veldig distansert og hissig forelder om jeg ikke hadde anstrengt meg daglig, og det er jo slitsom, men helt klart verdt det. Tror ikke nødvendigvis det er noe galt med deg, eller i hvert fall ikke mer enn med de fleste, så støtter de som poengterer at vi alle er forskjellige og at det at du klarer å være en velfungerende forelder er suksess i seg selv uavhengig av om alle de riktige følelsene og intensjonene inntreffer til en hver tid. Når det gjelder savn, tror jeg og mennesker har taklings mekanismer som gjør at vi «pakker vekk» ting vi ikke kan påvirke, og ingen har det bedre av at du savner dem masse. I noen av oss er denne mekanismen kanskje litt vel effektiv i forhold til hos andre. Har vært bortreist fra barna en gang fem uker i strekk på jobb, og da prøvde jeg hardt å ikke savne dem for det ville gjøre tiden veldig tung. Det gikk faktisk an å legge lokk på savnet, selv om jeg gråt av glede når jeg så dem igjen. Det et nyttig å skyve vekk følelser, men ikke alltid lett å kontrollere når de skal frem og når de skal vekk.

Anonymkode: c2e65...8da

Tror det kan være noe i dette! En slags følelsesmessig nummenhet som forsvarsmekanisme.

Jeg jobber også veldig bevisst rundt de tingene. Men føler jeg feiler igjen og igjen. At jeg ikke kontrollerer det når jeg er sliten. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Jeg tenker umiddelbart at det ikke er ungene du har problem med, men at du har stort behov for egentid. Jeg er ikke helt der du er, men kjenner meg igjen i mye. Og jeg er rimelig sikker på at jeg er høysensitiv som person, kan det gjelde for deg også? Jeg blir fort sliten mentalt, og har problemer med flere baller i luften. Jeg tar heller ikke med ungene på matlaging for jeg har ikke tålmodigheten og orker heller ikke den ekstra ryddejobben. Men når jeg er uthvilt og pigg så er jeg gjerne sammen med ungene selvsagt. Men det må være litt på mine premisser også, jeg leker eksempelvis ikke med biler eller barbie liksom. Men spiller spill, leker, går på tur, drar på lekeland osv. Jeg koser meg veldig når jeg ser de koser seg. Og jeg elsker de høyere enn alt. Begynner å gråte bare jeg tenker på at noe skulle skjedd med dem. 

Anonymkode: b710a...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg savner barna mine når jeg ikke er sammen med dem, men det betyr ikke at jeg leker mye med dem. 

Anonymkode: 3cdc9...ae0

Høres ikke helt sunt ut det heller. 

Anonymkode: d32f8...233

[AnonymBruker]

jabx skrev (9 minutter siden):

Alle? Har du så mange altså? Kanskje ikke rart du ikke klarer å knytte så tette bånd til dem da.

Hva? Er det overskriften du sikter til? Jeg spør om det er slik at alle andre savner barna sine, om det bare er jeg som ikke gjør det.

Gikk du inn i tråden bare for å kommentere spydig på at du ikke synes jeg formulerte meg godt? Ja ja. Lykke til til deg også da, får jeg vel si 😳 Det er mange såre, alvorlige innlegg fra mennesker som sliter innpå her, så du går ikke tom for folk du kan trolle med det første! 👍

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tenker umiddelbart at det ikke er ungene du har problem med, men at du har stort behov for egentid. Jeg er ikke helt der du er, men kjenner meg igjen i mye. Og jeg er rimelig sikker på at jeg er høysensitiv som person, kan det gjelde for deg også? Jeg blir fort sliten mentalt, og har problemer med flere baller i luften. Jeg tar heller ikke med ungene på matlaging for jeg har ikke tålmodigheten og orker heller ikke den ekstra ryddejobben. Men når jeg er uthvilt og pigg så er jeg gjerne sammen med ungene selvsagt. Men det må være litt på mine premisser også, jeg leker eksempelvis ikke med biler eller barbie liksom. Men spiller spill, leker, går på tur, drar på lekeland osv. Jeg koser meg veldig når jeg ser de koser seg. Og jeg elsker de høyere enn alt. Begynner å gråte bare jeg tenker på at noe skulle skjedd med dem. 

Anonymkode: b710a...fb6

Ja, dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg også synes det er veldig gøy å se dem kose seg. Det gleder jeg meg veldig over. Så det blir kanskje litt for mørkt å si at jeg ALDRI liker å være med dem. Men det krever en del mer overskudd enn jeg har i hverdagen. Jeg har det bedre på dette området i ferier, og da er jeg jo strengt tatt flere timer sammen med dem enn ellers 🤔 Men ikke sånn at da er alt perfekt. Jeg føler på dette hele tiden. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg også synes det er veldig gøy å se dem kose seg. Det gleder jeg meg veldig over. Så det blir kanskje litt for mørkt å si at jeg ALDRI liker å være med dem. Men det krever en del mer overskudd enn jeg har i hverdagen. Jeg har det bedre på dette området i ferier, og da er jeg jo strengt tatt flere timer sammen med dem enn ellers 🤔 Men ikke sånn at da er alt perfekt. Jeg føler på dette hele tiden. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Det kan være at totalen blir for mye for det, med hverdag, jobb og barn. Når man er konstant sliten og ikke føler seg ovenpå så blir jo barna også et "slitsomt, tidskrevende prosjekt." Det handler jo ikke om at du ikke bryr deg om ungene, men du har liksom ikke det ekstra giret. Jeg har det ikke heller. Når jeg er hjemme med minste på 5. dagen med sykdom, dårlig søvn og mas da vil jeg også bare være i fred. Tenker det er helt menneskelig. Vet ikke alder på dine, men småbarnsfasen er det som suger mest ut av meg. Jo eldre jo bedre. Men les litt om høysensitivitet. 

Anonymkode: b710a...fb6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg savner barna fort og liker å engasjere meg i interessene deres. Engasjert i dem og hva de liker å gjøre, ikke engasjert som i å være glad i foreldremøter, for det er jeg ikke. 

Lurer på et par ting angående det du skrev: vi foreldre er forskjellige. Noen har sin "favorittfase" med barna på visse alderstrinn fordi de føler at de føler med dem og forstår dem i den fasen. I andre faser forstår man mindre og er mindre engasjert. Jeg er veldig glad i de små, og syntes jeg føler og sanser deres behov veldig raskt. liker også 3-5 års tiden og leker gjerne. Syntes jeg har mer forståelse for barn under 10. Ved 10 -12 år har de en alt er et ork fase der man tror all oppdragelse har vært for døve ører. Den er litt seig. Småbarnsentusiasmen er over, verden blir vanskelig, de må jobbe for vennskapene sine og oppgaver virker uendelige. Det er vanskeligere å være positiv.  Tenåringsfasen har jeg vanskeligere for å forstå og innser at jeg må lære mer om den. Jobbe for å få bedre forståelse når nestemann kommer dit. Jeg er ikke like ivrig og syntes mye de vil er bortkastet tid og mye utakknemlighet. Feks dra på ferie og de vil spille på tlf istedenfor å se rundt se rundt seg.🤯 ikke gå på ski fordi det er slitsomt, ikke orke å stå opp etc. 

Flere foreldre jeg kjenner er mye flinkere i tenåringsfasen og syntes småbarnsfasen er kjedelig. 

Kan dette være relatert til der du er? 

Jeg syntes det du sier virker unormalt. Likevel.. noen mennesker er ikke så glad i barn og vil heller gjøre voksenting. Det er jo synd for barna. Sannsynligheten er der for at de vil vokse opp og føle seg til bry. 

Anonymkode: 57de0...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er du ikke knyttet til noen? Savner du ingen barna, venner, kjæreste, ja da er det jo som regel noe galt med deg. Men du fungerer jo så helt krise er det jo ikke, men det høres jo utrolig hult og trist ut å være slik.

Anonymkode: 1952f...748

Jeg savner ikke noen. Jeg har folk jeg er veldig glad i, mann, barn, nære venner, men jeg savner dem ikke om de ikke er der. Har dog aldri vært borte fra ungen lenger enn en uke, så mulig jeg hadde savnet henne om det ble lenger enn det - vet ikke.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Det er jo ingen voksne som faktisk synes det er gøy å hoppe rundt og leke krig! Her har dere misforstått noe vesentlig, voksne gjør det alikevel fordi vi vet at det er bra for barn at foreldre deltar i leken. Trodde du virkelig vi andre voksne koste oss i leken og var på nivå med småbarn? Barn er barn og liker andre ting en voksne, og det er våres ansvar å vise interesse. 

Anonymkode: 39b1f...c52

Hvis jeg først skal leke, så vil jeg gjerne hoppe rundt og leke krig, enten NERF-krig, snøkrig, vannkrig, bryting, lekesloss, sverdkamp etc.

Men lego, figurer, dukker, eller ting som ballspill etc - neitakk.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg trodde ikke det. Det var et svar til den som skrev at hun heller ikke lekte med barna sine. Men det er jo ikke bare leking jeg unngår. Jeg unngår å være med dem uavhengig av aktiviteten. Jeg føler ikke for å spille kort heller. Eller ha dem med på mine hobbyer og gjøremål. Sier jeg må jobbe, og sitter egentlig å scroller på tiktok... vil bare ha fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg føler sjelden for å spille kort, men de få gangene jeg gjør det spiller jeg jo like gjerne med ungen som med en voksen. Jeg foretrekker å lage mat alene, men av og til får hun være med fordi det er bra. 

Jeg kan relatere litt til det det skrive, men jeg føler likevel at jeg er veldig glad i ungen min.

Det er ikke at du får for lite egentid da ts? Hvis man hele tiden føler seg oppspist og som man henger etter fingertuppene i livet, så orker man liksom ikke «maset» med barn… 

Anonymkode: 94550...3c1

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene, men det som umiddelbart slår meg er at det er helt fantastisk at du kjenner etter, reflekterer over egen fremtoning, og er villig til å se deg selv utenfra. Og jeg tenker man skal være forsiktig med å si at det er noe galt med noen, men at man skiller seg fra majoriteten og det som er normen, det forstår jeg godt at du kjenner på. 

Jeg tenker du kan profitere på å snakke med en psykolog eller aller helst prøve psykomotorisk behandling.. dessverre ofte ventelister... og jeg skal ikke slenge rundt meg med diagnoser på KG, men det du beskriver er ofte tilfellet for mennesker med autismespekterforstyrrelser... bare en tanke.. ellers sammenfaller det også med en depresjon..

Ellers er midt råd å være åpen med barna når de blir 8-10 år, sett ord på det. Jeg er veldig glad i dere, jeg bekymrer meg for deres ve og vel og jeg ser ikke for meg et liv uten dere. Men jeg er dårlig på å leke med dere, finne på ting dere liker, og genereltgjøre ting sammen med dere. Det er dumt jeg er slik, men vit at jeg elsker dere.

Anonymkode: 135c5...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg savner ikke noen. Jeg har folk jeg er veldig glad i, mann, barn, nære venner, men jeg savner dem ikke om de ikke er der. Har dog aldri vært borte fra ungen lenger enn en uke, så mulig jeg hadde savnet henne om det ble lenger enn det - vet ikke.

Hvis jeg først skal leke, så vil jeg gjerne hoppe rundt og leke krig, enten NERF-krig, snøkrig, vannkrig, bryting, lekesloss, sverdkamp etc.

Men lego, figurer, dukker, eller ting som ballspill etc - neitakk.

Jeg føler sjelden for å spille kort, men de få gangene jeg gjør det spiller jeg jo like gjerne med ungen som med en voksen. Jeg foretrekker å lage mat alene, men av og til får hun være med fordi det er bra. 

Jeg kan relatere litt til det det skrive, men jeg føler likevel at jeg er veldig glad i ungen min.

Det er ikke at du får for lite egentid da ts? Hvis man hele tiden føler seg oppspist og som man henger etter fingertuppene i livet, så orker man liksom ikke «maset» med barn… 

Anonymkode: 94550...3c1

Jo, det kan godt ha sammenheng med overbelastning. 

Det som fikk meg til å tenke mer på dette, og havne i denne spiralen av mørke tanker, er en opplevelse for noen uker siden. Jeg hadde vært på kurs og var borte i nesten 4 dager. Jeg var travel alle dagene, med både kurs og mye sosialt til sene kvelden. Jeg tenkte ikke over før i bilen på vei hjem at jeg ikke hadde ringt hjem i løpet av oppholdet. Noen meldinger til mannen, og et par snaps frem og tilbake. Men jeg savnet ikke guttene når jeg så snaps av dem, og det falt meg ikke inn å ringe til dem. 

Tenkte på dette på vei hjem, og la derfor veldig merke til min egen reaksjon da jeg kom hjem. Jeg klemmer dem selvsagt, men kjenner veldig lite. Tok meg selv i å ville snakke med mannen fordi jeg hadde hundre ting jeg ville fortelle ham. Og kunne ikke identifisere noen spesiell god følelse av det å se dem igjen. Ikke en dårlig følelse heller. Bare veldig nøytral. Som å se dem igjen etter jobb på en vanlig hverdag. Deilig å være hjemme igjen, bare. 

Når mannen er sjelden gang er borte mer enn en dag, klemmer han dem så inderlig når han er hjemme, og sier "SÅÅÅ godt å seg deg!!!" osv. Og så kjente jeg ikke på den følelsen overhodet... 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har ikke lest alle svarene, men det som umiddelbart slår meg er at det er helt fantastisk at du kjenner etter, reflekterer over egen fremtoning, og er villig til å se deg selv utenfra. Og jeg tenker man skal være forsiktig med å si at det er noe galt med noen, men at man skiller seg fra majoriteten og det som er normen, det forstår jeg godt at du kjenner på. 

Jeg tenker du kan profitere på å snakke med en psykolog eller aller helst prøve psykomotorisk behandling.. dessverre ofte ventelister... og jeg skal ikke slenge rundt meg med diagnoser på KG, men det du beskriver er ofte tilfellet for mennesker med autismespekterforstyrrelser... bare en tanke.. ellers sammenfaller det også med en depresjon..

Ellers er midt råd å være åpen med barna når de blir 8-10 år, sett ord på det. Jeg er veldig glad i dere, jeg bekymrer meg for deres ve og vel og jeg ser ikke for meg et liv uten dere. Men jeg er dårlig på å leke med dere, finne på ting dere liker, og genereltgjøre ting sammen med dere. Det er dumt jeg er slik, men vit at jeg elsker dere.

Anonymkode: 135c5...985

Takk for fint svar!

Ja, dette med autisme har blitt nevnt av flere. Jeg tenkte virkelig at det umulig kan stemme, jeg er den minst autistiske personen jeg vet om. Men leser jo at dette her kan sammenfalle med autisme. En del andre ting også. Det jeg derimot ikke kjenner meg igjen i, er de sosiale utfordringene. Nå har jeg lest side opp og ned om kvinner og Asperger, og jeg synes ikke det minner om meg. Særlig ikke beskrivelsen av unge jenter og autisme. Kanskje mer den utbrentheten jeg opplever nå som 40+. 

Og så ser jeg at det er mye som overlapper. 30 minutter med Google og jeg har masse kjennetegn på autisme, adhd, depresjon, utbrenthet, ptsd, emosjonell personlighetsforstyrrelse, og kanskje det værste: narsissisme...

Kan det rett og slett være det? Jeg leser at narsissister er "glad" i andre på denne måten. Opptatt av at de skal ha det bra, men at det er et bilde utad på en måte og ikke en dyp og ektefølt uforbeholden kjærlighet...

Nå blir jeg skikkelig mørk her ser jeg 😔

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg savner barna fort og liker å engasjere meg i interessene deres. Engasjert i dem og hva de liker å gjøre, ikke engasjert som i å være glad i foreldremøter, for det er jeg ikke. 

Lurer på et par ting angående det du skrev: vi foreldre er forskjellige. Noen har sin "favorittfase" med barna på visse alderstrinn fordi de føler at de føler med dem og forstår dem i den fasen. I andre faser forstår man mindre og er mindre engasjert. Jeg er veldig glad i de små, og syntes jeg føler og sanser deres behov veldig raskt. liker også 3-5 års tiden og leker gjerne. Syntes jeg har mer forståelse for barn under 10. Ved 10 -12 år har de en alt er et ork fase der man tror all oppdragelse har vært for døve ører. Den er litt seig. Småbarnsentusiasmen er over, verden blir vanskelig, de må jobbe for vennskapene sine og oppgaver virker uendelige. Det er vanskeligere å være positiv.  Tenåringsfasen har jeg vanskeligere for å forstå og innser at jeg må lære mer om den. Jobbe for å få bedre forståelse når nestemann kommer dit. Jeg er ikke like ivrig og syntes mye de vil er bortkastet tid og mye utakknemlighet. Feks dra på ferie og de vil spille på tlf istedenfor å se rundt se rundt seg.🤯 ikke gå på ski fordi det er slitsomt, ikke orke å stå opp etc. 

Flere foreldre jeg kjenner er mye flinkere i tenåringsfasen og syntes småbarnsfasen er kjedelig. 

Kan dette være relatert til der du er? 

Jeg syntes det du sier virker unormalt. Likevel.. noen mennesker er ikke så glad i barn og vil heller gjøre voksenting. Det er jo synd for barna. Sannsynligheten er der for at de vil vokse opp og føle seg til bry. 

Anonymkode: 57de0...bb9

Jo, kjenner meg litt igjen i det. Følte meg mye mer harmonisk med dem da de var beibier og fram til 1-2...

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Høres ut som meg ja! Har du noen idé om hvorfor du er som du er? Diagnose, traumer, oppvekst e.l? 

Jeg har riktignok ikke vært veldig lenge borte fra barna da. Maks 5 dager tror jeg. Så jeg har jo ikke kjent på det å være borte flere uker f.eks, slik som mange med delt omsorg må i ferier. 

Jeg gjør jo ting sammen med barna jeg også. Særlig i helger. Da tar jeg litt igjen det tapte fra ukedagene der jeg er sliten og leggetid ikke kan komme fort nok. Samler opp motivasjon til tur i marka eller andre slike "riktige" ting å gjøre. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Ingen traumer. Hadde en helt normal oppvekst, men da var det heller ikke vanlig at de voksne lekte med barna så muligens det har påvirket meg 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 31ea7...5be

[Yildiz]

For meg så høres det ut som du er introvert. Kan det stemme? 

[AnonymBruker]

Yildiz skrev (8 minutter siden):

For meg så høres det ut som du er introvert. Kan det stemme? 

Ja, det er jeg nok kanskje? En sosial og utadvendt introvert, om det finnes 🙃

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Hvor gammel er barne dine ? 

Anonymkode: d7e5f...20b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Takk for fint svar!

Ja, dette med autisme har blitt nevnt av flere. Jeg tenkte virkelig at det umulig kan stemme, jeg er den minst autistiske personen jeg vet om. Men leser jo at dette her kan sammenfalle med autisme. En del andre ting også. Det jeg derimot ikke kjenner meg igjen i, er de sosiale utfordringene. Nå har jeg lest side opp og ned om kvinner og Asperger, og jeg synes ikke det minner om meg. Særlig ikke beskrivelsen av unge jenter og autisme. Kanskje mer den utbrentheten jeg opplever nå som 40+. 

Og så ser jeg at det er mye som overlapper. 30 minutter med Google og jeg har masse kjennetegn på autisme, adhd, depresjon, utbrenthet, ptsd, emosjonell personlighetsforstyrrelse, og kanskje det værste: narsissisme...

Kan det rett og slett være det? Jeg leser at narsissister er "glad" i andre på denne måten. Opptatt av at de skal ha det bra, men at det er et bilde utad på en måte og ikke en dyp og ektefølt uforbeholden kjærlighet...

Nå blir jeg skikkelig mørk her ser jeg 😔

Anonymkode: 205a2...2a9

Jeg har ei jente med høytfungerende autisme, og hun er flink sosial. Har flere bestevenner på forskjellige arenaer. Det som er hovedvanskene hennes er at hun er sensitiv. Hun går gjerne gjennom situasjoner i ettertid for å finne ut hva hun burde gjøre bedre neste gang og et stort behov for å trekke seg tilbake hvis det har skjedd mye en dag. Altså stort behov for alenetid etter mye sosial omgang.  Autismespekteret har blitt veldig bredt siste årene og det som ofte bare ville bli sett på som sjenert eller innadvent har større sjanse for å få en diagnose.

Anonymkode: 4a387...aea