Savner alle barna sine...?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Går du 30 år tilbake i tid,så var dette helt vanlig. Jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte med meg. Jeg har ett godt forhold til mine foreldre.

Jeg tror kanskje at det kan være sunt for barn, at foreldre begrenser å leke med dem. Fordi da blir de mer selvstendige og klarer seg bra i livet. Mange barn i dag klarer ikke å ikke få underholdning og selskap. Det er en epidemi! 

Men! Man kan jo gjøre andre ting sammen, som å gå på tur, gå på ski, bake kake sammen. Jeg tror slike aktiviteter er mye bedre å gjøre sammen.

Anonymkode: b7d43...6a8

Dette med leking er egentlig en avsporing fra poenget i innlegget mitt. Vet at mange ikke liker å leke med barna. Og jeg vet at innlegget mitt ble litt langt, men det er en god del mer enn dette med lek. Jeg snakker om å lage meg unnskyldninger for å være i fred, har ikke lyst til å se TV med dem, spille kort, hva som helst. De er ikke bittesmå lenger, så det er ikke snakk om å bare sitte og grave i sandkassen med dem. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Det at du ikke orker å tilbringe tid sammen med familien din, inkludert hverdagslige aktiviteter som å lage middag sammen, tenker jeg er et symptom du bør ta på alvor. Kan det ligge en depresjon under her? Det er ganske vanlig å bli bli irritabel og utålmodig når man har en depresjon. Du skriver også at du har en del mørke tanker. Så jeg tenker at du hadde hatt godt av å få snakke med en psykolog, og eventuelt få utelukket depresjon eller annen kurerbar sykdom. 

Anonymkode: 7dddd...075

[AnonymBruker]

Jeg leker sjeldent med ungene, de leker med hverandre. 

Jeg kan se en film sammen med de, gå på tur, stå på ski og spille brettspill. Men fektekamper, Lego, Barbie osv. Får de holde på med selv. Aldri reflektert over at jeg skal være en dårlig forelder av den grunn, jeg er mamma, ikke en underholdningsmaskin. Kan heller ikke huske at foreldrene mine lekte med meg som barn. 

Uansett, jeg savner de når jeg er bortreist med jobben og gleder meg alltid til å komme hjem til de. Men så kan jeg være meg selv hjemme uten å føle no usynlig press om legobygging osv. 

Anonymkode: a17da...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det at du ikke orker å tilbringe tid sammen med familien din, inkludert hverdagslige aktiviteter som å lage middag sammen, tenker jeg er et symptom du bør ta på alvor. Kan det ligge en depresjon under her? Det er ganske vanlig å bli bli irritabel og utålmodig når man har en depresjon. Du skriver også at du har en del mørke tanker. Så jeg tenker at du hadde hatt godt av å få snakke med en psykolog, og eventuelt få utelukket depresjon eller annen kurerbar sykdom. 

Anonymkode: 7dddd...075

Ja, det kan være det. Jeg har en annen diagnose som også gjør meg sliten. Så jeg tilskriver en del av irritabiliteten til det. Men ja, det kan være jeg er deprimert også. Trodde før at det var en først om en ikke kom seg opp av senga omtrent, og aldri følte på noe glede. Men har lest i senere tid at en kan ha en høyfunksjonsdepresjon eller noe sånnt? At man går på jobb og har gode dager og stunder også. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg leker sjeldent med ungene, de leker med hverandre. 

Jeg kan se en film sammen med de, gå på tur, stå på ski og spille brettspill. Men fektekamper, Lego, Barbie osv. Får de holde på med selv. Aldri reflektert over at jeg skal være en dårlig forelder av den grunn, jeg er mamma, ikke en underholdningsmaskin. Kan heller ikke huske at foreldrene mine lekte med meg som barn. 

Uansett, jeg savner de når jeg er bortreist med jobben og gleder meg alltid til å komme hjem til de. Men så kan jeg være meg selv hjemme uten å føle no usynlig press om legobygging osv. 

Anonymkode: a17da...06f

Innlegget handler egentlig ikke om leking. Jeg vet at de fleste foreldre ikke er med i barbieleken. Det handler om alle typer aktiviteter og at jeg er redd for at jeg gjør det jeg føler jeg bør som oppegående mor. Skitur i marka, museum osv. At det blir en fasadegreie og at jeg egentlig ikke trives så godt rundt barna. Og når vi kommer hjem har jeg bare mest lyst til å være i fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det kan være det. Jeg har en annen diagnose som også gjør meg sliten. Så jeg tilskriver en del av irritabiliteten til det. Men ja, det kan være jeg er deprimert også. Trodde før at det var en først om en ikke kom seg opp av senga omtrent, og aldri følte på noe glede. Men har lest i senere tid at en kan ha en høyfunksjonsdepresjon eller noe sånnt? At man går på jobb og har gode dager og stunder også. 

Anonymkode: 205a2...2a9

De aller, aller fleste med depresjon går på jobb, er forelder og lever normalt. Det er bare et fåtall som er så dårlig fungerende at de er helt ute av stand til å gå på jobb, og som regel varer denne perioden kun en kort stund. De vanligste er å  gå på jobb, og å være irritabel. Så jeg tenker at du burde snakke med en psykolog om dette. Kan hende har du ingen depresjon, men da har du i så fall fått utelukket det.

Kanskje har psykologen også noen tips til hvordan du kan fungere bedre med den diagnosen du allerede har (f.eks. fordele husarbeidet på en annen måte enn i dag, bruke støydempende hodetelefoner eller legge inn hvilepauser iløpet av dagen). Jeg vet ikke hva du trenger, men jeg tenker at både du, mannen din og barna trenger at du får hjelp mot irritabiliteten og utålmodigheten din.
Barn merker mer enn hva vi voksne liker å tro. Antagelig vil de foretrekke at du tar hvilepauser og overlater middagslagingen til dem og pappa, sånn at de slipper ditt dårlige humør, og så kan dere heller ha litt kvalitetstid på sengekanten. Dette er bare forslag/gjetninger, du må jo selv kjenne på hva du har behov for i din hverdag. Kanskje har mannen din noen forslag også?

Anbefaler i hvert fall at du tenker igjennom hvilke endringer du/dere kan gjøre for at familien skal få en hverdag med litt lettere humør. 

Anonymkode: 7dddd...075

[AnonymBruker]

Jeg er lik som deg. Det er en av grunnene til at jeg har valgt å ikke få barn. 

Anonymkode: e2368...84f

[AnonymBruker]

Jeg savner barna mine når jeg ikke er sammen med dem, men det betyr ikke at jeg leker mye med dem. 

Anonymkode: 3cdc9...ae0

[AnonymBruker]

Jeg elsker toåringen min over alt på jord men fy søren så kjedelig det er å leke med henne! Innrømmer glatt at jeg gleder meg til hun er såpass stor at jeg kan ha en voksen samtale med henne

Anonymkode: d2ee2...037

[Gjest Bieter]

Tenker asperger. Alternativt traumer som gir distansering fra andre mennesker

[AnonymBruker]

Jeg er litt lik deg. Det hender at jeg leker, baker eller tegner med ungene, men liker det ikke (for min egen del). Fordi jeg vet at ungene liker det. Savner de kun om jeg har vært lenge borte fra dem, savner sjeldent andre. 
Har stort behov for alenetid, liker ikke støy, og er nok litt sær. Samtidig har jeg en del venner og er ganske sosial når jeg først er med folk. 

Anonymkode: 31ea7...5be

[AnonymBruker]

Bieter skrev (20 minutter siden):

Tenker asperger. Alternativt traumer som gir distansering fra andre mennesker

Kan man ha asperger og likevel være sosialt "flink"? Jeg har ikke problemer med å forstå andre, lese mellom linjene, tolke ansiktsuttrykk osv. Var supersosial og utadvendt som barn. Jeg liker å være sosial nå også, men trenger endel tid til innhenting. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[Gjest Bieter]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan man ha asperger og likevel være sosialt "flink"? Jeg har ikke problemer med å forstå andre, lese mellom linjene, tolke ansiktsuttrykk osv. Var supersosial og utadvendt som barn. Jeg liker å være sosial nå også, men trenger endel tid til innhenting. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Ja, spesielt som kvinne. Kvinner vokser som regel opp i miljøer der det sosiale betyr mye, de lærer og forsøker forstå mer av det sosiale spillet, om du vil kalle det det. Det er mye man kan forstå sosialt ved å se etter ansiktsuttrykk og reaksjoner. Folk flest får en "følelse" av hvordan andre reagerer. Sosialt kompetente med asperger gjenkjenner ansiktsuttrykk og andre "fakta" som forteller dem hvordan andre føler.

Endret 10. februar 2023 av Bieter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er litt lik deg. Det hender at jeg leker, baker eller tegner med ungene, men liker det ikke (for min egen del). Fordi jeg vet at ungene liker det. Savner de kun om jeg har vært lenge borte fra dem, savner sjeldent andre. 
Har stort behov for alenetid, liker ikke støy, og er nok litt sær. Samtidig har jeg en del venner og er ganske sosial når jeg først er med folk. 

Anonymkode: 31ea7...5be

Høres ut som meg ja! Har du noen idé om hvorfor du er som du er? Diagnose, traumer, oppvekst e.l? 

Jeg har riktignok ikke vært veldig lenge borte fra barna da. Maks 5 dager tror jeg. Så jeg har jo ikke kjent på det å være borte flere uker f.eks, slik som mange med delt omsorg må i ferier. 

Jeg gjør jo ting sammen med barna jeg også. Særlig i helger. Da tar jeg litt igjen det tapte fra ukedagene der jeg er sliten og leggetid ikke kan komme fort nok. Samler opp motivasjon til tur i marka eller andre slike "riktige" ting å gjøre. 

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, jeg trodde ikke det. Det var et svar til den som skrev at hun heller ikke lekte med barna sine. Men det er jo ikke bare leking jeg unngår. Jeg unngår å være med dem uavhengig av aktiviteten. Jeg føler ikke for å spille kort heller. Eller ha dem med på mine hobbyer og gjøremål. Sier jeg må jobbe, og sitter egentlig å scroller på tiktok... vil bare ha fred. 

Anonymkode: 205a2...2a9

Det er som å lese om min far, han hadde Asperger men vi visste ikke at det var det før han ble utredet for det da vi barna hadde blitt voksne. Jeg vet jo ikke om det er det du har, men det er ikke normalt å ikke ønske å tilbringe noen tid med barna sine, én ting er å synes det er kjedelig å leke med dem, det synes vel de fleste, men det å ikke ønske å være sammen med dem og sette pris på å være med dem er ikke normalt og er antagelig skadelig for barna dine. De merker nok at du melder deg ut og ikke er interessert og det er ikke noe heldig for utvikling av god selvfølelse. Kan du være deprimert? Jeg ville tatt tak i dette så fort som mulig for barna sin skyld, kan du snakke med noen på helsestasjonen feks? 

Anonymkode: 8d09b...2a9

[AnonymBruker]

Bieter skrev (1 minutt siden):

Ja, spesielt som kvinne. Kvinner vokser som regel opp i miljøer der det sosiale betyr mye, de lærer og forsøker forstå mer av det sosiale spillet, om du vil kalle det det. Det er mye man kan forstå sosialt ved å se etter ansiktsuttrykk og reaksjoner. Folk flest får en "følelse" av hvordan andre reagerer. Sosialt kompetente med asperger gjenkjenner ansiktsuttrykk og andre "fakta" som forteller dem hvordan andre føler.

Kan en virkelig virke helt normal på det området hele livet og likevel ha asperger? At det ikke er noen tegn på at fungeringen er tillært og egentlig herming av andres oppførsel? Jeg prøver å tenke godt etter her og mener virkelig at jeg er meget godt fungerende sosialt. Og at mitt behov for time out er relatert til slitenhet. Men det er gjerne sånn at en ikke vet det selv at man egentlig ikke fungerer så godt?

Anonymkode: 205a2...2a9

[AnonymBruker]

Og jeg liker veldig godt å leke med ungene og bli barnslig og rar stort sett, men relaterer også til mye annet du beskriver. Særlig det med å ha en personlighet utad og en annen hjemme. Blir veldig korrekt i oppdragelsen utenfor hjemmet og mer tålmodig. Hjemme kan jeg være kort og avvisende hvis jeg er sliten, og bli brå når ingen hører etter. Dette er jo noe jeg jobber veldig bevisst med, og føler at det hjelper veldig. Hadde nok vært en veldig distansert og hissig forelder om jeg ikke hadde anstrengt meg daglig, og det er jo slitsom, men helt klart verdt det. Tror ikke nødvendigvis det er noe galt med deg, eller i hvert fall ikke mer enn med de fleste, så støtter de som poengterer at vi alle er forskjellige og at det at du klarer å være en velfungerende forelder er suksess i seg selv uavhengig av om alle de riktige følelsene og intensjonene inntreffer til en hver tid. Når det gjelder savn, tror jeg og mennesker har taklings mekanismer som gjør at vi «pakker vekk» ting vi ikke kan påvirke, og ingen har det bedre av at du savner dem masse. I noen av oss er denne mekanismen kanskje litt vel effektiv i forhold til hos andre. Har vært bortreist fra barna en gang fem uker i strekk på jobb, og da prøvde jeg hardt å ikke savne dem for det ville gjøre tiden veldig tung. Det gikk faktisk an å legge lokk på savnet, selv om jeg gråt av glede når jeg så dem igjen. Det et nyttig å skyve vekk følelser, men ikke alltid lett å kontrollere når de skal frem og når de skal vekk.

Anonymkode: c2e65...8da

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn og ønsker heller ikke av mange grunner men kjenner meg igjen i det du skriver. Trenger mye tid for meg selv og aner ikke hvordan man elsker ubetinget. Jeg liker folk når det passer meg selv om jeg støtter dem og viser omsorg utad så faller det meg ikke naturlig. Jeg er glad i folk når jeg har overskudd eller vi har det bra. Er egentlig kald og klarer ikke å knytte meg til noen. Har vært utredet for ulike ting men jeg har kptsd og jeg mistenker at jeg også har tilknytningsforstyrrelse. Lå i kuvøse mine første mnd i livet så ingen kos og omsorg og videre vokst opp i grov omsorgssvikt både emosjonelt og fysisk så føler egentlig at jeg ikke passer inn og ikke klarer å bry meg om noen. Synes det er trist å være sånn. Så ja vil nok si at du kanskje sliter med noe lignende. Men forstår også hvor vanskelig det må være ❤️

Anonymkode: 17d6e...3fa

[Gjest Bieter]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan en virkelig virke helt normal på det området hele livet og likevel ha asperger? At det ikke er noen tegn på at fungeringen er tillært og egentlig herming av andres oppførsel? Jeg prøver å tenke godt etter her og mener virkelig at jeg er meget godt fungerende sosialt. Og at mitt behov for time out er relatert til slitenhet. Men det er gjerne sånn at en ikke vet det selv at man egentlig ikke fungerer så godt?

Anonymkode: 205a2...2a9

Jepp. Spesielt om du er 30-40 år gammel og fra en tid da man knapt visste hva asperger var for noe

[jabx]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg gjør ikke det.... 😔

Alle? Har du så mange altså? Kanskje ikke rart du ikke klarer å knytte så tette bånd til dem da.