Savner alle barna sine...?

[jabx]

Bieter skrev (18 timer siden):

Hva mener du med det? Er det begrenset hvor mange mennesker man kan knytte seg til og bli glad i?

Selvsagt. Du kan ikke bli like glad i 100 forskjellige mennesker på en gang, for å sette det litt på spissen. Hvis du har mange barn så får du ikke like mye alenetid/nær kontakt med alle sammen, og dermed blir du ikke like tilknyttet dem alle.

[jabx]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Høres ikke helt sunt ut det heller. 

Anonymkode: d32f8...233

Hvorfor ikke?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 14.00):

Jeg gjør ikke det.... 😔

(Beklager langt innlegg. Håper noen har erfaring eller kompetanse rundt dette! Og at jeg ikke blir hånet og fortalt at jeg ikke burde fått barn. Jeg ante ikke at jeg skulle føle dette før jeg fikk dem)

Jeg er hønemor til tusen, stort kontrollbehov, og kjenner veldig på ansvaret jeg har for dem. Jeg kjenner på enorm stolthet og er takknemlig for at jeg fikk disse herlige barna. Det var ikke selvsagt for oss og vi har gått gjennom mye for å bli foreldre.

Men. Jeg liker ikke spesielt godt å være med dem. Jeg liker ideen om familietid. Tanken på å være sammen hele familien og kose oss. Men det kjennes egentlig ofte som et pliktløp. Å være aktivt med dem, på deres premisser...Nope. Jeg har begynt å innrømme for meg selv at jeg ikke liker det. Jeg tar meg selv i å unngå det. Gjøre meg selv opptatt på ettermiddager, jobbe på hjemmekontoret, trene osv. At jeg ikke har så lyst til å henge med dem rett og slett. Liker at de leker og underholder seg selv. Må ta meg sammen for å ikke alltid avvise all lek med dem. Og jeg blir lett irritert rundt dem. Alt er bra utad, men hjemme har jeg lite tålmodighet med dem. Litt fasade på en måte, at jeg er veldig bevisst på hvordan jeg og vi fremstår, men at jeg er en annen hjemme. Jeg har unnskyldt det for meg selv med at de leker veldig voldsomt og "guttete" og at det er derfor jeg ikke liker det. Men jeg kunne jo sett film med dem, spilt spill osv. Jeg unngår også å ta dem med i mine aktiviteter, som matlaging o.l.

Jeg vet det er en del grunner som kan forklare at jeg er sånn. Jeg har bl.a diagnoser som gjør at jeg trenger å skjerme meg en del. Blir overveldet av mennesker og trenger å koble ut etter jobb. 

Men i det siste har jeg begynt å få noen ganske mørke tanker. Er jeg egentlig glad i dem? Sånn som en forelder skal være? Føler at det jeg nevner lenger oppe kanskje ikke er å være glad i, men mer at jeg kjenner på ansvar og er stolt av dem fordi de er flinke, snille veltilpassede barn? Mer ytre faktorer på en måte. At jeg kanskje er opptatt av hvordan de fremstår mer enn hvordan de er? Og at jeg ønsker at det skal gå dem godt fordi det gjør meg vellykket på en måte. Og så tror jeg at jeg er glad i dem, fordi jeg ikke vet om noen annen måte å føle på. Ja, jeg vet, det er bekmørkt. Men er det ikke en del mennesker som er sånn...? Ikke alle er gode mødre automatisk..

Jeg savner ikke andre mennesker heller forøvrig. Vet ikke helt hvordan det føles. Jeg har gode venner som jeg liker godt, og likevel savner jeg dem ikke når de f.eks har flyttet. 

Jeg er jo livredd for at noe skal skje med barna, og tenker at jeg ikke hadde taklet å miste dem. Men jeg savner dem faktisk ikke når jeg er bortreist. Heller ikke da de var bittesmå. Jeg er en del borte ifm jobb, så jeg er jo kanskje veldig vant til det.  Jeg er gjerne stresset på forhånd, men i det øyeblikk jeg reiser tenker jeg knapt på dem. Har ikke noe behov for å ringe og si god natt eller noe. Er det noe galt med meg?

 

Anonymkode: 205a2...2a9

Har du autisme diagnose? Det er ikke så uvanlig å ikke knytte seg til andre mennesker da. 

Anonymkode: cbfa6...1fe