Fakse Skrevet 12. oktober 2007 #121 Del Skrevet 12. oktober 2007 Hvordan takler du det da? Er det værre for deg enn for han kanskje? Det er ofte det når det gjelder noen man er glad i... Ser du poster som gjest, er du helt borte fra KG? Om du er her fortsatt vil jeg gjerne ha en PM, har fulgt deg så lenge nå synes jeg Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Ruth Skrevet 12. oktober 2007 #122 Del Skrevet 12. oktober 2007 Trulselinemor; Jeg har sittet å lest gjenom hele tråden din, med tårer i øynene. Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Vi er i samme situasjon som dere, mannen min og jeg. Men han må begynne dialyse om noen få uker. Vi har bestemt oss for å dra på en siste ferie til USA om 2 uker og nå tar han prøver hver uke for å se om han er bra nok til å dra. Jeg vet hvor sterk man må være, hele tiden. Og hvor vanskelig det er. Jeg vet hvordan venner trekker seg unna eller også kommer med stadig "gode råd" om hva man skal eller ikke skal gjøre. Jeg VET jo at det er bra ment, men det er vanskelig når en eller annen har lest om en "vidunderkur" som de krever man skal sjekke ut. Det er vanskelig å være blid og opplagt, smile og si "Vi har det bra. Det går så greit" - når man har lyst til å hyle og kaste ting veggimellom. Hvor vanskelig det er å holde smilet på plass når folk spør om hva vi har planlagt - til jul, -til påsken - til neste år - og jeg må svare at "vi kan ikke planlegge noen ting". Jeg føler med deg, hver steg på veien. En gammel dame sa engang til meg at "Vi får styrke til bære de byrdene vi må og større byrder vi må bære, sterkere blir vi". Jeg ønsker dere begge to alt godt. Av hele mitt hjerte. Stor klem fra meg. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Gjest Skrevet 15. oktober 2007 #123 Del Skrevet 15. oktober 2007 Fakse: Hvordan jeg takler det? Det er litt opp og ned. Noen ganger synes jeg det går bra, mens andre ganger synes jeg det er veldig tungt. Er jeg alene, har jeg veldig lett for å sette meg ned å tenke på det. Det slipper ikke taket. Jeg prøver å ta en dag om gangen. Nei, jeg er ikke helt borte fra KG. Trengte bare en pause. Ruth: Tusen takk for flott innlegg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Selv om vi ikke har kommet så langt som dere. Det er ikke alltid like lett å få familie og venner til å forstå. Det er ikke få ganger vi har måtte meldt avbud, pga formen hans er dårlig. Noen ganger ser jeg han tar seg sikkelig sammen, når vi får besøk. Etterpå er han ganske så sliten. Jeg kjenner også igjen det med å planlegge langt fram i tid. Det er umulig. Men det er ikke så lett å få andre til å forstå det. Tusen takk Fakse og Ruth. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest M.n Skrevet 6. september 2009 #124 Del Skrevet 6. september 2009 Hvordan går det med dere? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå