Til introverte foreldre

[AnonymBruker]

Jeg har ofte vært glad jeg ikke er barn i dag. I min tid skulle man sitte stille og følge med, rekke opp hånden før man snakket etc. Lite av gruppearbeid og fremføringer, unntaket var diktlesning og skuespill ved skoleavslutning osv. Noe jeg gruet meg til hele året. Men ingen tvungen sosialisering. Grøsser når jeg hører om skoler som lager lekegrupper og bestemmer hvem som skal leke sammen og hvordan. Tanken er sikkert god, inkludere alle osv, men ville vært et mareritt for meg. 

Anonymkode: 50786...6ff

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.08):

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som er introverte, har introvert partner og har barn sammen. Er dere mye sosiale med andre familier og slikt?

Føler dere at dere er utenfor det sosiale nettverket til de andre foreldrene?

Og liker dere best å bare gjøre ting alene som familien? Jeg synes det er veldig slitsomt å dra på aktiviteter med andre familier..det blir fort mer styr enn hyggelig.
 

Anonymkode: b3f59...717

Her har vi greid, med 1 unntak å få ekstrovert barn sånn at pga at huset alltid er fullt av barn som kommer innom så blir vi likevel kjent med de andre foreldrene

[AnonymBruker]

Jeg er introvert, har ikke behov for kontakt med de andre foreldrene, og synes det er kjempekleint på foreldremøter der alle klynger seg sammen i faste grupper og jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg synes det er nok å være på hils, nikke og smile og veksle noen fraser med de andre mødrene på fotballtreninga, men noe mer enn det er jeg ikke interessert i. Jeg har allerede en vennegjeng og er i full jobb, hverdagen er allerede stressende nok.

Mannen min maser litt om at vi bør bli vennepar med noen av barnas venner, at dette er noe "alle" gjør. Jeg synes det høres veldig kleint og stressende ut, tvungen sosialisering. Mine foreldre var ikke venner med noen andre foreldre da jeg gikk på skolen, og det var aldri noe problem for meg.

Barna har venner med hjem, dette er null problem, men det å bli venner med foreldrene deres, det har jeg ikke behov for.

Anonymkode: 4c769...370

[AnonymBruker]

Jeg er introvert - men har ikke sosial angst, som tross alt er noe annet.

Det at jeg trenger litt tid til å "lade" etter mye sosialt samvær betyr ikke at jeg ikke er sosial med andre foreldre. Det er en del av pakken når man får barn tenker jeg, å anstrenge seg litt for deres sosiale liv. Slitsomt ja, men det er jo det meste med barn.

Jeg tror likevel at det ikke trenger å være så voldsomme tilstelninger hver gang, det holder mye å ha et par over på lunsj og en playdate. Felles hytteturer og slikt gjør vi aldri. Vi har to hytter, og kan invitere andre over på dagstur om det passer.

Det har ikke vært noe problem å finne noen vennepar som vi kommer godt overens med og som har litt lik oppdragerstil. Det er ikke veldig ofte man trenger være sosial heller, og jeg føler det er nok hjemmekvelder.

Anonymkode: b3bf0...873

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.08):

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som er introverte, har introvert partner og har barn sammen. Er dere mye sosiale med andre familier og slikt?

Føler dere at dere er utenfor det sosiale nettverket til de andre foreldrene?

Og liker dere best å bare gjøre ting alene som familien? Jeg synes det er veldig slitsomt å dra på aktiviteter med andre familier..det blir fort mer styr enn hyggelig.
 

Anonymkode: b3f59...717

Jeg er en introvert 2-barnsmamma med en baby og en 3-åring. Hittil er det far som har stilt opp i FAU og på foreldremøter. Synes det er så mye teit på de møtene: gruppearbeid og fremlegg ,dansing og forskjellige leker som foreldrene må gjøre. Hadde det vært «normale» møter hadde jeg gjerne stilt men alt sånt tull orker jeg ikke. Må påpeke: Far er veldig ekstrovert og utadvendt. Så det var ikke helt det du spurte om. Jeg er vel heldig sånn sett, for med en introvert partner hadde det nok blitt mer utfordrende å treffe folk. 

Når det gjelder barnebursdager er det også far som har stilt hittil, men dette er litt tilfeldig siden vi nå har baby også. Vi er ellers sosiale med andre barn og deres foreldre gjennom å treffes i helgene, invitere på besøk hos oss eller finne på noe ute. Synes dette er veldig koselig, men foretrekker at det ikke blir hver eneste helg. Da blir jeg bare sliten. Et par ganger pr mnd.går fint. 

Anonymkode: cc378...a19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2022 den 15.05):

Jeg skriver jo selv at jeg har klart meg utmerket, tross en oppvekst som stort sett bestod av kjernefamilien, pluss litt sosialt her og der. 

Poenget mitt er jo at det ikke har vært optimalt, på noen som helst måte. At det er en liten sorg å se at det som faller så naturlig for andre, er noe jeg har prøvd og feilet litt med, som jeg fortsatt må tenke over når det kommer til å gjøre rett eller feil. Som et barn/voksen som egentlig liker å snakke med kassedamen, få nye venner i ulike settinger, og hive meg med når noe skjer. 

Alle foreldre ønsker vel å strekke seg for å gi barna et best mulig utgangspunkt. Og dette med å lære sosiale kodekser mener jeg er en viktig del av det. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Jeg skjønner ikke helt hva du mener her... Tror kanskje du tenker litt for mye på å gjøre ting riktig? Jeg har også en tendens til å overtenke nå og da. Har jobbet i butikk, og når det gjelder eksemplet å snakke med butikkansatte så finnes det enorme forskjeller, fra de som ser ned og ikke svarer på spm om pose, til de snakkesalige  som forteller stort og smått om livet sitt. Begge deler og alt i mellom er helt greit, fordi folk er forskjellige. Det finnes ikke noe fasitsvar på hvor mye sosialisering og prat som er "riktig". For introverte meg varierer det dessuten ganske mye ut fra dagsform. Er jeg stresset, sliten og/eller har mye å tenke på, så vil jeg helst hjem så fort så mulig, ellers kan jeg godt fake ekstrovert og sosialisere med butikkansatte og bekjente som jeg møter på. 

Anonymkode: f02a9...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 23.07):

Da ensomhet er et voksende problem i Norge så skjønner jeg at folk blir skeptiske til å være introvert. Men hvis man trives med det så er det jo greit.

Anonymkode: 7e92a...6ca

Å være introvert betyr jo ikke at man skyr folk da. Bare at man helst vil unngå å måtte sosialisere absolutt hele tiden. En rekke skuespillere, journalister, og andre folk i yrker der man har mye med folk å gjøre,  beskriver seg selv som  introverte. Ekstroverte har nok lettere for å bli ensomme enn introverte. Jeg trivdes f.eks utrolig godt på hjemmekontor under nedstengningen, mens de mest ekstroverte kollegaene mine slet med at de mistet sosialiseringen under lunsj og kaffepauser og ringte meg "hele tiden" for å prate.. 

Anonymkode: f02a9...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2022 den 15.05):

Jeg skriver jo selv at jeg har klart meg utmerket, tross en oppvekst som stort sett bestod av kjernefamilien, pluss litt sosialt her og der. 

Poenget mitt er jo at det ikke har vært optimalt, på noen som helst måte. At det er en liten sorg å se at det som faller så naturlig for andre, er noe jeg har prøvd og feilet litt med, som jeg fortsatt må tenke over når det kommer til å gjøre rett eller feil. Som et barn/voksen som egentlig liker å snakke med kassedamen, få nye venner i ulike settinger, og hive meg med når noe skjer. 

Alle foreldre ønsker vel å strekke seg for å gi barna et best mulig utgangspunkt. Og dette med å lære sosiale kodekser mener jeg er en viktig del av det. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Mente bare at det ikke er sikkert at problemet du har nå med sosiale koder utelukkende handler om at du vokste opp i en familie der dette med utadvendthet ikke ble modellert. Det kan ligge i genetikk for alt du vet. 

Anonymkode: 156b5...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er introvert, har ikke behov for kontakt med de andre foreldrene, og synes det er kjempekleint på foreldremøter der alle klynger seg sammen i faste grupper og jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg synes det er nok å være på hils, nikke og smile og veksle noen fraser med de andre mødrene på fotballtreninga, men noe mer enn det er jeg ikke interessert i. Jeg har allerede en vennegjeng og er i full jobb, hverdagen er allerede stressende nok.

Mannen min maser litt om at vi bør bli vennepar med noen av barnas venner, at dette er noe "alle" gjør. Jeg synes det høres veldig kleint og stressende ut, tvungen sosialisering. Mine foreldre var ikke venner med noen andre foreldre da jeg gikk på skolen, og det var aldri noe problem for meg.

Barna har venner med hjem, dette er null problem, men det å bli venner med foreldrene deres, det har jeg ikke behov for.

Anonymkode: 4c769...370

Jeg er som deg men føler da oftest at det er en eller 2 foreldre i samme situasjon , som heller ikke har så mange å mingle med - så da slår man seg ned med dem. Har alltid funket

Anonymkode: 156b5...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.08):

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som er introverte, har introvert partner og har barn sammen. Er dere mye sosiale med andre familier og slikt?

Føler dere at dere er utenfor det sosiale nettverket til de andre foreldrene?

Og liker dere best å bare gjøre ting alene som familien? Jeg synes det er veldig slitsomt å dra på aktiviteter med andre familier..det blir fort mer styr enn hyggelig.
 

Anonymkode: b3f59...717

Nei, ja og ja 🙂

Gruer meg til hvert foreldremøte, bursdagsselskap og sosiale sammenkomster i barnehagen hvor det er forventet at vi skal være utadvendte og sosiale. Biter tennene sammen.

Syns også det er vanskelig med sosiale foreldre av barnas vennes, men fikser det enkelte dager bedre enn andre. Vi gjør så godt vi kan og mannen er stort sett hakket bedre enn meg;)

Anonymkode: 9a062...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.08):

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som er introverte, har introvert partner og har barn sammen. Er dere mye sosiale med andre familier og slikt?

Føler dere at dere er utenfor det sosiale nettverket til de andre foreldrene?

Og liker dere best å bare gjøre ting alene som familien? Jeg synes det er veldig slitsomt å dra på aktiviteter med andre familier..det blir fort mer styr enn hyggelig.
 

Anonymkode: b3f59...717

Vi er MYE med andre. Det koster. Vi blir slitne. Men det er jo også litt hyggelig!
Det ringer på døra her hver dag, så ila sommeren har jeg blitt nødt til å begynne å sette grenser. Orker ikke ha besøk HVER ENESTE DAG, og aldri få tid sammen med ungene mine som familie. Så jeg har begynt å bli flinkt til å si "nei, det passer ikke i dag". Setter av 1-2 dager i uka der besøk er ok, resten skal vi ha ro, fred og tid sammen. Barna har masse via bhg, fritidsaktiviteter, skole, sfo, vi voksne har kontor, kollegaer, masse naboer og våre andre venner. Det vi må fokusere på er å faktisk ha tid sammen.

Anonymkode: 8735b...8af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mente bare at det ikke er sikkert at problemet du har nå med sosiale koder utelukkende handler om at du vokste opp i en familie der dette med utadvendthet ikke ble modellert. Det kan ligge i genetikk for alt du vet. 

Anonymkode: 156b5...53a

Jeg har ingen utfordringer lenger. Er 40+, en veldig sosial lederstilling, og det hjemmet jeg skulle ønske jeg vokste opp i. 

Men det var egenskaper som måtte læres, fordi jeg ikke hadde hatt foreldre som snakket i vei med alt og alle når vi var på reise, eller i sosiale settinger. Slikt er ikke genetikk, men sosial læring. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har ingen utfordringer lenger. Er 40+, en veldig sosial lederstilling, og det hjemmet jeg skulle ønske jeg vokste opp i. 

Men det var egenskaper som måtte læres, fordi jeg ikke hadde hatt foreldre som snakket i vei med alt og alle når vi var på reise, eller i sosiale settinger. Slikt er ikke genetikk, men sosial læring. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Ok. Men da går det jo ganske bra da - på tross. Og jo - personlighetsstruktur er definitivt genetisk /Arvelig. Men man kan - som du sier lære og venne seg til det meste - Kanskje det er det du har gjort . Men samme det egentlig - når det går bra:)

Anonymkode: 156b5...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ok. Men da går det jo ganske bra da - på tross. Og jo - personlighetsstruktur er definitivt genetisk /Arvelig. Men man kan - som du sier lære og venne seg til det meste - Kanskje det er det du har gjort . Men samme det egentlig - når det går bra:)

Anonymkode: 156b5...53a

Jeg har det utmerket i livet. 

Men det å ha vokst opp med introverte foreldre har sine baksider som jeg har fått kjenne på. For det er, som jeg skriver, ekstremt mye sosial læring i å observere egne foreldre som jeg aldri fikk. 

Ikke misforstå meg. At man må hente seg inn, slik mange beskriver, det går jo bra. Men har man først fått barn så skylder man dem å være sosial med andre foreldre på ulike treffpunkt, være høflig og slå av en prat når man møter på andre mennesker utover et kort nikk, bli med inn å slå av en prat når man henter/leverer, fremfor å nærmest dytte ungen ut av bilen i fart for å slippe annen voksenkontakt. 

Jeg visste jo at moren til Anne var god venninne med moren til Ida, etc, og at det igjen var mye av grunnen til at de alltid ble inkludert, for slikt smitter over. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[kraftwerk]

Uff - dette har jeg grublet mye på. Så fint å lese alle tilbakemeldingene her. Jeg er ekstremt introvert, trives best alene eller med samboeren min. Vi har jo tenkt til å få barn nå etterhvert (ikke lenge til håper jeg 😇), og da har jeg tenkt mye på dette med andre familier og sosialisering i barnehage/skole. Kjenner jeg gruer meg og får litt angst av å tenke på det, men tror nok det går helt fint. Samboeren min er mer ekstrovert, trives godt i samtaler med andre og kan snakke om løst og fast - jeg er ikke helt der 😛.. Men er flink til å sette på en "maske" når jeg først må, er jo veldig ansvarlig av meg og har en enorm rettferdighetssans, så jeg er ikke redd for å si ting høyt når det gjelder. Er oppdratt med at jeg ikke lar noen pille meg på nesa, og rett skal være rett - så hvis det er noe alvorlig setter jeg himmel og jord i bevegelse for at rettferden skal vinne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har det utmerket i livet. 

Men det å ha vokst opp med introverte foreldre har sine baksider som jeg har fått kjenne på. For det er, som jeg skriver, ekstremt mye sosial læring i å observere egne foreldre som jeg aldri fikk. 

Ikke misforstå meg. At man må hente seg inn, slik mange beskriver, det går jo bra. Men har man først fått barn så skylder man dem å være sosial med andre foreldre på ulike treffpunkt, være høflig og slå av en prat når man møter på andre mennesker utover et kort nikk, bli med inn å slå av en prat når man henter/leverer, fremfor å nærmest dytte ungen ut av bilen i fart for å slippe annen voksenkontakt. 

Jeg visste jo at moren til Anne var god venninne med moren til Ida, etc, og at det igjen var mye av grunnen til at de alltid ble inkludert, for slikt smitter over. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

det du beskriver høres faktisk mer ut som angst. 

Anonymkode: 0424c...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

det du beskriver høres faktisk mer ut som angst. 

Anonymkode: 0424c...aac

Nei, de er helt normale og oppegående, om man må prate og ordne opp så gjør de det.

Om du leser hele tråden ser du at flere foreldre her er slik, og beskriver det som "introvert". Som bare slipper av barna på arrangement og kjører raskt videre. Som aldri omgås andre enn familien. Som mener at skolen er nok læring. Som ikke kjenner en eneste foreldre i klassen. (noen få eksempler på de første sidene) 

Det handler bare om å se at dette påvirker barna, og så gjøre en innsats, selv om det tapper en selv for energi. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, de er helt normale og oppegående, om man må prate og ordne opp så gjør de det.

Om du leser hele tråden ser du at flere foreldre her er slik, og beskriver det som "introvert". Som bare slipper av barna på arrangement og kjører raskt videre. Som aldri omgås andre enn familien. Som mener at skolen er nok læring. Som ikke kjenner en eneste foreldre i klassen. (noen få eksempler på de første sidene) 

Det handler bare om å se at dette påvirker barna, og så gjøre en innsats, selv om det tapper en selv for energi. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Jeg er veldig introvert og sensitiv for stemningsleiet hos andre, senser kjapt stemningen i et rom - og velger mine venner ved omhu. Sjeldent jeg prater med folk så sant det ikke er noe konstruktivt og jeg føler meg trygg nok, er ganske veldig reservert så kan nok bli oppfattet som sur eller seriøs. 

Jeg hadde nok ikke sluppet av barnet mitt på fotballkamp for å haste videre, da hadde jeg satt meg/stått et sted å fulgt med. Men hadde nok stått for meg selv - om ikke samboer var med. Tenker det er en stor forskjell på å være introvert, og det å haste avgåre å ikke være med ungene på ting. Selvfølgelig påvirker det barna at mamma eller pappa ikke gidder å se på dem, på arrangementer - og de som sier imot vet vel svært lite om utvikling hos barn og mennesker generelt 😳

Anonymkode: 0424c...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er veldig introvert og sensitiv for stemningsleiet hos andre, senser kjapt stemningen i et rom - og velger mine venner ved omhu. Sjeldent jeg prater med folk så sant det ikke er noe konstruktivt og jeg føler meg trygg nok, er ganske veldig reservert så kan nok bli oppfattet som sur eller seriøs. 

Jeg hadde nok ikke sluppet av barnet mitt på fotballkamp for å haste videre, da hadde jeg satt meg/stått et sted å fulgt med. Men hadde nok stått for meg selv - om ikke samboer var med. Tenker det er en stor forskjell på å være introvert, og det å haste avgåre å ikke være med ungene på ting. Selvfølgelig påvirker det barna at mamma eller pappa ikke gidder å se på dem, på arrangementer - og de som sier imot vet vel svært lite om utvikling hos barn og mennesker generelt 😳

Anonymkode: 0424c...aac

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, de er helt normale og oppegående, om man må prate og ordne opp så gjør de det.

Om du leser hele tråden ser du at flere foreldre her er slik, og beskriver det som "introvert". Som bare slipper av barna på arrangement og kjører raskt videre. Som aldri omgås andre enn familien. Som mener at skolen er nok læring. Som ikke kjenner en eneste foreldre i klassen. (noen få eksempler på de første sidene) 

Det handler bare om å se at dette påvirker barna, og så gjøre en innsats, selv om det tapper en selv for energi. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Tenker det er viktig å forstå, og kjenne på forskjellen mellom det å være introvert, være engstelig for noe, kanskje redd osv. Slik jeg ser det du skriver, tolker jeg det som om de foreldrene er engstelige for noe - kanskje de er redde for å stå alene fordi de tenker at andre syntes dem er rar osv. Du skjønner hva jeg mener? Det å være introvert er ikke ene og alene grunnlag for å ikke støtte barna på arrangementer de er med på, f.eks fotballkamp, dansing, skoleavslutning. Men hvis man ikke blir med på slikt, ene og alene fordi man vil være alene - så er jo det svært egoistisk og tenker ikke disse foreldrene ser sin egen rolle helt  . Men det er min mening

Anonymkode: 0424c...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Tenker det er viktig å forstå, og kjenne på forskjellen mellom det å være introvert, være engstelig for noe, kanskje redd osv. Slik jeg ser det du skriver, tolker jeg det som om de foreldrene er engstelige for noe - kanskje de er redde for å stå alene fordi de tenker at andre syntes dem er rar osv. Du skjønner hva jeg mener? Det å være introvert er ikke ene og alene grunnlag for å ikke støtte barna på arrangementer de er med på, f.eks fotballkamp, dansing, skoleavslutning. Men hvis man ikke blir med på slikt, ene og alene fordi man vil være alene - så er jo det svært egoistisk og tenker ikke disse foreldrene ser sin egen rolle helt  . Men det er min mening

Anonymkode: 0424c...aac

De likte det bare ikke, trivdes best for seg selv. De kunne fint slå av en god samtale med folk, har hørt det og. Men jevnt over, ikke, om de kunne unngå det. Men innsikten i hva som pedagogisk var best for barnet var vel noe helt annet for 30-40 år siden.

Derfor jeg blir skremt når jeg leser denne tråden. Når foreldre fortsatt unngår sosial omgang med andre i settinger der det er naturlig. Omgang som både skaper relasjoner som er viktige for barnet, og som sikrer barnet sosial læring. 

Så oppsummert er vi helt enige. Det er en veldig egoistisk oppførsel. Med mindre man har en angstlidelse eller tilsvarende - og i så tilfelle skylder man jo likevel barnet at dette er noe man jobber aktivt med, og går til behandling for. 

Anonymkode: 4a74e...b8c