Til introverte foreldre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Uff, jeg vokst opp slik.

Var selvfølgelig greit der og da, det var jo slik ting var. Og var sosial på skole og slik selv, under grunnskolen og videregående går jo slikt av seg selv, og det er mange sosiale arenaer utenfor hjemmet. Men som student og ny i arbeidslivet merket jeg at det var mye jeg ikke hadde "lært", som jeg selv måtte forstå og erfare i voksen alder. Om sosiale kodekser blant voksne, hvor på man skulle være, hvor mye følelser man skulle vise, med mer. 

Så jeg synes virkelig synd på barn av foreldre som har et så lukket sosialt liv og hjem, med tanke på at de må gjennom det jeg måtte av læring i voksen alder. Og at slikt aldri kommer til å bli som hos flere av mine venninner der alt dette med å være sosial og ha et stort nettverk kommer helt uanstrengt. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Ja jeg er enig med deg. Jeg skjønner at det er greit for foreldrene å være introvert, jeg er det dels selv. Jeg tenker det er en forskjell å bo i et nabolag og ha mange barn å leke med, voksne å prate med, kontra det å bo isolert uten å se så mange andre bortsett fra skolen. Sistnevnte tvinger man på barna å være introvert, mens i et nabolag så lar man barna få være sosiale om man ønsker.

Anonymkode: 7e92a...6ca

[AnonymBruker]

Introvert er ca 40% av befolkningen , meg selv inkludert. Vi er mest med familie, noen få sammenkomster per år med mine venner som har barn på samme alder, møter vi naboer på lekeplass med jevnaldrende barn er det absolutt ikke kleint, da snakker vi og syns heller ikke barnehagetilstelninger er noe stort problem. 

Både jeg og mannen er nok introverte men liker og vil gjerne være sosiale- med de vi føler vi passer sammen med. Grunnen til at vi er mest med familie er heller at vi er veldig busy i hverdagen. Det bugner med tilbud i nabolaget og her er det mange som drar på lekeplassen med barna i 3-4 tida etter de har hentet i bhg. For oss (vi har små barnehagebarn) så trenger både vi og barna ro når vi kommer hjem, vi spiller musikk, tegner, leser, lager og spiser middag. Så vi har faktisk uten unntak holdt oss hjemme mens de andre er ute . Flere jobber deltid og sånn i nabolaget , så skjønner at både behov og kapasitet er større men vi orker rett og slett ikke med 100% jobber begge to. Tror helt sikkert det blir lagt merke til, er sikkert ting vi ikke blir invitert på, men kjenner at foreløpig hvertfall - så går det greit. Er en del hyggelige i barnehagen til barna og slår gjerne av en prat i ny og ne. 

Anonymkode: 156b5...53a

[AnonymBruker]

Vi er introverte begge to, men jeg mer enn ham.

Synes jeg får mer enn nok sosial stimuli av å bo med kjernefamilien (mann og barn), og av å være på jobb. Vi er en del sammen med min familie (hans bor langt unna, vi besøker dem et par ganger i året). Vi har ikke så mange venner, men det blir jo et og annet treff noen ganger i året.

Av barna er den ene introvert og den andre mer utadvendt. Begge får jo masse kontakt med andre på skolen. Når de kommer hjem, foretrekker den ene da stort sett å være alene, mens den andre ofte har venner på besøk eller er hos venner. Begge deler er greit, det er ikke sånn at introverte foreldre tvinger barna til å være introverte, som noen påstår. 

Anonymkode: ac9d6...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ja jeg er enig med deg. Jeg skjønner at det er greit for foreldrene å være introvert, jeg er det dels selv. Jeg tenker det er en forskjell å bo i et nabolag og ha mange barn å leke med, voksne å prate med, kontra det å bo isolert uten å se så mange andre bortsett fra skolen. Sistnevnte tvinger man på barna å være introvert, mens i et nabolag så lar man barna få være sosiale om man ønsker.

Anonymkode: 7e92a...6ca

Ikke sant. Men det handler ikke bare om å få være sosiale. De fleste foreldre i denne tråden beskriver jo at barna er mer sosiale enn dem.

Det å se på foreldre og hvordan de beter seg er er jo den viktigste læringen for barn. I retrospekt så jeg jo at andre venninner  stadig hadde voksne på besøk, eller de var med moren på sosiale voksen-ting. Foreldrene tok/fikk ofte en telefon, de slo av en prat med personen i kassa, eller personen vi møtte på veien. Trengte de brått noe til kjøkkenet, eller hadde naboen parkert i veien, så ringte de på og slo av en hyggelig prat om det. 

Alt dette måtte jeg lære meg som voksen, når det var naturlig å ta kontakt, og ikke, og hvor på man skulle være. Slikt er lett i en skole-setting, eller på en fritidsaktivitet. Men ikke i voksenlivet når det sosiale ikke skjer naturlig. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke sant. Men det handler ikke bare om å få være sosiale. De fleste foreldre i denne tråden beskriver jo at barna er mer sosiale enn dem.

Det å se på foreldre og hvordan de beter seg er er jo den viktigste læringen for barn. I retrospekt så jeg jo at andre venninner  stadig hadde voksne på besøk, eller de var med moren på sosiale voksen-ting. Foreldrene tok/fikk ofte en telefon, de slo av en prat med personen i kassa, eller personen vi møtte på veien. Trengte de brått noe til kjøkkenet, eller hadde naboen parkert i veien, så ringte de på og slo av en hyggelig prat om det. 

Alt dette måtte jeg lære meg som voksen, når det var naturlig å ta kontakt, og ikke, og hvor på man skulle være. Slikt er lett i en skole-setting, eller på en fritidsaktivitet. Men ikke i voksenlivet når det sosiale ikke skjer naturlig. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Noen ganger er ikke problemet introversjon men angst f.eks? Jeg er introvert, svært busy hverdag men både ønsker og kan være sosial . Hadde uten problemer kunne gjort alle de tingene du nevner øverst der. Selv om det nok ikke blir like mye av det som hos en svært ekstrovert (med mye fritid!) familie . 
 

å vokse opp med foreldre med utpreger angst (f.eks sosial angst..)og depresjon KAN prege barn viser forskning. Da er det ikke hovedsaklig grunnet hva de modellerer eller ikke modellerer til naboer og kjente men hvordan ting og tang er i familien ellers . Dessuten har dette et arvelig komponent. 
 

Men så må man huske på også at svært lite er perfekt! De færreste barn vokser opp i perfekte hjem, og blir perfekte selv .. sånn er livet og det er kanskje like greit

Anonymkode: 156b5...53a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det har jeg også lagt merke til. Det kan virke som at mange ekstroverte ikke skjønner hvorfor ikke alle kan være som de selv er. Det er jo bare rart at mennesker kan bli voksne og ha så lite livserfaring at de mener at alle bør være som dem selv, og at det bare er for andre å skjerpe seg, for deres væremåte er den eneste riktige.

Her snakker om vi null respekt for at folk er forskjellige, og for at mange faktisk kan sette pris på de introvertes egenskaper.

Anonymkode: ebc3d...769

Jeg leste et sted at introverte som regel har en større forståelse for menneskesinnet enn ekstroverte, og da tenkte jeg at det ser man faktisk ofte! I nettopp dette at så mange av dem kritiserer introverte, men ikke ikke omvendt.

Anonymkode: 0eb69...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ikke sant. Men det handler ikke bare om å få være sosiale. De fleste foreldre i denne tråden beskriver jo at barna er mer sosiale enn dem.

Det å se på foreldre og hvordan de beter seg er er jo den viktigste læringen for barn. I retrospekt så jeg jo at andre venninner  stadig hadde voksne på besøk, eller de var med moren på sosiale voksen-ting. Foreldrene tok/fikk ofte en telefon, de slo av en prat med personen i kassa, eller personen vi møtte på veien. Trengte de brått noe til kjøkkenet, eller hadde naboen parkert i veien, så ringte de på og slo av en hyggelig prat om det. 

Alt dette måtte jeg lære meg som voksen, når det var naturlig å ta kontakt, og ikke, og hvor på man skulle være. Slikt er lett i en skole-setting, eller på en fritidsaktivitet. Men ikke i voksenlivet når det sosiale ikke skjer naturlig. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Det høres litt ekstremt ut, jeg er også introvert, men ikke sjenert. Jeg slår ofte av en prat med de i kassa på butikken og naboene ute når jeg ser dem. Det koster meg ingenting, fordi det er korte interaksjoner som ikke tapper meg for energi i det hele tatt. Det jeg ikke orker er helgeturer på hytta og hele søndager med andre. Familie og venner går fint.

Anonymkode: 0eb69...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det høres litt ekstremt ut, jeg er også introvert, men ikke sjenert. Jeg slår ofte av en prat med de i kassa på butikken og naboene ute når jeg ser dem. Det koster meg ingenting, fordi det er korte interaksjoner som ikke tapper meg for energi i det hele tatt. Det jeg ikke orker er helgeturer på hytta og hele søndager med andre. Familie og venner går fint.

Anonymkode: 0eb69...82f

Det skjønner jeg godt, det er jo de små møtene som er viktige. Jeg orker ikke tanken på helgeturer med venner, men familie derimot, gjerne det😊 dette med helgeturer og hytteturer tror jeg forresten er et norskt påfunn. I utlandet har ikke folk hytter, heller ikke råd til å dra på masse turer i helgene. Men det er de små treffene hjemme som betyr noe.

Anonymkode: 7e92a...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men så må man huske på også at svært lite er perfekt! De færreste barn vokser opp i perfekte hjem, og blir perfekte selv .. sånn er livet og det er kanskje like greit

Anonymkode: 156b5...53a

Jeg skriver jo selv at jeg har klart meg utmerket, tross en oppvekst som stort sett bestod av kjernefamilien, pluss litt sosialt her og der. 

Poenget mitt er jo at det ikke har vært optimalt, på noen som helst måte. At det er en liten sorg å se at det som faller så naturlig for andre, er noe jeg har prøvd og feilet litt med, som jeg fortsatt må tenke over når det kommer til å gjøre rett eller feil. Som et barn/voksen som egentlig liker å snakke med kassedamen, få nye venner i ulike settinger, og hive meg med når noe skjer. 

Alle foreldre ønsker vel å strekke seg for å gi barna et best mulig utgangspunkt. Og dette med å lære sosiale kodekser mener jeg er en viktig del av det. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det skjønner jeg godt, det er jo de små møtene som er viktige. Jeg orker ikke tanken på helgeturer med venner, men familie derimot, gjerne det😊 dette med helgeturer og hytteturer tror jeg forresten er et norskt påfunn. I utlandet har ikke folk hytter, heller ikke råd til å dra på masse turer i helgene. Men det er de små treffene hjemme som betyr noe.

Anonymkode: 7e92a...6ca

Jeg har reist mye. I mange land er kuluturen at alle trekker ut på kveldene. I Spania i sommer i et lokalt boligområdet, så satt alle på fortauskanten eller små stoler. Alt fra barn til eldre. Pratet, og drakk litt. I USA er det gjerne store gate-gatherings. I UK møtes stort og smått på puben hver søndag for sunday roast. Så det sosiale og fellesskapet står tvert i mot sterkere i mange andre land enn i Norge. 

Så er egentlig enig i at dette med overnatting og hele helger er relativt særnorsk. Men det sosiale med det store fellesskapet står sterkere i mange andre land enn i Norge. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres litt ekstremt ut, jeg er også introvert, men ikke sjenert. Jeg slår ofte av en prat med de i kassa på butikken og naboene ute når jeg ser dem. Det koster meg ingenting, fordi det er korte interaksjoner som ikke tapper meg for energi i det hele tatt. Det jeg ikke orker er helgeturer på hytta og hele søndager med andre. Familie og venner går fint.

Anonymkode: 0eb69...82f

Men nå beskriver TS å aldri dra på aktiviteter (heller ikke fjelltur, restaurant, lekepark...) med andre enn familien. Og mange andre i tråden er mye drøyere enn det og, der de knapt tør å slippe av barnet utenfor huset i barnebursdager. 

Slike interaksjoner med ulike mennesker. Ikke bare familie som du kjenner godt og tar særlig hensyn, tror jeg er veldig viktig. Man lærer seg at ulike mennesker gjør ting på ulik måte, man lærer seg å måtte ta hensyn, og være tålmodig. I det hele tatt - samspillet med noen du nødvendigvis ikke kjenner så godt fra før. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.08):

Hei!

Dette er et spørsmål til dere som er introverte, har introvert partner og har barn sammen. Er dere mye sosiale med andre familier og slikt?

Føler dere at dere er utenfor det sosiale nettverket til de andre foreldrene?

Og liker dere best å bare gjøre ting alene som familien? Jeg synes det er veldig slitsomt å dra på aktiviteter med andre familier..det blir fort mer styr enn hyggelig.
 

Anonymkode: b3f59...717

Både jeg og mannen er introverte. Vi er ikke mye sosiale med andre familier. Barna har ofte venner med hjem eller drar til venner på fritida etter skolen. Vi foretrekker å være bare familien, men kan gjerne ta med et par ekstra barn/ungdommer hvis barna ønsker å ha med en venn. 
Har aldri følt oss utenfor, da vi heller ikke har noe savn etter/ønske om mer sosialisering. Vi prater med andre foreldre på tilstelninger på skolen/i barnehagen eller på barnas fritidsaktiviteter. Det holder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 8.31):

Det kom ikke som noen overraskelse.. Tror du det er sunt for et barn å ikke bli stimulert og eksponert?

Anonymkode: 6d961...c8f

Som introvert med erfaring fra en barndom som introvert, skjønner jeg overhodet ikke problemstillingen.
Introverte trives i eget selskap og henter energi ved å være alene, men det betyr ikke at man aldri er sammen med andre. De fleste introverte har venner som de trives sammen med, men de har ofte færre venner og mindre behov for å være sammen med dem. Fordi de trenger å lade batteriene alene før de er sosiale, i motsetning til ekstroverte som trenger å være sosiale for å lade batteriene. Jeg tviler sterkt på at de introverte foreldrene i HI nekter å kjøre barna til venner eller på aktiviteter som barna ønsker å delta på. De vil bare ikke sosialisere masse selv med andre voksne/foreldre. Dessuten vil barna få evig nok stimulans og eksponering gjennom å gå på skolen hver dag og forholde seg til andre barn og voksne. For mange introverte barn vil en skoledag gi så mye stimuli at de trenger å koble av og lade batteriene hjemme i eget selskap før de klarer å gjøre noe sosialt.

Jeg tror du ser dette fra en ekstroverts side og ikke skjønner behovene til introverte barn. Dermed klarer du ikke avgjøre hva som er sunt for dem.

Anonymkode: 60343...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2022 den 10.27):

Takk for at du deler, og takk for at du strekker deg så langt det er mulig i stedet for å skjerma barna for ditt eget beste. 

Blir faktisk litt trist å tenke på at introverte foreldre overfører denne personlige egenskapen til barna sine, og unnskylder seg med at barna er introverte - derfor bør eller kan eller skal de ikke eksponeres eller stimuleres av andre.. 

Barn er et resultat av foreldrenes personlige egenskaper fra det miljøet de er oppvokst i. Barn av godt av å bli stimulert og eksponert. Alt annet burde være utenkelig.

Anonymkode: 6d961...c8f

Da lurer jeg veldig på hvorfor jeg er introvert når jeg hadde ekstroverte og sosiale foreldre som både sosialiserte med andre voksne, og dro oss med på ulike aktiviteter. Jeg er liksom familiens sorte får som trives i eget selskap og kun vil sosialisere litt av og til, når jeg er opplagt og klar for det.

Det er faktisk like trist å gå rundt og synes synd på normale, friske barn fordi de ikke presses til å passe inn i en ekstrovert verden. Å være introvert må forøvrig ikke forveksles med å være sjenert og usikker. Det er er det tydeligvis mange ekstroverte som ikke forstår.

Anonymkode: 60343...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har reist mye. I mange land er kuluturen at alle trekker ut på kveldene. I Spania i sommer i et lokalt boligområdet, så satt alle på fortauskanten eller små stoler. Alt fra barn til eldre. Pratet, og drakk litt. I USA er det gjerne store gate-gatherings. I UK møtes stort og smått på puben hver søndag for sunday roast. Så det sosiale og fellesskapet står tvert i mot sterkere i mange andre land enn i Norge. 

Så er egentlig enig i at dette med overnatting og hele helger er relativt særnorsk. Men det sosiale med det store fellesskapet står sterkere i mange andre land enn i Norge. 

Anonymkode: 4a74e...b8c

Enig i dette. Har selv tilknytning til et annet land og ser mye av det du skildrer. Det sosiale står sterkere på en helt annen måte.

Anonymkode: 7e92a...6ca

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vi er introverte begge to, men jeg mer enn ham.

Synes jeg får mer enn nok sosial stimuli av å bo med kjernefamilien (mann og barn), og av å være på jobb. Vi er en del sammen med min familie (hans bor langt unna, vi besøker dem et par ganger i året). Vi har ikke så mange venner, men det blir jo et og annet treff noen ganger i året.

Av barna er den ene introvert og den andre mer utadvendt. Begge får jo masse kontakt med andre på skolen. Når de kommer hjem, foretrekker den ene da stort sett å være alene, mens den andre ofte har venner på besøk eller er hos venner. Begge deler er greit, det er ikke sånn at introverte foreldre tvinger barna til å være introverte, som noen påstår. 

Anonymkode: ac9d6...9e3

Jeg har fem barn. Av de tre eldste er to tydelig introverte og ei ekstrovert. De to yngste er litt tidlig å si noe om ennå.

[AnonymBruker]

Det er når foreldres introverte personlighet går på bekostning av sine barn som ikke deler samme petsonlighetstrekk at foreldre i større grad bør ta hensyn til barn som er mer ekstroverte.  

Synes flere familier har nok med seg selv enn som er sosiale og mange barn mangler grunnleggende sosiale ferdigheter på grunn av dette. 

Anonymkode: 71f22...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er når foreldres introverte personlighet går på bekostning av sine barn som ikke deler samme petsonlighetstrekk at foreldre i større grad bør ta hensyn til barn som er mer ekstroverte.  

Synes flere familier har nok med seg selv enn som er sosiale og mange barn mangler grunnleggende sosiale ferdigheter på grunn av dette. 

Anonymkode: 71f22...ffb

Enig. Det har blitt skolens oppgave å sosialisere barna 🤷‍♀️

Anonymkode: 7e92a...6ca

[AnonymBruker]

Vi sosialiserer svært lite. 

Og det er helt ok. 

Vi har vært innstilte på å tvinge oss til sosialt samvær, men foreløpig er begge ungene våre foreldrene sine opp av dage, og vil ikke sosialisere. 

Vi ser at ungene er slitne etter å ha vært med barn hele dagen i barnehagen, og overhodet ikke trenger eller ønsker være sammen med unger etter bhg i tillegg. Samme i helgene - vi ser at de faktisk trenger fred og ro i langt større grad enn mer tid med unger. 

Når vi prøver være sammen med andre med jevnaldrende barn, vil ikke ungene våre leke med dem, de trekker seg unna og vil bare leke i fred. 

Så hvorfor tvinge frem noe som ingen av oss liker? 

Anonymkode: 253be...181

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er når foreldres introverte personlighet går på bekostning av sine barn som ikke deler samme petsonlighetstrekk at foreldre i større grad bør ta hensyn til barn som er mer ekstroverte.  

Synes flere familier har nok med seg selv enn som er sosiale og mange barn mangler grunnleggende sosiale ferdigheter på grunn av dette. 

Anonymkode: 71f22...ffb

Det er like ille om det er andre veien også: At ekstroverte foreldre påtvinger sine introverte barn sosialt samvær som gjør det utslitte og leie.. Det er like ille for en introvert å bli tvunget til sosialisering, som det er for en ekstrovert å måtte leke alene litt. 

Anonymkode: 253be...181