Hva er din største traume?

[HoppeMus]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og igjen er det forskjell på et traume og og oppleve noe dramatisk. Så nei det å miste Gud er ikke noe traume.

Anonymkode: 19473...bb0

Det er fint for deg at du kanskje ikke har traumer i ditt liv, men det gjelder nødvendigvis ikke for alle. Så jeg tror du bør holde dine negative kommentarer for deg selv!

Endret 13. august 2022 av HoppeMus

[HoppeMus]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg spurte deg, hva er traumatisk med dette? Er dette av usedvanlig eller katastrofal art? Som en traume er! Jeg umyndigegjør ikke dine følelser, du misbruker et begrep. Da spør jeg deg, i tilfelle det var noe mer med dette så du kunne forklare. 

Anonymkode: 2d984...b98

Jeg har da virkelig ikke opplysningsplikt ovenfor deg!

Føler ikke for å utveksle hele livet mitt og mine traumer for en anonym bruker på Kvinneguiden! Det får da være måte på.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke et spesifikt traume, for hele barndommen min var en diger traume 🙈Vokste opp i et hjem der begge foreldre hadde veldig ustabil helse, inn og ut på sykehus akutt, den ene av dem døde da jeg gikk på småskolen. Den gjenlevende søkte trøst i alkohol. Mobbing på skolen og steforelder som psykisk mishandlet meg (og fortsatt prøver seg). Så totalt mangel på trygghet igrunn.  Det er kombinasjon av disse som har gjort at jeg måtte inn til traume behandling.

Anonymkode: 49cfd...187

[AnonymBruker]

HoppeMus skrev (21 minutter siden):

At du ikke opplever det som traumatisk betyr ikke at du kan umyndiggjøre mine følelser og eksistens! 😞

 

Det er forskjell på å gi mindre gjøre følelser og påpeke misbruk av et ord. Akkurat sånn som du gjør!

Et traume er en lidelse som oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste.” (Diagnosesystemet ICD

 

Type I traume

Type I traume kan være dramatiske og skremmende enkelthendelser som ran, trussel om drap, ulykke eller alvorlig skade.

Type II traume

Type II traume er alvorlig traumatisering av vedvarende karakter og/eller gjentatte hendelser, ofte i barndom og oppvekst. Når det er traumer som for eksempel er påført av voksne personer som skulle ivaretatt barnet, bruker vi begrepet relasjonstraumer.

Kjennetegnene for type II traumer er:
• Gjentatt traumatisering over tid, ofte i ung alder.  Eksempelvis seksuelle overgrep i oppvekst, mishandling, alvorlig omsorgssvikt/tiknytningssvikt.

Anonymkode: 19473...bb0

[HoppeMus]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er forskjell på å gi mindre gjøre følelser og påpeke misbruk av et ord. Akkurat sånn som du gjør!

Et traume er en lidelse som oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste.” (Diagnosesystemet ICD

 

Type I traume

Type I traume kan være dramatiske og skremmende enkelthendelser som ran, trussel om drap, ulykke eller alvorlig skade.

Type II traume

Type II traume er alvorlig traumatisering av vedvarende karakter og/eller gjentatte hendelser, ofte i barndom og oppvekst. Når det er traumer som for eksempel er påført av voksne personer som skulle ivaretatt barnet, bruker vi begrepet relasjonstraumer.

Kjennetegnene for type II traumer er:
• Gjentatt traumatisering over tid, ofte i ung alder.  Eksempelvis seksuelle overgrep i oppvekst, mishandling, alvorlig omsorgssvikt/tiknytningssvikt.

Anonymkode: 19473...bb0

Jeg synes det er utrolig farlig av deg å sitte her å skrive slikt uten at du har noen form for kompetanse på å vurdere andre!

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke om det er traumer eller ikke?

Mobbing gjennom 9-10 år? 

Pumping etter selvmordforsøk, dette gjør at jeg feks ved gastroskopi sliter big time, for jeg får fullstendig panikk og flash backs. Det er over 20 år siden det skjedde.

Mormor som var veldig viktig voksenperson for meg døde brått da jeg var 13 år - og hun knapt 50 år. 

En haug med "småting" rundt ungene, men også ting som å sitte der med en blå baby som ikke pustet, ha baby på pustemaskin, få diagnoser på barna, ikke bli trodd på legevakta etc etc. Men det hører jo egentlig til med det å få barn.

Vi er vel egentlig traumatisert både jeg og barnet etter barneskolen, behandlingen vi fikk der og skolevegring. Jeg  ble kvalm og fikk hjertebank og angst når det kom melding fra lærer. Jeg blir uvel når jeg ser barneskolen. Bare dumt at ungdomsskolen er vegg i vegg, så jeg må jo bare, haha. 

Men tenker det er ikke PTDS-traumer liksom, noe av dette. Bare uflaks og vonde opplevelser? 

Det er vel total-belastningen som blir litt mye innimellom.  

Så jeg har aldri kalt noe av det for traumer. 

Anonymkode: 45114...7b9

[AnonymBruker]

Mitt største traume er å totalknuste ene armen, måtte få den rekonstruert og ende i psykose pga konstante smerter i flere uker. Drømte om å hoppe fra vinduet i 6 etasje på sykehuset for å slippe unna mer smerter. 
Ingenting av smertelindring fungerte. 
 

så ifht mange andre ett «mildt» traume men avsolutt traumatisk for min del. 

Anonymkode: 3c653...45f

[AnonymBruker]

HoppeMus skrev (1 time siden):

Jeg synes det er utrolig farlig av deg å sitte her å skrive slikt uten at du har noen form for kompetanse på å vurdere andre!

Så det er farlig å poengtere fakta og bygge det opp med pålitelige kilder?Det burde du ville være glad for at du ikke faller inn under kategorien traume.

Anonymkode: 19473...bb0

[AnonymBruker]

Voldtekt og fant en kompis som hang fra taket i en garasje

Anonymkode: cdff2...3d2

[AnonymBruker]

Fysisk og psykisk misbruk hele oppveksten

Men kanskje mer enn selve misbruket: at ingen trodde på meg, og fikk meg til å føle meg som ingenting.

Anonymkode: 684b5...d06

[AnonymBruker]

Ble vekket på natta kusina mi som fortalte at mamma hadde dødd. Jeg var 17. Helt jævlig..  

Anonymkode: 689e5...7c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fysisk og psykisk misbruk hele oppveksten

Men kanskje mer enn selve misbruket: at ingen trodde på meg, og fikk meg til å føle meg som ingenting.

Anonymkode: 684b5...d06

Skriver under på det, det er ti ganger verre, følelsen av å være alene, bli overlatt til situasjonen eller ikke trodd, bli tatt på alvor. 

Anonymkode: 0d336...71b

[AnonymBruker]

Da pappa tok selvmord på en brutal måte da jeg var 10 år gammel. 
Utviklet alvorlig spiseforstyrrelse, angst og slet lenge med mareritt. Fikk i senere tid diagnosen ptsd, var syk i mange, mange år. 

Anonymkode: 3bf74...e31

[AnonymBruker]

HoppeMus skrev (5 timer siden):

Det sårer mitt hjerte å høre hvordan du har blitt behandlet av din familie!

 

Personlig er mitt eneste traume å miste Gud i livet mitt. Det var en periode i livet at jeg begynte å tvile på hans eksistens og fikk mange spørsmål rundt det. Etter søken på svar så fikk jeg det endelig. Som voksen har jeg merket at jeg er blitt mer avhengig av bekreftelse fra Ham, og det er jeg slitt med i noen relasjoner da mitt behov kan bli litt framtrende uten at jeg klarer å kontrollere det. 

Det er usmakelig av deg å trolle tråder som dette. Rett og slett et nytt nivå av lavmål, selv til deg å være.

Anonymkode: 01d7c...27e

[AnonymBruker]

HoppeMus skrev (4 timer siden):

Jeg har da virkelig ikke opplysningsplikt ovenfor deg!

Føler ikke for å utveksle hele livet mitt og mine traumer for en anonym bruker på Kvinneguiden! Det får da være måte på.

Nei, men når man faktisk påstår at man har en traume, så spør man for å få en nærmere forklaring når det ikke er noe som et traumatisk i historien din.

Det er litt som å undervurdere andre hvor man viser liten eller ingen forståelse for hva traumer er. Selv folk som har opplevd grusomme traumer er usikre på om det kan kalles traume, og spør ydmykt, men her kommer du bastant og skal kverulere på deg at det du gikk igjennom er en traume. Uten noen som helst hensyn til de grusomme tingene andre har gått igjennom. 

Har du i det heletatt lest her inne? Folk som har mistet barnet sitt, vokst opp med seksuell misbruk, omsorgssvikt etc etc. Det er traume. Altså svært alvorlige hendelser. 

 

Anonymkode: 2d984...b98

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for alvorlig psykisk mishandling og følelsesmessig omsorgssvikt av min mor.mens min far ikle grep inn. Samtidig ble jeg mobbet gjennom alle år  på skolen, både da jeg ar yngre og eldre. Sammen har det vært sykt traumatiserende. 

Anonymkode: 58f0d...c77

[AnonymBruker]

Mamma har alltid valgt feile menn. Det har hun fortsatt med den dag i dag, bare at nå påvirker det oss barna i mindre grad. Det å vokse opp med en mor som snudde ryggen til når mannen hun var gift med i mange år bedrev psykisk og fysisk vold mot meg fordi jeg var eldst og også den som taklet minst å bli hundset rundt og prøvde å gjøre opprør mot urettferdighet, ikke akkurat det et lite barn takler så lett. Beklager lang setning. Hver dag fikk jeg høre hjemme hvor fæl jeg var fra denne mannen, og når jeg søkte trøst i mat, hvor feit jeg var blitt. Mamma holdt kjeft. Han var hennes økonomiske trygghet, tross alt. Han var på meg hver dag. Unntaksvis perioder, da gikk man på tå hev. Kanskje var han sliten etter å ha kastet meg på gulvet, slått meg, kjeftet på meg? Han var utro mot mamma og dagen før noe feiring slang han inn separasjonspapirer til henne mens han selv dro avgårde med ny kvinne. De er visst gift idag, og han har det ikke så bra rent sykdomsmessig. Jeg jubler inni meg hver gang jeg hører hvor fælt han har det. Kanskje jeg er stygg, men, jeg har opplevd litt med den mannen. Han fortjener ikke å ha det godt.

På skolen ble jeg mobbet fordi vi var tilflyttere, vi hørte ikke til bygda. Skolen var en såkalt mobbefri skole, men elevene fikk fritt spillerom og lærerne som hadde inspeksjon så en annen vei eller sa bare "å, du står her og støtter opp skolen" da de så jeg sto alene uten noen å leke med. Hele barne og ungdomsskolen, videregående, ja til og med på universitetet ble jeg mobbet. Eller, voksne kaller det vel ikke mobbing, det heter vel utfrysning. Jeg slet med selvmordstanker fra jeg var 11 år, med tilhørende selvskading i et forsøk i å kutte mat som trøst. Gikk ikke særlig bra noen av delene. Ikke før jeg havnet helt alene, midt i gokk, uten venner og familie rundt meg, at jeg klarte å bearbeide noe av dritten jeg hadde opplevd å ta tak i ting. Jeg har det bedre nå, men sliter når folk hever stemmen til meg på en spesiell måte. Kan våkne opp om natten med mareritt om fortiden. Når folk snakker om fantastisk tid på universitet klarer jeg knapt å huske noe jeg gjorde der. Likevel, jeg har det bedre. Mye bedre idag.

Kanskje dette ikke regnes som reelle traumer ut fra KGs standard, men det er uansett godt å få det ut.

Anonymkode: 3f9fb...491

[Ford3000]

HoppeMus skrev (11 timer siden):

Personlig er mitt eneste traume å miste Gud i livet mitt. Det var en periode i livet at jeg begynte å tvile på hans eksistens og fikk mange spørsmål rundt det. Etter søken på svar så fikk jeg det endelig. Som voksen har jeg merket at jeg er blitt mer avhengig av bekreftelse fra Ham, og det er jeg slitt med i noen relasjoner da mitt behov kan bli litt framtrende uten at jeg klarer å kontrollere det. 

Jeg kan på et vis skjønne det med traume og det å miste Gud hvis du var i en sekt eller kirke som frøs deg ut og behandlet deg dårlig, at de var skikkelig ekkel mot deg... men hvis det ikke er det heller, jeg vet ikke🤔 Gratulerer da, som ikke har opplevd noe verre i ditt liv. Med tanke på hvor mange grusomme historier som er på denne tråden, var kanskje ikke dette den mest passende plassen å poste dette på. Du har helt rett, du trenger ikke utlevere deg her inne på Kvinneguiden, men det er litt sånn, hvorfor gidde å si brøkdel av en potensiell historie og så lage litt kvalme? Håper du tenker deg litt om før du berører slike temaer, så får du heller trolle litt på litt lettere tråder. Bare et forslag.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Voldtekt og fant en kompis som hang fra taket i en garasje

Anonymkode: cdff2...3d2

Følern, jeg fant min kjæreste med en pose over hodet og dødd😭

Anonymkode: acc82...398

[HoppeMus]

Ford3000 skrev (15 timer siden):

Jeg kan på et vis skjønne det med traume og det å miste Gud hvis du var i en sekt eller kirke som frøs deg ut og behandlet deg dårlig, at de var skikkelig ekkel mot deg... men hvis det ikke er det heller, jeg vet ikke🤔 Gratulerer da, som ikke har opplevd noe verre i ditt liv. Med tanke på hvor mange grusomme historier som er på denne tråden, var kanskje ikke dette den mest passende plassen å poste dette på. Du har helt rett, du trenger ikke utlevere deg her inne på Kvinneguiden, men det er litt sånn, hvorfor gidde å si brøkdel av en potensiell historie og så lage litt kvalme? Håper du tenker deg litt om før du berører slike temaer, så får du heller trolle litt på litt lettere tråder. Bare et forslag.

Nå skal jeg gjøre en ting klart for alle! Mine traumer er tunge å bære og jeg har vært virkelig lei meg for all hetsen jeg har fått. Jeg var medlem i en sekt (ønsker ikke å navngi den) hvor jeg ble kastet ut på grunn av at jeg ble voldtatt av et medlem. Jeg prøvde å be til Gud om tilgivelse for det som hadde skjedd, men innså at det ikke var min feil, men mannen sin. Jeg var trossalt 15 år og ble lært til å være ren og lydig. Som mange kanskje har hørt om så er vi kvinner i slike samfunn sett på som mindreverdig og skal helst i snakke, men jeg klarte ikke å bære byrden alene! Det ble sak om dette med den det galdt og meg, og dessverre mente mannen at jeg hadde fristet han så da ble det min feil. De fleste mennene stolte på denne mannen da han har høy status. 

Etter å ha opplevd dette så er det vanskelig å snakke om, og jeg sliter fortsatt med å være åpen om det. Beklager hvis dere opplevde det som flåsete og "trolling", det var ikke meningen men det er en vanskelig tematikk så jeg låser meg og går i forsvar. Dette er noe jeg jobber med hos min psykolog.