Hva er din største traume?

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg forstår at dødsfallet påvirket deg, men fikk du ingen støtte eller oppfølging? 

Anonymkode: 614de...bcc

Nei, samtaler med en helsesøster et par ganger. Har jeg blitt fortalt, men husker det ikke selv.

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2022 den 19.41):

Jeg har aldri forstått hvordan man kan la rusa og psykisk ustabile mennesker ha omsorg for barn. Det burde aldri skjedd. 

En venninne av meg hadde en rusa mor, og det var noen som fulgte med på henne. Venninna mi var kanskje 9 mnd og lå i en gynge som stod på kjøkkenbordet. Hun var så tynn og underernært og hadde full bleie, så de tok henne med en gang. Hun kom til et godt hjem. 

Anonymkode: 614de...bcc

Det forstår ikke jeg heller.

Trist å høre om venninnen din, men veldig godt at hun kom til et godt hjem.❤️

Endret 1. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Barnevernet. Etter omsorg overtagelse av eget barn for 12 år siden

Anonymkode: f6f6a...551

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (1 time siden):

Det forstår ikke jeg heller.

Jeg står fast ved at jeg burde vært tatt på fødestua. Biologisk mor var frarådet å få barn, og var tvangsinnlagt året før jeg ble født. Da jeg var noen måneder gammel meldte en nabo bekymring, blant annet fordi hun hadde hallusinert demoner. Heldigvis var jeg veldig fysisk syk da jeg var spedbarn, og jeg tilbrakte månedsvis på sykehus. Det gjorde at sykehuset fikk observert saken over nærmere et halvt år, og bekymringsmeldingen stod dermed svært sterkt. En veileder mente at jeg burde vært ute fra jeg var 6 mnd. Hun var mye hos oss. Likevel tok det over 2 år, hvor det hele kulminerte i at biologisk mor styrtet flere flasker vin og slo til min mormor. Og biologisk far? Han var i fengsel…🙃

Trist å høre om venninnen din, men veldig godt at hun kom til et godt hjem. Det gjorde jeg også, og de er min mamma og pappa i dag❤️

Ja, venninna mi sa at de reddet henne. Hun slet litt psykisk i tenårene pga moren hadde ruset seg under graviditeten, og at hun syns det var vanskelig å vite hva som hadde skjedd med henne. 

Venninna mi var født i 1981, så de var vel ikke så gode på den tiden. Hva med deg? 

Anonymkode: 614de...bcc

[Kniv & gaffel]

Kanskje ikke så alvorlig sammenlignet med flere av dere andre, men det er likevel noe som har preget meg. Jeg tilbrakte en del av barndommen på sykehus langt unna familien. 

Min historie ligner på denne. Det er det samme sykehuset som jeg var på. 

https://www.klikk.no/reportasje/karin-jonli-er-en-av-de-glemte-sykehusbarna-7062794

[AnonymBruker]

Å miste den fantastiske mammaen min. 

Anonymkode: c064f...488

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

"Et traume er en lidelse som oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste.”

https://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/

Jeg sier ikke det for å fremheve meg selv, men for at ikke ordet traume blir hvisket bort og brukt feil. Som du gjorde med paranoid også, som er en veldig alvorlig lidelse. 

At man sliter når man går igjennom vonde ting og etterpå er helt normalt, men det betyr ikke at man får ptsd av det eller at det er en traume. Vonde hendelser skjer oss alle. Vi kan ikke kalle alt for en traume når ting er vondt. Akkurat som sorg ikke er depresjon, å like orden ikke er ocd, å være nervøs før en prestasjon ikke er angst osv. 

Når man bruker det på feil måte mister ordet betydning og alvorlighetsgrad. Det blir som å tråkke på de som faktisk har disse diagnosene hvor man viser tydelig at man ikke forstår alvorligheten i det og hvor inngripende det er for mange. 

Men, har man gått igjennom traumer tidligere vil toleranse vinduet være smalere enn normalt og man kan oppleve vonde hendelser som langt mer inngripende enn de som ikke har opplevd traumer. Derfor spurte jeg deg om du hadde opplevd noe tidligere da dette ville vært en forklaring på ordbruken ditt. 

Anonymkode: 2d984...b98

Det er meg du siterer, men spørsmålene virker til å være til en annen bruker. Jeg har ikke skrevet noe om paranoiditet. 

Vedkommende som har opplevd å bli meldt til barnevernet som en hevn, kan selvfølgelig oppleve dette som et traume. Dette er et sterkt angrep på vedkommendes integritet SÆRLIG dersom ingen av anklagene har rot i virkeligheten. Å vite at noen (som du sammsynligvis tidligere har stolt på) vil deg så vondt kan være like traumatisk, eller verre, enn å bli fysisk slått. Ha også i tankene at slike hevnmeldinger også ofte kommer i kjølvannet av et tøft samlivsbrudd, noe som gjør at man i utgangspunktet er skjør. 

Anonymkode: bad97...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er meg du siterer, men spørsmålene virker til å være til en annen bruker. Jeg har ikke skrevet noe om paranoiditet. 

Vedkommende som har opplevd å bli meldt til barnevernet som en hevn, kan selvfølgelig oppleve dette som et traume. Dette er et sterkt angrep på vedkommendes integritet SÆRLIG dersom ingen av anklagene har rot i virkeligheten. Å vite at noen (som du sammsynligvis tidligere har stolt på) vil deg så vondt kan være like traumatisk, eller verre, enn å bli fysisk slått. Ha også i tankene at slike hevnmeldinger også ofte kommer i kjølvannet av et tøft samlivsbrudd, noe som gjør at man i utgangspunktet er skjør. 

Anonymkode: bad97...2c8

Forskjell på oppleve noe sånt dramatisk og det å ha traume, og når du se på definisjonen av fremme så er det mange ting i tråd den her som ikke faller inn under det. Inkludert det du refererer til.

Anonymkode: 19473...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

"Et traume er en lidelse som oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste.”

https://www.modum-bad.no/behandling/traume/fakta/

Jeg sier ikke det for å fremheve meg selv, men for at ikke ordet traume blir hvisket bort og brukt feil. Som du gjorde med paranoid også, som er en veldig alvorlig lidelse. 

At man sliter når man går igjennom vonde ting og etterpå er helt normalt, men det betyr ikke at man får ptsd av det eller at det er en traume. Vonde hendelser skjer oss alle. Vi kan ikke kalle alt for en traume når ting er vondt. Akkurat som sorg ikke er depresjon, å like orden ikke er ocd, å være nervøs før en prestasjon ikke er angst osv. 

Når man bruker det på feil måte mister ordet betydning og alvorlighetsgrad. Det blir som å tråkke på de som faktisk har disse diagnosene hvor man viser tydelig at man ikke forstår alvorligheten i det og hvor inngripende det er for mange. 

Men, har man gått igjennom traumer tidligere vil toleranse vinduet være smalere enn normalt og man kan oppleve vonde hendelser som langt mer inngripende enn de som ikke har opplevd traumer. Derfor spurte jeg deg om du hadde opplevd noe tidligere da dette ville vært en forklaring på ordbruken ditt. 

Anonymkode: 2d984...b98

Dette! Er mye her i tråden som jeg tenker at ja det er ikke akkurat traume. Det er forskjell på oppleve noe sånt dramatisk og gå utvikle en traume lidelse en traume lidelse

Anonymkode: 19473...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er meg du siterer, men spørsmålene virker til å være til en annen bruker. Jeg har ikke skrevet noe om paranoiditet. 

Vedkommende som har opplevd å bli meldt til barnevernet som en hevn, kan selvfølgelig oppleve dette som et traume. Dette er et sterkt angrep på vedkommendes integritet SÆRLIG dersom ingen av anklagene har rot i virkeligheten. Å vite at noen (som du sammsynligvis tidligere har stolt på) vil deg så vondt kan være like traumatisk, eller verre, enn å bli fysisk slått. Ha også i tankene at slike hevnmeldinger også ofte kommer i kjølvannet av et tøft samlivsbrudd, noe som gjør at man i utgangspunktet er skjør. 

Anonymkode: bad97...2c8

Det beklager jeg, ser det var en annen som snakket om paranoid. 

Det er, heldigvis, en definisjon av hva en traume er. Er det å bli meldt til bv av usedvanlig truende eller katastrofal art? Nei! Kan det oppleves veldig vondt, belastende, sårt og invanderen? Ja!

Synes det er litt utrolig at man ikke klarer å se forskjell på å bli meldt til bv, altså et system som skal beskytte barna våres, og traumer som seksuelt misbruk, voldtekter, alvorlig mobbing, krig etc etc. I tillegg at anklagene er falske, altså ingen hold i det. 

Ikke bare det, men les hvor mange her som har fått barndommen og mye av voksenlivet ødelagt nettopp fordi bv ikke gjorde jobben sin. Og ingen ydmykhet fra de som påstår at å bli meldt til bv er en traume blant de mange grusomme historiene. 

 

 

Anonymkode: 2d984...b98

[AnonymBruker]

Voldtekt. Av en jeg anså som en relativt god venn 

Anonymkode: 68706...240

[AnonymBruker]

Foreldrene mine etterlot meg i en fremmede land. For å bli voldtatt av en jeg liksom skulle gifte meg med. 

Rømte og fant norsk ambassade der så kom meg hjem 😁👍

Anonymkode: f4154...29c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Dette! Er mye her i tråden som jeg tenker at ja det er ikke akkurat traume. Det er forskjell på oppleve noe sånt dramatisk og gå utvikle en traume lidelse en traume lidelse

Anonymkode: 19473...bb0

Det er stor forskjell og ganske ille når folk misoppfatter dette. Når man leser om mange grufulle ting folk her inne opplever så skulle man tro folk stoppet litt opp å tenkte litt. Handler også om ydmykhet, selvinnsikt og forståelse. 

Alle skal igjennom vonde hendelser. Noen mer enn andre desverre. Men vonde hendelser er ikke det samme som traume, det er livet. 

Anonymkode: 2d984...b98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg har også opplevd dette, og det opplevdes veldig traumatisk. Meldingen bestod av oppkonstruerte grusomme hendelser jeg skulle ha utsatt barnet mitt for. Dette var ren og skjær faenskap fra eks sin familie. De politianmeldte meg også....

Heldigvis forstod både barnevern og politi at det ikke var noe sannhet i det de fikk presentert fra anmelderne.

Likevel sitter dette i.... Og jeg er alltid beredt på at noe kan skje igjen, føler meg langt fra trygg selv om dette nå er mange år siden. Føler jeg alltid er "på vakt".

Jeg ble fysisk syk av hendelsene - fikk en potensiell dødelig sykdom som kunne gitt opphav til nye traumatiske opplevelser. Heldigvis taklet jeg sykdommen og behandlingen bra....

Anonymkode: bad97...2c8

Stor forskjell på oppleve noe som traumatisk og det å få en traume lidelse. Tenk deg hvordan det er for alle oss som har levd under omsorgssvikt, seksuelle overgrep fysisk mishandling etc. uten at noen meldte ifra slik at barnevernet ble på koblet.Da kan man begynne å snakke om traume lidelser.

Anonymkode: 19473...bb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.8.2022 den 1.24):

Fått med at mange lever med traumer, at det er helt vanlig, og nyskjerrig som jeg er lurer jeg på hva ditt værste traume er. 
Min er misbruk av stefar, som har påvirket meg når jeg ble eldre. Aldri tenkt at det skulle forandre hele livet. Men det gjorde det, 10 år senere i livet. 

Anonymkode: bf717...423

Må ha vært hele barndommen, misbrukt av pappa og farfar, pappa solgte meg rundt til bekjente/venner, og de drakk og ruset seg osv.
Jeg var ofte våken på nettene alene, da sov alle langt inne i rusen.
Men det er likevel ikke de fysiske traumene som er verst - det som har skadet meg like mye, om ikke mer, er at mammaen min dro meg til pappa annenhver helg og i ferier i flere år - selv om jeg skrek og ba om å slippe.
Det tror jeg har skadet meg aller mest relasjonsmessig..

Anonymkode: 0d336...71b

[AnonymBruker]

Å vokse opp i et hus med vold. 

Anonymkode: 13bf8...e31

[Gjest Ghostface]

Mobbing i barnehage og alle skoleårene, og samt noe mobbing i voksen alder.

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 12.8.2022 den 21.04):

Ja, venninna mi sa at de reddet henne. Hun slet litt psykisk i tenårene pga moren hadde ruset seg under graviditeten, og at hun syns det var vanskelig å vite hva som hadde skjedd med henne. 

 

Anonymkode: 614de...bcc

Det forstår jeg godt. Går det bra med henne i dag?❤️

 

AnonymBruker skrev (På 12.8.2022 den 22.41):

Må ha vært hele barndommen, misbrukt av pappa og farfar, pappa solgte meg rundt til bekjente/venner, og de drakk og ruset seg osv.
Jeg var ofte våken på nettene alene, da sov alle langt inne i rusen.
Men det er likevel ikke de fysiske traumene som er verst - det som har skadet meg like mye, om ikke mer, er at mammaen min dro meg til pappa annenhver helg og i ferier i flere år - selv om jeg skrek og ba om å slippe.
Det tror jeg har skadet meg aller mest relasjonsmessig..

Anonymkode: 0d336...71b

Ble faren din også misbrukt av sin egen far som barn? Utrolig tragisk barndom du har hatt. Føler veldig med deg. Ble faren din dømt for voldtektene? 

Endret 1. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Traume er vel hvordan andre opplever det som skjer. Hva du syns er traumatisk kan andre se på som en bagatell. 

Anonymkode: 614de...bcc

På oppleve noe dramatisk og utviklet traumerPå oppleve noe dramatisk og utviklet traumer!

Anonymkode: 19473...bb0

[mammahjarte]

Eg var gravid med vårt andre barn, eit risikosvangerskap. Store komplikasjonar, eg blødde mykje (hematom). Sleit med å knytta meg til lille i magen fordi eg viste ikkje om det kom til å leve. Gleda meg ikkje over graviditeten og var mykje slapp. Tung periode psykisk og fysisk. 

Så fekk eg styrtblødning og rier ei natt. Store smerter. Eg viste at det ikkje var meir liv, magen var hard som granitt. Eg var utrolig fortvila. Eg var redd. Redd for det som kom. 

Møtte ein vegg av eit helsevesen. Fekk beskjed om å ta paracet av legevakta. Kunne ikkje dra til sjukehus utan henvisning. Fekk ikkje henvisning. Lå åleine på eit rom på legevakta, sylblødde med sterke rier. Det tok fleire timar før eg vart henvist og sendt med taxi til sjukehuset. Fekk og høyre "det er ikkje noko vi kan gjera diverre". Det var eg klar over... Følte meg lite viktig og dårlig behandla. Eg blødde og igjennom alt...Eg hadde blod i skoa mine. Eg var så dårlig at eg greidde ikkje å spørje om fleire bind eller vere advokat for meg sjølv. Eg hadde så vondt at eg vart passiv. Synest dei burde tatt vare på meg... Det var nesten sånn at det virka som dei ville at detta skulle skje heime... 

Når eg endelig kom til sjukehuset vart eg møtt av varme og kompetanse. Empati, eg var på ein plass som møter kvinner i min situasjon dagleg. På rett plass. Det var fint. 

Han var så fin, så perfekt. Så liten. Eg måtte fiske han ut av eit blodig toalett. Det var og sånn eg fant ut kva kjønn han var...Eg har slitt mye med flash backs.  Morbide greier. Det dukker opp plutselig og uprovosert. Det har roa seg ein del heldigvis. 

Det sære er at det var litt som på film faktisk. Du får ikkje med deg ting som blir sagt. Det er berre stille og folk snakker. Eg var i sjokk. 

I etterkant har eg slitt med vonde tankar. 

Som at eg svikta barnet. Eller om eg hadde våget å knytte meg til han. Kanskje kjærleik hadde redda livet hans. At eg var ein dårlig mamma som "avviste" han.

Men eg veit jo sånn eigentlig at det ikkje var min feil.

Eg drukna meg sjølv i jobb og har klart meg heilt fint. Men eg tenker på han kvar einaste dag. Eg lurer på korleis han hadde sett ut om han fekk leve. 

Eg lurer på om han eksisterer eit sted der ute. Det er og veldig tung og einsam sorg å bære. Min lille skatt, beklager 💚.