Hvordan er det å miste moren sin og faren sin??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 23.53):

Jeg er snart 40! Faren min har fått kreft! Jeg tror at han kommer til å dø først av de, pga. han er blitt skrøpeligere pga. cellegift! Hvordan forbereder jeg meg, liksom? Er det lettere å takle når man vet at det sikkert ikke er så lang tid igjen? Hvor lenge varer sorgprosessen når man har mistet en av dem? Er det snakk om måneder? Eller år? Og når den andre forsvinner? Er det lettere å takle da pga. man har gjennomgått den første prosessen? Jeg mistet broren min i en ulykke! Det var tøffest det første året! Men er vel verre å miste foreldre? Jeg har mistet flere venner også! Men det taklet jeg faktisk overraskende bra! Noen med erfaringer, og som har mistet noen?

Anonymkode: 7610d...6fe

Din far har fått kreft, og da er du  nok mentalt bedre forbredt  en når du mistet bror din  plutseleg   v/  ulukke. Det er selvsagt trist å tungt når nære pårørende dør, men noe mange er  mentalt forbredt på.  Har selv opplevd å mistet min bror v/ ulukke, foreldre, svigerforeldre, slekt, og nere  venner, og har vert mange tunge stunder å bearbeide.  Sitter ofte  med ein følelse av ein er blitt "herdet" og dette  er del av livets gang. 

Personleg mener eg helsevesent legger  lagt altfor liten vekt på takling / forebygging i av  psykiske utfordringer ein møter på i kvardagen, og herunder sorgbearbeiding. Dette er noe ein ofte ikkje kan håndtere utav en lærebok, men igjennom egen -opplevelse.  Derfor intrs. å  legge merke til  at  folk  takler kriser på forskjellig, og noen takler dem tilsynelatende bedre en andre. Ein blir oppfordert til å "tenke positivt" men hvordan tenke positivt når noen i nære relasjoner dør uforbredt, og plutseleg.  Kanskje var det bedre at din bror døde en at han kanskje skulle ende sine dager i en rullestol, og blitt en belastning for både de pårørende, og helsevesenet,  Det  var kanskje helle ikkje det din bror hadde sett føre seg., og  slike høve står ein overfor ein vanskeleg balansegang, og må ha  fagleg hjelp for å komme seg igjennom. 

En ung familiefar døde brått i fjor sommer, og folk fra kommunens kriseteam tok kontakt med de pårørende, De  pårørende  satt igjenn med en følelse av at folkj fra  kriseteamet hadde ingenting å bidra med, og deres støtte hadde ingen nytteverdi.           

 

 

 

Anonymkode: e9f23...3a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 23.53):

Jeg er snart 40! Faren min har fått kreft! Jeg tror at han kommer til å dø først av de, pga. han er blitt skrøpeligere pga. cellegift! Hvordan forbereder jeg meg, liksom? Er det lettere å takle når man vet at det sikkert ikke er så lang tid igjen? Hvor lenge varer sorgprosessen når man har mistet en av dem? Er det snakk om måneder? Eller år? Og når den andre forsvinner? Er det lettere å takle da pga. man har gjennomgått den første prosessen? Jeg mistet broren min i en ulykke! Det var tøffest det første året! Men er vel verre å miste foreldre? Jeg har mistet flere venner også! Men det taklet jeg faktisk overraskende bra! Noen med erfaringer, og som har mistet noen?

Anonymkode: 7610d...6fe

Pappa døde av kreft for 1.5 år siden. Den første tiden var jeg i sjokk/fornektelse. Vi satt hos han når han døde og selv om det var et normalt dødsforløp var det svært traumatiserende. Den første tiden etter han var borte greide jeg kun fokusere på de 12 timene han lå og døde og tenkte veldig mye på det. Nå greier jeg tenke på de fine episodene vi hadde og de tingene som irriterte meg ved han, ikke bare sykdommen og døden som fulgte. Gråter fortsatt når jeg leser gjennom meldingsloggen vår på telefonen, eller kommer over bilde av han og datteren min. Jeg vil si sorgen går over i en annen fase med tiden og man lærer seg å leve med den.

Anonymkode: 06a74...953

[AnonymBruker]

Må være jævlig, kjenner en som har mistet mamma og pappa. Første gang han fortalte klarte jeg ikke å holde tårene tilbake.... er tungt. Moren døde når han var barn.... i en ulykke

Anonymkode: 24e22...30c

[MiominMio]

Synes det er helt fryktelig. Mistet min mor når jeg var i 20 åra og jeg kan vel si at jeg ennå ikke er helt over det. Man kan si at vi hadde tid til å forberede oss på at hun skulle dø, men det er og var likevel utrolig vondt. Jeg var veldig sammensveiset med min mor og hun var mitt anker. 

[AnonymBruker]

Hadde aldri mistet noen nære før jeg mistet moren min. Jeg var helt sønderknust, gråt hver eneste kveld i ett år. Orket ikke se på TV, var ikke på nett. Orket ingenting. Trodde jeg aldri skulle klare å le igjen.

Jeg kommer aldri til å komme over tapet av moren min, savnet er fortsatt enormt selv om det har gått noen år ❤️

Men jeg klarer å le igjen nå, selv om jeg trodde jeg aldri skulle klare det. ❤️

Anonymkode: 55abc...132