Hvordan er det å miste moren sin og faren sin??

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40! Faren min har fått kreft! Jeg tror at han kommer til å dø først av de, pga. han er blitt skrøpeligere pga. cellegift! Hvordan forbereder jeg meg, liksom? Er det lettere å takle når man vet at det sikkert ikke er så lang tid igjen? Hvor lenge varer sorgprosessen når man har mistet en av dem? Er det snakk om måneder? Eller år? Og når den andre forsvinner? Er det lettere å takle da pga. man har gjennomgått den første prosessen? Jeg mistet broren min i en ulykke! Det var tøffest det første året! Men er vel verre å miste foreldre? Jeg har mistet flere venner også! Men det taklet jeg faktisk overraskende bra! Noen med erfaringer, og som har mistet noen?

Anonymkode: 7610d...6fe

[Helene]

Jeg har mistet flere. Selvmord, kreft, sykdom. Du kan ikke sette tid på sorgen. Alle rundt deg støtter deg de 2 første mnd. Det er etterpå det blir tøft. Ha gode venner rundt deg. Mitt beste råd. 

[AnonymBruker]

Jeg var 40. Hverdagen fortsatte, med jobb og annet. Hun var ikke en del av dagliglivet mitt lenger, så i lange stunder glemte jeg hva som hadde skjedd. Før det plutselig kom kastet på meg. Tanker om hva som hadde vært, bitterhet over hva som aldri kom til å skje, barnebarn som ikke vil huske, og heller ikke få minner. Høytidene og feriene er tøffe, en stol som er tom, en far som sliter, og egentlig også har fått ødelagt resten av sitt liv. 

I begynnelsen følte jeg ikke så mye på det. Sorgen kom senere. Jeg tror det er sjokk, kroppens forsvarsmekanisme, jeg har lest om flere som beskriver det samme. Deretter kom sorgreaksjonen i bølger, plutselig kunne jeg stoppe og gråte på en joggetur, eller bråvåkne midt på natten. Samtidig som jeg fungerer utmerket fint i det hverdagslige. To år senere er sorgen fortsatt der. Det "gode innkapslete minnet" jeg har lest om har ennå ikke kommet. Det er bare rått, og vondt. Og jeg har vel innsett at sorgen bare må være en del av livet. 

Anonymkode: eb654...729

[AnonymBruker]

Jeg har mistet moren for 7 dager siden. Hun har vært syk og jeg har innstilt meg for å være der så mye jeg kunne. Hjelpe til, besøke. Det har vært hardt å besøke men hver gang var jeg glad og lettet etterpå. Mora mi har vært en stoooor del av hverdagen. Hun har passet barna helt fra de var små, fra de var 6 år tilbrakte de ferier med henne. Jeg er ennå i begynnelsen av denne sorgprosessen men det gir meg trøst å vite at jeg har gjort det jeg kunne for at hun skal føle seg bedre.

Anonymkode: 7aa1d...7ed

[AnonymBruker]

Mistet pappa først, han var gammel og syk - det var leit selvsagt, men ikke så trist... det var mer godt han fikk slippe. Moren min som var MYE yngre enn han døde brått et par år etter, det har vært kjempevanskelig og vondt. Er vel 8 år siden nå og jeg savner henne fryktelig

Anonymkode: 9ff1c...e77

[Troyamin]

Mistet min mor brått og uventet. Ble "kastet" inn i et hav sv følelser. Min far døde et par år etter, av uventet sykdom som likevel gav han ni måneder å forberede seg på. Måten jeg kom meg gjennom dødsfallet hans på, var å ordne alt det praktiske det et dødsfall fører med seg. Alt fra begravelse til arv. Og alt hadde jeg samarbeidet med min far om, før han døde. Det hjalp meg i sorgrn.

Kanskje det er en løsning for deg? Sett deg ned med din far og skriv ned alt han har av ønsker ved hans bortgang? 

 

 

[AnonymBruker]

Hei, faren min døde. Det jeg angret på, vær at jeg ikke spurte han mer om ting, lærte han å kjenne bedre,  så spør om hans barndom, hva han liker, ikke liker,  om alt du kan komme på ..en dag er han ikke her på jorden mer......

Anonymkode: b9707...5f3

[AnonymBruker]

Mistet pappa da jeg var 28, pappa var bare 53. Det var veldig tøft, og sorgen er fortsatt like stor. Kan gråte av at han er borte fortsatt jeg, gjorde det senest i går. Men livet går jo videre, jeg har blitt vant til at sorgen er der og at pappa ikke er det. 

Anonymkode: bae7c...f47

[K.B.]

Det finnes jo ikke noe standard svar på dette, omstendighetene rundt, forholdet mellom deg og foreldre osv. Mange ting som påvirker det. Personlig så har jeg ikke noe nært forhold til mine, så det hadde ikke betydd så mye i praksis. Hadde nok vært mer lei meg om f.eks hunden døde 

[AnonymBruker]

K.B. skrev (2 minutter siden):

Det finnes jo ikke noe standard svar på dette, omstendighetene rundt, forholdet mellom deg og foreldre osv. Mange ting som påvirker det. Personlig så har jeg ikke noe nært forhold til mine, så det hadde ikke betydd så mye i praksis. Hadde nok vært mer lei meg om f.eks hunden døde 

? Seriøst? Hunden før foreldrene?

Anonymkode: b9707...5f3

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min for under ett år siden. Han var syk og bevegelseshemmet - og han ønsket å dø. Pappa følte seg ferdig med livet pga en livslang sykdom som ble bare verre å verre.  Jeg har alltid vært veldig glad i faren min. Han og jeg hadde et nært og godt forhold og jeg sto han mye nærmere enn min mor.  Likevel sørger jeg ikke så mye. Vi snakket mye om døden i flere år før han døde og det føles nesten litt godt at han nå endelig fikk slippe. Det er klart jeg savner han,  alle de gode samtalene og måten han alltid støttet meg på, men når jeg så hvordan han ofte led, så unner jeg han den hvilen han forhåpentligvis nå har fått. 

 

Anonymkode: 1bb39...c11

[AnonymBruker]

Troyamin skrev (4 timer siden):

Mistet min mor brått og uventet. Ble "kastet" inn i et hav sv følelser. Min far døde et par år etter, av uventet sykdom som likevel gav han ni måneder å forberede seg på. Måten jeg kom meg gjennom dødsfallet hans på, var å ordne alt det praktiske det et dødsfall fører med seg. Alt fra begravelse til arv. Og alt hadde jeg samarbeidet med min far om, før han døde. Det hjalp meg i sorgrn.

Kanskje det er en løsning for deg? Sett deg ned med din far og skriv ned alt han har av ønsker ved hans bortgang? 

 

 

Jeg beskrev tidligere i tråden at jeg mistet mamma brått, i relativt ung alder, for to år siden. 

Pappa er her fortsatt. Jeg opplever en slags irrasjonell ventesorg. Han er ikke syk, men heller ikke veldig sunn. Og det som skjedde med mamma har fått meg til å innse at en slik beskjed kan komme som et knyttneveslag fra høyre en vanlig tirsdag ettermiddag. 

Så dette satt et støkk i meg igjen. At det for deg skjedde så tett i tid. 

At en er borte er vondt nok. Begge... De var et team, to ekstremt omsorgsfulle foreldre. Selv om det nå, særlig etter mammas bortgang, nok er den viktigste omsorgspersonen i relasjonen, representerer han jo en som er mer glad i meg enn seg selv, en som elsker deg ubetinget. Noe du aldri vil få igjen. Og selv om barndommen og alt som var aldri vil komme tilbake er det samtidig et eller annet endelig med døden.

Nå babler jeg igjen. Uansett. Det er godt å lese hva alle skriver. Og godt å skrive litt selv. 

Anonymkode: eb654...729

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa i 2020, hjerteinfarkt. Ble en uke på sykehuset før han ble erklært hjernedød og maskinene skrudd av. Mistet mamma i 2021 til kreft, jeg var den som tok vare på henne og så henne visne bort litt og litt.

Alt var grusomt tungt, men jeg trodde jeg kom meg gjennom det. Nå, et par år senere så kom smellen. Nå sliter jeg med heftig helseangst, panikkanfall og går på beroligende medisiner i samhold med psykolog. Det psykiske er også så kraftig at jeg har blitt fysisk syk med diaré og kvalme og magesmerter over flere måneder.

Jeg vil anbefale deg å muligens oppsøke psykolog underveis eller etter dødsfallet, ellers kan du risikere å få problemer som meg da jeg aldri fikk bearbeidet ting som hopet seg opp.

 

Lykke til ❤️

Anonymkode: cfda5...cf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mistet pappa i 2020, hjerteinfarkt. Ble en uke på sykehuset før han ble erklært hjernedød og maskinene skrudd av. Mistet mamma i 2021 til kreft, jeg var den som tok vare på henne og så henne visne bort litt og litt.

Alt var grusomt tungt, men jeg trodde jeg kom meg gjennom det. Nå, et par år senere så kom smellen. Nå sliter jeg med heftig helseangst, panikkanfall og går på beroligende medisiner i samhold med psykolog. Det psykiske er også så kraftig at jeg har blitt fysisk syk med diaré og kvalme og magesmerter over flere måneder.

Jeg vil anbefale deg å muligens oppsøke psykolog underveis eller etter dødsfallet, ellers kan du risikere å få problemer som meg da jeg aldri fikk bearbeidet ting som hopet seg opp.

 

Lykke til ❤️

Anonymkode: cfda5...cf5

Er forresten kvinne, 27 år

Anonymkode: cfda5...cf5

[AnonymBruker]

Mistet også faren min brått da jeg var i 20-årene og kjenner meg igjen i å ønske jeg visste mer om hvem han var, skulle spurt mer om barndom, ungdom, studietid etc. 

For meg tok det ca to-tre år før det gikk en dag der jeg ikke hadde tenkt på han. Etter ca fem år følte jeg at jeg klarte å tenke på han eller snakke om han uten å føle stor sorg, sprekke litt i stemmen etc. 

Tiden leger alle sår.

Anonymkode: f9018...995

[AnonymBruker]

Mistet faren min pga kreft da jeg var 30. Satt på sykehuset hos ham den siste tiden, og var der da han døde. Det var på en måte godt da han fikk slippe. Tok 8 mnd fra han ble syk til han døde. Man gjennomgår da det som kalles ventesorg, så litt av sørgingen er på en måte gjennomgått før dødsfallet. Jeg hadde en ett-åring da, og lite tid for meg selv til å sørge. Var redd for å begynne og gråte, for da trodde jeg at jeg ikke ville klare å stoppe. Tok et par år før jeg klarte å se bilder av ham i gamle fotoalbum. Hadde i mange år rare drømmer om at han sto på avstand og passet på meg.

Anonymkode: 14dcc...4c8

[Thjelp]

Jeg mistet faren min når jeg var 15, hjerteinfarktt og jeg mistet moren min for en mnd siden til kreft.

Det er blytungt, jeg er 30 år og føler jeg er alt for ung til dette og hjerte mitt knuser ekstra hardt når jeg tenker på mine to yngre søstre som vertfall er alt for unge til dette her. 
Det har nok ikke gått helt opp for meg enda, da hele dødsfallet var uforventet og gikk veldig fort ( Vi viste ikke at kreften var så alvorlig som den var)

Jeg tror aldri du kan forberede deg på hvordan en skal håndtere det. Vi er forskjellige og reaksjonsmønstrene og vi sørger ulikt. Første året er nok verst og deretter lærer en seg å leve med sorgen og glede seg over de gode stundene.

 

masse kjærlighet til deg i denne situasjonen, omring deg med folk som bryr seg, og husk å be om hjelp vis du skulle trenge det🌹❤️

[AnonymBruker]

Jeg mistet mamma for snart 3 år siden. 

Det føles som hun nettopp var her, samtidig er det en liten evighet siden det skjedde. Merkelig følelse.

Jeg tar meg selv fortsatt i å tenke at «dette må jeg huske å si til mamma». Skal til å sende henne en snap av barna mine, sende en sms og spør om det passe at vi kommer innom i morgen til middag…. Knyttneveslag i magen hver gang. 
Noen sanger får meg til å gråte litt. Tanken på at barna mine ikke får ha et forhold til henne videre. Håper sånn de vil huske henne. De var 5 og 7 år da hun døde. Vi ser på bilder og prater om mormor når det passer.  
 

Savner henne inderlig. Hun var en fantastisk mamma og bestemor. Og døde så altfor ung. Forbanna kreft….. 

Samtidig, livet går videre. Overraskende nok, til tider. Jeg er egentlig glad for at jeg stadig tenker på henne og får noen tårer i øynene, for eksempel når jeg skriver dette. Føler meg heldig som hadde henne til jeg ble 33 år, selv om jeg helst skulle hatt henne her i 30-40 år til. 

Anonymkode: 7b498...8d4

[AnonymBruker]

Mistet pappa da jeg var 18 år pga kreftsykdom. Ble lettet på hans vegne da han endelig fikk hvile❤ men kan fortsatt, snart 15 år etterpå, savne han så mye at jeg kan gråte. Samtidig kan jeg også tenke på ham med et smil, og sorgen er på en hel annen måte. Hadde doggjerne betalt alt av oppsparte midler for et par timer til med ham. Kunne pratet, stilt spørsmål, sagt hvor mye jeg elsker ham, og få en av de herlige bamseklemmene hans en siste gang. 

Anonymkode: 7cc49...062

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

? Seriøst? Hunden før foreldrene?

Anonymkode: b9707...5f3

Om vedkommende har eller hadde foreldre som var egoistiske, slemme, voldelige etc er da ikke det rart? Og 1 av 10 av oss har, statistisk sett, slike foreldre. Så dette er ikke uvanlig. En del mennesker er nok ganske glade den dagen mor og far går heden, og en del av dem med rette.

ts: jeg tror de fleste som mister noen til sykdom først føler en enorm lettelse over at lidelsen er over. Og så kommer sorgen  når lettelsen gir seg. Som kan være når som helst. Varer sykdom lenge har man gjerne sørget fra seg lenge før personen er død. Noen kan jo være døden nær i flere tiår (feks mennesker med demens dør over år og tiår av livet).

Anonymkode: 156d1...a85